Av Thora Margrethe Holmen, fra årsskrift Maridalens Venner 1979.
Et kart over Nordmarka gir bilde av et skoglandskap gjennomfuret av dype daler og med tallrike vann. Landskapet faller i retning fra nord og nordøst mot sør og sørøst, og elvene har løp i samme retning med sterkt fall og flere fosser. Hovedvassdragene Vestre og Østre Nordmarksvassdrag munner begge ut i Maridalsvannet, og herfra renner Akerselva ned mot Oslofjorden. Skogen omfatter 75 % av arealet i Nordmarksvassdragenes eller Akerselvas nedslagsdistrikt. Vi står overfor store skogområder, et kupert terreng, og mange elver og vann som renner i sørøstlig retning – la oss se nærmere på hvordan dette landskapet har vært utnyttet.
Man går ut fra at de første som brukte Nordmarksskogene var jegere og fiskere i en noe diffus fortid. Etter hvert som jordbruket spredte seg, vokste det fram bebodde bygder som en krans rundt de mindre fruktbare og høyereliggende skogområdene, og med bygdene oppsto allmenningene hvor gårdene hadde rett til jakt og fiske, setring og skog. Lover om allmenninger er kjent fra de eldste nedskrevne lovene på 1000-tallet.
Fram til reformasjonen overlot kongene allmenningene, eller deler av dem, til kirken, men inndro alt kirkegods igjen etter 1536. Hovedøya kloster drev tømmersalg til England tidlig i det 13. århundre, og dette klosteret eide antagelig "Abbedskog" i Nordmarka, senere kalt Kamphaug sag. Det ble også brent kull av ved fra Nordmarksskogene, kull som skulle brukes i produksjon av murstein og kalk til kirkens byggverk.
I det 16. århundre begynte kronen å bygsle bort og senere selge skogen, og slik gikk flere av de tidligere allmenningene over i privat eie. Det oppsto flere store skoggods, og man regner at skogbruk i større stil tok til fra midten av 1600-tallet.
Fra det 16. århundre ble det også drevet bergverksdrift i skogene omkring Oslo, blant annet ble det anlagt jernverk i Maridalen og Hakadal omkring 1550. Bergverksdriften virket inn på skogbruket, fordi man trengte store mengder trekull til å smelte ut malmen. Det ble brent kullmiler ved vannene og innover i skogene i flere hundre år, og dette førte til en sterk beskatning på skogen.
Etter vannsagen ble innført omkring 1500, hadde man mulighet til å bygge opp et skogbruk i større stil. Samtidig som redskapene ble bedre, steg etterspørselen etter tømmer i utlandet, og fra ca. 1650 økte utførslene av bord og planker sterkt. Sagbruksprivilegiene fra 1688 hadde til formål å verne skogene og å gi staten inntekter, og ga monopol til de største sagene. Samtidig hadde byene enerett på utførselen. Eierne av de store skoggodsene rundt Oslo bygde dammer til fløtning og skar tømmer til planker på egne sager. Dette tømmeret måtte hentes fra stadig fjernere skogområder, og det ble behov for fastboende arbeidskraft i Nordmarka.
Når tømmeret skulle fraktes ut av skogene, tok man vassdragene til hjelp. Det ble ikke bygget veier for tømmertransport inne i Nordmarka før mot slutten av 1800-tallet, og først etter 1950 i nevneverdig omfang. Noe tømmer kunne kjøres på vinterføre, men stort sett kan man si at fløtning var eneste muligheten til å få ut tømmer fra skogene i Nordmarka i alle fall fram til århundreskiftet.
Det har vært fløtet over det meste av Oslomarka, men de største og viktigste vassdragene finnes på Krokskogen og i Nordmarka. Så godt som alle vann i Nordmarka er regulert i dag, de fleste flere ganger, – men slik har det ikke alltid vært. Gamle kart viser at det var flere små vann tidligere, som nå er demt sammen til større.
Det eldste kjente kartet over området er Morten Kroghs fra 1760. Han tegnet Katnosa og "Achlangen" som to atskilte vann, og der Sandungen ligger i dag var det tre vann. Fyllingene, Bjørnsjøen og "Fårekiern" danner til sammen fire vann. I Østre Nordmarksvassdrag var det to "Kalvsøer", og et vann kalt "Liggerkiern" ved nordøstenden av Øyungen. Gåslungen var et vann for seg. Dette kartet fra 1760 viser imidlertid heller ikke vassdragene helt som de opprinnelig var fra naturens hånd.
Skogeieren Johan Garmann fikk et privilegiebrev i 1658 hvor det heter: "[...] Hvorledes han i de elver og vann som tilhører de øde skogene, [...] som ham av Mariakirkens prostis len er forundt, med stor bekostning til sitt sagbruks fortsettelse mange dammer har ladet oppbygge, og kunne derved få nedfløtet, hvorav formenes, vi og kronen i toll og skatt mer fordel enn tilforn å kunne ha, han endog til samme bruk flere dammer skal behøve, i synderlighet i en elv, kalt Kattenoselv, som ikke uten stor bekostning kan bygges, før den til perfektion kommer, hvorfor førbenevnte Johan Garmann [...] forundes privilegium [...] at ingen må ham på førskrevne steder på førbemeldte tømmer og bruk hindre eller innpass gjøre i noen måte eller med fløtning på hans dammer uten hans vilje og mening seg befatte [...]"
Av denne og andre kilder går det frem at Johan Garmann antagelig var den første som bygde ut og regulerte vassdragene for tømmerfløtning gjennom Nordmarka. Han bygde dammer for å regulere vannmengden i elvene og slik gjøre fløtningen lettere i vassdragene.
Hvordan disse første dammene ble bygget vet man lite om i dag fordi ingen av dem er bevart, og fordi de skriftlige kildene er svært sparsomme på dette punktet. Kanskje finnes det noen rester godt gjemt under vann enkelte steder, men nyere dammer er bygget høyere og demmer opp større arealer. Det kan likevel være nyttig å se på dammene som står i dag for å finne ut mer om dambyggingen tidligere.
I Vestre Nordmarksvassdrag er alle dammer bortsett fra en, bygget av tilhugget stein og fuget med sement. Den eneste som skiller seg ut i konstruksjonsmåte er dammen i elven mellom Spålen og Store Sinnera, Sinnerdammen. Den er bygget av tømmer, og dannes av sammenlaftede tømmerkar som er fylt med stein.
I Østre Nordmarksvassdrag er også de fleste dammene bygget av tilhugget stein med sementfuging, bortsett fra to laftede tredammer. Den ene tredammen ligger ved Myrtjern, og den andre ligger ved Store Gørja. Av de til sammen 27 dammene i de to Nordmarksvassdragene er bare tre dammer bygget av tømmer.
Frem til 1976 fløtet skogeieren for egen regning i disse vassdragene, og bygde alle fløtningsinnretningene ved hjelp av sine egne folk. I 1876 overtok Akerselvens Brugseierforening vannrettighetene i Nordmarksvassdragne, og skulle til gjengjeld blant annet overta "[...] Nedflødningen til Maridalsvandet af den hver Vaar til Vasdragene fremdrevne Last og Ved, tilhørende Nordmarkens Eier, mod at der herfor betales dem en Godtgjørelse af 1 – en – Krone pr. Tylvt Tømmer [...]".
Før Brukseierne overtok fløtningen ble det foretatt en befaring av dammene i Nordmarksvassdragene. Alle dammene unntatt Katnosdammen, beskrives som laftede tømmerkistedammer med steinfylling. Tredammene var bygget mellom 1847 og 1875, de fleste fra 1860-årene av. En del av dammene var nedråtnet og dateres ikke. Katnosdammen var bygget av stein og torv, og var fra Peder Ankers tid.
Alle steindammene som står i dag er bygget etter 1876 av Brukseierforeningen. Grunnen til at Foreningen ville overta vannrettighetene, var ønsket om selv å kunne regulere driftsvannet til de forskjellige møllene og fabrikkene langs Akerselven. Som en følge av dette, bygget nå brukseierne større og høyere dammer. Det var mest hensiktsmessig å bygge i stein, – man kunne demme høyere, og steindammene krevde forholdsvis lite vedlikehold. De var derfor billigere i lengden. Samtidig hadde man nå fått Portlandsement som et forholdsvis nytt hjelpemiddel til slike byggverk.
Den første nye steindammen som sto ferdig, var Fyllingsdammen i 1878. Rottungsdammen var ferdig tre år senere, Bjørnsjødammen i 1885, og en ny Katnosdam avløste dammen fra Ankers tid i 1886. De fleste steindammene sto ferdige i løpet av 1890-årene, mens f.eks. Øyungsdammen først var ferdig i 1915.
Også Sinnerdammen nord for Spålen, Store Gørjedam og Myrtjerndammen er fornyet etter 1876, men her fortsatte man å bygge laftedammer. I en årsberetning fra 1887 heter det om Sinnerdammen:
"Dammen ble for 10 år siden bygget ny av Brukseierforeningen og man var den gang som nu nødsagte til å bygge den av tre, idet det ikke finnes bygningssten i nærheten, og grunnen er så løs at den ikke egner seg for bygging av stendam."
Myrtjerndammen står på fjell, så grunnforholdene kan ikke ha vært eneste grunnen til at man fortsatte å bygge laftedammer enkelte steder også etter 1876. Forklaringen kan antagelig finnes i en kombinasjon av løsninger sett i forhold til oppdemningshøyde, tilgang på byggematerialer, grunnforhold og økonomi. Det største problemet med laftedammene var at tømmeret råtnet, og at det var nødvendig med stadige reparasjoner. Imidlertid vil vanligvis en laftedam stå mye lenger enn i 10 år, om den vedlikeholdes.
Som nevnt, var de fleste dammene laftede tømmerkistedammer i Nordmarksvassdragene før 1876. Den eldste tredammen som da sto, var bygget i 1847, – i tillegg nevnes flere nedråtnede tredammer som sannsynligvis var eldre, og så nevnes en steindam ved Katnosa fra 1809. Dette skulle tyde på at tømmerdammene var vanlige gjennom hele 1800-tallet.
Den ene steindammen var tettet med torv, og stammet fra Ankers tid. Det var Peder Anker som samlet Nordmarksgodset fra slutten av 1700-tallet og frem til 1820, og han sto blant annet bak byggingen av Kjerraten i Åsa først på 1800-tallet. Denne innretningen skulle frakte tømmer fra Steinsfjorden 286 m opp til Damtjern på Krokskogen, og over vannskillet til Storflåtan, for at stokkene skulle kunne fløtes ned til Bogstad og sagene der.
I en samtidig beskrivelse av anlegget i Åsa heter det at tømmeret "bringes tilsist [...] like ned til Bogstads vassdrag, hvori det siden løper gjennom 14 stendammer, alle av Anker oppførte." Dette var sannsynligvis dammer av samme type som Katnosdammen fra 1809, steindammer tettet med torv på innsiden.
Anlegget i Åsa ble bygget for å frakte tømmer fra Ankers skoger i Land til hans sager ved Bogstad. Antagelig var Nordmarksskogene så uthugget på denne tiden, at det ikke var aktuelt å bygge nye dammer utenom Katnosdammen i Nordmarksvassdragene. Forøvrig ble de gamle laftedammene stående som før.
Det er vanskelig å slå fast med sikkerhet hvordan de første dammene i Nordmarksvassdragene var bygget, men mye tyder på at det var laftede tømmerkistedammer omtrent av samme type som den avbildete Myrtjernsdammen. Lignede laftekonstruksjoner er kjent her i landet fra middelalderen av i brygger og lignende, så byggemåten var i alle fall kjent på 1600-tallet.
Det virker også sannsynlig av byggetradisjonen var ubrutt frem til 1800-tallet, så lenge det var lokale arbeidsfolk som bygde dammene. Ankers nye anlegg var "ingeniørkunst" – kjerratenanlegget var konstruert av svensken Samule Bakke.
I dag er det Oslo kommune som har vannrettighetene til Nordmarksvassdragene, og som holder dammene ved like. De har tatt vare på laftedammene, selv om de ikke brukes i fløtningen lenger. Det er altså håp om at disse tradisjonelle fløtningsdammene også i fremtiden kan fortelle historie, der de ligger som illustrasjoner av et ledd i en viktig næringsvei. Fløtningsinnretningene er viktige kulturminner i Nordmarksskogenes kulturlandskap, – de viser hvordan man fraktet tømmer ned fosser og stryk, over vann og gjennom dammer, og frem til sager, salg og fordeling.
Opplevelsesrike turmål er disse fløtningsdammene også!
Artikkelen er et utdrag av magistergradsavhandlingen i etnologi: "Tømmerfløtning til Bogstad- og Maridalsvann" fra 1976 (Univ. i Oslo).
Viktigste kilder:
Bull: Akerselvens Brukseierforening gjennom 50 år. 1918.
Bjørnstad: Kjerraten i Åsa. 1944.
Lange: Nordmarka og Nordmarksgodsets historie. 1966.
Div. arkivalia, bl.a. Løvenskiold/Vækerø.
Tillegg om tuneller, reguleringer, industri, fløtning og damanlegg
Av Helge Haakenstad
Se kart her: http://www.nb.no/nbsok/nb/cf81b95ed0fd9c2e31f8e78210939b07?index=4#254
(Fra Bull: Akerselvens Brukseierforening gjennom 50 år. 1918.)
Utdrag fra artikler i årsskriftene 1999 (Vandringer i Nordmarka), 1998 (Vandringer i Maridalen), 2009 (Markafolk) og 2001 (Maridalsfolk).
Før vannreguleringene i Marka rant Nordvannet og Anderstjernene og Trehørningen østover mot Hakadal. Mellom Søndre Andertjernet og Trehørningen er det en ganske lav fjellrygg som skilte disse vannene. Nordre og Søndre Måsjøen hører også til Trehørningens nedslagsfelt. Disse vannene er ikke regulert, men bekken derfra renner ned hit til Trehørningsrumpa.
I Brukseierforeningens beretning står det at Trehørningsanlegget førte til følgende utbygginger:
- Tunnel mellom Anderstjern og Trehørningen, og opprensking av bekkeleiet mot Nordvannet.
- Anlegg av Nordvannsdammen, Trehørningsdammen og en atholdsdam ved Trehørningen.
- Tunnel mellom Trehørningen og Sølvvika i Helgeren.
- Senking av vannstanden i Helgeren ved å føre vannet i tunnel ned til Myrtjernet. Tunnelens bunn ligger 5 m under bunnen av Helgerendammens bunnluker.
Ved disse omfattende utbyggingene ledet man vannet i motsatt retning, sydover mot Maridalsvannet. Gjennomslaget i tunnelen ned til Sølvvika kom i 1906. Foran Sølvvika ble det også anlagt en stendam for å lette fløtningen av tømmer fra vika ut i Helgeren. Denne stendammen kan sees tydelig ved liten vannstand.
Ved arbeidene på Helgerendammen ble det leid husrom på Fortjernsbråtan som da stod ubrukt. Ved Trehørningsdammen ble det oppført en arbeiderbolig med rom til ingeniøren og oppsynsmannen, og stall med låve. Da anlegget var ferdig, ble arbeiderboligen tatt ned og oppført igjen som forpakterbolig på Nordbråtan ..., der jeg selv er oppvokst og har bodd, i Maridalen ... Livet kan være rart og fullt av tilfeldigheter ..., mitt eget barndomshjem var arbeiderbolig ved Trehørningen ... Jeg ser for meg ingeniør Bull på Nordbråtan, der han sitter på skigarden og røyker pipe. Brukseierforeningen hadde lenge hele annet etasje i dette huset til tilfeldig innkvartering og festligheter ..., vi var lenge for husmenn å regne ...
[...]
Smalvanndemningen er oppført i tilhogget stein og har en lengde på 17 m. Over fløtningsløpet som i dag er helt åpent, ligger tømmerstokker. Skåttbruene er fine eksempler på hvordan man før, i mindre målestokk, løste problemet med å frakte tømmer over en steinete elvebunn.
[...]
Denne bygningen (forsamlingslokalet) på Hakloa stammer fra anleggsarbeidene ved Daltjuven og Gjerdingen. Der ble den satt opp for å fungere som bolig for ingeniører og oppsynsmenn. Da anlegget var ferdig, ble den tatt ned og satt opp på nytt, i en noe annen form, som administrasjonsbygning ved Hakloa.
[...]
Demningen syd i Hakloa ble oppført i 1888, og vannet ble demmet opp 8 m. Demningen er oppført i tilhogget stein og er fuget med betong. Selve demningen er 65 m lang. Nedenfor demningen er skåttbruer og skåvegger av stein og tømmer. På østsiden av muren er det galge og kran. På vestsiden av vannet er det attholdsdammer av stein. Før denne tid var det syd i Hakloa to steinfylte tredammer bygd i 1869–1870.
[...]
Jeg vandrer videre og er snart ved Helgerendemningen som er oppført i tilhogget stein. Demningen er 45 m lang, og nedover elva er det en rekke skåttbruer av tømmer i flere trinn. Skåttbruene er av en sjeldent stor dimensjon som fortjener å bli tatt vare på for kommende generasjoner. Helgeren er et av de største bassengene i Marka, på hele 14 065 mill m3 ved høyeste vannstand, bare Gjerdingen og Sandungen er noe større.
[...]
Jeg rusler bort til Myrtjerndammen, den er forfallen nå, og det kan være farlig å gå over ... Dammen er ikke så gammel, den ble bygd omkring 1960 og er en fin representant for kistedammene som det bare er to igjen av i Oslomarka. Den er 18 m lang og har skåttbru i tre trinn nedover. Dammen er et godt eksempel på tidligere tiders byggeskikk og bør restaureres før alt blir borte ...
Myrtjernelva hadde et godt og jevnt fall øverst og nederst, men midtveis nedenfor brua ligger fossen Myrtjernhelvete, hvor tømmeret alltid satte seg fast under fløtningen. I 1910 ble det bygd en løftedam under fossen, og etter det gikk fløtningen fint, skriver Ingeniør Hans Bull.
[...]
Jeg klyver opp på dammen og setter meg og skuer utover vannet. Her er kjent og kjært ..., og mine tanker går tilbake i tiden ... Øyungsdammen er blant de største dammene i Marka med en lengde på 195 m, en bredde på 4 m og en høyde på opptil 6 m. Den ujevne høyden forteller at det var planer om en enda større oppdemming, men dette ble det ingen ting av, fordi grunneier Løvenskiold-Vækerø satte seg mot det. Dammen er av tilhogget stein fuget med betong. I Skarselva er det flere steder skåvegger og -gulv som vitner om tidligere tiders fløtning. Dammen er et landemerke og har stor betydning for friluftsliv og -opplevelser, selv om kran, skinner, galge og lenser mangler. Her var det også dam fra gammelt av, for blant annet å gi driftsvann til kruttverket på Skar. I 1875 ble det bygd en ny steinkistedam, men gamle bilder viser at den lå noe lenger nord, ute ved steinene som kan sees ved lavvann. Når Øyungen er blitt tappet ned, har jeg selv sett rester av denne dammen syd for plassen Damstokk. I 1908 ble det påbegynt arbeider med å oppføre ny Øyungsdam i hugget stein, men først i 1915–16 ble damarbeidene avsluttet, og det er disse arbeidene vi ser resultatet av i dag. Øyungsdammen står der som et minnesmerke fra en svunnen tid ..., majestetisk ..., men ufullendt ...
Ingeniør Bull skriver at det var vanskelig å fløte tømmer i Øyungselva ..., elva hadde seks stygge fosser hvor tømmeret ofte satte seg fast. Under fløtningen fra Øyungen måtte ofte hele fløtermannskapet på i alt 30 mann settes inn, og det måtte slippes på bakvann helt fra Helgeren, fordi Øyungen hadde for lite vann selv. Hvis tømmeret satte seg fast i en av fossene, måtte dammene settes, og da måtte det gå bud til dampasserne helt til Helgeren. Gikk alt bra, var fløyta gjort unna på et døgn ..., men det hendte at det også kunne ta en uke før alt var ferdig og fløterne fikk sin hvile. Bull skriver at mange av fløterne kom fra Setskog, Eidskog og der omkring, men det var også nordmarkinger med. Far var med ..., og han var også damvokter på Øyungen. For å lette arbeidet, ble det omkring 1910 strukket telefonledning fra Nordbråten til Helgerendammen. I mange år husker jeg det var telefonsentral hjemme på Nordbråten ..., og mor måtte mang en gang formidle samtaler til plassene innover i Marka ... Det var litt av en prosess, og ble det misforståelser ..., var det lett å skylde på mor ... Telefonlinjen var i bruk helt fram til 1960.
Mange av oss minnes godt hvordan fløyta var ... Det var dunder og brak i natten og skumsprøyt over skog og li ..., det var fest og folkeliv i dalen, og mennesker vandret sene kvelden på veiene og skogens sti ... Det var arbeid og slit som ga lønn til hver en mann, men det var også samhold ..., for tømmerets elvedans gikk helt til Brekkesaga ved Maridalsvannet ...
[...]
Jeg går raskt nedover, passerer etter hvert fossene Hekla, Øvre og Nedre Kjeldsfossen og Sakrisfossen ... Litt lenger nede ved elven ligger en grå og dyster ruin etter Skar Kruttverk. Verket var i drift helt fram til 1898 og produserte svartkrutt mv. Lenger nede i elven ligger ruinene etter sagen ved Sagløkka og Christiania Ullspinneri.
Demningen ved Kalvsjøen ble oppført i tilhogget stein i 1889 og er restaurert de senere år. Den er 40 m lang, og noe lenger øst er en attholdsdam av stein og jord. Ved Store Gørjas utløp er steinkistedammen restaurert de siste år. Den gamle kistedammen her ble oppført omkring 1960. Den nye Store Gørja-dammen er et vakkert eksempel på god byggekunst som går tilbake til 1600-tallet. Det er bare to slike dammer igjen i Oslomarka. Gørja-dammen ligger like ved veien og har stor opplevelsesmessig og kulturhistorisk verdi. Lille Gørja-dammen ble også bygd i 1889 av tilhogd stein. Den er 55 m lang, men er for lengst tatt ut av bruk også til vannforsyningen. Ved Store Gørja har OFA holdt til i mange år, og den lille, mørke Gørjakoia ble tidligere brukt av fløterne. Jeg minnes jeg var med far under fløyta her og lå over i Gørjakoia ..., jeg husker svette- og fleskelukten, og jeg husker bruset fra elva når dammen ble tatt.
Vi skimter snart Gjerdingen foran oss og følger sykkelstien bort til Gjerdingsdammen. Etter Brukseierforeningens beregninger er Gjerdingen det største vannbassenget i Marka. Oppdemningshøyden over avløpsbunnen er 6,75 m, og rominnholdet ved høy vannstand er 16.568 mill. m³. Gjerdingen hadde tidligere avløp østover til Nitelva, men ved begynnelsen av dette århundre ble både Gjerdingen, Store Daltjuven og Grimsvatnet overført til det vestre Nordmarksvassdraget. Tunnelen mellom Daltjuven og Ingvaldsflaten, mot Sandungskalven, ble påbegynt i 1901 og fullført i 1906. I Daltjuven ble det laget en skjæring gjennom en rygg som ellers ville ha delt vannet i to. Mellom Daltjuven og Gjerdingen ble det laget en tunnel på noe over 3,5 km. Vannet fra Grimsvatnet ble fanget opp ved Grimsvassputten, der tunnelen måtte krysse Grimsvannsbekken. Hadelands Allmenning var grunneier ved Gjerdingen. Etter en del rettighetsforhandlinger med Allmenningen kunne så vannet den 26. mars 1909 endelig renne fra Gjerdingen til Daltjuven. Grimstjerndammen, Daltjuvdammen og Gjerdingsdammen ble fullført i 1909–1913. Gjerdingsdammen er bygd av stein og er 39 m lang og 5,90 m høy. Den ble bygd ca. 10 m nedenfor den gamle dammen og har et flomavløp til Gjerdingselva. Grimstjerndammen er også bygd av stein, den er 19 m lang og 2,60 m høy. Gjerdingselva får nå det meste av sitt vann fra den oppdemte Fjellsjøen.
Navnet Gjerdingen kommer av den gamle fiskeinnretningen «gjerde». Rundt vannet finner vi stedene Gjerdingen, Elgstøa, Rajebråtan, Syljusæter og Gjerdingsdammen. På plassen Gjerdingen var det før i tiden omgangsskole. På Gjerdingsdammen bodde Kristian og Anna Larsbråten fram til 1952. Kristian var med på anleggsarbeidene fra 1901 og utover. Bjarne Larsbråten overtok som damvokter etter sin far, men han flyttet med sin Inga til Hakloa i 1959. Der var han i Oslo kommunes tjeneste i mange år, og Inga husker vi alle fra Kikutstua, der hun hadde sitt arbeid i mange år. Nå er de begge borte, men sønnen Rune Larsbråten på Hakloa fører arven videre.
[...]
Snart er vi oppe ved Grimsvanndemningen, den er liten ... og gjør lite av seg i terrenget. Det noe lange og smale vannet åpner seg foran oss, på østsiden er det ungskogfelter etter tidligere hogst, men mot vest er vannet kranset av granskog helt ned til vannkanten. Vi tar en matrast på dammen og strekker på våre ben ... Jeg hviler hodet mot min sekk, lukker øynene ... og tenker på Johannes Dahl som en gang vandret her inne ... Her fant han skogens ro og stillhet, her fant han sjelebot og fred, her fisket han kanskje den gang Grimsvatnet var et lite, urørt skogsvann ... Etter Brugseierforeningens tunnelarbeider og reguleringer skriver han med sorg og skuffelse at Grimsvatnet er ikke mer ..., og han ønsket nå heller ikke å komme dit igjen ..., det var for smertefullt for ham ..., den materielle velstand og utvikling etterlot seg sjelelig armod i sitt kjølvann. Men her tok Johannes Dahl feil ..., i dag fremtrer Grimsvatnet som en fin Marka-idyll som gir fine naturopplevelser, stillhet og sjelefred ... og spennende fiskemuligheter ... Hva som før var store tekniske utbygginger, er i dag rike kulturminner.
[...]
Ove L. Lange var skogsjef hos Løvenskiold, Gulberg Hansen var skogbestyrer på Hakloa, og Kristian Hoel begynte sin løpebane som skogbestyrer på Katnosa ..., senere kom han til Hakloa ... Han ble så hentet av Ingeniør Bull i Brugseierforeningen og ble fløtningssjef med bolig i Oset ved Maridalsvannet. Han hjalp også til slik at min far og mor fikk leie Nordbråten i Maridalen som den gang tilhørte Akerselvens Brukseierforening.
[...]
Vi slår oss ned på Damtangen ved Fyllingsdammen. Fyllingen betyr «vannet som alltid er fullt». En liten bris over vannet lager krusninger her og der, et stokkandpar holder på i sivkanten lenger syd, og det friske elvebruset når våre ører ... Demningen her er blant de eldre og er enkel i sin utforming. Den er oppført av tilhogget stein og er i alt 55 m lang, 4 m høy og 2,5 m bred. Demningen ble bygget i 1888. I fløtningsløpet er det fem luker, og på luftsiden er det en skåttbru av tømmer og en skåvegg av stein.
[...]
Bjørnsjøelva renner sydover gjennom dette trange gjelet og kalles lenger nede for Bjørnsjøhelvete ... I nordenden av Skjærsjøen har elvevannet avsatt en stor vifte av sand og grus. Bjørnsjøelva kunne være vanskelig under fløtingen. I Bjørnsjøhelvete var det umulig å være når fløyta gikk. Hvis tømmeret satte seg, måtte vannet stenges av, slik at fløterne fikk løsnet vasene ... Ingeniør Bull skriver at det under fløtingen stadig satte seg hauger i Helvete, som fløterne måtte løse opp igjen. I Bjørnsjøen ble tømmeret fra Sandungen og Hakloa samlet med tømmeret fra Fyllingen. Bull skriver at fløtningen av tømmer i de 40 årene siden 1877 i gjennomsnitt har vart i 58 dager pr. år. I 1907 og 1914 gikk fløtningen særlig uheldig ..., da brukte man i alt henholdsvis 88 og 87 dager. Bjørnsjødemningen er blant de eldre i Marka. Den er et flott stykke ingeniørkunst fra 1886. Nå har Vann- og avløpsverket utført utbedringsarbeider på demningen. Den er 40 m lang, 2,5 m bred og 6 m høy, den har kran på skinner, og galge og en skåttbru av tømmer på luftsiden. Bjørnsjødemningen har en høy historisk verneverdi og er også relativt lett tilgjengelig fra Nordmarksveien.
[...]
I damvokterboligen bodde Alfred og Alma Baklien før i tiden. Alfred var med under fløtningen, han var damvokter ..., og han var selvlært skimaker ... Arne Baklien har tatt over arven etter sin far og har vært damvokter siden 1979. Randi Baklien ble gift med Arvid Jensen fra Fyllingen.
Men jeg fortsetter veien mot Nysetra. Før reguleringen av Gjerdingen rant Gjerdingselva i brusende kast nedover lia til Store Skillingen ..., også bekken fra Store Daltjuven rant denne veien før i tiden ...
[...]
Jeg tar en hvil på Lille Gørja-dammen. Den ble bygget av tilhogget stein i 1889 og er 55 m lang, 2 m høy og 2 m bred. Dammen er åpen, slik at vannet renner rett gjennom ..., den har derfor ikke lenger noen praktisk betydning. Nedover elveløpet mot Gørjafløyta og Helgeren er det skåvegger av stein.
Nord i Spålen renner bekken fra Sinnera ut. Navnet viser at det en gang har vært jernutvinning her ... Sinder er slagget som fløt opp når myrmalmen ble smeltet. Før var det også fløyting av tømmer gjennom Sinnerdammen og ned i Spålen. Ved Sinnerdammen ligger hytta som nå Turistforeningen disponerer.
[...]
Tankene mine går lenger tilbake, til begynnelsen av 1950-årene, da det var tømmerfløting her inne ..., jeg var ung i kropp og sinn og var med far «i fløta». Fløterne holdt til i hytta på andre siden av Spålsdammen. Den ble satt opp som todelt driftshytte for Løvenskiold rundt 1950. Hoggere og driftekarer holdt til i hver sin del av hytta. Jeg ser for meg de flate fløterbåtene med motor i godt driv oppover Spålen til tømmerlensene nord i vannet. Jeg husker fløterkarene som kom igjen år etter år og kjente vannene og elvene som sin egen bukselomme. Jeg kjenner ennå lukten av svette, flesk og tobakksrøyk i koia om kvelden ..., og jeg ser dammen der den blir tatt, strømsuget og hører tømmerets bulder og dans i natten ... Det er tider som var en gang ..., tider som aldri kommer tilbake ...
Jeg reiser meg, kaster et siste blikk utover Spålen for denne gang og følger så den fine hovedstien ned til Flåtestøa og Spålselvas utløp i Katnosa. Her ved elveutløpet er det en fin raste-/teltplass, og ved god vannføring kan selv kanoer ta seg et stykke oppover Spålselva. Her vaier sivet så fint langs elvas bredd, vannet renner i rolige loner, og er du heldig, kan du se fisker som vaker og piler av sted ... Av og til ser en spor etter fløterarbeidet som en gang var, jeg husker røya som beit slik i elveoset på senhøsten ..., og der på andre siden av Katnosa ligger gården i den lave septembersolen ...
[...]
Jeg følger stien videre og er etter en rask gange nede ved Katnosdammen. Den gamle damvokterboligen, bygd i 1886, er nå blitt en av hyttene til Oslo og Omegn Turistforening. Selve Katnosdammen ble restaurert for kort tid siden. Lars Katnosdammen, som var damvokter her til 1914, kom fra mitt eget slektsledd på Østbråtan.
[...]
Sandungsvannene er et av de største vannbassengene i Marka. Ved høy vannstand er rominnholdet beregnet til hele 16 317 mill. m³ ..., bare Gjerdingen ligger noe foran.
[...]
Jeg rusler videre langs sydlandet og er snart framme ved Sandungsdammen. Demningen ble oppført i 1887, i tilhugget stein, og er således av de eldre i Marka. Den er 56 m lang, 4 m bred og 5 m høy. Ved demningen er det galge og kran til å løfte lukene, og nedover elveløpet er det skåttbru og skåvegger av både tømmer og stein. Demningen ligger bare 50 m fra veien og har stor kulturhistorisk og pedagogisk verdi. Ingeniør Bull skriver at Katnoselva, Skjærsjøelva og Øyungselva var de vanskeligste elvene å fløte i, på grunn av bl.a fossene der ... Katnoselva kunne volde mye bryderi enkelte år, fordi tømmeret ofte satte seg fast i den store Kvernhusfossen ovenfor Sandungen.
Jeg rusler rundt og betrakter bebyggelsen på Hakloa. Hakloa ligger i den gamle «bygata», hvor ferdselen fra Hadeland mv. gikk innover til byen før i tiden. Navnet Hakloa mener en betyr hadelendingsvika, etter navnene Hadar og Klo. I dag er Hakloa et lite samfunn med Hakloa gård, forsamlingshuset, damvokterboligen, godseierens villa, den tidligere skogfullmektigboligen og skogshusværet og den gamle skolen. Den nåværende forpakterboligen på Vest-Hakloa ble bygd i 1910. Arne Ødegaard ble driver her i 1947, etter sin far Adolf. Bjarne Larsbråten flyttet til damvokterboligen på Hakloa fra Gjerdingen i 1959. Nå er det hans sønn, Rune Larsbråten, som bor på stedet.
En gang, lenge før dette, ble Gudbrand Halvorsen fra Østbråtan damvokter på Hakloa. Hans bror, Ole Halvorsen, kom til Sandungskalven, og som tidligere nevnt, ble Lars Halvorsen damvokter på Katnosdammen, og Andreas Halvorsen ble forpakter på Mago. Alle disse stammer fra mitt eget slektsledd fra Østbråtan. Datteren til Ole Halvorsen på Sandungskalven, som het Ingeborg, giftet seg med Adolf Jensen fra Lunner. Etter disse stammer mange Jensen- og Tømte-folk både i Nordmarka, Maridalen mv.
Jeg lar historien fare og følger veien tilbake over brua nedenfor Sandungsdammen, og vandrer så med raske skritt Nordmarksveien sydover. Det er blitt langt på dag, været er like fint som i går ..., det er bare en litt friskere trekk i luften. Hakloa ligger badet i septembersol, omkranset av åser og skog på alle kanter. Jeg skimter Øst-Hakloa langt i det fjerne, Fjelaleiken og Haklomana reiser sin brede rygg mot øst, merket av høstens gyldne farger ..., og Middagskollen hviler taus i den svake septembersol. Ut til venstre, på andre siden av vannet, skimter jeg Lukasvika. Jeg tar av fra veien, der løypa over isen kommer opp på Nordmarksveien, og følger steinmuren nedover på vestsiden av vannet. Jeg vil følge den kjære sti langs Hakloelva. Snart forlater jeg vannet, for stien stiger svakt oppover åsen mot Smalstrømhøgda, men så tar den bratt ned fjellskrentene mot Haklodemningen. Bare en trår forsiktig og støtter seg til gelenderet, går alt bra ... Snart er jeg nede på damkrona, jeg skuer en kort stund ut over vannet, men følger så stien videre nedover på østsiden av elva ..., balanserer på ledemurene av stein og er deretter vel nede på den lille kollen der elva svinger sydover. Her er det en fin raste-/teltplass, og jeg slår meg til ro for en stund. Hakloelva bruser svakt ved min side ..., dens stemme er kjent og kjær, jeg hører suset fra skogen opp mot Haklomana ..., det er som om den kaller på meg, og rundt omkring meg står den fargerike lauvskogen og speiler seg i de stille loner ... Jeg fylles av ydmykhet og glede over dette lille paradis på jord som jeg nok en gang får oppleve i høstens fargedrakt ... Det er stille her nå, ikke et menneske er å se ..., men jeg vet at søkende sjeler har funnet stien hit mang en gang ... Jeg ser oppover elveløpet, lukker øynene og prøver i mitt indre å høre elvebruset, fosseduren, drønn og bulder når fløyta gikk her før i tiden. Det må ha vært litt av et syn når vann og tømmer fosset nedover avsatsene fra dammen, så skumsprøyten stod langs elvekanten ... Men bare tømmeret kom velberget ned de første fossene, så gikk det greit videre sydover til Bjørnsjøen.
Jeg aksler sekken og finner min sti helt i elvekanten nedover, balanserer så på sten etter sten ..., og er snart nede ved Storløken ...
Snart står jeg nede ved stranden av Store Fyllingen. Jeg følger stien langs land og krysser over dammen der elva renner ned i Katnosa.
[...]
Snart er jeg nede ved Skjærsjødammen, og jeg vil følge den nye kulturminnestien langsmed elva ned til Hammeren. Denne stien, med opplysningsskilter, ble bekostet og anlagt av Skog- og friluftsetaten i 1998. Skjærsjødemningen ble anlagt i 1890 og er av tilhogget stein, og nedover Skjærsjøelva finnes flere skåvegger og -bruer og ledemurer av stein som lettet fløtningen. Disse fløtningsinnretningene er i dag verdifulle kulturminner. Et stykke lenger ned ligger en mindre modell av Solbergfoss kraftverk, hvor det ble foretatt ulike tester tidlig i dette århundret. Vi har nå frihogd området, slik at modellen kommer tydelig fram. Ennå litt lenger nede ser vi murene etter den gamle Kamphaug sag som var en av de første oppgangssagene på denne kanten av landet. Etter som jeg vandrer nedover stien, blir fortidens virksomhet og liv her mer levende for mitt indre ... Her var fløting, tømmerkjøring, kullbrenning og industrivirksomhet. Her lå plassene Ringjordet, Nordseter, Sørseter, Stensrud, Slottet, Bakken og Bråten, og helt nede ved Hammeren lå plassene Brua og Skjervenbrua. Snart passerer jeg fossen, der Stangjernshammeren lå, og der Ankerveien og Greveveien gikk forbi. På den andre siden av elva ser jeg Møllerstua og Hammeren, der bestyreren på Stangjernshammeren bodde ..., og der, lenger nede, ligger det gamle Hammeren kraftverk.
(Ørfiske- og Movannsvassdraget til Maridalsvatnet.)
I 1910 bygget Akerselvens Brukseierforening en ny, stor dam i Ørfiske for å lede avløpet over til Movannene og Maridalsvannet. Før oppdemmingen rant vannet fra Ørfiske til Nitelva.
Ingeniør Hans Bull skriver i sin historiske beretning 1867–1917 at følgende anlegg ble utført:
- tunnel Ørfiske–Movann
- tunnel mellom de to Ørfiskevannene
- senking av Movann og bekkeutløpet
- Ørfiske dam
- veiomlegging i Almedalen og langs Ørfiskevannene
Vannet fra Ørfiske ble ledet gjennom en tunnel fra vannets syd-vestre vik og over til Almedalen nord for Nordre Movann. Tunnelarbeidet ble utført for hånd av to mann på skift, og det var tre skift i døgnet, dag og natt. Gjennomslaget i tunnelen kom 21. januar 1904. Fra den sydlige kant var det drevet 680,5 m, og fra den nordre side 551 m; til sammen 1231,50 m. Greveveien ble opprinnelig anlagt i bunnen av Almedalen opp til Ørfiske, og veien gikk så på bro over bekken mellom Øvre og Nedre Ørfiskevann og fortsatte så nordover på østsiden av vannet og rundt Ørfiskehagan. I dag er denne delen av Greveveien en frodig og grasbevokst kjerrevei, og den er vel verd et besøk. På grunn av damutbyggingen ble Greveveien lagt noe høyere i lia i Almedalen, og ny vei ble anlagt på vestsiden av Ørfiske.
Ingeniør Hans Bull opplyser at lengden på kanalen mellom de to Ørfiskevannene var på 209 m, av dette er 69 m tunnel. Denne forbindelsen mellom vannene var ferdig utført i 1909. Ørfiske dam ble bygget av steinblokker utsprengt i nærheten av damtomten. Over dammen ble det lagt en jordfylling, og dette arbeidet ble først avsluttet i 1915. Damkronens lengde er 219 m, og dammens største høyde er 8,5 m. Dammurens krone ligger 0,25 m over høyeste vannstand.
Jeg stopper på brua og ser nedover elva som renner i små stryk og kulper. Før i tiden var det liv her når fløyta gikk. Det var folkefest i dalen, og mange var de som vandret Øyungsveien for å oppleve vårens store eventyr ..., tømmerfløyta fra Nordmarksskogene til Maridalsvannet. Her på brua var det fint å stå, du så elva både oppover og nedover ..., og du fikk den våte skumsprøyten i håret. Tømmeret fløt på skummende bølger nedover, støtte mot murene ... og kastet seg utfor fossen i yr kåthet. Stokkene dukket ned i storkulpen og skjøt til værs igjen som piler ... Noen ganger ble det tømmervase der, som fløterne med livet som innsats, måtte løse opp igjen ... Og over det hele hørtes dunder og brak fra stokker som traff berg og stein, skumsprøyten lå som en dis over elva, og granene langs kanten bukket med dyvått hår ..., slik gikk fløyta ved Nordbråtabrua, mens kvelden seg på, og den vårlyse natta senket seg over skog og dal ...
Da lyste bålet opp under storgrana ved brua. Der hvilte fløtera i skjæret fra stokkilden når mørket kom ..., og de så at tømmeret gikk sin gang ... De strakte seg der ved ilden og tok en kaffetår ... og tørket våte klær ..., med fløterhaken ved sin side ... Det var godt med en hvil ... før rensken begynte på morrakvisten. Der jeg står, ser jeg klart for meg Skogsta'n, han Stor-Per, han Bjarne, han far ... og de andre staute arbeidskarene fra Nordmarka og Odalens skoger. Jeg ser på storgrana som står der grønn og frodig ..., høy og gammel ..., og sier: "Du er fredet ..., du skal stå der i all din levetid ..., du er et evighetstre ..., trygg og vakker ... og full av historie og hemmeligheter ..." Nå er fløyta i Nordmarksskogene historie, men ennå finnes mange gulv og skåvegger i elva, og lange ledemurer som vitner om tidligere tiders kultur og arbeid ... Men alt er forgjengelig her i verden, kulturminnene vil forfalle og råtne ned hvis vi ikke gjør noe ..., og det haster ..., snart vil mange spor og minner være borte.
[...]
På den andre siden av elva ser jeg de mørke ruinene av oppgangssaga ved Sagløkka. Den er visstnok ikke så gammel. Det er rart å tenke på, men en gang var det livlig sagbruksvirksomhet her. Kraften fikk den fra fossen ved brua, men jeg kan ikke minnes å ha sett noen rester av vannrenner o.l. Jeg minnes bare de kraftige steinruinene som har stått der i all min tid. Nå har skogen tatt tilbake Sagløkka, og det er lenge siden stormfelt tømmer ble kjørt langs hesteveiene i Iungsdalen og Øyungsliene nedover til Sagløkka. Men småørreten piler fortsatt mellom steinene ved den gamle saga.
[...]
Christiania Ullspinneri ble bygd i 1888. I dag ser vi bare rester av murene på østsiden av elva, nedenfor brua. Spinneriet ble drevet av vannkraft fra elva. På det meste var det ansatt 20 arbeidere på Spinneriet, og Bergerud ovenfor Øvre Vaggestein ble bygd som arbeiderbolig. Spinneriet ble nedlagt og revet omkring 1905–1910. Tøyene som ble laget her oppe, ble kjøpt av firmaet Dobloug nede i byen.
Elva var demt opp, slik at det var en dam på nordsiden av veien. Lenge kunne en se plankerester i elva her ved brua. I barndommen gikk vi på skøyter og spilte ishockey på Susendammen. Da hadde skogen ennå ikke vokst ut mot elva, og det var god plass å boltre seg på ..., bare en ikke kom for langt ut mot strømløpet.
Sandstua på østsiden av elva var et vanlig, enkelt reisverkhus med en liten hage og uthus. Opprinnelig var stua bolig for spinneribestyreren.
[...]
Øyungsveien er lagt sjeldent fint og smidig inn i terrenget. Enkelte steder er den bygd opp av steinblokker, og det er lagt steinsatte løp der bekkene krysser veien. Tidligere var det bom ved fjellskjæringen syd for Stilla. Øyungsveien vil jeg si er av kulturhistorisk verdi, og den ble vel bygd i sin nåværende form da Øyungsdammen ble satt opp i begynnelsen av dette århundret (1915–1916).
[...]
Flere steder i Øyungselva ble det før nedlagt et stort arbeid for å lette fløtingen. Det ble bygd skåvegger og gulv av tømmer, og ledemurer av stein mange steder. Det var flere fosser og elvepartier av det vanskelige slaget. På den tid dette ble bygd, var det et stort og vanskelig stykke arbeid som det står stor respekt av. Jeg minnes det meste ble gjort med håndkraft – sag, øks, naver, bor, slegge og feisel. I Nordmarksvassdragene står det aller meste av dette og forfaller og råtner ned. Har vi ikke et historisk og moralsk ansvar for å ta vare på noe av dette? Fløtningsinnretningene i Marka vil jeg tro er blant de viktigste kulturhistoriske verdier som står og forfaller. Mitt håp er derfor at vi ser oss i stand til å restaurere noen av disse kulturminnene som vitnesbyrd om tidligere tiders tro, innsatsvilje, slit og byggekunst. Kanskje ... en gang ... kan fløyta gå igjen i et av vassdragene, f.eks. fra Skjærsjøen til Hammeren ..., mens folk rusler på veiene i den vårmjuke natt, skumsprøyten står høyt til værs, og tømmerets bulder høres over dalen ... Da ville vi ta kulturvernet på alvor, vise vår historie respekt, og elvekarenes arbeidsteknikk og – kunst ville ikke bli glemt.
Jeg nærmer meg Øyungen og ser at Øyungskollen reiser seg på min høyre side. Jeg setter meg på grunnmuren etter Øyungshytta som ble revet for mange år siden. Her ferierte familiene Borander og Jensen før i tiden. Hytta var neppe spesielt verdifull. På nordsiden lå et lite uthus med vedskjul. Borte ved veien lå det langstrakte, lave båthuset. Her ble de solide, lave og brede fløterbåtene oppbevart. Når fløyta var ferdig, ble båtene slept bortover veien til båthuset og lagret til neste år.
Det er blitt midt på dagen. Vinden har frisknet til, og bølgene småkruser vannet utover fra Øyungsdammen. Jeg setter meg på den solide dambygningen og lar den svale sommervinden avkjøle meg. Bortetter stranda svømmer ender, og en og annen ørret vaker ...
Akerselvens Brugseierforening hadde rettighetene til vannreguleringen i Marka. Øyungsdammen ble bygd i 1915–16, og meningen var å demme opp vannet høyere enn det er i dag. Av en aller annen grunn ble det ikke noe av dette, og glade skal vi vel være for det. Flere steder nedover langs veien er det tatt ut steinblokker til byggingen. Også dette var et meget imponerende byggverk for sin tid. Brugseierforeningen disponerte annen etasje på Nordbråten. Noen ganger holdt foreningen skirenn der med påfølgende middag og fest. Da måtte vi stille vår stue til disposisjon. Jeg forstod ingeniør Bull var en mektig, bestemt og dyktig kar som det ikke var lurt å komme på kant med. Når viktige ting var i gjære, hendte det at far måtte frakte ham innover Nordmarka med hesteskyss.
Når fløyta gikk fra Øyungsdammen, var det folksomt og hektisk. Før var det nåledam her, og det måtte flere karer til med haker for å trekke nålene. Det var om å gjøre at ingen nåler ble tatt av stryket. Utover fra dammen var det ledelenser og flåter hvor karene stod og staket og rettledet tømmeret. Løvenskiolds tømmer ble fløtet helt fra Kalvsjøen. Hvis vann- og tømmermengder stod i riktig forhold, tror jeg virket kunne fløtes direkte helt fra Helgeren og til Øyungen. Tømmeret ble fløtet av Brugseierforeningen, senere Oslo kommune, etter en gammel avtale med Løvenskiold-Vækerø. I tidligere tider var Christian Hoel, min egen onkel, fløtningssjef. Senere vet vi at Per Finstad, eller "Stor-Per", som jeg kaller ham, var fløtningssjef i flere år. Den lyse luggen hans raget over alle andre der på dammen, og han ga ordrer som alle forstod. Ja ... han Per var stor i mer enn én forstand.
Under fløyta hendte det vi unggutta fikk låne en fløterbåt. Da rodde vi og fisket abbor og ørret i Øyungen. Når fløyta var over, gikk vi i elva og tok fisken som stod der.
Den gamle Øyungsdammen lå noe lenger nord enn dagens dam ... nærmere skjærene. For noen år siden ble Øyungen tappet ned, og da kunne en se restene av den gamle tredammen på bunnen.
Ute på neset til venstre for dammen lå Kvandehytta som ble disponert av Skog- og fløtningsvesenet.
Jern ble også fraktet fra Hakadal Verk til Stangjernhammeren ved Skjærsjøelva. Ved hammerverkene her i Maridalen ble det lagd stangjern, modelljern og spiker. Maridalen Spikerverk var en tid en betydelig bedrift.
Jeg står i undring og ser for meg all aktivitet som var her før i tiden. Fossen bruser i ville kast nedover bergene så skumsprøyten står, og tåken legger et beskyttende teppe over det hele. Jeg fylles av respekt for datidens mennesker med mot og innsatsvilje og ser og hører livet som var ..., kullbrennerne, kullknektene, tømmerkjørerne, fløterne, kjørekarene, hammersmedene, funksjonærene og arbeiderne ... Den gang bodde det folk i Marka og dalen.
Jeg skuer oppover elva. Ved det brukaret jeg står, var det en dam som demte opp elva og sørget for vann til Stangjernshammeren og mølla som lå under fossen på andre siden av elva på Kirkeby gårds grunn. Som navnet Møllerstua sier, lå det også en gang i tiden en møllekvern her ved elva som malte korn fra gårdene. Rester av en møllestein ligger i bekken på andre siden av elva. Det har også gått bru over elva både ovenfor dammen og nedenfor fossen ved kraftverket.
Stangjernhammeren i Maridalen var en del av Peder Ankers jernindustri ved Bærums Verk, Fossum ved Bogstadvannet og Hakadal Verk.
[...]
Ennå er noen skåvegger og gulv av tømmer bevart i elva. De vitner om tidligere tiders tømmerfløting i vestre vassdrag. Det er lagt opp ledemurer av steinblokker, og det finnes også kunstig anlagte kulper som skulle lette tømmerets gang. Noe må gjøres med dette ..., hvis ikke vil snart alt være tapt. Jeg minnes fløyta som gikk her før ... Det var en folkefest av de sjeldne, og mennesker vandret på vei og sti for å bivåne vårens store eventyr ... Elva gikk fossende hvit og stri, fløterne satt vakt på utsatte steder, og dunder og brak hørtes i natten ... Kanskje kan vi en gang komme så langt at vi også her i Marka restaurerer og tar vare på fløtningsvassdrag. Det vil være et verdig kulturminne over tidligere tiders tømmertransport, arbeid og slit ...
[...]
Snart ser jeg et gammelt veifar som tar av til høyre bort til elva. Jeg følger den gamle, oppbygde veien og står snart ved restene av den gamle Kamphaug Sag. Steinmurene viser hvor saghuset stod, og mot syd er det lange ledemurer for vannet ... Kamphaug Sag er den eldste oppgangssagen i denne delen av landet. Skriftlige kilder viser at den er omtalt alt på 16–1700-tallet. Tømmer ble fløtet nedover Nordmarksvassdraget og kjørt med hest fram til sagbruket. Jeg ser bort på det beskjedne fossefallet i elva, men vann kan være ledet fra høyere deler av elva. Jeg setter meg på murene, lukker øynene og lytter til elvebruset ... langt der borte synes jeg å høre skovlehjulets gang og sagbladets skjærende lyd ...
En modell av Solbergfoss kraftanlegg er nylig gjenfunnet og ryddet fram. Den ligger ca. 100 m nedenfor Skjærsjødammen.
Jeg følger løypa videre opp til Skjærsjødammen – og tar en liten rast på damkrona. Skjærsjøen er full av vann etter uker med regn, nordover ligger skydekket lavt over vannspeilet, og det regner lett på ny ... Langt der nord hører jeg fosseduren fra Bjørnsjøhelvete ... Vannet fosser ut gjennom luker i dammen og blir til skumhvite virvler lenger nede ... Jeg ser ut for dammen der fløterne stod på flåter og staket stokkene gjennom sluket. Jeg ser han Alfred, Bjarne, Skogstad'en og'n far ... og over dem alle han Stor-Per med flagrende hår i vind ... I stua ved dammen bodde Petra Amundsen, eller Petra Skjærsjødammen som vi kalte henne. Hun var rund og myndig og kunne sette mang en kar på plass. I mange år bodde hun her ved dammen og serverte farende folk langs veien ... I dag er stedet i Vannverkets eie og brukes som oppholds- og hvilested for de ansatte. Oppe ved Nordmarksveien stod tidligere damvokterboligen hvor familien Ola Viklund bodde en tid.
[...]
Jeg går tilbake til veien og følger den gamle rørgata nedover til Hammeren. Jeg stopper litt opp og lytter til elva som viser seg med fosser og stryk. På min venstre side reiser Sagåsen seg. En av de gamle Nordmarksveiene går der oppe i åsen fra Blåsås til Kamphaug. Sagåsen har vel fått sitt navn etter saga her nede ved Skjærsjøelva. Jeg går raskt videre. Rørgata krysser veien rett overfor Nordseter og fortsetter nedover på østsiden av Møllerstua. Mellom Skjærsjøelva og veien ved Nordseter lå en gang i tiden en plass som het Slottet. Både Slottet, Blåsås lenger sydøst og Svingen ovenfor Hammeren var hammersmedplasser. Vollene og innmarka både ved Slottet og Blåsås ble tilplanet for mange år siden. Jeg stopper opp nede ved Møllerstua og den nye bomvaktboligen som ligger ved veien. Jeg ser forstmesterboligen like ved, der Erik Børresen med familie bodde i mange år. Dette huset, som kalles Hammeren, var før i tiden bestyrerbolig for Stangjernshammeren.
[...]
Jeg nærmer meg brua ved Hammeren igjen. Jeg stopper opp ved Hammeren kraftstasjon som ble bygd i 1901 og restaurert og bygget om i 1972. Vannet ledes fra Skjærsjøen i to rørledninger med lengde 2400 m. Fallhøyden ble ca. 108 m. Da kraftverket ble bygd, var det nest størst i landet. Selv om kraftverket fortsatt er i drift, så er det i dag et fint kulturminne.
Rett opp for kraftverket ligger den tidligere maskinmesterboligen til Lysverket. Kraftverket og den pene hytta Peisestua eies i dag av Oslo Energi A/S. Mellom disse stedene lå det tidligere en arbeiderbolig like inntil veien. Svingen på den andre siden av Gamle Maridalsvei tilhører i dag Vann- og avløpsverket.
Snart kommer jeg opp til brua der Greveveien krysser elva. På vestsiden er veien murt fint opp, og den gamle veitraséen er ryddet. Jeg setter meg under noen store trær ved elvekanten, hører elva bruser i små stryk og vindens rasling i lauvet ... og lytter ... og tror jeg hører sagbladets skurrende lyd gjennom tømmerstokken. Her, like ved brua, lå det sag under Sander gård før i tiden, og plassen Sagstua lå her også. Den var visstnok i bruk i 50–60 år. Senere ble det bygd uthus og låve, og husmannsplassen ble omdøpt til Berntsberg. I lisiden ned fra Greveveien lå hoppbakken Sagstubakken hvor blant annet Lauritz Bergendahl hoppet.
"Før i tiden bestod arbeidsstokken i Marka av både nordmarkinger, odølinger, romedølinger og også folk fra andre skogstrakter østpå," sier Ådne. "Av og til kunne det være konkurranse og spenning mellom for eksempel nordmarkingene og odølingene. Lukene på de store demningene ble heist opp med vinsj, men meddørene som stod imellom, måtte fløterkara dra opp med tau. De ble hengende i strømmen og var tunge å dra opp. Vi odølinger sa at det måtte til 20 mann, men det klarte seg med 13 odølinger ..."
[...]
Før i tiden hadde Trehørningen avløp østover til Langvann, Elvann og Nitelva i Hakadal, men dette ble endret ved Brugseierforeningens store vannreguleringer først på 1900-tallet. Nordvannet ligger noen meter høyere enn Trehørningen. Vannet herfra ble ledet i kanal til Nordre og Søndre Anderstjernet, og så videre i en kort tunnel og steinsatt renne ned til Trehørningsrumpa. Det ble så bygd en kilometerlang tunnel fra sydenden av Trehørningen og til Sølvvika i Helgeren, der vannet i dag ligger to meter lavere enn i Trehørningen. Elvefaret ned til tjernet Askeren og Langvann ble murt igjen med en steindemning.
En januardag i 2009 besøker jeg driftsstasjonen til Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten ved Oset i sydenden av Maridalsvannet. Det er kommet en halvmeter med nysnø i Marka, skogen er kledd i sin hvite drakt, og velpreparerte løyper slynger seg innover Midtoddveien mot Maridalen og Nordmarka.
Rett overfor meg ved bordet sitter Rune Anker Larsbråten, som er driftsleder på stasjonen. Han er født i 1958 og oppvokst i damvokterboligen på Hakloa i Nordmarka. Han kan med stolthet si at han er tredje generasjon damvokter i denne delen av Marka.
Jeg husker også Rune godt fra de mange gangene han var med på kulturminnevandringen ved Skjærsjødammen i Maridalen og viste fram sine gamle redskaper og gjenstander fra Marka.
Stasjonen ved Oset har et moderne verksted i underetasjen og kontorer og møterom for de ansatte i andre etasje. Driftsstasjonen er anlagt i den gamle uthusbygningen som tidligere hørte til fløtningssjefens bolig, som ligger rett ved. Min onkel, fløtningssjef Kristian Hoel, bodde der en gang for lenge siden, og jeg husker ennå godt at jeg besøkte familien mang en gang som unggutt ... Da jeg kom hit i dag, så jeg at den lange trappa ned i hagen og de store epletrærne er her ennå ... I dag bor Klaus Ellingsrud og Eva fra Fyllingen i Nordmarka her.
Rune forteller at hans bestefar, Kristian Larsbråten (1880–1952), var fra Ringerike og kom til Brugseierforeningens anlegg ved Gjerdingen–Store Daltjuven–Ingvaldsflaten i 1901. Etter tiden på anlegget ble han damvokter ved Gjerdingen, og i 1914 flyttet han og kona, Anna (død 1959), inn i ny damvokterbolig der. De bodde ved Gjerdingsdammen helt fram til de døde.
Kristian og Anna fikk i alt ti barn: Sigrid, som ble gift med Konrad Gjerdingen og bodde på Stubberud i Maridalen i mange år, Betsy, Klara, Astrid, Ragnhild, Anni, Alma, Johan, Bjarne og Rolf. I dag er det bare Anni som lever.
"Far, Bjarne Anker Larsbråten, tok over som damvokter på Gjerdingsdammen i 1950," forteller Rune. "Han var født 5. februar 1920, og han døde av hjerteinfarkt 20. mai 1992, 72 år gammel."
[...]
Forsamlingslokalet på Hakloa er en bygning som Brugseierforeningen flyttet fra anlegget ved Store Daltjuven til Hakloa. Dette skjedde i 1913, og bygningen ble på den tiden kalt Ingeniørboligen. Forsamlingslokalet ble i 1953 overført vederlagsfritt fra Oslo kommune til Løvenskiold-Vækerø. Etter dette er huset ombygd og modernisert, og det er blitt brukt til både møter og arrangementer for Løvenskiold-Vækerø og markafolket. Forsamlingslokalet er også blitt kalt Sør-Hakloa, Brugseiervillaen og Velferdshuset. I annen etasje er det en leilighet for fastboende.
[...]
Brugseierforeningen bygde damvokterboliger på både Bjørnholt, Katnosdammen, Gjerdingsdammen og Hakloa. Rune Larsbråten forteller at vokterboligene på Bjørnholt og Hakloa stod ferdige i 1877. Brugseierforeningen malte husene sine hvite for å skille dem fra Løvenskiolds rødmalte hus. Akerselvens Brugseierforening kjøpte opp et 13 dekar stort område omkring vokterboligen og satte opp fløtningsbrakke, stall, stabbur og uthus. Stallen er revet, men de andre husene står fortsatt. Det gamle stabburet fungerte som landhandel for markafolket helt til 1920-årene.
[...]
Den første damvokteren på Hakloa var Gudbrand Halvorsen, sønn av Halvor og Ingeborg på Østbråtan.
"Jeg bodde i fløtningsbrakka på Hakloa fra 1977 til 1997," forteller Rune videre. "Det er en tømmerbygning med panel utvendig, og den ligger rett til venstre for vokterboligen når du ser nordover. Brakka ble opprinnelig bygd for fløterkara, og jeg husker godt odølingene som var der før i tiden. Det var arbeidsomme og artige karer."
[...]
Da vi flyttet til Hakloa i 1959, var far fløtningsbas og damvokter med ansvar for dammene fra Hakloa og nordover. På Bjørnholt ble Alfred Baklien fløtningsbas og damvokter. Han hadde ansvaret for Bjørnsjøen og vannene lenger syd og øst. Jeg var med far på jobb i Marka fra jeg var 12–13 år gammel. Etter at jeg i 1975 ble fast ansatt i Oslo skogvesen, arbeidet jeg mye sammen med far og Alfred og Arne Baklien. Vi drev med vedlikehold av dammer og lokalfløtning av tømmer i Spålen, Katnosa og Sandungsvannene. Når vi fløtet tømmer, var det også med andre folk fra Skogvesenet. Fløtningen fra Spålen og til Katnosa var krevende og tok mange dager. Spålselva er lang, og den har mange løker, og vannføringen var heller ikke av de beste. Mens vi holdt på med dette, lå vi i hytta til Vann- og avløpsetaten rett ved Spålsdammen. I Katnosa ble tømmeret lesset på bil i Leveringsvika. Det var stort sett slutt på elvefløtningen på denne tiden. Tømmeret ble lesset på bil også ved Kutangen i Bjørnsjøen, ved Sandungsdammen og ved Myrdammen i Hakloa, nær Nordmarksveien. Som guttunge var jeg med far og så på fløtningen i Katnoselva. Den gang var det med mange odølinger på fløterlaget."
Mens jeg sitter der, går tankene mine bakover i tiden til 1950-årene da jeg som unggutt var med far i fløyta inne ved Spålen. Jeg husker vi lå i den lave og lange brakka på sydsiden av Spålsdammen, og jeg kan ennå kjenne lukten av svette, piperøyk og stekt flesk ... Jeg satt bak i den flate fløterbåten da den pløyde vannet nordover Spålen mot Sinnerelva. Der lå det en grime med tømmer, som vi hentet og tauet nedover vannet til Spålsdammen. Senere ble Spålsdammen åpnet, og om kvelden lå jeg og hørte på fosseduren og bulderet fra elva ...
"Jeg hadde et godt forhold til far og trivdes med å arbeide sammen med karene fra Nordmarka," fortsetter Rune. "Men far var av den gamle skolen, som ville at arbeidet skulle utføres på gamlemåten ... Jeg husker en gang inne ved Øljadammen, som er den nordligste dammen vi har ... Steindammen var lekk, og vi skulle fuge, eller spekke den, som vi kalte det ... Vi måtte grave oss ned helt til fjell, og far mente at vi greide det bare med krafsa. Da slapp vi å leie inn en gravemaskin, slik som jeg ville ... Vi greide jobben med krafsa, men vi holdt på hele sommer'n ...
Far var historisk interessert og samlet i årenes løp en rekke gjenstander og redskaper fra tunnelarbeidene, fløtningen og skogsdriften i Marka. Han ville ta vare på dette før det ble borte for godt. Drømmen hans var å få dette katalogisert og samlet i et museum i Marka. Da den gamle bomstua ved Hakadal Verk skulle rives, fikk vi lov av Løvenskiold å overta hele bygningen. Denne bomstua lå på høyre side av veien, oppe i svingen, noen hundre meter innenfor bommen ved Verket. På den venstre siden av veien står det forresten ei lita hytte i dag. Far og jeg tok ned denne bomstua i 1989 og fikk materialene flyttet til Hakloa. To år senere ble huset satt opp igjen bak låven på Hakloa, i skråningen ned mot Sandungselva. Far holdt på med snekring og annet arbeid på museet da han plutselig falt om og døde i 1992. Det var i låven det skjedde. Far ble 72 år gammel.
Vi leide inn en snekker for å få museet ferdig, og Gunnar Løkken har også vært til stor hjelp. Bygget består av et rom på ca. 5 x 6 meter med en hems over. På Hakloa var det før i tiden både mølle og sag. Planen er å få ferdig museet og se dette som en del av de aktivitetene som har vært på Hakloa. Jeg har et sterkt ønske om at fars museumsplaner blir fullført, men da må det gjøres på en god måte, og engasjerte folk må være med på det. Selve museet er nå ferdig innvendig, men ingen redskaper mv. er plassert der ennå. Det som far og jeg har samlet, har vi lagret i låven og flere andre steder. Vi får nok ikke plass til alt i museet, slik at vi må gjøre et utvalg. Vi har fått noe penger til museet av Oslo kommune, og dette er blitt brukt til snekkerarbeider mv. Byantikvaren er også velvillig til planene våre. Det videre ansvaret er nå overlatt til Nordmarken Velforening der Anders Håan fra Blankvannsbråten er leder i dag. I dag brukes museet som forsamlingslokale fordi Gamlelokalet pusses opp. Men jeg håper at vi får gjort mer på museet til sommeren. Da kan vi sikkert også lære noe av Bygdetunet på Øvre Kirkeby i Maridalen.
Etter at mor døde i 1997, flyttet jeg fra fløtningsbrakka og opp i damvokterboligen. Mor arbeidet på Kikutstua i nesten 40 år, og hun opplevde at bestyrere kom og gikk ..."
"Hvordan trives du med arbeidet ditt i dag, da," spør jeg. "Det blir vel mye kontorarbeid?" "Jeg har vært driftsleder her på stasjonen nå i seks år, og det er en blanding av kontorarbeid og utearbeid," forteller Rune. "Når jeg må utrette noe i Marka, kan jeg reise ut rett hjemmefra. I 1985 ble alle ansatte og bygninger innen vannforsyningen overført fra Skog- og fløtningsvesenet til Vann- og avløpsetaten. Per Finstad ble da sjef der og fikk med seg fløtningen over til Vann- og avløpsetaten. Men Per Finstad var sjef her bare i ett–to år, for også han døde brått en dag ... Etter ca. to år begynte ombyggingen av låven her til verksted og driftsstasjon. I dag er vi seks mann i alt, og Oset er oppmøtested for alle. Før meg var Adolf Bergseteren driftsleder her, og før han igjen var det Klaus Ellingsrud.
Vi har ansvaret for alle dammene innen vannforsyningen i både Nordmarka og Østmarka. Det er rundt 40 dammer i alt. De dammene som ikke har noen funksjon knyttet til byens vannforsyning, ønsker vi at Friluftsetaten forvalter. Vi bruker ikke tittelen damvokter lenger i dag. De ansatte har hvert sitt ansvarsområde, og det er noen som har oppsyn med dammer, elver mv. innen sitt geografiske område.
Arne Baklien er blitt pensjonist nå, men Ove Halstein Johannessen, som bor i fløterbrakka på Bjørnholt, jobber ennå 60 prosent. Jørgen Pedersen bor i huset ved Engelsrud, ved innfarten til Maridalen, og han har oppsynet med dammene innover i Nordmarka.
De senere årene er flere av dammene i Marka blitt restaurert. I 2008 ble Pershusdammen rehabilitert, og nå i 2009 vil vi sette i stand dammen på Store Sandungen og gjøre ferdig arbeidene på Alunsjødammen."
"Jeg var ikke selv med i fløyta," forteller Gunnar videre, "men jeg minnes en gang tømmeret satte seg fast oppe ved Nordbråtabrua. Det var et år de hadde hogd 18 halvmeter slip som de ville fløyte i elva. De var for lange, veit du, og det ble problemer. Ved det gamle kruttverket gikk det ei bru over elva. Brua hadde et spenn, og det var en port midt på ... Tømmeret satte seg fast under brua og rev den med seg. Jeg sto på Nordbråtasida og så det hele. Hele tømmervasan kom seilende nedover og støtte mot Nordbråtabrua, så den ble hengende på ene sida. Ennå skal det finnes murer etter det gamle kruttverket.
Så vidt jeg vet, gikk ingen med under fløyta i Skarselva. Men en gang husker jeg at en fløyter gled, så vannet tok han. Det var på oversiden av Sandbrua. Han ble sittende fast under en stokk, og på grunn av den sterke strømmen kom han ikke løs igjen. Men Bull og Baltzer var der og så det og fikk reddet ham.
Flere ganger var det store tømmervaser som måtte skytes løs lenger oppe i elva."
[...]
"Sandstua ble bygd samtidig med Bergerud. Det var boliger for de ansatte ved spinneriet. Susenstua lå på vestsiden av elva, helt inntil elvekanten. Vi kan ennå se murene av stua. De som bodde der, kunne fiske i elva fra stuevinduet!
Ved Sagløkka nedenfor Nordbråtabrua ble det i 1830-åra satt opp en sag for å skjære vindfallstømmer etter syklonen som gikk over Skarsåsen på den tid. De kraftige murene etter denne oppgangssagen kan vi se der ved elva i dag."
[...]
"Jeg husker godt ingeniør Bull i Akerselvens Brugseierforening. Han kjørte motorsykkel med sidevogn, og han var en egenrådig og bestemt mann som ikke likte å bli tråkket på tærne. Jeg husker også godt onkelen din, Kristian Hoel. Han ble fløtningssjef og bodde ved Oset i sydenden av Maridalsvannet."
Når Gunnar forteller dette ser jeg for meg 2. etasje på Nordbråten, som Brukseier-foreningen disponerte; den store sengen og de høye skapene, vaskebordet og de fine stolene med skinnseter. Brukseierforeningens folk overnattet der av og til, og brukte det som arbeidsværelse. Noen ganger husker jeg at mor og far måtte rydde stua og ordne til middag og fest for Brukseierforeningens folk. Far måtte skysse ingeniør Bull innover skogene med hest og slede noen ganger ...
Jeg gikk mange ganger oppover Skarselva og så på fløyta. Jeg pleide å stå ved Kjeldsfossen. Der var det så fint å se ... Bull ble visst veldig sint da Nordbråtabrua gikk ...
Jeg rusler opp til den rødmalte Bomstua og legger merke til alle de gamle redskapene og tingene som henger på uthusveggen. Jeg ser en tømmersaks, en barkespade, økser og mange andre skogsredskaper. Jeg ser fløterhaker, lensekjetting og annet utstyr fra den gang de fløyta tømmeret, og jeg ser forskjellig hesteutstyr. Alt er nøye og omtenksomt festet på veggen. Ingen kan tvile på at det bor en ekte skogskar her.
[...]
Før ble tømmeret hogd på høsten og forvinteren. Det ble kjørt til vassdrag i løpet av vinteren, og så mye som 20 000 m3 tømmer kunne ligge ved vassdragene om våren før fløytinga. Det kunne gå ¾ år fra tømmeret ble hogd til det ble skåret på saga. Dette førte til stort svinn, mye skader og angrep av både insekter og sopp. I de siste årene med fløyting ble tømmeret sprøytet mot margborere og barkbiller, men denne lange produksjonstiden førte til både forringet kvalitet og redusert økonomi. På grunn av dette ble fløytinga avviklet, og det ble satset på veibygging og biltransport.
[...]
I 1995 fant vi igjen ruinene etter Kamphaug sag ved elva, et stykke nedenfor Skjærsjødammen. Jeg hadde et kart fra 1887 som viste hvor saga lå, og jeg gikk dit sammen med Arild Harboe. Fossen er ikke så stor, så de som drev saga, kan ha ledet vann i ei vannrenne ned til saga. Her ved fossen ved Møllerstua har det vært både stangjernshammer, mølle og sag. Skjerven sag skal ha ligget her nede ved elva. Jeg har også en kartskisse fra 1896, laget av Myhrens Verksted, som viser fallrettighetene ovenfor Storfossen, mot Slottet. Her, ovenfor brufestene til Ankerveien/Greveveien, lå Papirmøllefossen og Mølledammen. Selve mølla skal ha ligget ved elva, rett nedenfor bommen her. Stangjernshammeren ble nedlagt i 1874, og denne kartskissen over Papirmøllefossen er 20 år yngre enn dette. Nedenfor Stensrud var det før en bru over elva. Den ble bygd i 1922, men er borte nå ... Kanskje kan vi gjenskape den ...»
Den gamle boligen Hammeren ovenfor Møllerstua, der forstmester Børresen bodde, var opprinnelig bolig for bestyreren på Stangjernshammeren. Denne boligen ble bygd i 1850, men er pietetsfullt modernisert etterpå. Jeg husker selv godt den store gruen som var i kjøkkenet. Nord for Hammeren ligger Løkka, eller Kudalshytta, og Milehytten skal også en gang ha ligget her i nærheten. Bomstua, der Ole Svendsen nå bor, er av nyere dato. Ved elva, nedenfor Nordseter, lå plassen Slottet. Møllerstua, eller Kvernstuen, var i 1771 en husmannsplass under Kirkeby gård. I 1865 bodde mølleren med sin familie der.
Stangjernshammeren ble fraktet fra gammelbruket i Lommedalen og satt opp ved fossen, på østsiden av Skjærsjøelva i 1793. Peder Anker hadde da i årene 1791–93 bygd Ankerveien fra Fossum Jernverk, forbi Sognsvann og over Skjervenåsen til Skjærsjøelva, ved Møllerstua.
Thor Maarud skriver at nede ved elva, på østsiden av Hammerfossen, lå selve stangjernshammeren med det utvendige, store vannhjulet og selve hammeren inne i huset. Ved siden av lå herderen, hvor råjernet ble smeltet og støpt ut i stykker. Smeltestykkene ble så varmet opp i de store essene og deretter banket ut til stangjern med den store stangjernshammeren. Litt tilbaketrukket lå materialhuset. Det inneholdt råjern og trekull. Lenger oppe lå sprøytehuset og finsmia, hvor det blant annet ble smidd spiker. Grunnen på østsiden av Skjærsjøelva lå under Kirkeby gård. De plassene som lå under Kirkeby, var: Kallerud, Skomakerstua, Hellerud, Svingen, Møllerstua og Slottet. Grunnen på vestsiden av elva lå under Skjerven gård. Plassene under Skjerven gård var: Låkeberget, Skjervenstua, Skjervenbrua, Bråten, Bakken, Stensrud, Sørseter, Nordseter og Taraldrud.
I Maridalsboka står det at Kirkebyverket, eller Maridalen Spikerverk, i løpet av noen år vokste til en betydelig bedrift. I 1793 ble det bygd arbeiderboliger til 18 familier. Senere ble det bygd arbeiderboliger til hele 24 familier.
Vannkraften, malmen og trekullene var forutsetningene for jernverksvirksomheten på den tiden.
Se også:
http://maridalensvenner.no/oyungsdammen-oyungsdemningen.4511539-28323.html
http://www.maridalensvenner.no/hammeren-kraftverk.185867-28323.html
http://www.maridalensvenner.no/kamphaug-sag.185818-28323.html
http://www.maridalensvenner.no/skjaersjoedammen.4914657-28323.html
http://www.maridalensvenner.no/stangjernshammeren.4507150-28323.html
http://maridalensvenner.no/toemmerfloeting-i-skarselva-oyungselva.4914704-28323.html
http://maridalensvenner.no/toemmerfloeting-i-skjaersjoeelva.4914654-28323.html
http://maridalensvenner.no/brekke-sagbruk.4913065-28323.html
http://www.maridalensvenner.no/akerselvens-brugseierforening-gjennem-femti-aar-18671917.5755405-25901.html
Ørfiske og Movatn:
http://www.maridalensvenner.no/greveveien.4923381-28323.html