Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  Langs Skjærsjøelva
Fra årbok Maridalens Venner 1998: Vandringer i Maridalen av Helge Haakenstad

Langs Skjærsjøelva

Her kan du vandre langs Skjærsjøelva, i Helge Haakenstad sine fotspor fra 1998.

Det er en gråværsdag i september. Jeg står på brua over elva ved Hammeren og ser oppover vannløpet. Jeg vil vandre en høstdag langs Skjærsjøelva. Lauvskogen i elvekanten har sine fine høstfarger, og elva fosser stri forbi mens skydekket ligger lavt over trekronene. Jeg kjenner et florlett regnslør mot kroppen, og det drypper fra blad og grener. Det er høst i Nordmarka og ettertankens tid. Jeg snur meg og ser etter restene av gamlebrua som var en sjelden fin, hvelvet steinbru med stabbesteiner på sidene. I dag ser vi ikke noe av dette, men vi vet at før i tiden lå gamlebrua noe nærmere Skjærsjøelvas utløp i Maridalsvannet. Hammeren har fått sitt navn etter stangjernshammeren som lå her, noe lenger oppe i elva, i tiden 1793 til 1872. Her nede ved elvas utløp lå før i tiden husmannsplassene Skjervenbrua og Bruastua. På flere av plassene ved Skjærsjøelvas utløp bodde det hammersmeder, og noen av disse var gode tyske fagfolk. Elias Fisker som P. Chr. Asbjørnsen skriver om i "En natt i Nordmarken", skal ha bodd på husmannsplassen Brua.

Når elva flommet før i tiden, strømmet vannet gjennom elveslyngene mot veien i vest. Elvevannet oversvømmet lauvskogen her, og det har med tiden utviklet seg en urskogpreget edellauvskogbestand.

I dag vokser det gråor-heggeskog på vestsiden av elva, og området er klassifisert som regionalt verneverdig. Skogen er vernet mot uheldige menneskelige inngrep, men det bryr ikke beveren seg om. De siste år har den slått seg ned her, felt trær på kryss og tvers og bygd hytte der i elvekanten.

Jeg rusler Ullevålseterveien et stykke oppover. Hele tiden hører jeg det kjente bruset fra elva gjennom tåken og duskregnet, motorduren fra veien stilner av, men storbyens dur og larm hører jeg fortsatt langt i det fjerne. Her, sydover langs veien mot Skjervensaga, strekker Bruamyra seg. Før i tiden flommet den nok over av elvevann, men nå vokser det yngre skog på store deler av området. Da veien her ble bygd, ble det funnet bakhon i myrkanten. Kanskje har den gamle Skjervensaga ligget her i området. Før i tiden var det to hoppbakker her ..., én i den bratte lisiden ned til Bruamyra og én ved Bakken lenger opp i Ullevålseterveien.

Jeg tar av fra hovedveien og følger løypa oppover mot Nordseter. Elvebruset følger meg hele tiden, jeg ser ledemurene av stein langs elvekanten, og jeg minnes fuglelivet her i lauvskogen om våren ... og den fine heggeduften. Her, mellom Ullevålseterveien og elva, lå plassen Bråten. Noe lenger opp mot veien lå Bakken. Begge disse plassene var arbeiderboliger for Stangjernshammeren. Noen kaller slike plasser også for hammersmed-plasser. Nå vokser det frodig, middelaldrende granskog på vollene der plassene lå. Jeg tar av fra hovedløypa og går gjennom plantningene. Grenene slår mot meg og det drypper fra kronene, men jeg lar blikket følge haugene og forsenkningene der jeg går. Jeg ser at bakken der jeg går, er tidligere slåtte- og beitemark. Jeg ser steiner og forsenkninger der husene en gang har stått, og jeg sparker borti gammel, rødlig takstein som ligger i hauger. Kanskje kom taksteinen fra Nes Tegelverk ved Maridalsvannet i Neskroken. Noen steder ser det ut som det har vært kullmiler. Stangjernshammeren trengte mye kull, og mange steder ved Skjærsjøelva og ellers i Maridalen har det derfor vært kullmilebrenning.

Jeg stopper der den gamle Ankerveien kommer ned fra lia i vest mot elva. Veien er murt opp av stein på nedsiden av Ullevålseterveien, og den ender i et brukar ved bredden av Skjærsjøelva. Her gikk Ankerveien i bru over elva og fortsatte østover forbi plassene Vestern, Hellerud og Kallerud. Det mest sannsynlige er at Greveveien har fulgt Nordmarksveien nedover mot Hammeren og så gått opp bakken forbi Svingen mot Blåsås og Vestern.

Mellom Ullevålseterveien og elva er Ankerveien nå ryddet av Skogvesenet, slik at den kommer lett til syne i terrenget. Det er bratt og svingete nedover lia mot elva. Her måtte kjørekarene passe på når de kom med jernlass fra masovnen ved Bærum Verk. Jern ble også fraktet fra Hakadal Verk til Stangjernhammeren ved Skjærsjøelva. Ved hammerverkene her i Maridalen ble det lagd stangjern, modelljern og spiker. Maridalen Spikerverk var en tid en betydelig bedrift.

Jeg står i undring og ser for meg all aktivitet som var her før i tiden. Fossen bruser i ville kast nedover bergene så skumsprøyten står, og tåken legger et beskyttende teppe over det hele. Jeg fylles av respekt for datidens mennesker med mot og innsatsvilje og ser og hører livet som var ..., kullbrennerne, kullknektene, tømmerkjørerne, fløterne, kjørekarene, hammersmedene, funksjonærene og arbeiderne ... Den gang bodde det folk i Marka og dalen.

Jeg skuer oppover elva. Ved det brukaret jeg står, var det en dam som demte opp elva og sørget for vann til Stangjernshammeren og mølla som lå under fossen på andre siden av elva på Kirkeby gårds grunn. Som navnet Møllerstua sier, lå det også en gang i tiden en møllekvern her ved elva som malte korn fra gårdene. Rester av en møllestein ligger i bekken på andre siden av elva. Det har også gått bru over elva både ovenfor dammen og nedenfor fossen ved kraftverket.

Stangjernhammeren i Maridalen var en del av Peder Ankers jernindustri ved Bærums Verk, Fossum ved Bogstadvannet og Hakadal Verk.

Jeg retter ryggen og ser nordover skogene, legger historiens sus igjen bak meg og følger løypa videre oppover. Men der under fossen står ørreten i strykene, og fossekallen flyr fra stein til stein ... slik det før i tiden var, og slik det kanskje alltid vil være ...

Jeg passerer plassene Steinsrud, Sørseter og Nordseter. Alle disse stedene var opprinnelig husmannsplasser under Skjerven gård, men senere ble de boliger for arbeidere ved Stangjernshammeren. I dag er Sørsetra borte, men rester av den skal finnes ved veien syd for Nordseter. I dag er Steinsrud og Nordseter boliger for kommuneskogens ansatte. Ivar Sæther med familie bodde i mange år på Nordseter. I dag er gården hestebruk i byskogen. Vest for Nordseter skal Ringjordet ha ligget en gang i tiden.

Jeg passerer Nordseter og tar så inn på løypa nordover til Skjærsjødammen. Jeg hører fossebruset øker, og stopper på kanten ved veien og ser nordover elva.

Ennå er noen skåvegger og gulv av tømmer bevart i elva. De vitner om tidligere tiders tømmerfløting i vestre vassdrag. Det er lagt opp ledemurer av steinblokker, og det finnes også kunstig anlagte kulper som skulle lette tømmerets gang. Noe må gjøres med dette ..., hvis ikke vil snart alt være tapt. Jeg minnes fløyta som gikk her før ... Det var en folkefest av de sjeldne, og mennesker vandret på vei og sti for å bivåne vårens store eventyr ... Elva gikk fossende hvit og stri, fløterne satt vakt på utsatte steder, og dunder og brak hørtes i natten ... Kanskje kan vi en gang komme så langt at vi også her i Marka restaurerer og tar vare på fløtningsvassdrag. Det vil være et verdig kulturminne over tidligere tiders tømmertransport, arbeid og slit ...

Jeg vandrer videre, skydekket letter noe og duskregnet stilner av ... Jeg ser oppover elva som fosser i svinger, kulper og stryk. Granskogen i elvekanten bøyer seg med duggdråper i sitt hår, rognetrærne står der med rødgule farger og høstens blader seiler i vinden ... Jeg ser mot himmelen der flokker av gjess flyr mot syd ... mens de kakler ...

Nå er jeg inne på den gamle veien til Kamphaug. Jeg ser den er tydelig oppbygd noen steder. Den svingte seg oppover her ved elva og gikk over Skjærsjødammen og innover åsen mot Kamphaug og Bjørnholt. En dagstur langs denne gamle ferdselsåren er en fin natur- og kulturhistorisk opplevelse.

Jeg minnes Bernhard Herres tekst ...:
"[...] til Kampenhaug, Gåslungen, Liggeren, Tomte, Forkjernsbråten, Hakkloen, Trehørningen, går veien gjennom den villeste mark, jeg har vandret i, og allikevel bor der folk på disse steder, der skjuler seg dypest inne i skogene. [...]"

Snart ser jeg et gammelt veifar som tar av til høyre bort til elva. Jeg følger den gamle, oppbygde veien og står snart ved restene av den gamle Kamphaug Sag. Steinmurene viser hvor saghuset stod, og mot syd er det lange ledemurer for vannet ... Kamphaug Sag er den eldste oppgangssagen i denne delen av landet. Skriftlige kilder viser at den er omtalt alt på 16–1700-tallet. Tømmer ble fløtet nedover Nordmarksvassdraget og kjørt med hest fram til sagbruket. Jeg ser bort på det beskjedne fossefallet i elva, men vann kan være ledet fra høyere deler av elva. Jeg setter meg på murene, lukker øynene og lytter til elvebruset ... langt der borte synes jeg å høre skovlehjulets gang og sagbladets skjærende lyd ...

En modell av Solbergfoss kraftanlegg er nylig gjenfunnet og ryddet fram. Den ligger ca. 100 m nedenfor Skjærsjødammen.

Jeg følger løypa videre opp til Skjærsjødammen – og tar en liten rast på damkrona. Skjærsjøen er full av vann etter uker med regn, nordover ligger skydekket lavt over vannspeilet, og det regner lett på ny ... Langt der nord hører jeg fosseduren fra Bjørnsjøhelvete ... Vannet fosser ut gjennom luker i dammen og blir til skumhvite virvler lenger nede ... Jeg ser ut for dammen der fløterne stod på flåter og staket stokkene gjennom sluket. Jeg ser han Alfred, Bjarne, Skogstad'en og'n far ... og over dem alle han Stor-Per med flagrende hår i vind ... I stua ved dammen bodde Petra Amundsen, eller Petra Skjærsjødammen som vi kalte henne. Hun var rund og myndig og kunne sette mang en kar på plass. I mange år bodde hun her ved dammen og serverte farende folk langs veien ... I dag er stedet i Vannverkets eie og brukes som oppholds- og hvilested for de ansatte. Oppe ved Nordmarksveien stod tidligere damvokterboligen hvor familien Ola Viklund bodde en tid.

Jeg reiser meg og bestemmer meg for å ta en rask avstikker til Kamphaug. Jeg rusler opp stigningen fra veien og er snart oppe ved vollene og grunnmurene. Kamphaug var en av de riktig gamle Nordmarksplassene som den gamle Nordmarksveien gikk forbi. Nå er alle husene borte, for stedet brant for en del år siden. Men jeg husker lysene fra vinduene der oppe når vinternatten falt på, og det var alltid fint å legge skituren om Kamphaug når jeg var på hjemtur ... Stedet tilhørte langt tilbake i tiden kirkegodset. Jeg vandrer rundt på vollene der sommerens gras visner, lauvskogen som omkranser stedet, har ennå sine høstfarger, og jeg skimter Skjærsjøen og Ullevålseter gjennom skydekket. Jeg husker best Kamphaug om våren ... med bekkeblom langs rislende bekker, tepper av hvitveis og dufter fra blomstrende hegg og rogn ... Og midt på vollene stod de værbitte hus som kunne fortelle historier lange ... Ja ... slik vil jeg huske Kamphaug ... Det var som et paradis på jord ...

Jeg går tilbake til veien og følger den gamle rørgata nedover til Hammeren. Jeg stopper litt opp og lytter til elva som viser seg med fosser og stryk. På min venstre side reiser Sagåsen seg. En av de gamle Nordmarksveiene går der oppe i åsen fra Blåsås til Kamphaug. Sagåsen har vel fått sitt navn etter saga her nede ved Skjærsjøelva. Jeg går raskt videre. Rørgata krysser veien rett overfor Nordseter og fortsetter nedover på østsiden av Møllerstua. Mellom Skjærsjøelva og veien ved Nordseter lå en gang i tiden en plass som het Slottet. Både Slottet, Blåsås lenger sydøst og Svingen ovenfor Hammeren var hammersmedplasser. Vollene og innmarka både ved Slottet og Blåsås ble tilplanet for mange år siden. Jeg stopper opp nede ved Møllerstua og den nye bomvaktboligen som ligger ved veien. Jeg ser forstmesterboligen like ved, der Erik Børresen med familie bodde i mange år. Dette huset, som kalles Hammeren, var før i tiden bestyrerbolig for Stangjernshammeren. Jeg husker at en stor grue var bevart i stuen som uten tvil var en forstmann verdig. Erik Børresen ble kalt den siste gjenlevende forstmester av den gamle sorten. Han var en staut kar, og var seg selv meget bevisst forstmannens viktige posisjon og betydning i samfunnet. Jeg ser han for meg der han står med hatt og stokk og peker på framtida ... den unge, voksende skog ... Han hadde planteskole og arboret på stedet ..., og stod nok ikke tilbake for hverken Stangjernhammerens bestyrer, overlæreren eller presten i dalen ... "Begynn ikke i kommunen, Helge", sa han til meg, "der får du ikke brukt deg selv ..."

Jeg nærmer meg brua ved Hammeren igjen. Jeg stopper opp ved Hammeren kraftstasjon som ble bygd i 1901 og restaurert og bygget om i 1972. Vannet ledes fra Skjærsjøen i to rørledninger med lengde 2400 m. Fallhøyden ble ca. 108 m. Da kraftverket ble bygd, var det nest størst i landet. Selv om kraftverket fortsatt er i drift, så er det i dag et fint kulturminne.

Rett opp for kraftverket ligger den tidligere maskinmesterboligen til Lysverket. Kraftverket og den pene hytta Peisestua eies i dag av Oslo Energi A/S. Mellom disse stedene lå det tidligere en arbeiderbolig like inntil veien. Svingen på den andre siden av Gamle Maridalsvei tilhører i dag Vann- og avløpsverket.

Jeg går med rolige og fornøyde steg over brua ved Hammeren. Det begynner å mørkne, men det regner fortsatt stille og mjukt. Jeg er imponert over all den kulturhistorie som finnes i dette området, og jeg er glad for å ha opplevd noe av alt dette. Min høstdag langs Skjærsjøelva er omme.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349