Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  Over Kollern og Heikampen
Fra årbok Maridalens Venner 1999: Vandringer i Nordmarka av Helge Haakenstad

Over Kollern og Heikampen

En tidlig morgen først i september står jeg oppe ved Bislingen Fjellstue nord i Marka. Jeg vil vandre Marka på langs over Kollern, Katnosa og Heikampen til Hammeren i Maridalen. Jeg ser meg omkring og forstår at det vil bli en fin dag. Luften er klar med et noe kjølig drag, ingen grener rører seg i vinden ..., alt er stille og rolig her ved Bislingflaka. Men jeg ser at sommeren har sagt farvel for denne gangen, lyng og skog har fått det første skjær av høst ..., det er som om naturen i stillhet venter på noe som skal komme ... Det er tid for å takke og si farvel til sommerens liv som var, det er tid for stille ettertanke ..., det er tid for å møte det som skal komme ..., høsten og vinterens kalde dager med snø og is. Jeg snur meg og ser over til Nysæterbrenna på østsiden av dalen, der de gamle sinkgruvene ligger. Så ser jeg nordover skogene mot Mutta, Muttabråtan og Skjerpedalen like vest for Grua, der det før i tiden var rike bly- og sinkblendegruver. Navnet Mutta kommer visst av ordet «mute» fra gruvedriftens tid. I dag er områdene her vernet som naturminner. Jeg lar blikket streife videre vestover, lytter ut i skogens stillhet og mener å høre Myllselvas vare brus langt der nede i dalen. Der ved elva lå før i tiden blyverket, Bolken Tresliperi og Lunner Tremassefabrikk. Nå er alt dette borte ... Alt er minner og historie. Også det rike seterbruket her inne er nedlagt for mange år siden. I mitt indre ser jeg for meg livet på Bislingsetra, Auretjernssetra, Syljusæter og Åssjøsetra.

Jeg tar min sekk på ryggen og følger sti- og løypefar vestover Bislingflaka mot Åssjøen. Min hund løper lett og ledig foran meg, av og til tar den en sving ut til sidene ..., men den er snart tilbake igjen ..., den vil ikke miste meg av syne ... De flate strekningene her opp i 700 meters høyde veksler mellom «fjellskog», myrpartier og smådrag med bekker og putter. En kan få en følelse av å vandre i fjellskog. Her oppe på Bislingflaka var det før i tiden vardested. Varslet fra Bislingen gikk sydover til Varingskollen, Røverkollen og Vettakollen. Jeg går gjennom myret terreng, følger små daler med rislende bekker og klyver så ned den skogkledde li til Åssjøsetra ved Åssjøen. De to vannene ligger der i fredfull stillhet med skogåser på alle kanter. Jeg tar en pust i bakken der ved Åssjøsetra og setter meg slik at jeg hviler ryggen mot en av veggene. Det er stille her nå ..., ikke et menneske er å se ... Skogen kaster sine lange skygger ut over Åssjøen, noen av høstens blader driver langs landet ..., og der ovenfra åsen hører jeg det varsomme bulder fra en orre ... Jeg ser over til Massebrenna og Kollernmassivet, der solens lave stråler lyser opp i septemberskogen ... Det er godt å sitte slik, føle at kreftene fornyes og høre at hjertet banker ... Jeg lukker øynene, og mine tanker, de driver av sted ..., jeg ser mennesker som har levd ..., i arbeid på jorda og i skogen ... Jeg er langt nord i Marka ..., nære Mylla og de rike Lunnerbygdene, der noen av mine røtter har sitt feste ... Jeg minnes sensommerkvelden jeg søkte til plassen Brattvoll, nord for Mylla der Ingeborg, min tippoldemor, ble født i 1818. Jeg vandret i skumringen langs gammel innmark og steinrøyser, sparket i jorden ..., og så husene der de lå omkranset av skog og Myllas vann. Ingeborg, hun giftet seg med Halvor fra plassen Røste nord for Grua ..., og sammen så flyttet de inn til Østbråtan ved Katnosa og levde der sitt liv nære skog, jord og vann. De fikk seks sønner og en datter som mange nålevende nordmarkinger stammer fra.

Der jeg sitter ved Åssjøsetra ser jeg også for meg gården Haakenstad med sine solfylte, brede og fruktbare jorder i lia øst for Roa. Far vokste opp der på brede bondelandet ..., men livets vei førte ham til jorden i Maridalen, tømmerskogen og fløterhaken i Nordmarka og fiolinens fengslende, mjuke toner. Gården Haakenstad lå ved den gamle Bergensveien, og historien forteller at oberst Løwens dragoner i sin tid overnattet der etter sammenstøtet med bøndene på Harestuskogen. For mange av dem ble dette den siste natten de levde, for neste dag fant trefningene på Norderhov sted.

Jeg river meg løs fra tanker og bilder som driver forbi, og finner snart min sti over Massebrenna mot Kollern. Her, langsmed stien, skifter det mellom småmyrer, putter og tjern og skog i ulike alderstrinn. Her og der vokser grovkvistet furu og gamle graner med skjegg i sitt hår. Under Kollern finner du tørrgran, vindfall, beitefuru, læger og høystubber, og navn som Fuglemyra og Stormyra forteller at det her kan være spill og kamp i de lyse vårmorgener ... Snart er jeg oppe på Kollern. Herfra lyste det veter i gammel tid, og det sto også et brannvakttårn her for en del år siden. På Kollern har man en følelse av å være på fjellet, eller på «verdens tak». Det er åpent og fritt og en fantastisk utsikt mot vannene som ligger der som perler på en snor. Mot vest ser en over til Pershusfjellet, Svarttjernshøgda, Lamannshaugen og Helgehaugen ved Mylla. Jeg står der i dyp beundring og ydmykhet, og en brusende følelse av frihet og glede brer seg i mitt bryst. Etter en pust i bakken begynner jeg på nedstigningen til Kalvedalen, men mister så stien et eller annet sted. Jeg tar meg fram på måfå nedover bratthenget og ulendet til Gudbrandstjernet, og snart er jeg igjen inne på stien som fører meg mot Kalvedalen og veikrysset til Roensetra. Jeg følger veien, passerer bommen og er snart framme ved Sognseter ved Tverrsjøen. Sognseter er en ganske ny seter som ble tatt i bruk i 1949 av Midtre Sogn gård i Jevnaker. Nå ligger vollene øde, skogen brer seg innover, og huset ligger der stille og forlatt. Jeg går fram til Tverrsjøen og koker meg kaffe ved den store steinen ved veien øst for vannet, min hund tar seg et bad, og jeg beundrer naturen omkring meg. Det er fint her inne og lett tilgjengelig for folk fra Jevnaker og bygdene omkring. Småbølger kruser vannflaten som glitrer i solens skjær, lauvskog med gulgrønn drakt omkranser vannet, og de høye koller og høgder står der i vaktsom taushet ... Men snart brytes stillheten av motordur ..., en bil farer forbi på veien. Jeg pakker sammen og følger skogsveien på sydøstsiden av Tverrsjøen, passerer Bikkjeputten og er snart framme på veien som jeg følger til Holoaseter. Snart brer vollene seg ut foran meg, jeg ser gjerder og rydningsrøyser, og geitrams og lauvskog lyser meg i møte i tidlig høstdrakt. På vollene ligger hytter, hus og seterbuer, Skarvvannet og Pershusvannet strekker seg sydover, og Pershusfjellet reiser seg som en rygg mot vest. Her er noe av Nordmarkas sjel bevart ..., skog, åser og vann og atter skog ..., uten gjennomgående veier, bruer og andre tekniske inngrep. Her på Holoaseter var det før i tiden en hel setergrend. Det var seter her for hele ti jevnakergårder, blant annet to Ruudgårder, to Sognsgårder, Tømmerås, Faltensrud og Skjennum. Det har også vært fastboende her og feriested for byfolk i lange tider. Av mennesker som har vanket her, kan nevnes Hans Jæger, Hans Kinck, Erling Falck, Hans Heiberg og Johan Borgen. Legendarisk er også Lise Holoa som var budeie på Holoaseter i 40 år. Av andre setrer og plasser i dette området kan nevnes Skjennumseter og Abrahamsløkka vest for Tverrsjøen, og Vestenden, Sinnerseter og Trantjern syd for Mylla.

Snart forlater jeg Holoaseter for denne gang og følger løypetraseen et stykke sydover. Ved Holoputten krysser jeg grensen for Spålen–Katnosa naturreservat, og jeg legger min sti nord og øst for Hesteskotjernet. Jeg vil vandre gjennom urørte trakter, forbi Grasdalstjernet, mot Store Fyllingen og Katnosa gård. Snart passerer jeg grensen mellom Jevnaker Allmenning og Løvenskiold-Vækerø. Store deler av området her ved Grasdalskollen og Roenseterbrenna ligger innenfor naturreservatet. Jeg vandrer skauleis sydover gjennom skog som har fått være i fred i lengre tid, det skifter mellom tett granskog og små myrdrag, og på min venstre side aner jeg at Grasdalskollen reiser seg med sine høydepartier. Jeg får en følelse av å være i storskogens rike, alene og langt vekk fra folk og fe. Trærnes grener slår omkring meg, det er ingen sti å følge, og den tette granskogen er skyggefull og fuktig. Jeg ser hvor solen står på himmelen og beveger meg varsomt og sikkert sydover. Snart skimter jeg Grasdalstjernet mellom trærne. Det ligger der i stille ettertenksomhet midt i skogens favn. Det må være til slike skjulte kilder og tjern at den innerste lengsel går ... Her er stillhet, urørthet og skjønnhet ..., her er rom for drøm og fantasi ... Jeg vandrer videre og staker ut min kurs ned mot Store Fyllingen. Jeg følger små myrdrag og tar meg gjennom tettskog, og etter hvert føler jeg at terrenget heller mer og mer utover mot vannet. Min hund svinser til og fra, stopper opp og lukter, og skremmer av og til vilt og fugl som flykter sin vei ... Mens jeg går, minnes jeg Reidar Holtvedts beretning om Bjønnehjellen der opp ved Grasdalskollen. Der holdt det bjørn til før i tiden som for ille med kyrne på Syljuseter og Roenseter.

I Løvenskiold-Vækerøs flerbruksplan fra 1974 var det planer om bilvei syd fra Katnosa og rundt Målvika til Aklangen. Langs Store Fyllingen var det planer om traktorvei. Men denne gangen vant vernearbeidet fram, og 23. juni 1995 ble Spålen–Katnosa naturreservat opprettet. Slik skal det være når demokratiet får fungere ...

Snart står jeg nede ved stranden av Store Fyllingen. Jeg følger stien langs land og krysser over dammen der elva renner ned i Katnosa. Jeg tar meg fram litt østover gjennom sumpskog og myr, til jeg klyver lia opp mot løypa som kommer fra Elgstøa. Jeg ser meg tilbake en gang og lar blikket sveipe over de brede skogliene ved Grasdalskollen som nå skal få ligge i fred for øks og sag og motordur ... Jeg tenker også på den gangen jeg mistet retningen der inne og kom på villstrå ..., en høstdag med lavt skydekke gikk jeg i ring, slik at jeg fant mine egne spor ...

Nå følger jeg løypetraseen sydover over myrer og gjennom glissen skog, forbi Mariputten og nedover mot Katnosa gård. Her inne, nordøst for gården, skal Katnossetra ha ligget en gang i tiden. Nå vokser det skog på de gamle vollene. Jeg tar en rast i skogkanten ovenfor Katnosa gård. Husene ligger foran meg på rekke og rad. Hele tunet her er registrert som svært verneverdig bebyggelse i Marka. Det har vært mange skiløpere, vandrere og kanopadlere som i årenes løp har vært innom Katnosa og fått servering. Før i tiden husker jeg vi fikk komme inn på kjøkkenet og i stua for å hvile eller varme oss. Mang en gang har jeg hvilt på en krakk der innenfor døra ..., det var på den tiden Gunnar Hjørnstad og Kåre Berg drev stedet. Katnosa ligger strategisk og sentralt til mellom Mylla og Kikut/Sandungen ..., så det er viktig, ikke minst av sikkerhetshensyn, at folk kan komme innom for hvil og servering.

Under krigen etablerte Milorg D-13 en egen militærbase rundt Katnosa. Det lå motstandsfolk på mange av setrene og plassene her inne. 23. februar 1945 var den store slippnatta i Marka. 15 fly gikk på vingene fra Syd-England og slapp sine laster blant annet ved Grasdalskollen, Båhussetra, Brentebråtåsen, Finnerudsetra og Nordre Branntjern.

Plassen Katnosa ble muligens ryddet av finner en gang på 1600-tallet. I finnemanntallet fra 1686 ble det registrert 52 rene finner i Lunner, 18 i Gran, 44 i Hole og 19 i Norderhov. Katnosa har vært seter for Lunnergårdene Heier, Løken og Brattvoll, men har også vært seter for gårder på Ringerike. Sist på 1700-tallet ble Katnosa en del av Nordmarksgodset. P. Blix skriver at Katnosa i dommer av 1680, 1685 og 1722 tilkjennes gården Brattvoll på Jevnaker ..., da har vel folk med noe av mitt blod drevet her inne for flere hundre år siden ...

Magnus og Gunnhild Katnosa og deres slekt forpaktet Katnosa i om lag 80 år. Vei ble bygd til Katnosa i 1920, og strøm kom i 1950-årene.

Jeg reiser meg, sier Katnosa farvel for denne gangen og rusler veien bortover til Østbråtan. Det var her mine tippoldeforeldre Halvor Anderssen Østbråten og Ingeborg fra Brattvoll ved Mylla slo seg ned i 1840 og skapte seg et liv ... Nå er plassen nedlagt og bortleid til feriested, og de 60–70 dekar med dyrkbar mark er for lengst tilplantet med gran. Opprinnelig er Østbråtan en finnerydning, og aller øverst på Østbråtans innmark, på Lykjetoppen, er det tuer og hauger som skal være finnegraver ... Egil Collett Aabel skriver i «Nordmarksfolk» at Halvor hogg og kjørte hustømmer til Katnosa. Han kjørte også bord fra Haklosaga og takstein fra Sandungen. Arbeidet hans var også å levere tømmer og ved i Leveringsvika i Katnosa. Noen ganger dro de vel over Båhussetra for å komme til bygds, kanskje streifet han i Branntjernhøgda på jakt etter skogsfugl og fisk ..., og han fisket vel for mat i både Katnosa og Katnoselvas løker ...

Jeg vandrer litt rundt husene, ser rydningsrøyser og spor etter tidligere liv, jeg ser grana som vokser på vollene, og jeg klyver opp til Lykjetoppen, der jeg setter meg for en hvil ... og lar tankene fare ... Borte er livet her inne ..., borte er alt arbeid med svette, håp og slit ..., borte er lyden av dyr på beite og barnelatter, liv og lek ... Borte er de åpne vollene som ga liv til folk og fe ..., ja, alt er borte nå ... Men ..., ennå skinner sola i Skjortjennet slik som før ... Ennå suser skogen i bratte lier, og orren buldrer på myrene når vårmorra'n gryr ... Ennå ... vandrer skogens dyr på sti og tråkk ..., ennå står det værbitte hus og forteller om liv som er levd ..., ja, ennå blinker Katnosa deg i møte ..., og elva, den bruser slik som før ... Ja, liv skal komme ..., og liv skal forgå, slekt etter slekt ... til evig tid.

Dagen svinner ..., det begynner å skumre på min vei ..., jeg må finne ly for natten ... Jeg følger veien tilbake og tar stien langs Katnoslandet forbi den lille hytta til Leveringsvika lenger syd. Så følger jeg Nordmarksveien et stykke, men tar så av ned til nordenden av Storløken, der jeg finner min plass for natten ... Storløken er omkranset av bølgende siv i høstens farger, et par ender streifer over vannet på sin vei mot syd ..., og elva nynner sin sang ved min side ... Jeg kjenner at min fot er trett etter dagens gange, min hund lager sitt leie ved en busk i nærheten ..., og jeg føler at mitt sinn trenger fornyelsens kraft. Snart synker sola bak Høgkollen i vest, snart går skogens liv til hvile for natten, snart hviler jeg trygt der ved ildens glør ...

Neste morgen starter jeg tidlig på ferden videre sydover. Det er kjølig i de første morgentimer, og det ligger en svak skoddedis over Storløken. Jeg følger veien nedover til Sandungen gård for å komme raskest mulig av sted.

Katnosveien ble bygd i 1970 under omfattende protester og avisdebatt. Det var et stort inngrep i et ellers ganske urørt område, men heldigvis ble veien bygd et godt stykke unna fra selve elva. Elvebruset følger meg der jeg går, snart passerer jeg Kvernhusfossen og er så nede ved Sandungsvannene.

Området langs Katnoselva og løsavsetningene ved Sandungen er blitt vurdert som geologisk verneverdige, og er med på den grønne liste over verneverdige områder i Oslo kommune. Løsavsetningene ved Sandungen er enestående i sitt slag i Marka. Det er den eneste kjente, store deltaavsetningen fra siste istid, avsatt i dødis og i så stor høyde over den marine grense (ca. 200m).

Jeg krysser eidet mellom de to Sandungsvannene og følger så sydsiden av Vesle Sandungen til Bystøa. Jeg ser øya som ligger der ute, og ser for meg den rødglinsende røya på høstisen ... Når Sandungsfolket før i tiden skulle til byen, tok de båten over til Bystøa og dro ned til Langlia og Sørkedalen. Nå følger jeg sti, vei og løype rett sydover og vestom Kveldroshøgda. Jeg vandrer i kanten av småmyrer og tjern, krysser høyspentledningen og begynner oppstigningen mot Smedmyra, Bjørneberget og Stormyra. Jeg søker lenger vestover og klyver opp på en kolle, der jeg kan se utover mot den dype kløften der Langlivannet ligger. Arbeidet med Langlidammen ble påbegynt før krigen. Demningen er 40 m høy og 100 m lang og sto ferdig i 1941. Fra Langlidammen går vannet i tunnel fram til gården Kjelsås, og derfra i rør til et basseng i Holmenkollåsen. Langlia ved Heimtjernet nord i Langlivannet ble revet under krigen, men tuftene etter husene er ennå godt synlige. Trygve Christensen skriver at gamleveien gikk på østsiden av Heimtjernet og Fløyta og over den gamle demningen for Langlivannet, den gamle Skriverdammen. Vinterstid gikk sledeveien fra Sørkedalen over Langlivannet, Fløyta og Heimtjernet og fortsatte nordover over Svarten, Vesleflåtan, Storflåtan og Damtjern til Stubdal.

Under krigen brukte Milorg rom inne i Langlidammen som skjulested for våpen og annet utstyr. De nærmeste slippstedene var Storflaka ved Oppkuven og Heikampen. På vårparten i 1945 var det flere slipp på Heikampen. Det var oslogjengen ved Gunnar Sønsteby som tok imot slippene. Trygve Christensen forteller at det første slippet på Heikampen tok de ned brattlia til Trofoss ved Langlielva, på vedheisen til Løvenskiold. Det siste slippet bar en gjeng sørkedøler ned til Langlidammen og gjemte det der.

Der jeg står, ser jeg over til Oppkuvenmassivet lenger vest. Oppkuven, med sine 704 m over havet, er den nest høyeste toppen i Nordmarka. I Løvenskiold-Vækerøs flerbruksplan fra 1974 ble i alt 5800 dekar av Oppkuven vernet som bevaringsskog C. Begrunnelsen var at «[...] Disse skogtraktene har arealer av urørt natur og utgjør en spesiell naturtype som skiller seg ut ved sin egenart og kan ha vitenskapelig og pedagogisk betydning». I tillegg til dette ble Slottsåsen på ca 500 dekar vernet. Så, endelig, 23. juni 1995, ble Oppkuven–Smeddalen naturreservat på i alt 4215 dekar fredet i medhold av naturvernloven. Det heter at «[...] Formålet med fredningen er å bevare en lite påvirket grenselokalitet for subalpin barskog i Sørøst-Norge med en interessant vegetasjon og et variert dyreliv, samt å bevare et egenartet skoglandskap i Oslomarka.»

Jeg lar tankene fare og tar fatt på den siste oppstigningen til selve Heikampplatået. Jeg vandrer gjennom glissen gammelskog, aner det store juvet ut mot vest, men er snart oppe på selve høydeplatået. Her er småmyrer, putter og koller, og rundt myrene står rotgrov granskog isprengt en del furu. Her er klynger av tørrgran, vindfall og kvistgrov furu, her er lavdekte læger, stubber og myke mosetepper ..., her er beitefuru, krokete tørrkraker og myrer i gulbrun drakt ... Her er jeg alene nå ..., langt fra vei og bebyggelse ... På Heikampen bør du gå alene og la tankene fly vide ..., du bør gå der i stillhet og ettertanke og la alle inntrykk synke i ditt indre ... Da vil du forstå hvor fint det er her, og du vil vende tilbake til skogen her gang på gang ...

Syd på platået er det usedvanlig fin utsikt mot Sørkedalen, Oslofjorden, Bærumsmarka og Vestmarka. I dag ligger disen over oslogryta, et fly krysser over skogene nordover, og sivilisasjonens dur når så vidt mitt øre ...

I Løvenskiold-Vækerøs flerbruksplan var i alt 1375 dekar av Heikampen vernet som bevaringsskog B. I dag opplyser bedriften at 390 dekar er administrativt vernet område. På andre siden av Langlivannet er Slottet på 270 dekar administrativt vernet.

Det er blitt sent på dagen, solens lave stråler leker mellom trærne foran meg, og luften kjennes mer kjølig. Jeg bestemmer meg for å vandre rolig videre og bruke resten av denne septemberdagen her på høgdene øst for Langlielva. Jeg vil slå leir for natten på høgda mot Finnerud. Jeg vandrer ned lia syd på Heikampen, krysser Hansemyra og runder Råkollen, før jeg tar meg opp gjennom ungskogfeltet mot Stubberudseterhøgda. Min hund svinser til og fra og skremmer opp skogsfugl av og til, noen ganger hører jeg elg søker vekk fra min vei, og jeg ser spor etter spetter i stubber og trær. Øst for meg skimter jeg Øyvannet mellom trærne ...

Flere av myrene her, som Smedmyra, Stormyra, myrene på Heikampen og ved Øyvannet og Hansemyrene, er botanisk undersøkte lokaliteter. De er alle vurdert som lokalt verneverdige myrer. Stormyra og Smedmyra omfatter en av de største sammenhengende og åpne myrflatene i Oslo kommune og er velutviklet og helt uberørt. Myrene på Heikampen er artsfattige og har først og fremst estetisk verdi. Hansemyrene har velutviklede partier med nedbørsmyr og fattigmyr og har stor estetisk verdi. Myrsonen ved Øyvannet har også stor estetisk verdi.

På den grønne liste over verneverdige områder i Oslo kommune er området rundt Heikampen og Langlielva vurdert som bevaringsverdig. Langlielvdalen følger en av de store hovedforkastningene i Oslo-området, og terrassene ved Åmot, Elveli og Trofoss representerer elveslette- og deltaflater til den største deltaavsetningen nær Oslo.

Jeg klyver opp på Stubberudseterhøgda. Her er det også en usedvanlig fin utsikt. Nordøstover kan du se helt til Fyllingen, Bjørnsjøen og Hakloa, og Varingskollen, Røverkollen og Tryvannshøgda skiller seg også ut i landskapet. Jeg finner min sti ned fra kollen og krysser Tømmermyra mot Finnerudhøgda. I Oslo kommunes flerbruksplan er Finnerudhøgda avsatt som bevaringsskog. Det øvre høydepartiet her preges av lite påvirket og variert gammel granskog. Jeg er nå på hjemlige trakter, jeg er innenfor Finnerudskogen som eies og forvaltes av Oslo kommune ved Skog- og friluftsetaten.

Jeg finner meg en fin plass i ly av noen store graner og går til ro for kvelden. Mørket siger på ..., jeg skimter noen stjerner på himmelen ... og hører en ugle som tuter et stykke nord for meg ..., jeg er i skogens favn nå ... Jeg ser lysene fra den store byen mot himmelen, hører en svak dur langt i det fjerne, men jeg vet at skogen har meg nå ..., selv her ..., så nære byen og sivilisasjonen ... Mon tro om vi vet hvor heldige vi er som har denne Marka?

Neste dag følger jeg åsen utover og finner en sti ned lia til Finnerud. Snart er jeg nede på rullestolstien og følger denne fram til Finnerudplassen. Mens jeg går, ser jeg på vollene som vi ryddet og pleide for få år siden. Navnet Finnerud stammer fra finneinnvandringens tid, finnen Sakris skal ha ryddet stedet.

I Oslo kommunes flerbruksplan er Finnerud, på 108 dekar, avsatt som kulturlandskapsområde. Hensikten er å forvalte dette området slik at biologisk mangfold, kulturminner og opplevelsesverdier sikres.

Finnerud tilhørte lenge Blindern gård, og kan ha tjent den som seter. Professor i klassisk gresk filologi, Peter Olrog Schjøtt, kjøpte eiendommen Finnerud, på ca 1000 dekar, i 1878. I 1951 ble eiendommen forært til Oslo kommune ved et gavebrev. Oslo kommune overlot senere Schjøttstua til Oslo Røde Kors. Serveringsstedet Finnerud ble drevet av Paula Finnerud i mange år. Mellom Motjernet og Finnerud skal plassen Moen ha ligget. Moenfolket flyttet til Lørenseter lenger øst i Marka.

Jeg følger veien forbi Motjernet og tar av veien innover til Kobberhaughytta. Myrene ved Motjernet er vurdert som regionalt verneverdige. Floraen er meget artsrik med innslag av flere sjeldne og interessante arter. Nordover strekker Glåmene seg med glissen furuskog, myrer og tjern, og navn som Appelsinhaugen, Bjørneledet og Kobberhaughytta er velkjent for de fleste markatravere. Jeg rusler opp til Kobberhaughytta og setter meg på benken på sydsiden av hytta. Herfra er det fin utsikt mot skogen sydover og Sørkedalen, og der, mot vest, reiser Finnerudhøgda seg kjent og kjær ... Lauvskogen lyser mot meg i septembersolen, og vinden hvisker lavt i furukronene nordover Glåmene ... Det er godt å sitte her og varme seg litt i solen ...

Kobberhaughytta ble oppført i 1931 og het tidligere Turnhytta. Oslo og Omegn Turistforening overtok hytta i 1954, og den er i dag et populært turmål for mange turfolk. Navnet Kobberhaugene mener mange kommer av solens vakre glans over skog og vann en høstdag som denne. Kobberhaugtjernet er et næringsfattig vann på grunn av det skrinne jordsmonnet og geologien rundt hytta og vannet. I området lenger syd, rundt Blankvann, finnes rikere kambrosiluriske bergarter med kalkstein og skifer som gir et helt annet planteliv og rikere granskoglier.

Jeg reiser meg og følger stien forbi Andtjernet mot Blankvann. Bjørker luter utover og speiler seg i vannet, en bekk synger sin høstsang, og sivet lyser gulbrunt langs bredden ... Snart er jeg på toppen av vollene nord for Blankvann ..., der setter jeg meg ned og hviler ...

Det er rikt med lauvskog i traktene her omkring Blankvann, Slakteren og Svartor. Der jeg sitter, hører jeg det rasler i ospeblader, bjørkene foran meg luter ryggen med grener fulle av høstens blader, og rogna, der på rabbene, begynner også å få sine vakre farger. Lenger nede i lia vokser kjerr av selje, or og mer krevende treslag. Det er vakkert her nå ... og stille ... Den brede stien tråkket av de mange turgåere, slynger seg ned mot husene på Blankvannsbråten ..., der folk levde langt tilbake i tiden. Men vakrest er det her om våren, når skogbunnen bugner av blåveis, lauvskogens knopper brister, og fuglesangen kommer deg i møte ... Da kjenner du duften av kvae og bar, vannet ligger der stille og mørkeblått og drømmer, og i liene blomstrer tysbast og hassel på naken gren ... På denne tiden bør du vandre en dag her ved Blankvann og oppleve eventyret ..., vårens store spill ..., da du ser storheten i alt det små ...

Området her mellom Lørenseter, Blankvann, Slakteren, Finnerud og Kobberhaughytta er et viktig ekskursjons- og undervisningsområde for Universitetet i Oslo, og det har sin base ved Studenterhytta på Kjellerberget vest for Blankvann. De botaniske og geologiske verneverdiene er nøye kartlagt gjennom flere undersøkelser, og det arbeides med å opprette et større landskapsvernområde her. Myrene byr på sjeldne orkideer, og i engene kan man finne både bergmynte, knollmjødurt og dragehode ...

Ved Kongelig resolusjon av 4. september 1981 ble Lørensetertjern/Karussputten naturreservat opprettet. Området mellom Lørensetertjernet, Vestre Aurtjern og Blankvann er på i alt 260 dekar. Karussputten naturreservat, vest for Blankvann, er på 195 dekar. Formålet med denne fredningen er å bevare områdets meget varierte vegetasjon, hvor flere sjeldne og kravfulle arter forekommer.

I Oslo kommunes flerbruksplan er vollene ved Slakteren avsatt som natureng (32 dekar). Slakteren er en gammel, bebodd nordmarksplass, der innmarka holdes åpen og graset slås regelmessig. I forbindelse med utvidelsen av Blankvann landskapsvernområde er innmarksarealet som ligger i Oslo kommunes skoger og på Statens eiendom, plantelivsfredet som natureng.

Slakteren er første gang nevnt i kirkebøkene på 1750-tallet. Den første brukeren skal visstnok ha vært slakter. Dagens beboere har sin tilknytning langt tilbake på 1800-tallet. På Slakteren ble det drevet servering på 1900-tallet fram til begynnelsen av 1950-årene. Blant annet Johannes Heftye vanket her med sine venner. Slakteren var uten veiforbindelse til 1973. I 1984 ble det bygd vei inn fra Vestre Aurtjern. Leif og Haakon Slagtern var kjente skiløpere, broren Erik ble skutt av tyskerne for sin innsats i hjemmefronten.

Blankvannsbråten er en av de aller eldste plassene i Nordmarka, og her står også et av de eldste husene i Marka. Hvert år arrangerer Maridalens Venner blomsterengtur til Blankvannsbråten. Mange av oss har vel også minner fra den gang 5-mila i Kollen gikk forbi her. Før i tiden var det matrast her med drikke, og ullteppe over skuldrene. Tenk om vi kunne bevare denne 5-milstraseen, slik den var fra starten, den er jo nesten å regne som et «kulturminne».

Lørenseter var opprinnelig en seter under gården Løren i Oslo. På Lørenseter var det tidligere servering og omgangsskole.

Svartor het tidligere Svartorseter og var opprinnelig seter under Skøyen gård i Vestre Aker. Like ved Svartor skal det finnes rester etter en kalkovn.

Jeg reiser meg, lar historien fare og vandrer videre på min sti ... Jeg krysser bekken syd for Blankvann og klyver Slakterkleivene oppover til veien øst for Slakteren. Her er det frodige granlier og skyggefullt å gå, jeg følger løypa og tenker på alle de som har satt utfor her på ski i årenes løp. Nå er jeg også kommet innenfor grensen til Oslo kommunes skoger, men skogen her er foreslått som en del av Blankvann landskapsvernområde. I buffersonen her har vi felt en del trær for å få mer dødt virke i skogen. Hensikten er å fremme livsbetingelsene for en del lavarter, sopp og insekter, for på denne måten å fremme det biologiske mangfoldet i skogen.

Jeg bestemmer meg for å følge veien sydover til Skjærsjødammen, dagen begynner å helle, så jeg må raske på ... Jeg krysser gjennom naturreservatet ved Lørensetertjernet/Vestre Aurtjern. Her er all vegetasjon, herunder også døde busker og trær, fredet mot enhver skade og ødeleggelse, unntatt det som følger av fri ferdsel. Det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet.

Jeg tenker på det fine og fredfulle Lørensetertjernet som ligger der bak skogen ved veien. Det er så mange som farer forbi uten tanke for dette fine tjernet. Lenger framme på veien passerer jeg det søndre Aurtjernet som hviler stille i skogens skygge. Jeg kjenner hver sving ..., nesten hvert tre ..., det er som å gå i sin egen hage ...

Ullevålseler, kjent og kjær for mange, var opprinnelig seter for Ullevål gård. I 1737 ble den husmannsplass med fast bosetting. Kristiania kommune kjøpte stedet av Løvenskiold i 1922. Det ble bygd ny peisestue for servering i 1927. Mange av oss husker med glede Emma og Paul Pettersen som drev stedet fra 1927 til 1958, da Reidar Otto overtok. Emma kom fra Vestby og Paul fra Haugermosen i Maridalen.

Snart er jeg nede ved Skjærsjødammen, og jeg vil følge den nye kulturminnestien langsmed elva ned til Hammeren. Denne stien, med opplysningsskilter, ble bekostet og anlagt av Skog- og friluftsetaten i 1998. Skjærsjødemningen ble anlagt i 1890 og er av tilhogget stein, og nedover Skjærsjøelva finnes flere skåvegger og -bruer og ledemurer av stein som lettet fløtningen. Disse fløtningsinnretningene er i dag verdifulle kulturminner. Et stykke lenger ned ligger en mindre modell av Solbergfoss kraftverk, hvor det ble foretatt ulike tester tidlig i dette århundret. Vi har nå frihogd området, slik at modellen kommer tydelig fram. Ennå litt lenger nede ser vi murene etter den gamle Kamphaug sag som var en av de første oppgangssagene på denne kanten av landet. Etter som jeg vandrer nedover stien, blir fortidens virksomhet og liv her mer levende for mitt indre ... Her var fløting, tømmerkjøring, kullbrenning og industrivirksomhet. Her lå plassene Ringjordet, Nordseter, Sørseter, Stensrud, Slottet, Bakken og Bråten, og helt nede ved Hammeren lå plassene Brua og Skjervenbrua. Snart passerer jeg fossen, der Stangjernshammeren lå, og der Ankerveien og Greveveien gikk forbi. På den andre siden av elva ser jeg Møllerstua og Hammeren, der bestyreren på Stangjernshammeren bodde ..., og der, lenger nede, ligger det gamle Hammeren kraftverk.

Det begynner så smått å skumre. Jeg følger den Gamle Nordmarksveien nedover langs elva, vissent gras slår meg om leggene, bjørkeskogen bøyer sin nakke over meg ..., og hele tiden følges jeg av bruset fra Skjærsjøelva ... Den har så mye å fortelle meg om livet som var her en gang ..., men jeg har ikke tid nå ...

Her vandret også Peder Chr. Asbjørnsen med sin venn, Elias Fisker fra Brua ..., her vandret Bernhard Herre med sine hunder på sin vei innover Nordmarksskogene ..., og etter dem kom de tusener på tusener av glade markavenner ...

Snart er jeg nede ved Hammeren, dalen åpner seg foran meg ..., og der ser jeg bussen kommer ...


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349