Gustav på Bjørnstad

En fin vinterdag svinger jeg inn på tunet til Gustav Vaggesten på Bjørnstad. Jeg har en avtale med ham og er noe spent, fordi det er flere år siden jeg snakket med ham sist. Husene står der som før; den gamle, slitte låven, det salryggete vognskjulet og hovedhuset i to etasjer. Solen skinner fra blå himmel over de hvite jordene. Det er lite snø, og strå stikker opp både her og der. Det er ren vårstemning, selv om det er februar ennå ... Jeg ringer på, og Gustav kommer snart ut. Han ser på meg, nikker med hodet og smiler, og sier at jeg får værsågod komme inn. Jeg tenker med én gang: «Han er jo som før i tiden, han Gustav.» Men når vi går inn, ser jeg at han er noe mer kraka i beina. Han støtter seg til dørkarmen og bordet, og han er også mer lutrygget ...

«Det var en bil som rygget på meg,» sier han. «Jeg falt og slo hofta mi og brakk ribbein. Jeg lå til sengs i 18 dager. Jeg er dårlig til beins ennå. Det tar sin tid, men det blir vel bra ...»

Vi går inn på kjøkkenet og setter oss ved bordet. Han sier han holder til her nå, ellers i huset er det så kaldt ... Noe rotete er det; stoler, bord, en ovn, en sengebenk og mye rart både på gulv og bord.

«Det er lenge siden du bodde på Nordbråten nå,» sier han og ser på meg. «Jeg husker en gang Borgvald og jeg var der; da var mora di sint på deg. Du hadde gjort noe galt.» «Ja vel,» sier jeg, « men jeg kan ikke huske det ... Men jeg husker at du gikk forbi Nordbråten flere ganger når du skulle på tur. Da kom du bortom og banket på, og vi pratet ...»

Han ser på meg med sitt godmodige smil – noe blå under øynene – og fortsetter: «Du driver vel i skogen, du? Dere har hogd svært nå ved Turterfaret. Jeg så en elg der en dag. Den jaget en skiløper. Jeg satt på med Gunnar. Han har øks i bilen – i tilfelle han kjører på et rådyr. Hu Vera Volla på Halset møtte en elg ved Nordbråtabrua en dag. Elgen kan være farlig ... Ei stor gran ved Nordbråtabrua har også falt ned; den var tørr og ligger rett over elva.» «Jeg har sett den,» sier jeg. «Har du også vært der?» «Nei,» sier han. «Jeg kommer ikke så langt nå. Beina mine er så dårlige.

En dag så jeg tre rådyr her i skogkanten,» fortsetter han og peker mot vinduet. «En dag så jeg også en elg som gravde med forbeina sine; tror du den kan være farlig ...?» Jeg forteller om elgkua som gikk til angrep på hunden min og sier at en skal være noe forsiktig, særlig når kua har kalver.

«Hvordan er det med bror din, Rolf, da?» spør han med ett. «Dattera hans ble vel angrepet av isbjørn på Svalbard? Det er lenge siden jeg så Rolf nå ...» Jeg forteller historien fra Svalbard. «Hilde kom seg unna med livet i behold,» sier jeg. «Men venninna hennes ble drept der oppe.»

Jeg ser meg om i rommet, mens Gustav koker vann på komfyren og ordner seg frokost. Både på gulvet og på bordet står det røtter og rariteter som Gustav har funnet i skogen. «Denne rare rota her var gammel,» sier Gustav. «Det lå en huggorm oppå den. Den kåtegrana der på gulvet setter jeg ting på ... Og se på den rare kvisten her på bordet! Den har så fine kuler og pigger ...» På kjøkkenet har Gustav en snekkermaskin med sagblad i. «Jeg lager sleiver og slike ting som jeg selger på eldresenteret,» sier han. «Jeg er der hver onsdag.» Han viser meg en sleiv til å røre med. Den ligger godt i hånden og er fint laget og pusset. «Du er jo en kunstner, du,» sier jeg. Han ser på meg med sine snille øyne og smiler. «Jeg liker å finne ting i skogen og lage noe .... Noe må jeg holde på med ...,» sier han.

På veggen ved døra henger et stort, gammelt bilde av en mann kledd i lang frakk, med vest og slips og med kraftig kinnskjegg. «Det er en av forfedrene mine,» sier Gustav. «Han var en stor kar, 2,05 meter høy. Han hadde ikke kommet inn døra her»

Jeg tenker tilbake i tiden ... Det var Ole Bottolfsen Vaggesten som i 1825 kom over åsen fra Søndre Skøyen i Nittedal, etter at han hadde kjøpt Nedre Vaggestein i Maridalen. Ole og hans kone, Berthe, var tippoldeforeldrene til Gustav. Etter Ole Bottolfsen og Berthe Larsdatter overtok sønnen, Bottolf Olsen, Nedre Vaggestein gård. Det var han som var 2,05 meter høy, ugift og en original. Gårdene Bjørnstad og Granum ble utskilt i 1915, slik at Oles og Bertes tre sønner Osvald, Baltzer og Bottolf fikk hver sin gård.

«Før i tiden kunne folket på Nedre Vaggestein se at det satt en bjørn her i havreåkeren,» sier Gustav, «derfor fikk gården her navnet Bjørnstad. Gården er på 64 mål innmark og har om lag 250 mål skog. Husdyrholdet her tok slutt omkring 1968.»

Gustav spiser. Han strør litt salt i kaffen sin og setter seg til å file og bryne noe håndredskap. Han bøyer hodet, og den hvite hårkransen omkring hodet kommer lett til syne. Selv om han er dårlig til beins, så husker, hører og ser han godt. Så ser han på meg igjen og fortsetter med lav stemme: «Jeg ble født i 1923, sist i november. Jeg husker foreldrene mine godt; Bottolf og Amunda Vaggesten. Far døde lenge før mor, hun ble 84 år gammel. De fikk også ei lita jente som døde i spanskesyken; jeg husker hun lå i vogna. Mor var søster til Arne Brenders, og slekta deres kom fra Jevnaker. Far var streng. Jeg måtte pent gjøre som han sa, ellers fikk jeg juling ...

Det var mye slit ... Jeg måtte opp klokka fem – halv seks for å gå i fjøset. Vi hadde 3–4 kuer, en hest, 2–3 griser og høner. Det hendte reven tok høner rett utafor døra. Jeg bar vann med et bæreåk. Det var en brønn bak låven. Vi hesja mye høy, kjørte ut møkk på jordene og måka bort snø. Når vi trengte to hester, lånte vi én ... Vi leide hester både av Hans Bonna, Maarud og folket på Liggeren ... Nei, det slitet, det glømmer jeg aldri ... Jeg hadde lyst til å være sammen med andre unge, men det var mye jeg ble nekta ...

Jeg gikk på Maridalen skole i sju år. Jeg hadde Halsnes, og kona hans og fru Bjørnholt som lærere. Jeg gikk sammen med Åge fra Halset og Olaf Tømte. En gang var fru Bjørnholt sint på meg. Vi hadde lekt på isen ved Turter og vi kom for seint til skolen. Hun spurte hva vi hadde funnet på. I farten hadde jeg tatt på meg støvlene feil ... Jeg husker vi var på tur til Ullevålseter. Da gikk vi over åsen til Møllerstua, der hvor Ole Svendsen nå bor. En annen gang gikk vi til Tømte. Jeg husker vi satt i bakkene der og spiste rømmegrøt som Andrine hadde lagd ... På skolen dro jeg også hakkelsmaskinen til Halsnes, og jeg husker at Baltzer slakta ei ku for Halsnes i uthuset på skolen. På skolen hadde vi det moro; vi slo ball, kasta ball, kasta på stikka og lekte sisten. Hvilke fag jeg likte best, vet jeg ikke helt ... Jeg er ordblind ... Vil du reparere det for meg? ... Det hjelper ikke med hammer og tang ...» Gustav ser på meg med noe pinte øyne og reiser seg og rydder bort maten. En klokke på veggen tikker og går ...

«Før i tida kjørte vi varer med hest og vogn helt til Kikut og Hakloa,» fortsetter Gustav. «En gang hadde vi med et melkespann på 50 liter. Det var som regel far og Arne Brenders som var med. Det var lange dager, og slitsomt ... En gang vi kjørte helt til Fyllingen, holdt Arne på å kjøre av veien. Arne var en grei og livat kar, bare han ikke tok seg en tår for mye ... Arne var en flink snekker. Han lagde bord og benker og snekret trapper og kjøkken ... Det var alltid mye folk på Brenders sommerstid. Anna Brenders reiste opp og ned med bussen hver dag når Bjørn skulle på skolen ved Ragna Ringdals Daghjem. Hun stelte kuene først. Hun jobba og sleit mye ...

En gang gikk jeg over Nordmarka til onkel Syver på Jevnaker» fortsetter Gustav. «Det var en lang og slitsom tur, den glemmer jeg aldri ... Jeg fisket i Daltjuven og Gjerdingen og lå over innpå skogen. Jeg gikk ei halv mil for langt også, før jeg fant fram. Da jeg kom fram, fikk jeg byggmelsgraut av onkel Syver, og ei seng å hvile i ... Da orka jeg ikke mer ...

En annen gang gikk jeg bort meg oppe i kolla. Jeg skulle til Rauløkkollen, men forvilla meg ned i Iungsdalen. Der var det bratt og vilt. Jeg akte meg nedover lia og holdt meg fast i rogn- og seljebusker; jeg var redd for steinsprang. Snart var det mørke kvelden, og da la jeg meg ute ved steinmuren ved Hølet, med ei kappe over meg. Tidlig på morran traff jeg folk som hadde lett etter meg ... Den gangen var jeg virkelig redd ...

Jeg husker også at en kar slo ihjel bonden på Turter. Han ble senere tatt i Sverige. Det glemmer jeg aldri ...

Jeg gikk mange ganger oppover Skarselva og så på fløyta. Jeg pleide å stå ved Kjeldsfossen. Der var det så fint å se ... Bull ble visst veldig sint da Nordbråtabrua gikk ...

Jeg har et stort bord som ble skjært på saga ved Sagløkka. Det ble teljet på den ene siden.

Under krigen kom det tyskere hit og spurte etter melk, egg og andre matvarer. Jeg har vært oppe i kolla og sett flyet som falt ned og minnetavla der oppe.

I yngre år fiska jeg en del innved Øyungen, Kalvsjøen og Gørjene. Det var også godt med fisk i småtjerna ved Tømte og nord for Lørenskog.

Jeg husker godt han Birger Bjørnholt, Arne Ødegaard og han Olaf Lørenskogen. Han Birger Bjørnholt sa at bjørnen nok ville komme tilbake til Nordmarka. Jeg husker også godt han Anton og Ola Viklund og Jørgen Arnesen som drev steinbruddet. Jeg hørte bråket derfra godt. Han Torleif og Anders Pålsen fra Dalheim gikk også over her og Tørjet når de skulle til jernbanen.

En gang var jeg på Nordkapp og i Karasjok og Kautokeino sammen med Karl Olsen som bodde her i annen etasje. Vi var med båten, Brand 7. Det var en fin tur. Olsen var en grei kar, han ...

Oppe på høgda over åsen mot Lauvlund er det et sted vi kaller Høysikka. Der hvilte hesta, og vi ga dem høy. Nord på eiendommen min er det ei myr vi kaller Skjelbråtamyra. Der var det før en innhegning, der saueflokken ble delt på ulike eiere. Nede ved Susenbrua har vi Spinneridammen, og stykket mot veien kaller vi Rundhaugen. Jordet her hvor det ble sett bjørn for 200 år siden, kaller vi Bjønnestøkket.»

Gustav reiser seg og finner en bit av en takstein og viser meg den omvendte bokstaven N. «Dette kommer fra Nes Teglverk syd for Brenders,» sier han, «og dette rådyrhornet her fant jeg borti skogkanten.»

«Hvordan er det å leve alene, da?» spør jeg etter en stund. «Jeg har det bra nå,» fortsetter Gustav og ser på meg. «Det kommer hjemmehjelp til meg, og jeg er på eldresenteret hver onsdag. Jeg er med Gunnar og Gina og får middag der. Der møter jeg andre, og vi snakker sammen. De lodder ut sleivene mine; de kan kvinnfolka røre i grytene med. Jeg er glad for å bo her på hjemstedet. Jeg gjør akkurat hva jeg vil, jeg har det bra sånn ... Jeg følger med i aviser og TV. Reidar Otto Ullevålseter hjelper meg av og til ... Det er også ei dame i 2. etasje ...

En gang kunne jeg tenkt meg å hatt et kvinnfolk, men det ble ikke slik ... Jeg sier som han Olav Berntsberg, at det er best å styre seg sjøl ...

Når jeg lager sleiver og andre ting, bruker jeg en båndsag med beskyttelse. Kappsaga er farligere; en gang satte jeg meg fast mellom sagkrakken og bukken, eller troa. Jeg ble klemt fast og ødela meg. Jeg dro av et leddbånd i armen. Det glemmer jeg aldri ...

En annen gang datt jeg over ende i skjulet med vedkubber over meg. Jeg hadde trygghetsalarmen med, men den virket ikke. Etter mye strev fikk jeg dratt meg laus til slutt. Nå er det så glatt at jeg ikke kommer meg ut.

Jeg har stort sett vært frisk, men jeg har vondt i benet nå. Det kommer en sykepleier og steller benet ... Jeg er medlem i Fjordhestlaget. Det hender jeg er der av og til. Det er for mye mas i dag, folk har ikke tid til å gå bort mer ...

Husene her er fra 1915, da Nedre Vaggestein ble delt», forteller Gustav videre. «Fjøset er revet, bare låven står igjen. Ved- og vognskjulet er salrygget nå, og flere av husene trenger vedlikehold. Hovedhuset her ble flyttet fra Rauløkka gård, da de rev stedet. Både Granum og Nedre Vaggestein fikk også materialer og bygningsdeler fra Rauløkka. Dette dørhåndtaket av messing er fra Rauløkka.»

Så viser Gustav meg rundt i 1. etasje i huset. Det er to stuer og kjøkken, og trapp opp i 2. etasje. På en av veggene er det et bilde av Bottolf og Osvald på elgjakt, med hund, ved Torbjørntjernet. Et annet bilde viser Nedre Vaggestein slik det var før, med stor låve, fjøs og stall i øst-vest retning, et stabbur, et sommerfjøs og en dam full av gjess. Alt dette er borte nå. Men hovedhuset står der, og dagens låve er av nyere dato.

På veggen henger også farens klassebilde fra Maridalen skole. Jeg stopper opp ved et fint maleri av en kvinne med hendene fulle av korn ute på jordet. Det er Gustav som har malt det, med en fin strek og fine, avstemte farger ... På gulvet står flere kåter og rariteter fra skogen. «Den store her var tung å få fram fra skogen,» sier Gustav. «Ja,» tenker jeg, «det bor et naturmenneske og en kunstnersjel i den karen.»

Vi går tilbake til kjøkkenet, og setter oss ned og snakker videre. Gustav blir ivrig når han kommer inn på skogen og alle dyrene han har sett. «Skogen min går over til sandtaket i Kudalen,» sier han. «Jeg likte å drive i skogen. Ofte drev jeg alene. Vi hogg både tømmer og ved. Jeg har noen vindfall i Kudalen som jeg skulle ha tatt, men det er så glatt nå; jeg går ikke bort der nå. Jeg har en jernhest, en Combitrack, som jeg kjører over åsen med. Den har belter og går overalt, den. Jeg har mye lauvskog i jordekantene som det kunne bli ved av. Jeg bruker ofte bågesaga. En gang jeg brukte motorsaga, skar jeg meg i fingeren. Jeg skulle ta bort en grastust på kjedet, men det gikk galt. Jeg blødde hele veien hjem, og hele sommeren gikk før det var bra igjen. Ja, det er fort gjort å ødelegge seg. Det gjelder å være forsiktig. Ellers har arbeidet i skogen gått bra, uten skader av noe slag.

I skogen hogg jeg ved og kjørte lass med jernhesten, på samme måte som jeg gjorde med hest og bukk. Jeg hadde med ei fjøl som jeg satt på. Men det var stubber og ujevnheter, så en kunne bli kastet av.

Vi og Brodingutta brukte saga i 'Kasaskogen', slik at vi fikk materialer til eget bruk. Vi solgte også noe tømmer. Nå er det mest ungskog; det er bare noe gammelskog igjen.

Jeg måtte le en gang jeg var i skogen. Det kom en bykar som jeg ga en kopp med kaffe med skråtobakk. Kaffen var helt svart. Han fløy bortover i skogen og spytta; kaffe med skråtobakk hadde han ikke smakt før. Da lo jeg godt. Når jeg er i skogen, bruker jeg skråtobakk i kaffekoppen.

I Kudalen har jeg ei stor furu med hull i, langt oppe på stammen. Den skal svartspetten få beholde,» fortsetter Gustav ivrig. «Hare har jeg også sett. Den gnager bark av osp som ligger nede. Rådyr ser jeg ofte i skogen, de gnager av kvister og topper. En gang møtte jeg en elg som gravde i måsan i kanten av ei myr. Det var en okse. Den var sint og stanga og gravde, så måsan fauk. Den lagde brunstgrop. Jeg kom meg unna så stille jeg kunne. Jeg har ikke jakta i skogen, det er han Rolf Tangen som jakter elg ...

Grevling har jeg også sett noen ganger. Her en dag i høst, da jeg satt ved trappa og snakka med kattene, kom det en grevling gående. Den er redd folk, jeg tror den ser dårlig, men den er ikke farlig. Kanskje kunne jeg ha tatt den på fanget. Men da den så kattene, gryntet den og dro av gårde ...

Reven kom også på trappa en dag. Den hadde vel sett katta ... Den så på katta og virra litt rundt, men den ville ikke ta katta. Snart lusket den bort. Reven tror jeg kan være lur og farlig ...

Om høsten har jeg sett orrfugl som sitter i lauvskogen borti skogen min. Om våren hører jeg den buldrer oppe i Skarsåsen mot Fagervann. Tiur har jeg ikke sett på lenge. Her om dagen så jeg tre sangsvaner som fløy sørover mot åpent vann.

Kanadagåsa så jeg ofte på jordet før. Det er en pen og artig fugl, men den gjør ugagn i åkeren. Det er blitt mindre av den nå ...

Bever har jeg også sett flere ganger i elva ved Gata. Der har den felt mange trær og har lagd seg hytte. Det er en luring. Vil du se den, må du være tidlig ute.

Gaupe streifer det også omkring i skogen, men jeg har ikke sett den. Ulven er et streifdyr og er redd mennesker, den er ikke farlig ...»

Det blir en pause. Tankene mine går tilbake i tiden, til en dag jeg traff han Gustav oppe i Kudalslia. Det var linnvær og vår i luften, lauvskogen hadde nye blader, det luktet bar og kvae og Kudalsbekken bruste kåt og glad ... Han Gustav var i skogen sin og hogg ved. Han kjente meg igjen fra guttedagene, og vi kom i snakk ...

«Jeg hogger ved av bjørka som skygger for ungtrærne,» sier han. «De må få bedre plass å vokse på. Jeg har fin ungskog nå, skog som jeg planta for noen år siden. Nå er det snart tid for å regulere og tynne i den nye skogen.» «Ja,» sier jeg, «du greier vel det, du?» «Ja, jeg trives i skogen», sier han. «Over åsrabbene her er det også mye rogn som bare kan stå til elgen. Dyra skal også ha plass i skogen. Det er moro å se at skogen lever ... Vedhaugene her kjører jeg fram til gården med jernhesten min.» Vi snakker slik om skog og natur en stund, og det blir klart for meg at Gustav vet hva som bør gjøres ... Han er glad i skogen sin og dyra sine og trives best ute i skog og mark. Han er også et naturens barn ... Jeg rives ut av mine tanker idet en bil kommer svingende inn på tunet. Det er slektninger som kommer på besøk. Snart sitter vi alle ved bordet og snakker. Det er Ester Sveen, datter av Inger Kristiansen, og Sonja Moe. «Arne Brenders var bror til mødrene våre,» sier Ester. «De var ti søsken. Jeg husker vi var med i potetopptakingen og slåtten på Brenders. Bestefar, Kristian Emil Johansen Brenders, var født i 1860 og kom fra Blankvannsbråten. Han kunne huske teglverket på Nes. Bestemor, Anne Marie – eller Maria – Amundsdatter Brenders, var fra Engerhaugen på Jevnaker. Kristian og Maria kom til Brenders i 1910.»

Jeg forstår at vår samtale går mot slutten. Gustav er blitt sliten etter all pratingen. «Når jeg er aleine, så låser jeg døra,» sier Gustav. «Det kan komme så mye rart folk forbi. Før hadde jeg hund, men jeg ble så bundet av den. Nå har jeg 4–5 katter som jeg snakker med og mater på trappa. Innbrudd har jeg ikke hatt den tida jeg har bodd her.»

Jeg samler sammen sakene mine for å gå, og takker for at jeg fikk komme. Idet jeg går, ser jeg at Gustav dupper med hodet; det ser ut som han sover. Jeg rusker ham litt i armen og sier farvel ... Så går jeg ...