Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  Over Branntjernhøgda
Fra årbok Maridalens Venner 1999: Vandringer i Nordmarka av Helge Haakenstad

Over Branntjernhøgda

Det er tidlig morgen en dag i slutten av mai. Vi er ved Svartbekken nord for Harestuvatnet og vil gå Marka på langs fra nord til syd. Jeg er ikke alene denne gangen ..., Jarle, Jack og min hund Tiko er med. Våren kom tidlig i år, etter en mild og snøfattig vinter. De første blomstene kranser veien der jeg går, Svartbekken kaster seg vårkåt utfor lia, og den tunge granskogen lukter av kvae og vår. Bare i de mest bortgjemte dalsøkk ligger det flekker av råtten og skitten snø. Vi går med raske skritt og følger veien som slynger seg oppover lia. Luften er frisk og sval så tidlig om morgenen, og veien ligger ennå i skyggen fra de høye graner. Snart er vi kommet opp de lange bakkene, veien flater seg ut, og solens stråler brer seg over de vårkledde lier. Jeg er alt varm og mjuk i min kropp ..., og mitt hjerte, det slår ...

På min høyre side ligger Fjellsjøhøgda bratt og mektig. Den likner en kjempe som vokter over de bølgende skoger, myrer og vann ... På min andre side ligger Fuglemyra, åspartier med kronglefuru og små blinkende tjern ..., og der ..., der hører jeg orrfuglen buldre svakt mot dagens gry ... Lenger fremme ligger Fjellsjøen og hviler ..., stille og undrende i den gryende dag, med gamle furuer og skjeggete graner lutende ved sin bredd ..., bare av og til brytes stillheten av orrens bulder, svarttrostens klare sang ... og en flokk med gjess som ploger mot nord ... Jeg minnes turene innover her på ski sent i april på vinterens siste rester av snø, mens vårvinden bruste meg i møte ... Her inne er det så fint å oppleve vinterens oppbrudd og vårens glade lek når maidagene nærmer seg ..., snø som bråner ved sten og bredd, de brusende bekker, oretrærne med de hengende rakler, den milde vinden over skogkledde lier ..., og de mange fiskevann som bare ligger der og venter på deg ...

Her var også Johannes Dahls eventyrrike. Her vandret han omkring i de milevide skoger, han hørte orrens bulder og så Fjellsjøen hvile i morgenens glans, han opplevde storskogens stillhet og vårvindens lokkende brus ..., og han hørte Gjerdingselva som kastet seg utfor lia, utemmet ... i våryre kast ..., men slik er ikke elva nå lenger ...

I Johannes Dahls fortelling om Fjellsjøen i boka «Nordmarka – eventyr og eldorado» nevner han Fjellsjøsetra som lå i nordenden av vannet. Setra ble forlatt av folk for lenge siden, fordi huldra holdt til der ... Huldra plaget alle på disse kanter av skogen, men Iver ..., Johannes Dahls venn ..., fikk være i fred, fordi han gikk med bevergjel i lommene ...

Johannes Dahls kjære hytte, Fjellsjøhytta, lå ved bekkeoset i sørenden av sjøen ... Den ble satt opp i 1879 ... Johannes Dahl skriver i boka si at: «Hytta lå på en lav, tørr, graskledd rabbe ... Mellom hytta og vannet sto fire-fem høye, slanke graner og strødde konglene sine i blåbærriset ... Båtstøa var tett ved bekkeoset, mellom en liten mosegrodd pynt og et slakt svaberg.»

Jeg minnes en høstdag jeg gikk lia opp fra Skillingen mot Fjellsjøen ..., jeg ville se om jeg fant Johannes Dahls barndoms hytte ... Jeg fulgte Gjerdingselva som gikk stor etter dager med regn, den kastet seg skumhvit og vill utfor skrenter og flaberg ..., det var som om den ville vise meg noe av sin fordums kraft ... Snart var jeg oppe ved brua og fulgte den grasgrodde, smale veien nordover mot Fjellsjøen. Fjellsjøbekken flommet livlig ved min side og slynget seg mellom kratt, over rustbrune småmyrer og under grentung og våt, gammel granskog. Snart var jeg framme ved bekkeoset og ..., der ..., der lå den lille hytta med sine grå og værbitte tømmervegger ..., med sin historie og sine minner om fiskefangster, skogsdrift ..., skrømt og hulder ... I skogkanten sto den gamle stallen, og over bekkeløpet så jeg den lille demningen av stein som ble bygd for mange år siden ...

Jeg satte meg under den grove, gamle furua mellom hytta og vannet ... «Du må ha sett det, alt,» sa jeg ..., «du som er så gammel ...» Fjellsjøen lå der stille, omkranset av høstskog ..., bare det stille regnet brøt vannets flate ... Det lave skydekket, regnet og skumringens lys gjorde at skog, vann og lier gikk i ett ..., granskogen ved bekken bøyde sitt hode, og det dryppet fra grener og bar ... Fjellsjøhøgdas rygg var gjemt bak skyer og drivende skodde ..., og det ble klart for meg ..., at her ..., her er ennå huldra sitt rike ...

Vi skimter snart Gjerdingen foran oss og følger sykkelstien bort til Gjerdingsdammen. Etter Brukseierforeningens beregninger er Gjerdingen det største vannbassenget i Marka. Oppdemningshøyden over avløpsbunnen er 6,75 m, og rominnholdet ved høy vannstand er 16.568 mill. m³. Gjerdingen hadde tidligere avløp østover til Nitelva, men ved begynnelsen av dette århundre ble både Gjerdingen, Store Daltjuven og Grimsvatnet overført til det vestre Nordmarksvassdraget. Tunnelen mellom Daltjuven og Ingvaldsflaten, mot Sandungskalven, ble påbegynt i 1901 og fullført i 1906. I Daltjuven ble det laget en skjæring gjennom en rygg som ellers ville ha delt vannet i to. Mellom Daltjuven og Gjerdingen ble det laget en tunnel på noe over 3,5 km. Vannet fra Grimsvatnet ble fanget opp ved Grimsvassputten, der tunnelen måtte krysse Grimsvannsbekken. Hadelands Allmenning var grunneier ved Gjerdingen. Etter en del rettighetsforhandlinger med Allmenningen kunne så vannet den 26. mars 1909 endelig renne fra Gjerdingen til Daltjuven. Grimstjerndammen, Daltjuvdammen og Gjerdingsdammen ble fullført i 1909–1913. Gjerdingsdammen er bygd av stein og er 39 m lang og 5,90 m høy. Den ble bygd ca. 10 m nedenfor den gamle dammen og har et flomavløp til Gjerdingselva. Grimstjerndammen er også bygd av stein, den er 19 m lang og 2,60 m høy. Gjerdingselva får nå det meste av sitt vann fra den oppdemte Fjellsjøen.

Navnet Gjerdingen kommer av den gamle fiskeinnretningen «gjerde». Rundt vannet finner vi stedene Gjerdingen, Elgstøa, Rajebråtan, Syljusæter og Gjerdingsdammen. På plassen Gjerdingen var det før i tiden omgangsskole. På Gjerdingsdammen bodde Kristian og Anna Larsbråten fram til 1952. Kristian var med på anleggsarbeidene fra 1901 og utover. Bjarne Larsbråten overtok som damvokter etter sin far, men han flyttet med sin Inga til Hakloa i 1959. Der var han i Oslo kommunes tjeneste i mange år, og Inga husker vi alle fra Kikutstua, der hun hadde sitt arbeid i mange år. Nå er de begge borte, men sønnen Rune Larsbråten på Hakloa fører arven videre. Like etter første verdenskrig ble det bygd skole på Gjerdingsdammen. Den var i bruk fram til 1947. Elgstøa lenger mot vest er en gammel finneplass fra 1600-årene. Det sies at gjeterne fra Roensætra før i tiden rastet her og gjorde opp ild når de gjette buskapen ..., derav navnet Elgstøa. Nå er de gode havnebeitene tilplantet med skog, og stedet er bortleid som feriested. Elgstøa er en sjeldent vakker plass med store lauvtrær, pent restaurerte hus, og enger av geitrams, ballblom og vendelrot som slår deg om leggene, når du går der en tidlig sommerkveld.

Den gamle ferdselsveien før i tiden, «Bygata», gikk fra Olum i nord, forbi Vestenden, Roensætra, Elgstøa og Båhussætra til Store Daltjuven ... og videre sydover til Hakloa og Bjørnsjøen ... eller lenger vest til Trehørningen og Helgeren.

Vi lar minnene fare og begir oss videre på vår ferd sydover. Vi følger veien et lite stykke, men tar så inn på den lille stien mot Grimsvassputten og Grimsvatnet. På senvinterføre skal en være varsom her, så en ikke går gjennom isen på den lille putten. Nå følger vi stien langs fjellkanten mot øst og krysser bekken på den lille brua av rundvirke. Så følger vi stien oppover. Det er så stille og svalt her ... Gamle, kvistete graner kranser vår vei, vi stiger over topper og kvist etter vinterens snøbrekk, og småmyrene i bekkedalen er dyvåte etter vårens snøsmelting. Grimsvannsbekken bruser våryr av glede mellom trærne, ennå ligger det rester av is noen steder langs bekkeløpet, og fra bergskrenter ved min side drypper det fra våt mose og lyng ... Det lukter myr, jord ... og skog ... Snart er vi oppe ved Grimsvanndemningen, den er liten ... og gjør lite av seg i terrenget. Det noe lange og smale vannet åpner seg foran oss, på østsiden er det ungskogfelter etter tidligere hogst, men mot vest er vannet kranset av granskog helt ned til vannkanten. Vi tar en matrast på dammen og strekker på våre ben ... Jeg hviler hodet mot min sekk, lukker øynene ... og tenker på Johannes Dahl som en gang vandret her inne ... Her fant han skogens ro og stillhet, her fant han sjelebot og fred, her fisket han kanskje den gang Grimsvatnet var et lite, urørt skogsvann ... Etter Brugseierforeningens tunnelarbeider og reguleringer skriver han med sorg og skuffelse at Grimsvatnet er ikke mer ..., og han ønsket nå heller ikke å komme dit igjen ..., det var for smertefullt for ham ..., den materielle velstand og utvikling etterlot seg sjelelig armod i sitt kjølvann. Men her tok Johannes Dahl feil ..., i dag fremtrer Grimsvatnet som en fin Marka-idyll som gir fine naturopplevelser, stillhet og sjelefred ... og spennende fiskemuligheter ... Hva som før var store tekniske utbygginger, er i dag rike kulturminner.

Jeg aksler min sekk, fester min hund til beltet og fortsetter ferden gjennom skogen på vestsiden av vannet. Vi følger en liten sti eller et tråkk, krysser skogsbilveien og klyver opp lia mot Båhussætra. Mens vi går, legger jeg merke til at skydekket blir lavere og mørkere ..., kanskje kan vi vente regn ... Snart er vi oppe på den vide og vakre vollen etter Båhussætra som lå her før i tiden. P. Blix skriver at det her var en hel grend av setrer, og at den siste ble nedlagt så sent som i 1925. Han skriver at gårdene Gromstad og Vestern i Lunner hadde seterrett her, og likeså gårdene Felberg, Hvaterud, Rustad og Kinge på Jevnaker. Nå er det ingen hus her, bare gamle rester etter setrer og uthus ..., og granskogen brer seg sakte innover de frodige vollene. Ja, her var det liv og røre før en gang, med seterfolk, og buskap på beite, og mange var vel de som stoppet her på sin ferd mot Kristiania, langs «Bygata». I stille undring og respekt forlater vi stedet, krysser veien til Katnosa og staker ut kursen mot Branntjernhøgda. Vi finner vår vei gjennom yngre skog, våte dalsøkk og grantunge lier mot Båhusbranntjern. Snart skimter vi vannet mellom granene, krysser myra i nordenden og følger vestsiden av vannet sydover. Så begynner det å regne, og skydekket legger seg lavt som et teppe over trekronene. Først regner det sakte og stille, men så øker det på ..., vi må ta fram regntøyet ... Det drypper fra skjeggete graner, grener slår omkring oss, og ute på vannet danser regndråpene tett i takt ..., det er snart både vått og klamt ... Det lave skydekket blir tettere, sikten blir kortere ..., og skogen får et trolsk, diffust skjær ... Snart runder vi sydenden av vannet, og jeg ser at det er hogd ganske sterkt her for noen år tilbake. På den andre siden ved vannkanten ligger Milorg-koia åpent til i terrenget. For år tilbake var det storskog her som kunne gjemme både motstandsfolk og vandrere som oss. Vi stiger opp den siste bakken syd for Båhusbranntjern, kaster et siste blikk tilbake mot vannet og følger myrdrag og glissen gammelskog nedover mot Kalvetjernet. Branntjernhøgda med Kalvetjernet, Nordre og Søndre Branntjernet og Revshammaren og Kjerkeberget er et av de fineste områdene i Marka. Her kan du ennå oppleve noe av den gamle Nordmarksskogen. I enkelte dråg og lier vokser gamle graner med mose og lav, andre steder er skogen yngre og mer åpen og glissen, og myrer og vann skaper variasjon og sjeldne opplevelser ... Her kan du få en følelse av urørthet, villmark og evighet ..., her får tanken flukt ..., og sjelen får sin ro og fred ... Her tråkker skogens konge i dråg og lier, rovfugl kan seile forbi på brede vinger, og vannene kan by på fine fiskeopplevelser, bare du har fisketrygd og -kort i orden ...

I Løvenskiold-Vækerøs opprinnelige flerbruksplan var det her avsatt bevaringsskog B over hele 2500 dekar. I dag er det bare avsatt et område kalt Søndre Branntjern på 660 dekar. Naturvernforbundet i Oslo og Akershus foreslår et Nordmarka landskapsvernområde, på hele 70 km², i Lunner, Jevnaker og Ringerike som en buffersone omkring Spålen-Katnosa Naturreservat.

Vi tar oss fram gjennom skogen langs Kalvetjernet, det ligger der stille ..., bare regnet kruser dets overflate ... Så bryter vi av vestover gjennom granskogen, passerer en leirplass og krysser over myrområdet mot Nordre Branntjernet. Vi svinger sydover og slår oss ned for en rast på odden i sydenden av vannet. Regnet har stilnet nå, vi tar av oss regntøyet og prøver å få litt tørk ... Branntjernet ligger der innbydende, omkranset av skog, ett og annet forsiktig vak bryter vannskorpen, men vi har ikke med oss fiskestenger denne gangen ... Men en gang senere i juni skal jeg komme tilbake, sier jeg til meg selv ..., da vil jeg fiske ..., ikke vandre ... Etter en hvil begir vi oss videre, skydekket letter noe, og snart kommer revner av lys fram mellom de mørke skylagene ..., vi er sikre på at været vil bli bedre. Vi følger småmyrer og glissen skog sydover og runder snart Søndre Branntjernet. I det kuperte terrenget mister vi retningen for en stund, men vi tar oss inn igjen og runder så Revshammaren. Skydekket har nå lettet betraktelig, og vi bestemmer oss for å klyve opp på Kjerkeberget som er det nordligste og høyeste punktet i Oslo kommune, 629 meter over havet. På toppen finner vi den gamle skogbrannvaktstua, men utsikten denne dagen er ikke av de beste, så vi vandrer snart videre nedover lia mot Sandungen gård. Mens jeg går, tenker jeg på alle de tusener av skiløpere som gjennom årene har rent ned løypa mot Sandungen. Før var det bratt, og nedkjøringen kunne være farlig for noen og enhver. Nå er løypa lagt noe om, slik at nedkjøringen blir lettere.

P. Blix nevner at det i 1950 ble gjort et oldfunn ved Sandungen som viser at det har levd folk der for ca. 5000 år siden. Gården Sandungen er en av de største i Marka, og hadde en gang 180 dekar innmark ..., av dette var 50 dekar pløybar mark. Som finneplass er Sandungen nevnt i 1649, og vest på eiendommen, mot Katnosveien, skal det ha vært finnegraver. Også på Sandungskalven skal det ha vært finnegraver. Egil Collett Aabel nevner at Sandungsbekkseteren trolig har ligget nede ved eidet mellom de to Sandungsvannene. Gustav Pedersen Finstad kom fra plassen Finnstad til Sandungen i 1926. Han var gift med Mathilde Svensdatter fra Haugsbygd, og de hadde sønnene Per og Sverre som mange friluftsfolk etter hvert ble godt kjent med. Svært mange av oss husker godt Per Finstad fra hans arbeid i Skogvesenet og Vannverket, med ansvar for anlegg, drift og fløtning. Mang en historie kunne fortelles ..., men her er det nok ikke plass til det ... Nå er de alle borte ..., alt er minner og historie.

Selv husker jeg godt at jeg i yngre år mang en gang var innom Sandungen på mine turer gjennom Marka. Den gang kunne en komme inn på kjøkkenet og hvile seg litt på en stol ..., og alltid var det mange folk der ... Jeg husker Mathilde satt borte ved ovnen med sin store kaffekjele og så på folket som kom inn ..., noen ganger ble det en lengre samtale ut av det ... Hun var skarp i blikket, og kunne være røff ..., og noen sier hun kunne banne som en kar ...

Av mer kjente personligheter som besøkte Sandungen, nevner Collett ... Fritz Hiutfeldt, Nansen-brødrene, Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl, Martin Mehren og Toralv Maurstad.

På Sandungskalven bodde Adolf og Ingeborg Jensen. De fikk elleve barn, og den eldste datteren, Anna Tømte, ble senere vaktmester på Maridalen skole. En av sønnene, Juel Jensen, ble senere bruker på Fyllingen. Anna kunne fortelle at hun hadde følge av sin far da hun gikk over høgda til skolen på Katnosa ... De hadde med seg tau, for de måtte fire seg ned skrenter og berg underveis ...

Det begynner å gå mot kveld, og vi finner vår sti ned mot eidet mellom Sandungsvannene, der vi vil slå oss til for natten. Vi rusler et stykke bortover bredden på nordsiden av Vesle Sandungen og finner en fin slette, der vi slår oss til. Jack skriver notater i sin bok og ser på kartet. Jarle tar fram sitt stormkjøkken, og snart kjennes den liflige duften av pølser i luften. Jeg sysler med mitt en stund ..., men snart setter jeg meg til rette og ser mot vest, utover vannet ... Skydekket har lettet helt, bak skogens rand, mot vest, går solen ned mellom rødlige småskyer, en svak dis legger seg florlett over vannets flate, og skumringen senker seg sakte og mjukt over skog og vann ... Det er stille, ingen bølger slår mot vannets bredd, bare svarttrostens triller høres før alt går til ro ... Det er slike stunder jeg ser hvor heldige vi er som har denne Marka, bare vi kan forvalte den fornuftig for også kommende generasjoner ... Det er da jeg får den dype ro og tilfredshet i min sjel ..., og jeg fylles av takknemlighet for livet jeg fikk leve ... Snart er jeg omsluttet av den milde og duse vårnatten ..., og snart sover jeg på mitt leie ...

Neste dag våkner vi til strålende solskinn, frisk luft og et svakt vinddrag fra syd. Vi pakker raskt sammen og begynner på oppstigningen mot kollene mellom Sandungen og Kikut. Her har tusener av skiløpere fulgt hovedløypa oppover lia, men vi følger nå den nye, fine stien over Sandungskollen, Askehøgda og Porthøgda mot Kikuttoppen på 611 meter over havet. Herfra går det bratt ned til Kikutstua. Denne stien byr på sjeldent fine utsyn og landskapsopplevelser. Bak oss ligger Sandungsvannene og hviler i solens glitter, og snart åpner det seg nye utsyn ut over Bjørnsjøens blide flate. På en godværsdag som i dag kan vi se helt til Blefjell og Norefjell.

Snart rusler vi inn på tunet på Kikutstua, vi kjøper noe å drikke og setter oss inntil sydveggen av stuen med utsikt mot vannet ... Det er stille her nå ..., bare vinden rasler svakt i de store bjørketrærne ..., og de nye, lysegrønne bladene lyser opp skogen foran oss ... Av og til kommer en syklist innom. Jeg hviler hodet mot den brunsvidde veggen, tankene går tilbake i tiden ..., til den gang jeg var gutt og verden var ny og uoppdaget ... Jeg var her mange ganger utover i 1950-årene, både i ferier og i helgene ..., som ekstrahjelp. Min tante, Margit Bonna, født på Haakenstad i Lunner, var bestyrer her på Kikutstua fra starten i 1926 og helt fram til 1962. Kasper på Bonna, som selv kom fra Setskog, ble gift med Hanna Bonna ..., datter etter Hans Iversen Bonna. Kasper og Hanna fikk ni barn, og tante Margit ble gift med Ragnvald ..., en av deres sønner. Konrad Bonna var jaktoppsynsmann og vaktmester på Løvenskiolds hytte ved Sandungen ..., og Hans Bonna overtok Bonna gård på midten av 1930-tallet. Birger Bjørnholt var gift med Gina fra Bonna ... Slik jeg sitter ..., trer med ett en skikkelse klart fram for meg ..., en eldre arbeidskar med brunbarket, furet ansikt etter år med arbeid og slit ..., kledd i nikkers og jakke og med hatt på hodet ... Hans røst var lav og rusten ..., men han hadde smilets mjuke drag om ansiktet ... Lars Østlien kom fra Toten, men bodde i gamlestua på Bonna og arbeidet først i skogen for Løvenskiold ... Senere ble han landpostbud mellom Maridalen postkontor og plassene i Nordmarka, denne veien dro han to ganger i uka med sin sykkel og postsekk ..., og han leverte post både til Skjærsjøen, Bjørnholt, Hakloa og Kikut. Egil Collett Aabel skriver at han en gang søkte om ny sykkel, men fikk større postsekk i stedet. På sine eldre dager fikk Lars kosten på Kikutstua og arbeidet der som vedhogger, gårdsgutt, barnevakt og altmuligmann ... Lars Østlien ble 72 år gammel. Han Lars lærte meg å fiske i Bjørnsjøen. Vi rodde ut og fisket ørret med stang og snøre, noen ganger satte vi garn og fikk både ørret, abbor, sik og mort ..., og noen ganger drev jeg med båten inne i Hagahølet og meitet abbor ... Før var det båthus i vika rett nedenfor stua, og det var båtbrygge over til den vesle øya mellom båthuset og Bonna. Noen ganger møtte vi frøken Andersen som rodde alene ut til sin øy ..., andre ganger kunne vi møte herrene Tiedemann og Nederberg. Tiedemann arbeidet med møbler ..., Nederberg var bankfunksjonær. De bodde fast på Nr. 3 på Kikutstua, og de rodde om dagen ut til den lille øya lenger syd i Bjørnsjøen, der de laget sitt lille paradis på jord. De anla små stier, dyrket sine blomster, badet ... og begynte å bygge på sin hytte ... De som er innom denne øya, kan se spor etter dette den dag i dag ... Denne øya kalte vi Tiedemannsøya ..., andre stedsnavn i Bjørnsjøen er Storøya, Kutangen, Haklovika, Smalstrømmen, Kjerringsræva, Åbukta, Skysskafferodden og Brenteøya.

Jeg ser også klart for meg Margit, der hun står på kjøkkenet ved de store komfyrene og rører i de store grytene. Det var alltid noe å gjøre både til frokost, lunsj og middag ..., og mange slags folk var innom for å prate ..., hun slapp nesten aldri fra sitt arbeid ... Kåre og Aud, Margits sønn og svigerdatter, forteller at det fra starten var 26 sengeplasser på Kikut, senere, da tilbygget mot øst med «privaten» kom, ble det i alt 64 sengeplasser.

Margit ble tidlig enke, mannen hennes, Ragnvald, døde alt i 1931. Hun fikk tre barn ..., Kåre, Reidun og Kirsten. Men det var mange som hjalp til opp gjennom årene. Kåre og Aud dro en stor del av lasset. Aud, som er datter etter Julius og Anne Løkken ..., de siste fast bosatte på Øst-Hakloa, forteller at hun kom til Øst-Hakloa i juni 1948 og til Kikutstua i oktober 1948. Anne og Julius fikk i alt åtte barn ..., Kristoffer, Aud, Jenny, Anne Marie, Hans, Ola, Jan Arne og Ellen ..., og flere av disse tro til og gjorde en innsats på Kikutstua når det var behov for det. På sine eldre dager flyttet Julius og Anne til Vest-Hakloa, der de var vaktmestere i forsamlingslokalet. Egil Collett Aabel skriver at Kikutstua i alle år var en fin arbeidsplass for nordmarksjenter – og at mange nordmarkinger på sverdsiden har funnet sin utkårede der ... Så sant, så sant ..., slik var det nok også med min mor og far ...

Av og til kom han Hans Bonna oppom Kikutstua for å slå av en prat ..., han var gift med Lina Sundby fra Roa. Han kunne fortelle mang en artig historie, hadde glimt i øyet og pipe i munnviken ... Navnet Bonna kommer av kullmilebrenningen som fant sted der helt fram til 1850-årene. Kåre Bonna forteller meg at en ved lav vannstand i Bjørnsjøen kan se kullrester etter milene i vannkanten. I yngre år drev Hans Bonna i skogen. Han var driver ..., og lunnet opp tømmer om høsten som han så kjørte fram om vinteren. På denne tiden var det stor aktivitet i Nordmarksskogene. Ove L. Lange var skogsjef hos Løvenskiold, Gulberg Hansen var skogbestyrer på Hakloa, og Kristian Hoel begynte sin løpebane som skogbestyrer på Katnosa ..., senere kom han til Hakloa ... Han ble så hentet av Ingeniør Bull i Brugseierforeningen og ble fløtningssjef med bolig i Oset ved Maridalsvannet. Han hjalp også til slik at min far og mor fikk leie Nordbråten i Maridalen som den gang tilhørte Akerselvens Brukseierforening.

Før i tiden var det stor skitrafikk på Kikutstua. I helgene kunne køene ute av svette og dampende mennesker være ganske lange, selv om det ute var to åpne kiosker i tillegg til serveringen inne ... Det var en annen tid, det var en annen skikultur ..., tusener av mennesker søkte innover til skogens serveringssteder. Når trafikken stilnet av mot kvelden, skulle alt rengjøres, både gulv, ganger og bord. Det hendte vi måtte måke snø inn på gulvene for å suge opp all skitt og væte ...

Jeg våkner opp ... og kommer tilbake til denne vår verdens virkelighet. Av solen på himmelen ser jeg at det er tid for å vandre videre ... Vi pakker vår sekk og følger veien et stykke mot Fyllingen, men snart forlater vi veien og følger stien, delvis løypa, sydover mot dammen og elva fra Østre Fyllingen og ned til Bjørnsjøen.

Vi slår oss ned på Damtangen ved Fyllingsdammen. Fyllingen betyr «vannet som alltid er fullt». En liten bris over vannet lager krusninger her og der, et stokkandpar holder på i sivkanten lenger syd, og det friske elvebruset når våre ører ... Demningen her er blant de eldre og er enkel i sin utforming. Den er oppført av tilhogget stein og er i alt 55 m lang, 4 m høy og 2,5 m bred. Demningen ble bygget i 1888. I fløtningsløpet er det fem luker, og på luftsiden er det en skåttbru av tømmer og en skåvegg av stein. Her, syd for demningen, mot Fyllingskalven, ligger en større myr som er vurdert som lokalt verneverdig. Lokaliteten består av tre store myrflater. Cees Bronger skriver at fastmatter av nedbørsmyr og fattigmyr dominerer. Myrflatene er meget store og nærmest helt uberørte. Floraen er artsfattig og uten spesielle arter. Jeg rusler litt nedover elva langs Løken, lurer på om den enkle brua over elva er der ennå og minnes de kalde høstdagene på røyevarpene ved Fyllingsoset og Storøya. Når november/desember måned kom og isen la seg, dro vi innover til røyevannene for å fiske på varpene. Før var både Bjørnsjøen, Hakloa og Sandungen gode røyevann, men det gjaldt å være forsiktig, for isen på de store vannene la seg senere enn på småvannene.

Jeg rusler tilbake til Fyllingen og ser nordover vannet. Fyllingen er en av de eldste plassene i Marka. Det skal være finnegraver rett øst for gården. En gang hadde Fyllingen 70 dekar jord, men nå er mye av dette tilplantet. Før i tiden var det stor trafikk av turfolk på Fyllingen. Blant stamgjestene i denne tiden var Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen. I 1937 overtok Agnes og Jul Jensen stedet. De hadde fire barn ..., tvillingparene Arvid og Arne, og Liv og Eva. Før i tiden hendte det at ungdommen kom sammen på Kikutstua om lørdagskvelden ..., det ble pratet, og det var latter og forventning i luften ... Noen ganger kom skribenten og journalisten Knut A. Nilsen innom ..., en stor branne av en kar ... Det ble skogsprat, skjemt og latter ..., men snart dro han innover til sine områder lenger øst i Marka ... Mange av oss vet også at Arvid, Arne og Liv ble kjente og premierte skiløpere.

Under krigen holdt det til motstandsfolk oppe i Kikutlia. Ved krigens utbrudd var det mange mennesker som dro innover skogene for å komme seg vekk, og for mange av disse ble Kikut et stoppested på ferden ... Bjarne Jensen har bl.a. skrevet om den gangen i 1944, da 200 tyskere kom til Fyllingen på leting etter motstandsfolkene. Lille Eva rev ned kornstaur’n, som skulle varsle om kysten var klar, og tyskerne måtte denne gangen dra av sted med uforrettet sak ...

Vi vandrer videre sydover etter den velbrukte stien gjennom Osmarka forbi Åbortjernet og Fiskelitetjernet og er snart på veien som krysser over i østlig retning. Vi følger veien østover forbi Bjørneputtene og klyver ned stien mot Bjørnsjødemningen. Der slår vi oss ned på flabergene i nærheten av dammen. Det er blitt langt på dag, og våre ben trenger litt hvile ... Det er litt kjølig her nede ved elva, og skogen kaster skygger utover gjelet der elva renner. Bjørnsjøelva renner sydover gjennom dette trange gjelet og kalles lenger nede for Bjørnsjøhelvete ... I nordenden av Skjærsjøen har elvevannet avsatt en stor vifte av sand og grus. Bjørnsjøelva kunne være vanskelig under fløtingen. I Bjørnsjøhelvete var det umulig å være når fløyta gikk. Hvis tømmeret satte seg, måtte vannet stenges av, slik at fløterne fikk løsnet vasene ... Ingeniør Bull skriver at det under fløtingen stadig satte seg hauger i Helvete, som fløterne måtte løse opp igjen. I Bjørnsjøen ble tømmeret fra Sandungen og Hakloa samlet med tømmeret fra Fyllingen. Bull skriver at fløtningen av tømmer i de 40 årene siden 1877 i gjennomsnitt har vart i 58 dager pr. år. I 1907 og 1914 gikk fløtningen særlig uheldig ..., da brukte man i alt henholdsvis 88 og 87 dager. Bjørnsjødemningen er blant de eldre i Marka. Den er et flott stykke ingeniørkunst fra 1886. Nå har Vann- og avløpsverket utført utbedringsarbeider på demningen. Den er 40 m lang, 2,5 m bred og 6 m høy, den har kran på skinner, og galge og en skåttbru av tømmer på luftsiden. Bjørnsjødemningen har en høy historisk verneverdi og er også relativt lett tilgjengelig fra Nordmarksveien.

Jeg ser nordover vannet ..., små bølger kruser vannflaten, elvebruset forteller at det ennå er kraft i Bjørnsjøelva om våren ..., og skogen omkring meg døser i de svale aftentimer ... Det er et spesielt miljø her nede ved elva, vilt og uryddig …, mosetepper klorer seg fast på berghyllene, det drypper fra skrent og bekkefall, og skogen klorer seg fast på berg og rasmark så godt den kan ... Og før i tiden var det nok virkelig villmarka her ..., navn som Bjørnholt, Bjørnsjøen, Bjørnelia og Bjørneputtene forteller om bjønnemark. Kanskje han Vesle-Ingvald fra Kamphaug jaktet på bjørn her ..., han ble en av Nordmarkas store bjørnejegere og felte i alt sju bamser.. Egil Collett Aabel forteller at han en gang greide å lade om børsa mens han løp ved siden av bjørnen, slik at han fikk skutt den ...

Områdene her ved Bjørnsjøhelvete kan ennå engasjere de skog- og naturinteresserte ..., det viser demonstrasjonene som var her for en stund siden, mot Løvenskiold-Vækerøs hogster i området.

Bjørnholt ligger fritt og vakkert til oppe ved hovedveien. Av folket her kan jeg best huske Birger Bjørnholt som forpaktet stedet fra 1921 til 1979. Han var gift med Gina fra Bonna. Han drev med skogsarbeid, jakt og fiske, og kunne berette mangt og meget om Marka før i tiden. På mine turer innover skogene i ungdommens dager hendte det at jeg gikk innom Birger og Gina på Bjørnholt …, der fikk jeg kjøpt forfriskninger og fikk hvile litt på benken i veslestua før hjemturen over Gåslungen til Maridalen. Jeg var svett og varm, han satt der og pratet og smattet på sin pipe ..., og han nikket på hodet når han hørte at jeg var sønn av han Gudbrand fra Nordbråten ..., felespelleren ... Datteren til Birger og Gina, Bjørg ..., ble gift med Einar Klever på Sander gård i Maridalen. Nå har den nye tid kommet til Bjørnholt, barnebarnet Grethe har tatt over og har både kafé og kunstutstilling på stedet.

I damvokterboligen bodde Alfred og Alma Baklien før i tiden. Alfred var med under fløtningen, han var damvokter ..., og han var selvlært skimaker ... Arne Baklien har tatt over arven etter sin far og har vært damvokter siden 1979. Randi Baklien ble gift med Arvid Jensen fra Fyllingen.

Vi fortsetter vår vandring på stien nedover langs elva, elvebruset følger oss hele tiden, og det skyggefulle miljøet forteller oss at det heller mot kveld. I skogen mellom stien og elva støkker vi ei elgku med kalv, kalven blir redd og flykter unna et stykke på skjelvende ben. Vi går tilbake et stykke for ikke å forstyrre mer, men finner så, etter en stund, stien ned til hengebrua over Bjørnsjøelva. Vel over på den andre siden stopper jeg opp litt og ser nedover elveløpet ..., her vandret også Asbjørnsen en gang med sin fiskestang. I fortellingen «En natt i Nordmarken» beskriver han sine opplevelser av skjønnhet og villskap her ved Bjørnsjøelva på en beskrivende, god, lyrisk måte ...
«Så lenge som den klemmes inne mellem fjellvegger og urer av opptårnede stenblokker, tumler den seg voldsomt dypt nede i det mørke svelg. Snart fosser den hvit med larm og brus, snart styrter den seg i villhet høyt ut over sorte klippesider og løser seg opp i damp; snart danner den – man kunne tro i anger over sin villhet og ubesindighet dype, stille, mørke eftertenksomme kulper.»

Vi klyver opp lia på østsiden av elva og vil følge den gamle Nordmarksveien nedover til Maridalen. En gren av denne gamle veien tok av ved Hammeren og gikk på vestsiden av elva, oppover forbi Steinsrud, Sørseter, Nordseter og Kamphaug sag ... og over Skjærsjødammen til Kamphaug. Derfra gikk den nordover, krysset nåværende Nordmarksvei ved Merramyr og fulgte vestsiden av Storhaugen fram til Bjørnholt. Derfra gikk én gren over Rådalshøgda mot Smalstrømmen og Hakloa, og en annen gren skal visstnok ha krysset Bjørnsjøelva, kanskje ved dammen, og gått gjennom Osmarka til Fyllingen. Fra Kamphaug gikk det også en gren av veien mot Gåslungen og videre over Myrtjernhøgda. En annen hovedgren av den gamle Nordmarksveien gikk fra Blåsås, nord for Hammeren, og fulgte vestsiden av Sagåsen oppover til Kamphaug. Disse gamle veifarene er godt beskrevet av H.O. Christophersen i boken ... «På gamle veier og nye stier i Oslomarka».

Vi følger veifaret nedover Storhaugen og krysser snart veien på toppen av bakkene opp fra Skjærsjøen. Så følger vi det gamle veifaret sydover mot Kamphaug. Noen steder ser vi tydelig kanten av veien, andre steder ser vi kantstein og lignende som er lagt opp, der veien krysser bekker og bløte partier. En vandring langs den gamle Nordmarksveien er både en stor naturopplevelse og en stor kulturhistorisk opplevelse. Det gamle veifaret burde ryddes og merkes på en måte, slik at flere markabrukere kunne få del i opplevelsen.

Snart er vi framme på de åpne vollene ved Kamphaug. Det er så fint å komme hit en vårdag i mai ..., vollene er åpne og lyse ..., det siver fram friskt vann her og der ..., bekkeblom og hvitveis lyser imot deg ..., og heggeduften pirrer din nese ... Selv i skumringen ser vi Skjærsjøens rolige flate, Skjennungsåsen som reiser seg kraftfullt mot vest, og langt der nede hører vi Skjærsjøelvas lokkende brus ... Men det er stille her nå ..., ingen lys fra ruter, ingen rautende ungkyr og ingen barnelatter ..., slik det en gang var ... lang tid tilbake ... Det brant her i 1989, og da ble også resten av bebyggelsen revet. Nordmarka er fattigere nå ..., når Kamphaug er borte ... Vi har sikre opplysninger om Kamphaug fra 1670. Kamphaug var tidligere en del av Abbedskog, som var kirkegods under klosteret på Hovedøya. Abbedskog gikk senere over til Mariakirken. I 1650 gikk Kamphaug og Abbedskog over på Johan Garmanns, Nordmarksgodsets eiers, hender. Med Kamphaug fulgte også sagbruket (Kamphaug sag) som lå i Skjærsjøelva. Den siste forpakteren på Kamphaug var Hans Løkken som kom dit i 1948. Han hadde tidligere drevet Øst-Hakloa og var bror av Julius Løkken. I 1967 vendte han tilbake til hjembygda Odalen. Hans sønn, Gunnar Løkken, vokste opp på Kamphaug ..., nå er han bosatt på Trehørningen. Gunnar Løkken ble en fremragende skiløper. Han ble blant annet NM-mester for juniorer på 10 km langrenn. Mange av oss kjenner også Ådne Løkken som behandler sitt trekkspell med sjelden dyktighet.

Kamphaug sag ble nedlagt i 1738 og flyttet til Nydalen. I 1995 ble ruinene av saga funnet høyt oppe i Skjærsjøelva, og stedet inngår nå i den nylig anlagte kulturminnestien langs Skjærsjøelva.

Snart går vår vandring videre, men vi skiller lag her ved Kamphaug. Mine følgesvenner, Jarle og Jack, krysser over ved Skjærsjødammen og følger strake Ankerveien tilbake til Nedre Blanksjø, Svartkulp og Korsvoll, mens jeg følger stitråkk sydover Sagåsen til Blåsås. Det var her den ene grenen av den gamle Nordmarksveien gikk før i tiden ... Det mørkner ..., jeg krysser nyere driftsveier fra skogsdriften, for det er tynnet her de senere år, det er ikke så lett nå å vite akkurat hvor veien gikk ...

Men snart er jeg nede ved Blåsås, og Maridalen åpner seg foran meg, vårmild og vakker. Måkene svever over vannet, det lukter av jord ..., og langt der borte høres bruset fra den store by ... Min vandring på langs gjennom Nordmarkas maiskog er over ...


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349