Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  Langs Øyungslandet
Fra årbok Maridalens Venner 1998: Vandringer i Maridalen av Helge Haakenstad

Langs Øyungslandet

Her beskriver Helge Haakenstad en tur langs Øyungslandet i 1998.

Det er tidlig junimorgen. Jeg vil vandre en tur på gamle, kjente stier. Den første stormfulle vår er over, og dagene blir lengre og varmere. Fuglene kvitrer og flyr og er ivrig opptatt med sin reirvirksomhet. Et disig slør av morgentåke ligger utover dalen. Jeg går den lille stien ned til Iungsdalsbekken og følger den oppover til jeg kommer til ruinene etter den lille plassen Dalen. Bare murene er tilbake, men jeg husker at det lenge stod et epletre her med grønne, små frukter. Nå er også det borte. Dalen må ha vært en liten og fattig plass. De bygde huset slik at fjellet var ene veggen. Stedet ligger avsides til – bortgjemt i den trange, mørke bekkedalen. Kanskje hadde mannen i huset tilfeldig arbeid på en gård i dalen eller ved en sag nede ved elva. De må i alle fall ha levd under kummerlige forhold.

Men dalen her er en sjelden naturperle ... Bekken bruser alltid like viltert. Den kommer med klart og friskt vann fra de store koller. Her er lunt og skyggefullt, med god skredjord mange steder. Bergveggene reiser seg bratt opp på begge sider. Dette miljøet med sitt klima gjør at du finner interessante arter av lav, sopp og moser. Her vokser edle lauvtrær som alm, lønn og ask, og når våren er på sitt vakreste, er skogbunnen dekket av blåveis. Nå ser jeg bare de grønne bladene mellom steinene ..., og der ... vokser det også krossved. Jeg setter meg ned ved murene etter huset og lar blikket streife nedover dalsøkket. Solstråler danser på skrå gjennom kronetaket, vanndråper drypper fra mosegrodde bergvegger, og jeg hører vindens sus i granene lenger mot nord. Tiden står stille ..., jeg lukker øynene og tenker ...

Området her langs Iungsdalsbekken er i dag vernet. Naturen her skal få leve sitt liv uten inngrep fra menneskenes side, blåveisen skal vokse hvert år, den edle lauvskogen skal hviske med sine blader, og bekken her skal alltid synge sin sang ... i all evighet ... Jeg kjenner gleden bruser i mitt bryst, jeg reiser meg og rusler sakte oppover mot Hølet.

Snart ser jeg den åpne sletten foran meg. Familien Authen hadde Hølet som feriested i mange år. De var bymennesker, og dette var deres paradis på jord. Der vokste bærbuskene, der var vaskeplassen, der hentet de vann ..., og der, over bekken var den lille brua ... Nå er det meste borte. Den lille, trivelige hytta, som lignet mye på Bødkerstua, ble revet en gang i slutten av 60-årene. Bare tuftene viser hvor hytta stod. Men uthuset står der ennå ..., og eiketreet, kastanjetreet og den store asken ..., og bekkeblommen vokser ved bekken. Jeg ser at skogen vokser innover sletta fra kantene ..., naturen tar alltid tilbake det den kan ... I dag hadde dalen vært rikere om Hølet hadde fått leve.

Jeg går veien nedover ..., langsmed "Svenskegjerdet", som vi alltid sa, og over jordet hvor det hver sommer var slike mengder med prestekrager, blåknapp, tjæreblom, blåklokker og markjordbær ... Nå er disse blomsterengene sjeldne å se i dalen, de var avhengige av husdyrhold, slått og beite ... Jeg svinger oppover Øyungsveien, men stopper der den gamle gardsgrinda var, rett ved den store grana. Her stod kuene og sparket i veigrusen hver ettermiddag, utålmodige etter å slippe gjennom grinda og ned til gården. Det er som om jeg hører rautingen, ser støvskyene og aner fluesvermene over dyrene ...

"Svenskegjerdet" krysset gamleveien her ... ved grinda. Det kraftige ledegjerdet av stein og blokker strekker seg fra Hølet og forbi Sakrisbråten til Øyungselva. Det er satt opp i nordkant av den dyrkbare marka til Nordbråten. Steingjerdet her ligner mye på Svenskemuren innenfor Grinda på Korsvoll. Den ble bygd av svenske krigsfanger i 1808 og var opprinnelig en grense mellom Østre og Vestre Aker. Kanskje ble svenske krigsfanger kommandert til å bygge steinmuren her ved Øyungsveien også ...

Jeg ser oppover den store, gamle grana som står her ved veien. "Du må vel være 250 år," tenker jeg, "du har jo sett så mye!" Derfor skal du få være et evighetstre og vitne om de tider som var ... Du har kanskje sett krigens fanger bygge gjerde, du har sett at jorda ble dyrket, og du har sett fløtere og anleggsfolk fare langs veien. Du har sett den ensomme vandrer, uteliggerne som kom om våren, finfolket som ferierte ved Øyungen og den gode Eugen Johannessen på vei med sin Ford til Sakrisbråten. Gamle Eugen ferierte i Sakris hver sommer i mange år. Der dyrket han sine poteter og grønnsaker og satt i sin fluktstol med pipen i munnviken. Han hørte Skarselva bruse i vårkåte kast, så kveldssolas stråler mot kollene i nord og fulgte med slåttefolket på jordene. Det er godt at husene står den dag i dag. Nå er det Bjørn Vesle-Eugen Johannessen som har stedet.

På toppen av jordene der sandtaket er i dag, lå plassen Vestbråten. Jeg husker godt tuftene etter husene med syrinbusker like ved. Nærmere elva var en naturlig terrasseslette som vi gutta brukte som fotballbane. Når vi ble for varme av spillet, snek vi oss til et bad i Sakriskulpen. På grunn av grusutvinningen er nå alt dette borte.

Med vemod og takknemlighet lar jeg barndommens land fare, retter ryggen og går med faste skritt oppover Øyungsveien. Det er godt å gå på Øyungsveien. Jeg ser de kjente steiner, de kjære trær og hører elva bruser der nede slik som før ... Dagen er blitt varmere, lette godværsskyer driver over himmelen, men juniskogen er ennå stille og ung ... Jeg kjenner elvas friskhet og vindens pust mot mitt bryst, og vet at jeg går langs vei og elv som er full av kulturhistorie og minner ... Øyungsveien er lagt sjeldent fint og smidig inn i terrenget. Enkelte steder er den bygd opp av steinblokker, og det er lagt steinsatte løp der bekkene krysser veien. Tidligere var det bom ved fjellskjæringen syd for Stilla. Øyungsveien vil jeg si er av kulturhistorisk verdi, og den ble vel bygd i sin nåværende form da Øyungsdammen ble satt opp i begynnelsen av dette århundret (1915–1916). Før i tiden var Stilla et populært badested for familier med barn, fordi elva rant så rolig der med småkulper og lette stryk.

Flere steder i Øyungselva ble det før nedlagt et stort arbeid for å lette fløtingen. Det ble bygd skåvegger og gulv av tømmer, og ledemurer av stein mange steder. Det var flere fosser og elvepartier av det vanskelige slaget. På den tid dette ble bygd, var det et stort og vanskelig stykke arbeid som det står stor respekt av. Jeg minnes det meste ble gjort med håndkraft – sag, øks, naver, bor, slegge og feisel. I Nordmarksvassdragene står det aller meste av dette og forfaller og råtner ned. Har vi ikke et historisk og moralsk ansvar for å ta vare på noe av dette? Fløtningsinnretningene i Marka vil jeg tro er blant de viktigste kulturhistoriske verdier som står og forfaller. Mitt håp er derfor at vi ser oss i stand til å restaurere noen av disse kulturminnene som vitnesbyrd om tidligere tiders tro, innsatsvilje, slit og byggekunst. Kanskje ... en gang ... kan fløyta gå igjen i et av vassdragene, f.eks. fra Skjærsjøen til Hammeren ..., mens folk rusler på veiene i den vårmjuke natt, skumsprøyten står høyt til værs, og tømmerets bulder høres over dalen ... Da ville vi ta kulturvernet på alvor, vise vår historie respekt, og elvekarenes arbeidsteknikk og – kunst ville ikke bli glemt.

Jeg nærmer meg Øyungen og ser at Øyungskollen reiser seg på min høyre side. Jeg setter meg på grunnmuren etter Øyungshytta som ble revet for mange år siden. Her ferierte familiene Borander og Jensen før i tiden. Hytta var neppe spesielt verdifull. På nordsiden lå et lite uthus med vedskjul. Borte ved veien lå det langstrakte, lave båthuset. Her ble de solide, lave og brede fløterbåtene oppbevart. Når fløyta var ferdig, ble båtene slept bortover veien til båthuset og lagret til neste år.

Det er blitt midt på dagen. Vinden har frisknet til, og bølgene småkruser vannet utover fra Øyungsdammen. Jeg setter meg på den solide dambygningen og lar den svale sommervinden avkjøle meg. Bortetter stranda svømmer ender, og en og annen ørret vaker ...

Akerselvens Brugseierforening hadde rettighetene til vannreguleringen i Marka. Øyungsdammen ble bygd i 1915–16, og meningen var å demme opp vannet høyere enn det er i dag. Av en aller annen grunn ble det ikke noe av dette, og glade skal vi vel være for det. Flere steder nedover langs veien er det tatt ut steinblokker til byggingen. Også dette var et meget imponerende byggverk for sin tid. Brugseierforeningen disponerte annen etasje på Nordbråten. Noen ganger holdt foreningen skirenn der med påfølgende middag og fest. Da måtte vi stille vår stue til disposisjon. Jeg forstod ingeniør Bull var en mektig, bestemt og dyktig kar som det ikke var lurt å komme på kant med. Når viktige ting var i gjære, hendte det at far måtte frakte ham innover Nordmarka med hesteskyss.

Når fløyta gikk fra Øyungsdammen, var det folksomt og hektisk. Før var det nåledam her, og det måtte flere karer til med haker for å trekke nålene. Det var om å gjøre at ingen nåler ble tatt av stryket. Utover fra dammen var det ledelenser og flåter hvor karene stod og staket og rettledet tømmeret. Løvenskiolds tømmer ble fløtet helt fra Kalvsjøen. Hvis vann- og tømmermengder stod i riktig forhold, tror jeg virket kunne fløtes direkte helt fra Helgeren og til Øyungen. Tømmeret ble fløtet av Brugseierforeningen, senere Oslo kommune, etter en gammel avtale med Løvenskiold-Vækerø. I tidligere tider var Christian Hoel, min egen onkel, fløtningssjef. Senere vet vi at Per Finstad, eller "Stor-Per", som jeg kaller ham, var fløtningssjef i flere år. Den lyse luggen hans raget over alle andre der på dammen, og han ga ordrer som alle forstod. Ja ... han Per var stor i mer enn én forstand.

Under fløyta hendte det vi unggutta fikk låne en fløterbåt. Da rodde vi og fisket abbor og ørret i Øyungen. Når fløyta var over, gikk vi i elva og tok fisken som stod der.

Den gamle Øyungsdammen lå noe lenger nord enn dagens dam ... nærmere skjærene. For noen år siden ble Øyungen tappet ned, og da kunne en se restene av den gamle tredammen på bunnen.

Ute på neset til venstre for dammen lå Kvandehytta som ble disponert av Skog- og fløtningsvesenet.

Jeg rusler mot vest, bortover den steinbygde veien mot "Harloff-villaen". Nå er det bare grunnmurer igjen, men før i tiden var det liv og festligheter her. Stedet kalles også Helgheim, og det er blitt meg fortalt at stedet ble satt opp av tidligere eiere av Skar Gård og Skog. Kommunen overtok eiendommene i slutten av 1940-årene. Husene på Helgheim ble revet sist på 1950-tallet.

Det går en steinsatt sti fra villaen ned til vannet. Der hygget de seg nok om kveldene, badet og festet. Hovedhuset her var ganske stort og fint og burde vel ha blitt tatt vare på. Det hørte også med et stort og langt uthus.

I senere tid bodde Even Myrheim her med sin familie. Det var avsides og tungvint å bo der, og de flyttet etter 5 år. Noe senere disponerte Hans Sunderønning deler av uthuset som feriested.

Jeg går tilbake og fortsetter oppover på østsiden av vannet. Om lag 100 m nord for den gamle dammen skal plassen Damstokk ha ligget. Det var en husmannsplass under Nordbråten. Jeg stopper ved den lille, grønne sletta der stien går over. Her må denne lille plassen ha ligget. Her bodde de for lenge siden, her beitet dyra, og her fisket de og hentet husbehovsvirke i skogen. Plassen har ligget fint og lunt til under den kneisende Øyungskollen. Jeg rusler rundt og blir overbevist om at det har vært beitemark der som skogen nå trenger seg fram. Blottlegger du jorda på sletta, ser du at den er mørk og kullholdig. Kanskje har det også vært en kullmile her en gang i tiden.

Jeg nærmer meg snart Prekestolen, går opp den bratte stien og setter meg for en hvil på toppen. Her er det godt å sitte, og det er en flott utsikt ut over vannet. Før i tiden var det gode fiskeplasser etter røye her langs det bratte landet. Røye finnes ennå, men jeg synes å merke at det er mindre av den. Folk har sittet her og undret seg over livet, noen har stupt i vannet fra Prekestolen, mens andre har ramlet utfor og endt sine dager her.

Det er vakrest her når sola går ned bak røde skyer en stille sensommerkveld. Da kan du se vannet småkruser og glitrer som sølv i aftenrøden. Kanskje glir en kano forbi med sakte åretak, eller kanskje er du så heldig å se smålommen dukker der midt ute på vannet. Skogens trygghet omkranser det hele, og langt der borte kan du høre elvebruset fra Myrtjernhelvete. Det er slike stunder du føler at livet er kjært og nært ... og at du burde være takknemlig for din stund på jorden ... Kanskje er det derfor prekestolen står der, så du kan takke Skaperen for livet ... og denne vår vakre natur ...

Jeg river meg løs fra mine tanker, går ned igjen og klyver oppover til stien som går opp Golenna. Der, ved den lille, trivelige bekken, stopper jeg og ser meg rundt. Her har folk fortalt meg at plassen Brenna lå en gang i tiden, og Torstein het han som bodde her. Nå vokser det ung granskog her langs bekken som går opp til myra bak Øyungskollen. Bekken heter forresten Godtølbekken. Men et fint sted å slå seg ned og rydde jord må det ha vært, med bekken like ved, aftensola midt i mot og bakkene med den gode jord i Golenna.

Jeg går opp og setter meg i bakken. Her i Golenna var det før stor og tett granskog, nå er bare en liten rest igjen. Men graset vokser høyt og blinker i aftensolen, det er varmt og stille her, små sig av vann renner ut fra bakkene ..., og tidligere, om våren, vokser blåveisen her i all sin prakt. Hvis vi bare stopper opp en stund, så er det så mye å se ... og gledes over. Men de fleste husker nok helst disse bakkene om vinteren ... på ski. Det er ingen spøk å sette utfor Golenna i full fart. Er føret skarpt og løypa dårlig, kan det gå deg ille der nederst i bakkene. Mang en gang har jeg tatt av meg skiene og gått forsiktig ned.

Jeg følger stien videre oppover og har åsryggen Brenna på min høyre side. I deler av lia er det helt fullt av tett lauvskog. Det kan ha kommet opp etter skogbrann som skal ha vært her i området for flere år siden. Jeg går med raske steg fram til myra ved veien og tar den gamle stien ned lien til Liggeren.

Det har lidd langt på dag, sola står i vest og kaster sine stråler over Rottungen og Gåslungen. Snart er jeg nede ved den gamle plassen Liggeren. Husene er satt i stand, og det ser velholdt ut. En gang bodde Hermansen her, senere familiene Ruud og Jørgensen. Torbjørn og Berte Ruud flyttet senere til Blåsås. De som bodde her, arbeidet i skogen, men den gang var veien ennå ikke kommet, og det var tungvint og avsides å bo på Liggeren. Før i tiden var det omgangsskole i Nordmarka. Noen ganger var den her på Liggeren. Da husker jeg at vi ved Maridalen skole gikk hit og hadde skirenn sammen med elevene fra Marka. Vi hadde utfor- og slalomløypa nedover vollene, og hoppbakke nederst ved vannet.

Jeg rusler ut av tunet, gjennom graset som slår meg om leggene, og går stien gjennom granplantingen ned til "Liggerskalven". Der tar jeg den siste rasten som så mange ganger før. Kalven ligger stille, skyggene blir lange, og skogen speiler seg i det klare vannet. Sivet vaier sakte i aftensvinden ... Jeg lar tankene drive ... "Tenk om det kunne bli liv igjen på Liggeren," sier jeg til meg selv. "Tenk om folk kunne bo der fast, rydde vollene for skog, holde beitedyr ..." Det ville være et viktig bidrag til Markas kulturvern. De greier det andre steder ..., så hvorfor ikke her midt i Nordmarkas hjerte ...?

Jeg reiser meg, aksler sekken og finner stien som går sydover mot dalen ..., mens duene kurrer, og de siste solstråler streifer mellom de tunge granene ... En junidag i Marka er omme ...


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349