Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  Bygdetunets far
Fra årsskrift Maridalens Venner 2001: Maridalsfolk av Helge Haakenstad

Bygdetunets far

En sen høstdag går jeg veien oppover mot Møllerstua. Jeg skal besøke Ole Svendsen som bor i Bomstua. Det har vært en mild og våt høst, markene ligger nakne uten snø, og det ligger et lavt skydekke over dal og skog. Snart er jeg oppe ved fossen der Stangjernshammeren lå. Det er flom i Skjærsjøelva, og den dundrer utfor fossen så skumsprøyten står. Vannet fosser langs berg og ledemurer, det dannes virvler og fossende stryk, og det lette skumsprøytet treffer meg i ansiktet. Det er som om elva vil vise meg hvordan den var før i tiden, da fløyta gikk ...

Jeg rusler opp til den rødmalte Bomstua og legger merke til alle de gamle redskapene og tingene som henger på uthusveggen. Jeg ser en tømmersaks, en barkespade, økser og mange andre skogsredskaper. Jeg ser fløterhaker, lensekjetting og annet utstyr fra den gang de fløyta tømmeret, og jeg ser forskjellig hesteutstyr. Alt er nøye og omtenksomt festet på veggen. Ingen kan tvile på at det bor en ekte skogskar her.

Han tar imot meg på trappa, og vi går inn i stua og setter oss. Ole er grå nå, i den strie hårmanken sin, brunbarket og furet i ansiktet, men det lune smilet er aldri så langt borte. Han går noe ustøtt nå. Han forteller at bena ikke er slik som før i tiden.

Snart begynner han å fortelle: «Jeg er født i 1924, så jeg er 76 år nå. Jeg kommer fra Austmarka i Kongsvinger kommune. Hjemstedet heter Brødbøl og er et småbruk, eller en husmannsplass, der også bestefar levde. Det ligger fem km fra grensa. Før i tiden var det en storgård der som het Brødbøl, med mange små husmannsplasser omkring. Det var bondeskoger på disse traktene, men det var lite orden på arbeidslivet. Det var mange om skogsarbeidet og stor arbeidsledighet. Mange av de som bodde der, måtte ut for å få seg arbeid, slik det var i Odalen. Far, Olaf Svendsen, var skogskar og gårdbruker. Om vinteren drev han i skogen, om sommeren var han gårdbruker, og han tok også på seg annet arbeid. Min mor heter Margit Svendsen. Vi var seks søsken.

Kona mi heter Birgit og er fra Bykle i Setesdal. Jeg har nå en stor og rik familie: fem barn, fjorten barnebarn og fire oldebarn.

Jeg kom hit til Hammeren i 1947. Da var jeg bygningsarbeider hos Løvenskiold-Vækerø. Jeg var med på hele arbeidet med å restaurere Møllerstua i 1947; det ble bygd nesten nytt hus den gang. Det var Halvor Olsen Møllerstua som bodde der den gang. Han var skogassistent hos Løvenskiold, og han kom fra Østbråtan.»

«Ja,» sier jeg, «han var sønn av Karen Halvorsdatter og Ole Gulbrandsen på Østbråtan. Karen var søster til min oldefar Andreas Halvorsen på Mago.»

«Jeg begynte som skogassistent hos forstmester Erik Børresen i 1948,» fortsetter Ole. «Jeg tok over arbeidet som driftsleder etter Halvor Olsen, og de første driftene jeg ledet, var ved Blåsås, Kamphaug og Blankvannsbråten. I 1949 tok jeg også over driftene i indre del av distriktet: ved Bjørnholt, Liggeren og Gåslungen. Hammeren distrikt gikk inn til Fyllingen, Bjørnsjøen og Helgeren. Denne jobben hadde jeg til 1953, da jeg tok over som skogbestyrer etter den gamle skikongen Lauritz Bergendahl. Han hadde arbeidet inne på skogen ved Katnosa og Sandungen, men kom til distriktet ved Sandermosen omkring 1915. I tiden 1911–29 sto det ei lita stue ved Dausjøbrua, der Bergendahl bodde. Men så ble skogbestyrerboligen ved Sandermosen bygd i 1925, og Bergendahl flyttet dit. Jeg overtok både jobben og boligen til Bergendahl i 1953, da han gikk av med pensjon. Bergendahl tok flere 1. -premier både i langrenn og hopp, og han satte nye bakkerekorder og tok Damenes pokal. Han var en stor idrettsmann.

Jeg hadde dette arbeidet som skogbestyrer i 38 år. I 1953 ble Sandermosen og Hammeren distrikt slått sammen. På den tiden var vi omkring 25 personer i skogadministrasjonen hos Løvenskiold-Vækerø, og det var omkring 20 mindre distrikter. I dag er det to distrikter: Hakadal og Sørkedalen, eller Region Øst og Region Vest, som det heter ... Det har skjedd store forandringer i skogen på denne tiden.»

Ole henter et bilde som han viser meg. Det er tatt på Kikut og viser skogadministrasjonen på den tiden han begynte som skogbestyrer. «Her på bildet er vi 25 personer, med to stykker fra hovedkontoret. Jørgen von Ubisch var skogsjef på den tiden. Venås overtok etter von Ubisch; det var Venås som ledet kulturarbeidene fra starten av. Her på bildet er vi, alle sammen, både Harald Løvenskiold, von Ubisch, Venås, Bergendahl, Børresen, Obel og Aabel med flere ... Arne Vaa var sjef på Bærums Verk før han ble skogsjef i Oslo kommune.

Før i tiden bodde Conrad Nøkleby på Sander gård. Han var skogbestyrer hos Løvenskiold-Vækerø som eide gården på den tiden. Både Sander, Nes og gårdene i Neskroken var da eid av Nordmarksgodset. Sander gård ble kjøpt av Oslo kommune i 1912. Da ble Oskar Klever fra Spydeberg forpakter, sammen med sin kone Elise ...

En liste skrevet av Børresen, viser at i 1953 var det 53 mann som hogg tømmer her i Hammeren distrikt. Det var 20 hester som kjørte tømmer. På hver av plassene innover i Marka hadde de to hester, og det lå ofte leiekjørere der, karer fra skogsbygdene på Østlandet. I Møllerstua, i Gamlehuset som sto her, var det bad og badstu, hvor skogskarene vasket seg. I 1952 lå det to odølinger her og kjørte tømmer. De hadde hestene på Stensrud og gikk over brua her for å fôre hestene. Da jeg tok over etter Bergendahl, var det flere faste tømmerkjørere på Sanderskogen: Sverre Vestby, Kristian Bakken, Oskar Krogh på Sittpå og Kåre og Einar Klever på Sander. De kjørte tømmeret til vannet, og slipen til Sandermosen stasjon. På alle plassene i det gamle distriktet lå det også både hoggere og kjørere: på Fredrikstad, Laskerud, Lørenskog, Burås og Tømte ... Sandermosen stasjon ble anlagt blant annet for å lette skogsdriften. Der var det ei lasterampe av tømmer med plankedekke. Slipen og veden ble kjippet opp på rampa med hest og håndlesset på vognene. Flere karer drev der om sommeren.

På den tiden, med såpass mange hoggere og kjørere, var det mye jobb med arbeidsledelse, tømmermåling, avlønning og statistikk ... Skogskarene fikk forskudd hver 14. dag og så oppgjør til slutt. Kjørekarene var ofte noen småkonger. Når drifta var ferdig, måtte de møte opp på hovedkontoret ved Brekke eller Vækerø og få sluttoppgjøret. Da kunne det vanke en sigar, og de fikk hilst på godseieren ... Noen av kjørerne tok på seg hele drifter på 1000 m3 og leide inn hoggere fra Odalen. Lenger tilbake i tiden kunne kjørerne få bot hvis de ikke klarte jobben.

Etter krigen skjedde det store forandringer og fremskritt i skogen. Det var en stor sak da vi fikk motorsaga omkring 1950. I 1949 kjøpte jeg inn de første sagene og satte i gang drift med dem. De første sagene som kom, var amerikanske og kanadiske, og het henholdsvis Power og Bever. De veide omkring, eller over, 20 kg. De ble innkjøpt av staten, ved skogdirektør Sønnik Andersen. Så kom Jobu-sagene, og behovet for hoggere ble betraktelig redusert.

Så ble traktoren tatt i bruk i skogsdriften. Olaf Lørenskogen var den første som skaffet seg traktor. Det var i 1949, og han hadde en David Brown-traktor med doning. Det var en landbrukstraktor med halvbelter og mellomhjul. Olaf var en foregangsmann med stor arbeidskapasitet. Torbjørn Stenseth og Jørgen Hagen på Gåslungen, og Arne på Hakloa skaffet seg også traktor. Etter 10–15 år, utover i 1960- og 70-åra, overtok traktorene all kjøring av tømmer. Stammelunnere og lassbærere ble etter hvert vanlig. Sverre Finstad på Sandungen var den siste hestekjører innpå skogen.

På grunn av denne utviklingen var det nødvendig å redusere arbeidsstokken. Dette skjedde ved naturlig avgang og omstillinger og gikk stort sett bra; noen havnet på byggeplasser i byen. I 1950 hadde Løvenskiold-Vækerø ansatt omkring 250 arbeidere. Nå er det bare 15–20 fast ansatte i skogen. Den siste vi ansatte som fast, var bror min, Kåre på Blåsås. Innpå skogen nå er det få fast ansatte. Det er vel bare oppsynsmann Holt-Nilsen på Sandungskalven som driver med jakt og bikkjer, slik som Jul Mago før i tida. I tillegg til Svein Dag Johnsrud som forpakter Sandungen, Gunnar Løkken på Trehørningen som driver verkstedet ved Hakadal Verk, og Erik Indgjerdingen på Hakloa som ble pensjonist for noen år siden ...

Etter krigen var det mye gammel skog innover i Nordmarka; hogstklasse Va og Vb ... Utover i 1950- og 60-åra var det store avvirkninger. Vi kunne hogge over 100 000 m3 en del år, og dette førte i sin tur til utstrakt planting av ny skog og planmessig ungskogpleie. Etter hvert viste det seg nødvendig å korte ned tiden mellom hogst og utnyttelse på industritomt. Før ble tømmeret hogd på høsten og forvinteren. Det ble kjørt til vassdrag i løpet av vinteren, og så mye som 20 000 m3 tømmer kunne ligge ved vassdragene om våren før fløytinga. Det kunne gå ¾ år fra tømmeret ble hogd til det ble skåret på saga. Dette førte til stort svinn, mye skader og angrep av både insekter og sopp. I de siste årene med fløyting ble tømmeret sprøytet mot margborere og barkbiller, men denne lange produksjonstiden førte til både forringet kvalitet og redusert økonomi. På grunn av dette ble fløytinga avviklet, og det ble satset på veibygging og biltransport. Det var også viktig at tømmerlagrene ved veiene ble minst mulig. I dag er vel hele produksjonstiden fire uker. Dette var en interessant og utfordrende tid som også kunne være preget av usikkerhet. Det kunne være store avvirkninger på 10 000–12 000 m3, og vi måtte følge driftene nøye og sende tømmerkontoret månedlige rapporter om avvirkningen. Det var ikke alltid like lett å få kvantumet til å stemme. Etter hvert gikk vi over til bilmålt mengde tømmer. Det var like spennende hvert år om årssammendragene stemte.

Jørgen von Ubisch var en foregangsmann når det gjaldt veibygging. Han hadde mange nye idéer, noen mer høytflyvende, men han satte i gang og fikk utrettet mye. Ubisch var initiativrik og en mann av den nye tid. Børresen var en forstmann av den gamle skolen; stolt, ordentlig og nøyaktig, og nøye med sin klesdrakt. De to var ikke på linje. Det ble konflikter, og de ble uvenner. Ubisch kunne sette i gang veiarbeid uten å spørre Børresen. Det hendte at Børresen kom ut i skogen og kom over veiarbeider som var i full gang ... Da ble han fortørnet ... Da Kong Haakon 7. døde, hogg von Ubisch 100 grantrær og ga dem bort til pynting i gatene i byen. Godseieren syntes at dette var vel mye ... Da sa von Ubisch til Carl Otto Løvenskiold: 'Du skal få 1000 når du dør ...!'

Jørgen von Ubisch ble født i 1916 og er en av de meste særpregede og entusiastiske forstmenne vi har hatt her i landet. Han hadde en internasjonal familiebakgrunn, og han var født tysk. Jørgen von Ubisch var en praktiker, og han interesserte seg særlig for driftsteknikk. Han var skogsjef hos Løvenskiold-Vækerø i tolv år. Han var en av skogbrukets pionerer når det gjaldt veiplanlegging, og årsaken til dette var hans praktiske interesse for skogsdriften og hans langsiktige tenkning. I 1968 reiste han til Tanzania som skogbruksekspert for FAO. I Rongai ved Kilimanjaro hadde han ansvaret for hogst, veier og tømmertransport på de hurtigvoksende plantasjene. Senere jobbet han også i NORAD, på landbruksuniversitetet i Morogoro. Jørgen von Ubisch døde i 1999. Hans datter har utgitt boken, 'Erindringer og tidsbilleder', en bok om om hans mange opplevelser og erfaringer.»

Vi snakker litt om løst og fast, og Ole reiser seg og ser på bilen som passerer bommen på Nordmarksveien. Jeg lurer på om det er mye bryderi med bompasset, såpass mye trafikk som det er på veien. Men Ole sier at de bytter på med vakter, de som bor her. Når bilen kjører, er det snart bare det jevne bruset fra den flomstore elva vi hører ...

«Hvor mange skogsjefer har du arbeidet under da, Ole?» spør jeg ham. «Jeg har hatt fem skogsjefer,» svarer Ole. «Lange, von Ubisch, Venås, Andreassen og Hatlinghus. Lange var skogsjef da jeg kom hit. Den gang var det en annen ånd i bedriften, og du måtte spørre høytidelig om audiens hos skogsjefen hvis du hadde noe på hjertet. Jeg har arbeidet meg opp i bedriften. Da jeg søkte om å overta som skogassistent etter Halvor i Møllerstua, anbefalte Børresen søknaden min. Men skogsjef Lange sa. 'Du kan ikke få jobben, for du er ikke skogutdannet ...!' Jeg søkte da om permisjon uten lønn og var borte i ett år for å utdanne meg ved Hvam landbruksskole. Jeg tok skogteknikerutdannelsen ved Hvam i 1952. Da gikk alt greit, jeg gikk rett inn i jobben som skogassistent for Børresen. Jeg hadde et godt samarbeid med Erik Børresen. Han var også en foregangsmann når det gjaldt nye metoder i skogbruket. Etter krigen ble det satt i gang planmessig planteproduksjon og planting; Venås ble ansatt for dette. Her på Hammeren bygde vi opp en planteskole med veksthus. Det var en av de første jobbene jeg ble satt til. Spireplantene ble priklet i potter og satt i veksthus én sommer. Pottene ble kalt Jiffypotter. Neste år ble plantene satt ut i skogen. På denne måten forlenget vi vekstsesongen og sparte inn to år på planteproduksjonen. Det var vanlig norsk gran, og plantingen i marka var vellykket. De som plantet, gikk med bæresele for plantebrettene. Vi kjørte ut plantene med traktor. Der det var avsidesliggende og vanskelige forhold, ble plantene kjørt ut på senvinteren. På den tid var denne planteproduksjonen og plantingen banebrytende og effektiv, men i forhold til i dag var arbeidet tungvint. På Liggern-jordene gjorde vi en mislykket planting av fremmede treslag. Plantene kom fra planteskolen på Hammeren, og de har stått der i 40 år nå og bare blitt 5–6 meter høye.

Vi fikk mange fremmede treslag fra Ås. Børresen kjente folkene der og likte seg der ute. Vi sådde frø på planteskolen og prøveplantet i skogen flere steder. I arboretet her ved Hammeren er det i dag mange forskjellige treslag. Ivar Samset fra Skogforsøksvesenet var her flere ganger for å diskutere skogsdrift og veibygging. Da jeg var med Børresen og Samset i skogen, ble det luftet mange idéer, og det ble lagt mange store planer ...

Erik Børresen var også interessert i gjødsling av skog, og det ble lagt mange dristige planer. Det ble satt i gang gjødsling en del steder, men den gamle nordmarksskogen reagerte ikke slik som forventet på gjødslingen. Resultatene var ikke tilfredsstillende.

Utover på 1980-tallet måtte vi gradvis redusere hogstkvantumet ganske betydelig til omlag 70 000 m3. Det var flere grunner til dette. Forventningene til gjødslingen slo ikke til, andelen av gammel skog var redusert sterkt, og de beste bonitetene var hogd først. Takstene som ble utført, overvurderte også lavbonitetsområdene. Tilveksten i skogen ble skjøvet over på hogstklasse III, og det ble restriksjoner og fredning av områder.»

«Hvordan opplevde du godseieren?» spør jeg så Ole. «Carl Otto Løvenskiold og Harald Løvenskiold d.y. var eiere sammen i tiden fra 1947 til 1962. I 1962 tok Harald Løvenskiold d.y. over. Jeg møtte godseieren av og til. Harald var nøye med å følge opp tingene ute. Når han dro rundt, noterte han opp mangler som han så og leverte oss lister over dette. Det kunne være slitte husvegger, takstein som manglet, eller veier som trengte skraping og reparasjon. Dette måtte vi rette på. Harald var nøysom og nøyaktig. Han ville ikke sløse med ting og tålte ikke slurv. Det skulle ikke tas for mye ut av bedriften. Overskuddet skulle tilbakeføres. Han var nøysom og grei, men noen vil vel kalle ham pirkete og gjerrig ...»

Ole lar hånden sin gå gjennom håret, ser på meg og fortsetter med tilfreds stemme: «Jeg flyttet hit til Møllerstua i 1991 og sluttet som skogbestyrer i 1992. Da var det 53 år siden jeg kom hit, og jeg var 68 år gammel. Etter 50 års tjeneste, fikk jeg et fint tinnfat, og vi var på Aker Brygge. Jeg har hatt en fin tid, jeg har vært glad i skogen og har hatt et fritt og selvstendig arbeid. Hvis jeg kunne velge, så ville jeg valgt det samme om igjen ... I fritiden har jeg drevet med mye jakt, fiske og friluftsliv. Jeg har jakta både elg og småvilt. Jeg har jakta og fiska med han Josef Monsrud i 40 år. Jeg kan fiske med garn, og har vel fiska mest i Øyungen, Bjørnsjøen og Helgeren. I Bjørnsjøen fikk jeg en gang en ørret på seks kg. Det hender ganske ofte at vi får fisk der på 2–3 kg. Før fiska jeg mye sammen med Birger Bjørnholt. Ved Smalstrøm kunne vi få 20–30 kg sik om gangen.

I 1995 fant vi igjen ruinene etter Kamphaug sag ved elva, et stykke nedenfor Skjærsjødammen. Jeg hadde et kart fra 1887 som viste hvor saga lå, og jeg gikk dit sammen med Arild Harboe. Fossen er ikke så stor, så de som drev saga, kan ha ledet vann i ei vannrenne ned til saga. Her ved fossen ved Møllerstua har det vært både stangjernshammer, mølle og sag. Skjerven sag skal ha ligget her nede ved elva. Jeg har også en kartskisse fra 1896, laget av Myhrens Verksted, som viser fallrettighetene ovenfor Storfossen, mot Slottet. Her, ovenfor brufestene til Ankerveien/Greveveien, lå Papirmøllefossen og Mølledammen. Selve mølla skal ha ligget ved elva, rett nedenfor bommen her. Stangjernshammeren ble nedlagt i 1874, og denne kartskissen over Papirmøllefossen er 20 år yngre enn dette. Nedenfor Stensrud var det før en bru over elva. Den ble bygd i 1922, men er borte nå ... Kanskje kan vi gjenskape den ...»

Den gamle boligen Hammeren ovenfor Møllerstua, der forstmester Børresen bodde, var opprinnelig bolig for bestyreren på Stangjernshammeren. Denne boligen ble bygd i 1850, men er pietetsfullt modernisert etterpå. Jeg husker selv godt den store gruen som var i kjøkkenet. Nord for Hammeren ligger Løkka, eller Kudalshytta, og Milehytten skal også en gang ha ligget her i nærheten. Bomstua, der Ole Svendsen nå bor, er av nyere dato. Ved elva, nedenfor Nordseter, lå plassen Slottet. Møllerstua, eller Kvernstuen, var i 1771 en husmannsplass under Kirkeby gård. I 1865 bodde mølleren med sin familie der.

Stangjernshammeren ble fraktet fra gammelbruket i Lommedalen og satt opp ved fossen, på østsiden av Skjærsjøelva i 1793. Peder Anker hadde da i årene 1791–93 bygd Ankerveien fra Fossum Jernverk, forbi Sognsvann og over Skjervenåsen til Skjærsjøelva, ved Møllerstua.

Thor Maarud skriver at nede ved elva, på østsiden av Hammerfossen, lå selve stangjernshammeren med det utvendige, store vannhjulet og selve hammeren inne i huset. Ved siden av lå herderen, hvor råjernet ble smeltet og støpt ut i stykker. Smeltestykkene ble så varmet opp i de store essene og deretter banket ut til stangjern med den store stangjernshammeren. Litt tilbaketrukket lå materialhuset. Det inneholdt råjern og trekull. Lenger oppe lå sprøytehuset og finsmia, hvor det blant annet ble smidd spiker. Grunnen på østsiden av Skjærsjøelva lå under Kirkeby gård. De plassene som lå under Kirkeby, var: Kallerud, Skomakerstua, Hellerud, Svingen, Møllerstua og Slottet. Grunnen på vestsiden av elva lå under Skjerven gård. Plassene under Skjerven gård var: Låkeberget, Skjervenstua, Skjervenbrua, Bråten, Bakken, Stensrud, Sørseter, Nordseter og Taraldrud.

I Maridalsboka står det at Kirkebyverket, eller Maridalen Spikerverk, i løpet av noen år vokste til en betydelig bedrift. I 1793 ble det bygd arbeiderboliger til 18 familier. Senere ble det bygd arbeiderboliger til hele 24 familier.

Vannkraften, malmen og trekullene var forutsetningene for jernverksvirksomheten på den tiden.

«Jeg har alltid hatt interesse for vår kulturhistorie,» fortsetter Ole ivrig. «Nå har vi endelig fått opprettet et bygdetun i Maridalen, på Øvre Kirkeby. Det var jeg som hadde idéen til dette bygdetunet, og jeg hadde et godt samarbeid med skogsjef Ragnar Andreassen i Skogvesenet, Byantikvaren og Fylkesmannen. Nå er vi ferdig med fjøset som har blitt en utstillingssal. Drengestua er også ferdig, men vi har igjen å restaurere bryggerhuset og en del andre bygninger. Vi har store oppgaver foran oss, og vi håper Bygdetunet blir et populært besøksmål for venner av Maridalen. Jeg har samlet på mange ting opp gjennom årene, både gamle skogsredskapet og sakser og feller ... Jeg har vært en slags Askeladd ... Jeg har for mye av slike ting nå, så Bygdetunet skal få noe av det ... Jeg har også vært med i arbeidet i Maridalens Venner og vært med i Markakoret, men nå har jeg ofret meg for arbeidet med Bygdetunet. Selv om arbeidsviljen ennå er der, så er orken redusert, vet du ... Og jeg har en del plager med beina. Jeg har vært i rullestolen noen måneder ... Jeg har sluttet som aktiv elgjeger nå, men jeg er med på hvileplassen og koker kaffe og ordner opp. Jeg har kjøpt hus på barndomsstedet innpå Austmarka, og vi er der ofte om sommeren. Men jeg har familie og venner her i Maridalen, jeg er blitt rotfast maridøl og vil ikke flytte til Brødbøl og Austmarka ...

Maridalen er en pen dal, og jeg håper den kan bevares ... Den er viktig som kulturlandskap og nærområde for befolkningen. Men det gror igjen mange steder i dalen nå, kratt og lauvskog brer seg, og randsonene skygger for jorda. Jeg håper verneplanen kan gjøre noe med dette, og jeg vet at "Skogetaten" og Maridalens Venner er i gang med rydding og pleie. Før i tiden kunne vi se fra Låkeberget til Skar ...

Under krigen var jeg soldat inne på Austmarka, men flere av oss måtte rømme over grensa til Sverige til slutt. For innsatsen under krigen fikk jeg Deltakermedaljen. Historielaget på Austmarka skal nå utgi en bok om begivenhetene under krigen. Der har jeg skrevet om soldatlivet innpå skogen den gang ...»

Jeg lar blikket streife rundt i stua der jeg sitter, og ser kåter, boller, en kubbestol og kniver m.m., som er samlet etter et langt liv i skogen. «Jeg har drevet en del med treskjæring,» fortsetter Ole, «men jeg har gitt meg nå ... Jeg har fått vondt i armene. Den store, rare kåta her fant jeg på ei bjørk i Setesdalen. Kubbestolen her har jeg skåret ut. Det var en eksamensoppgave ved et treskjærerkurs som ble holdt på skolen ... Det var Øyvind Storbekken som var lærer. Han var en fargerik person og en stor kunstner og treskjærer. Han var nevø av Storbekken på Tolga og bodde her i hytta ved planteskolen. Han skar ut kubbestoler. På Fetsund Lensemuseum har de ei elgbikkje som han skar ut med motorsag. På Skogbruksmuseet har de en tømmerhogger han har skåret ut.»

Vår samtale går mot slutten. Vi er begge litt slitne ... Jeg tar ham i hånden og takker for at jeg fikk komme, og Ole følger meg ut på sine noe ustøe ben ... I gangen legger jeg merke til et bilde av de som fikk Deltakermedaljen under krigen, og et diplom for krigsdeltakelse. Jeg ser også et dipolom fra NM i trekkspill, og dikt i ramme på veggen, som han har skrevet ... Det blir klart for meg at Ole har vært både en dyktig fagmann og et mangfoldig menneske ..., en tusenkunstner ... Jeg kunne vel ha skrevet en hel bok om ham ...

Han står der rolig med et smil om munnen når jeg går, og sier: «Du får bli med på Bygdetunet en dag, så skal jeg vise deg det ...»

Ute henger ennå skyene lavt over dalen, og jeg hører fossebruset fra Skjærsjøelva som går flomstor ...


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349