Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  Over Pershusfjellet
Fra årbok Maridalens Venner 1999: Vandringer i Nordmarka av Helge Haakenstad

Over Pershusfjellet

Det er en tidlig morgen sist i september. Jeg står ved veien syd for Tverrsjøen nord i Marka og vil vandre over Pershusfjellet til Spålen og videre sydover helt til Maridalen. Det er en stille, fin høstdag med klar og frisk luft, Tverrsjøen hviler bak meg, og foran meg stiger lia oppover til Pershusfjellet.

Nordvest for Tverrsjøen reiser Svarttjernshøgda seg med sine 717 meter over havet. Dette er den høyeste toppen i Marka, og det går en fin sti dit opp fra veien på vestsiden av Ølja. Jevnaker Allmenning har også anlagt en natursti opp lia her fra Tverrsjøen ...

Jeg tar sekken på min rygg og følger en gammel kjøretrasé oppover lia, rundt meg er det yngre, frodig granskog og klynger med bjørk kledd i høstens fine farger av gult og rødt og grønt ... Etter en stund krysser jeg et hogstfelt, men så ..., ganske snart ..., er jeg oppe på den nordlige delen av høyderyggen ... Her er det åpent og fritt, og det er fin utsikt østover ... Mot nord kneiser Kollern med sine 688 meter, og mot øst ser jeg over til Grasdalskollen med sine grantunge lier og stille daldråg. Jeg går litt på kryss og tvers sydover åsryggen ... Her vokser urgamle furuer med krokete armgrener som strekker seg mot himmelen, her vokser skjeggete, kvisttunge graner, beitefuru, kvistbuser og skjørtegran ... Her ser du tørrkraker, vindfall, råtegran og læger ..., her ser du de gyldne småmyrer og de flammende matter av høstens lyng ... Her ser du spor av elg, av spetter og skogsfugl ..., her flyr rovfuglen på brede vinger over skog og vann. Her er skog for den ensomme vandrer og for jegeren med hunden ved sin fot ..., ja ..., her er skog for drømmer, lengsler og fantasier ...

Jeg rusler i kanten av de to småmyrene. Starrgraset lyser gulbrunt imot meg, myrulla duver på sine tynne strå ..., og alt er omkranset av skog i høstens fargeprakt. Marka er på sitt vakreste nå ..., i skillet mellom sommerens frodighet og vinterens snø og kulde ..., i skillet mellom det som har vært og det som skal komme ..., mellom liv og død ... Det er som om naturen pynter seg i all sin prakt for å ta et siste farvel ..., før alt blomstrer av og går i dvale ... Ja ..., det er slik det er her i livet ..., det er vakrest når sommeren er på hell og bryter over i høstens skumring ...

Jeg vandrer videre sydover, skremmer en elg som braser av sted gjennom småskogen ..., jeg roper på min hund og setter meg så ned på pynten ut mot Skarvvatnet og Buvatnet ... Ingen steder i Marka er det slikt fint utsyn som her ... Vannene ligger som perler på en snor og skinner i mot deg langt der nede ... Der er Skarvvatnet, Buvatnet, Pershusvatnet ..., og langt der i det fjerne blinker Aklangen og Katnosa i solens glans ... Mange har funnet vannveien her om sommeren i kano gjennom Marka, men også vinterstid går det fin løype sydover vannene her ... Østsiden av Pershusfjellet er steil og bratt med urer og fjellskrenter, bare skogen greier noen steder å klore seg fast i sprekker og senkninger ...

Foran meg er det skog og vann så langt øyet kan se ..., et bølgende teppe av grønt og gult og brunt ... Der ..., på den andre siden ligger Holoasætra, der ser jeg ryggen av Aklangsbrenna ..., og langt der syd vet jeg at Katnosa gård ligger. Vi er heldige som har denne Marka, ingen hovedstad har maken ..., og noen av de fineste områdene finner du her nord i Marka, i Jevnaker og Lunner kommuner.

Jeg tar sekken på ryggen og finner den lille stien som krysser daldråget vest for meg. Der klyver jeg opp skrenten og følger så stien langsetter åsryggen ... Lenger fremme tar jeg en avstikker ut på den fine utsikten og ser utover Pershusvatnet som ligger der nede under meg.

Platået her er om lag 650 meter over havet, og finere utsikt skal du lete lenge etter. Her kan du en fin høstdag, slik som nå, oppleve stillheten, friheten og Markas storhet og skjønnhet ..., ingen andre steder i Marka kan du oppleve slik luftig frihetsfølelse som her på Pershusfjellet ... Du føler deg fri som fuglen ..., en frihet fra livets trivialiteter og tredemølle, en frihet fra hverdagens krav, stress og mas ..., en frihet som får deg til å ane at evigheten og Gud er til ...

Jeg vandrer videre og følger stien nedover lia mot veien til Finnstad. Jeg husker sist gang jeg gikk her ..., da skremte jeg en elg som sprang nedover og i kanten av myrene ..., men der smalt det, for det var elgjakt, og jegere var der på post ... Det var første og eneste gang jeg deltok ved elgjakt.

Jeg følger veien ned mot plassen Finnstad. Stedet ligger stille og forlatt, det visne graset slår meg om leggene, og lauvskogen står tett og rasler med sine blader i kanten av vollene og vannet. Men husene forteller at det en gang bodde folk her som strevde for livets utkomme ... Det var finner som ryddet her først, og stedet het da Finntjern ... Plassen ble ryddet på nytt i slutten av 1840-årene, og min oldefar, Andreas Halvorsen, var oppsitter her noen år før han flyttet til Mago. Gustav Pedersen Finstad og Mathilde Svensdatter drev stedet inntil de i 1926 ble tilbudt forpaktningen på Sandungen.

Finntjernet ligger foran meg, badet i svak septembersol, jeg ser for meg bilder av vannet og skogen kledd i snøtung vinterdrakt som blinker av tusener krystaller ..., og der, på andre siden, hører jeg suset fra elva ned til Aklangen.

Fra Finnstad og sydover kan en følge tre stier. Den østlige stien går om Aklangshøgda, Døypefonten og Prekestolen til Finnerudsetra. Prekestolen er en stor flyttblokk som ligger omlang 100 m fra blåstien. Her skal det visstnok ha vært finnegraver en gang i tiden. En annen fin sti går gjennom Finnvassdalen, forbi Finnvatnet og fram til Finnerudsetra. Stien går gjennom et av de mest sentrale og fineste områder av Spålen–Katnosa naturreservat. Her er bledningspreget skog som viser at grana her kan forynge seg godt på naturlig måte, bare jorda og fuktigheten er god nok. Her ligger Finnvatnet omkranset av skog og døser i sin stille drøm. Her er skogen variert ..., noen steder har den preg av urørthet ..., her er skog som gleder en forstmanns øye ... Stien går like forbi Finnerudsetermyra, der Milorg tok imot slipp på slutten av krigen. Også rester av slippcontainere finnes her i nærheten av stien. Men jeg følger nå den vestlige stien fra Finnstad og ned til nordenden av Spålen. Også denne stien går gjennom frodige og dunkle granskoger, før Spålens vannflate møter deg. På den andre siden av vannet ligger Spålseter, hvor det ifølge finnemantallet har bodd folk helt tilbake til 1686. Det var gården Vestern på Ringerike som eide seteren, men det har ikke vært seterdrift her etter 1916. Nord i Spålen renner bekken fra Sinnera ut. Navnet viser at det en gang har vært jernutvinning her ... Sinder er slagget som fløt opp når myrmalmen ble smeltet. Før var det også fløyting av tømmer gjennom Sinnerdammen og ned i Spålen. Ved Sinnerdammen ligger hytta som nå Turistforeningen disponerer.

Jeg vandrer stien sydover langs Spålen og vet at jeg nå er i Spålen–Katnosa naturreservat. Naturreservatet ble opprettet 23. juni 1995 etter mange år med utredninger, strid og kamp. Spålen–Katnosa naturreservat er på 18 440 dekar og berører grunneiere i både Ringerike, Jevnaker og Lunner kommuner. «Formålet med vernet er å ta vare på et av de få gjenværende større skogsområdene med myr, vann og vassdrag uten tekniske inngrep som veger og kraftledninger med et stort mangfold av vegetasjonstyper og flere sjeldne/trua arter av sopp, lav og moser.» Vegetasjonen, herunder døde busker og trær ..., og dyre- og fuglelivet, herunder reirplasser og hiområder, er fredet mot skade og ødeleggelse, heter det i vernebestemmelsene.

Marka er blitt rikere ved at et område som Spålen–Katnosa naturreservat endelig er fredet. Her finnes alt ..., vann og tjern, elver og bekker, grantunge lier og åser med furu, et rikt dyreliv og fiske og kulturminner som setrer, plasser, dammer og fløtningsanlegg.

Jeg bryter av fra stien og følger tråkket ut til Nautsundet. Jeg passerer en leirplass og slår meg ned ved sydenden av sundet. Her er det så stille, fredfylt og vakkert, bare små krusninger er å se på vannflaten, og på den andre siden stiger de skogkledde lier oppover til Nautsundkollen og Lortholkollen lenger syd. Det er blitt langt på dag. Skogen kaster skygger utover vannet i det trange sundet, mot øya lenger syd skinner det i lauvskogens farger, en flokk med gjess ploger mot syd langt der oppe ..., og der ..., der fra kollene når skrik fra rovfugl mitt øre ... På forsommeren er det minst like fint her inne. Da kan du i skumringen høre lommens skrik og se at den dykker der syd i vannet, da kan du våkne til fuglesangen over skog og vang, og du kan lure auren som vaker ved landet ... Da kan du kjenne lukten av sevje og bar, du kan se vårbekkens lek mellom tuer og sten ... og føle vindens friske pust mot ditt bryst ..., og der ..., langt der inne i drømmen kan du høre kyrenes raut når de krysset Nautsundet ... før i tiden ...

På storøya syd i Spålen, eller Tjuvholmen som den også kalles, skal det ha vært en gammel forbryterhule. Her skal Gjest Baardsen ha oppholdt seg. Sundet på sydsiden av øya kalles Purkesundet. Syd for Tvetjernshøgda lå før i tiden Lortholsetra eller Steinsvollen.

Jeg forlater mitt sted ved Nautsundet og går gjennom skogen til jeg finner stien til Finnerudsetra. Om en stund krysser jeg bekken fra Finnvannsdalen og følger landet ut til Spålsbu. Der setter jeg meg litt på krakken i sydveggen. Spålsbu er visstnok den ene av to bevarte hytter i Marka, hvor stall, midtgang og husvær var under samme tak. Den ble flyttet hit fra Fagerlitraktene i 1924 og brukt som skogshytte.

Jeg går litt tilbake og følger stien fram til Finnerudsetra. Jeg passerer skog, steinrøyser og lignende som viser at området her har vært preget av beite, slått og hogst i lange tider. Nå bølger det brune septembergraset imot meg, den fine rogna på vollen lyser rødbrun i høstens farger, og granskogen står der trygg og taus ...

Ringeriksgårdene Loe, Løken og Toen hadde seterrett her inne fra gammelt av. Ferdselsveien rett over Finnerudsetervollene ble kaldt Fagerligata, fordi buskapen til Fagerlisetra ble drevet denne veien. Gården Loe hevder fortsatt seterretten her inne.

Under krigen var det stor trafikk i dette Katnosa–Spålen-området. Milorg D-13 etablerte en egen base i dette området på slutten av krigen. 100 mann ble innlosjert på åtte setrer, plasser og koier i området. Det ble tatt imot slipp på myra nord for Finnerudsetra og ved Tvetjernsputten på Brentebråtåsen vest for Fagerlisetra. 7. Mai 1945 kom Milorgstyrkene fram fra sine skjulesteder og samlet seg her på Finnerudsetra. Her markerte 215 mann med taler, sang, bål og fyrverkeri at krigen endelig var over.

Jeg rusler til Spålsdammen og setter meg og hviler ryggen mot «båthuset». Her er det godt å sitte, se solens streif over skogen i Tvetjernshøgda, og høre Spålselva stille bruser ... Det er godt å se sivet som vaier i vinden, høre bølgene sakte slå mot land, og se fugler som flyr sydover ...

På den andre siden av dammen skal finnen Pål Spålen en gang ha holdt til. Reidar Holtvedt skriver at Pål finne holdt til på plassen Spålen i 1661. Pål Finne fortrengte bøndene fra setrene og vollene, han drev med bråter og brenning og rev noen steder ned seterbuer og lignende. Han fisket i vannene og drev vekk hester på beite. Bøndene var rasende på ham, og i 1684 ble han dømt til å fravike plassen sin. Det sies at Pål Spålen til sist ble henrettet på Akershus for mord.

Mine tanker går tilbake i tiden, til begynnelsen av 1970-årene. Da utførte Norges Landbrukshøgskole på Ås de første skoglige utredninger i Spålen–Katnosa-området. Dette arbeidet var en del av utredningene i tilknytning til Miljøverndepartementets flerbruksplanarbeide for Oslomarka, og NLH utredet alternative driftsmetoder og økonomiske konsekvenser ved restriksjoner på virkesproduksjonen. Jeg var en av de unge og engasjerte som var med på dette arbeidet. Jeg husker vi bodde i hytta ved Katnosdammen. Jeg husker alle de fine dagene ute i marka, vennskapet og praten om kvelden og alle møtene og befaringene ... Jeg husker naturidyllene som gjorde inntrykk på oss ..., Finnvatnet, Tvetjerna, Døypefonten, Spålselva og Katnoselva, jeg minnes de sene kvelder ved Spålens bredd ..., og jeg ser for meg mennesker som den gang ledet arbeidet og som nå er borte ... Men Spålen ligger der ennå, Lortholkollen kneiser trygg mot skyen ..., og Spålselva bruser nesten slik som før ... Ennå vokser den gamle skogen i Finnvassdalen, ennå kan du oppleve de værbitte setrer og hus ..., og ennå må du tråkke skogens sti for å komme fram ..., her er fritt for veier, flater og hjulspor ... For her er evighetsskog, skog for studier, lengsler og drømmer ..., og slik skal det alltid være, for nå er Spålen–Katnosa-området fredet ...

Tankene mine går lenger tilbake, til begynnelsen av 1950-årene, da det var tømmerfløting her inne ..., jeg var ung i kropp og sinn og var med far «i fløta». Fløterne holdt til i hytta på andre siden av Spålsdammen. Den ble satt opp som todelt driftshytte for Løvenskiold rundt 1950. Hoggere og driftekarer holdt til i hver sin del av hytta. Jeg ser for meg de flate fløterbåtene med motor i godt driv oppover Spålen til tømmerlensene nord i vannet. Jeg husker fløterkarene som kom igjen år etter år og kjente vannene og elvene som sin egen bukselomme. Jeg kjenner ennå lukten av svette, flesk og tobakksrøyk i koia om kvelden ..., og jeg ser dammen der den blir tatt, strømsuget og hører tømmerets bulder og dans i natten ... Det er tider som var en gang ..., tider som aldri kommer tilbake ...

Jeg reiser meg, kaster et siste blikk utover Spålen for denne gang og følger så den fine hovedstien ned til Flåtestøa og Spålselvas utløp i Katnosa. Her ved elveutløpet er det en fin raste-/teltplass, og ved god vannføring kan selv kanoer ta seg et stykke oppover Spålselva. Her vaier sivet så fint langs elvas bredd, vannet renner i rolige loner, og er du heldig, kan du se fisker som vaker og piler av sted ... Av og til ser en spor etter fløterarbeidet som en gang var, jeg husker røya som beit slik i elveoset på senhøsten ..., og der på andre siden av Katnosa ligger gården i den lave septembersolen ...

Jeg krysser broen over elva og følger den fine stien til Fagerlisætra som var den østligste av ringerikssetrene i Nordmarka. Her setret ringeriksgårdene Voll, Ouren og Fall, og seterdriften varte helt fram til annen verdenskrig. Kommer du her på sommeren, lyser vollene i mot deg med geitrams, brennesle og bringebær i rike dråg ... Men nå ser jeg at stedet forfaller, og at noe bør gjøres ... Det er hogd sterkt like inn mot vollene nordfra, andre steder gror grana innover og sletter det som før var beite- og slåttemark, og selve huset synes også å være til nedfalls ... Under krigen var Fagerlisætra hovedbasen til Milorg på disse kanter av Marka.

Jeg følger stien videre og er etter en rask gange nede ved Katnosdammen. Den gamle damvokterboligen, bygd i 1886, er nå blitt en av hyttene til Oslo og Omegn Turistforening. Selve Katnosdammen ble restaurert for kort tid siden. Lars Katnosdammen, som var damvokter her til 1914, kom fra mitt eget slektsledd på Østbråtan.

Etter en pause ute på tangen rett nord for dammen finner jeg stien som fører meg til Nordmarksveien. Så følger jeg veien ned til brua over Katnoselva. Dagen går mot kveld, og jeg bestemmer meg for å ligge natten over ved Lenseløkens nordende. Jeg kaster et blikk ut mot Storløken og Krokløken, der skumringen senker seg mjukt og stille ... Det er en fin plass her i nordenden av Lenseløken, mange har nok prøvd fiskelykken her, eller kommet seilende ned elva i kano ... Nå er jeg alene, alt liv synes å ha gått til ro ... Lenseløken ligger der omkranset av bølgende siv, bare elva synger sin stille sang ..., mens skogens skygger snart går i ett med himmelen ... Jeg hviler ut ..., og søvnen får snart overtaket ..., bare elvebruset høres ut i natten.

Neste dag følger jeg stien nedover langs Katnoselva og passerer snart Seterløken. Om våren og forsommeren kan Katnoselva ennå gå stri og flomsterk, men nå renner den med rolige drag forbi løker og småstryk. I den tidlige morgen lyser lauvskogen opp der jeg går, blader i alle regnbuens farger ligger i småviker og bak steiner i elven, og grantrær bøyer sin krone ut over den brusende elv. Det er som om elven forstår at den snart må gå til hvile, den samler sine krefter før vinterens komme, slik at vårelven atter kan bruse og leke på sin vei til Sandungen ... Elven strømmer sterkere lenger nede, og snart bruser vannet utfor Kvernhusfossen ovenfor Sandungen ... Før i tiden var Katnoselva omspunnet med myter som fiskeelv. Da jeg var gutt, hørte jeg at de dro innover til Katnoselva med dens løker for å få fisk ... Der var urørte og veiløse trakter, og derfra kom ingen tilbake uten fine fangster ..., det sa de voksne, og det måtte en jo tro på ... Men glorien og forventningene tapte seg med årene, og store forandringer ble det her da Katnosveien ble bygd i 1970. Det førte også til mye avisskriverier og senere til demonstrasjoner ...

Snart er jeg nede ved Sandungen gård, jeg passerer veien og følger stien ned til eidet mellom Store og Vesle Sandungen. Så følger jeg stien på sydsiden av Sandungsvannet mot Sandungsdammen. Noen steder over hogstfelter og plantefelter er stien vanskelig å finne, så en må gå litt på instinkt ... Midtveis tar jeg en avstikker ut på Skysskafferodden. Vannet ligger der ganske stille, bare svake bølgeslag når land ... På den andre siden stiger liene opp mot Kjerkeberget og Revshammeren, og der, nord i vannet, ser jeg Kutangen og Kalven. Sandungsvannene er et av de største vannbassengene i Marka. Ved høy vannstand er rominnholdet beregnet til hele 16 317 mill. m³ ..., bare Gjerdingen ligger noe foran. Sandungen er også kjent for å være et godt fiskevann, noe folkene på Hakloa, Kalven og Sandungen sikkert har erfart ..., bare en nå ikke setter garn på andres garnsted ...

Før i tiden klokka 12 hver torsdagsnatt ble det hørt skrik fra Skysskaffertjernet. Det var den drukna gardsgutten til Tarald Finne på Sandungen som gikk igjen ... Jeg rusler videre langs sydlandet og er snart framme ved Sandungsdammen. Demningen ble oppført i 1887, i tilhugget stein, og er således av de eldre i Marka. Den er 56 m lang, 4 m bred og 5 m høy. Ved demningen er det galge og kran til å løfte lukene, og nedover elveløpet er det skåttbru og skåvegger av både tømmer og stein. Demningen ligger bare 50 m fra veien og har stor kulturhistorisk og pedagogisk verdi. Ingeniør Bull skriver at Katnoselva, Skjærsjøelva og Øyungselva var de vanskeligste elvene å fløte i, på grunn av bl.a fossene der ... Katnoselva kunne volde mye bryderi enkelte år, fordi tømmeret ofte satte seg fast i den store Kvernhusfossen ovenfor Sandungen.

Jeg rusler rundt og betrakter bebyggelsen på Hakloa. Hakloa ligger i den gamle «bygata», hvor ferdselen fra Hadeland mv. gikk innover til byen før i tiden. Navnet Hakloa mener en betyr hadelendingsvika, etter navnene Hadar og Klo. I dag er Hakloa et lite samfunn med Hakloa gård, forsamlingshuset, damvokterboligen, godseierens villa, den tidligere skogfullmektigboligen og skogshusværet og den gamle skolen. Den nåværende forpakterboligen på Vest-Hakloa ble bygd i 1910. Arne Ødegaard ble driver her i 1947, etter sin far Adolf. Bjarne Larsbråten flyttet til damvokterboligen på Hakloa fra Gjerdingen i 1959. Nå er det hans sønn, Rune Larsbråten, som bor på stedet.

En gang, lenge før dette, ble Gudbrand Halvorsen fra Østbråtan damvokter på Hakloa. Hans bror, Ole Halvorsen, kom til Sandungskalven, og som tidligere nevnt, ble Lars Halvorsen damvokter på Katnosdammen, og Andreas Halvorsen ble forpakter på Mago. Alle disse stammer fra mitt eget slektsledd fra Østbråtan. Datteren til Ole Halvorsen på Sandungskalven, som het Ingeborg, giftet seg med Adolf Jensen fra Lunner. Etter disse stammer mange Jensen- og Tømte-folk både i Nordmarka, Maridalen mv.

Jeg lar historien fare og følger veien tilbake over brua nedenfor Sandungsdammen, og vandrer så med raske skritt Nordmarksveien sydover. Det er blitt langt på dag, været er like fint som i går ..., det er bare en litt friskere trekk i luften. Hakloa ligger badet i septembersol, omkranset av åser og skog på alle kanter. Jeg skimter Øst-Hakloa langt i det fjerne, Fjelaleiken og Haklomana reiser sin brede rygg mot øst, merket av høstens gyldne farger ..., og Middagskollen hviler taus i den svake septembersol. Ut til venstre, på andre siden av vannet, skimter jeg Lukasvika. Jeg tar av fra veien, der løypa over isen kommer opp på Nordmarksveien, og følger steinmuren nedover på vestsiden av vannet. Jeg vil følge den kjære sti langs Hakloelva. Snart forlater jeg vannet, for stien stiger svakt oppover åsen mot Smalstrømhøgda, men så tar den bratt ned fjellskrentene mot Haklodemningen. Bare en trår forsiktig og støtter seg til gelenderet, går alt bra ... Snart er jeg nede på damkrona, jeg skuer en kort stund ut over vannet, men følger så stien videre nedover på østsiden av elva ..., balanserer på ledemurene av stein og er deretter vel nede på den lille kollen der elva svinger sydover. Her er det en fin raste-/teltplass, og jeg slår meg til ro for en stund. Hakloelva bruser svakt ved min side ..., dens stemme er kjent og kjær, jeg hører suset fra skogen opp mot Haklomana ..., det er som om den kaller på meg, og rundt omkring meg står den fargerike lauvskogen og speiler seg i de stille loner ... Jeg fylles av ydmykhet og glede over dette lille paradis på jord som jeg nok en gang får oppleve i høstens fargedrakt ... Det er stille her nå, ikke et menneske er å se ..., men jeg vet at søkende sjeler har funnet stien hit mang en gang ... Jeg ser oppover elveløpet, lukker øynene og prøver i mitt indre å høre elvebruset, fosseduren, drønn og bulder når fløyta gikk her før i tiden. Det må ha vært litt av et syn når vann og tømmer fosset nedover avsatsene fra dammen, så skumsprøyten stod langs elvekanten ... Men bare tømmeret kom velberget ned de første fossene, så gikk det greit videre sydover til Bjørnsjøen.

Jeg aksler sekken og finner min sti helt i elvekanten nedover, balanserer så på sten etter sten ..., og er snart nede ved Storløken ...

Storløken hviler i solens glans, kledd i gulbrunt siv ved sin bredd, storgrana står der trygg og taus slik som før ..., og det jevne elvebruset følger meg hele tiden ... Høstens blader driver på små virvler i elven, en and dykker der i viken, og vinden rasler svakt i trærnes blader, mens et fly over meg spjærer himmelen på sin vei nordover ... Her er høst ..., her er tid for ettertanke og oppbrudd ..., her er tid for å si farvel for denne gang ..., neste gang jeg kommer hit, skal det være brusende vår med irrgrønne bjørkelier ..., og fuglene skal fly over skogene ..., ja, slik skal det være ..., såfremt jeg krefter har og Gud vil ...

Jeg runder Storløken og finner stien gjennom tettskogen ned til brua ved Smalstrøm. Elva strømmer ennå full av liv ut i Bjørnsjøen, Kutangen ligger der i den lave septembersolen, og Rådalshøgda reiser seg mørk i syd foran meg ... Der nede i elva ser jeg at fossekallen ennå hopper fra sten til sten på leting etter mat ..., slik den alltid har gjort ..., og der ute i strykene pleide det være fisk før i tiden.

Jeg følger veien videre langs Fortjernet mot Helgeren og er snart ved «rundkjøringen» borte ved Middagsdalen. Før i tiden måtte folk kjøre hit for å snu, slik at de fikk god fart tilbake og opp Smalstrømbakkene. Opp den trange og bratte dalen her gikk også Vidarløpet i mange år ..., tusener er de løpere som har kjempet seg opp bakkene mellom Rådalshøgda og Myrtjernhøgda, for så å sette utfor mot Rottungen. Jeg klyver opp bakkene, det er skygge her nå og kjølig i luften. Vel oppe svinger jeg noe av til venstre og følger Myrtjernhøgda sydover mot Gåslungen. Skriftlige kilder forteller at en av de gamle ferdselsveiene sommerstid gikk her over Myrtjernhøgda mot Gåslungen. Lenger vest gikk det også en gammel ferdselsvei over Rådalshøgda, fra Bjørnholt til Smalstrøm og Fortjernsbråten. Jeg vandrer litt på kryss og tvers sydover høgda, men kan ikke finne spor av noe slag som kan bekrefte disse skriftlige kildene ... Men naturen leger så fort alle sår og spor ..., så visst kan det være sant, det som de skriftlige kildene sier ... Jeg tar meg fram skauleis gjennom småskog, over småmyrer og høydedrag med glissen furu ..., og et stykke der nede kan jeg skimte Rottungsrumpa ... Der nord i Rottungen er det så stille og avsides, skogen legger sin beskyttende kappe omkring vannet, og vinden får også mindre tak der inne i rumpa ... Fisk kan du også få der ..., hvis du er heldig ...

Snart er jeg nede ved vollene rundt Gåslungen. Husene ligger der røde og velholdte, men livet der er borte ..., alt er så stille og forlatt ... Borte er duren av skogsmaskiner innover liene ..., Thorbjørn Stenseth og Jørgen Hagen var flinke skogsfolk ... Borte er kuene på beite, og blomsterengene mot skogen som var der en gang ... Borte er båtene som lå i Gåslungen og Rottungen, borte er kiosken og serveringen og skogen tar tilbake stadig mer av beite og slåttemarken ... Ja ..., mye av arbeids- og folkelivet er borte ..., de fastboende, latter, liv og røre ... Marka har mistet noe av sin sjel ...

Jeg vandrer videre, følger veien over elva og passerer skogen der plassen Nygård lå en gang i tiden. Etter svingen tar jeg av sydover og finner min sti gjennom skogen mot Langvann og Nygårdsmyra. Jeg følger vannet på østsiden, og husker med ett den store abboren som var der før i tiden. Jeg krysser sydover myra gjennom fattig furuskog og over grøfter og søkk, til jeg når fastmarken på andre siden. Snart krysser jeg skogsveien som går i øst-vest-retning, og bestemmer meg for å følge høydedraget og lia oppover mot Stutehaugen og Fagervann. «Det er godt det finnes vann i Marka, hvor det ikke er veier langs alle bredder,» tenker jeg ..., og Øyungen er et slikt vann. En skal overvinne en del motstand og bruke sin kraft for å kunne oppleve fin og vakker natur. I området her har det vært planer om veier flere ganger. Løvenskiold ville ha skogsvei på grunn av skogbehandlingen og driften. Skiforeningen ville ha en trasé for å komme fram med sine løypemaskiner rundt Øyungen. Men ennå ligger Øyungen der med sine veiløse bredder ..., og godt er det ... I dag har Naturvernforbundet i Oslo og Akershus foreslått et Øyungen landskapsvernområde fri for veier, kraftledninger og flatehogster, der skogen drives på gamlemåten, og plassene bebos og drives av fastboende.

Det er fint å gå her oppetter ryggen mot Fagervann. I den voksne granskogen er det lett å ta seg fram, du går på tepper av irrgrønn mose og kan følge tråkk og stier der bare elgen har gått foran deg. Jeg skremmer opp skogsfugl et stykke oppe i lia, og min hund søker ut for å undersøke ... Snart åpner skogen seg, og Fagervann ligger der foran mine føtter. Jeg tar en pause ved grana nord i vannet og lar blikket streife over vannflaten. Fagervann bærer sitt navn med rette, det er så åpent og fritt her oppe, den lysere lauvskogen kranser vannet her og der ..., og sola får alltid så godt tak her ... Nå begynner dagen å gå mot kveld, vannet ligger der rolig, omkranset av den fargerike lauvskogen ..., og den lave septembersolen må snart gi tapt ... Jeg reiser meg og skynder på ..., jeg følger stien sydover langs østbredden. Her lå det flere hytter før i tiden, men de ble revet av hensyn til drikkevannskildene. Jeg følger stien opp forbi hytta som er igjen der ved sydenden ..., passerer åspartier og myrer, der orren spiller hver vår ..., og begir meg utover lisiden mot Hønefoten. Her oppe i høyden ved Lyberget er det så sjelden fin utsikt over Maridalen ... Dalen åpner seg foran deg, Maridalsvannets flate ligger der rolig i kveldens glans, mellom åser og grønne lier ..., og langt der i syd skimter du byen med sin tåke og evige dur ... Et stykke nede i lia passerer stien brannfeltet i Turtermarka fra 25. juni 1992. Nå er brannfeltet på 375 dekar et studieområde for Universitetet i Oslo. De vil undersøke hvordan plante- og dyrelivet utvikler seg etter hvert som brannfeltet gror til.

Snart er jeg kommet ned brattbakken ved Ulvehiet. Tankene går tilbake i tiden ..., her hadde vi på Maridalen skole hoppbakke ..., her tråkket vi langrennsløype ..., og her er skogen hvor vi hadde lengde- og høydegrop. Det er ikke småskog her nå lenger ..., men trær av bra dimensjoner ..., årene og livet går sin gang ... Og der lenger framme er «storbakken», hvor vi måtte tråkke unnarenna for de store gutta ... Jeg følger så Gamle Maridalsvei sydover til Hammeren ..., nå kommer bussen snart ..., og min vandring gjennom septemberskog, fra nord til syd, i Nordmarka er over ...


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349