Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  Gunnar på Trehørningen
Fra årsskrift Maridalens Venner 2009: Markafolk av Helge Haakenstad

Gunnar på Trehørningen

Trehørningen gård ligger åpent og fritt til, nordøst i Nordmarka, mellom vannene Langvann og Trehørningen. Gården ligger i Oslo kommune og tilhører Løvenskiold- Vækerø, og i dag er det Aase Marie og Gunnar Løkken som bor der. Gunnar har vært ansatt som skogsarbeider hos Løvenskiold-Vækerø, siden 1978, og de flyttet inn på Trehørningen på nyåret i 1987.

Det går både vei og merkede løyper og stier forbi Trehørningen, og det er mange som i årenes løp har passert plassen på sin tur fra Hakadal til byen. Før i tiden hendte det at vi stakk innom Trehørningen, for der var det servering, men slik er det ikke lenger. I dag ligger de rødmalte husene der i stillhet og fred og er omkranset av enger, skog og vann på alle kanter. Jeg har selv passert gården mange ganger på min ferd fra Elnes til Maridalen. Det går en fin sti over åsen nord for Trehørningen, mellom Øvre og Nedre Øyvann, og denne stien var nok også den gamle veien mellom Bråtan og Bakken og Trehørningen. Stien passerer også tuftene etter den gamle plassen Elvika.

Trehørningen nevnes første gang i 1664 da plassen ble solgt av kronen. Gården kom under Hakadals verk i 1715 og i stattholder HermanWedel Jarlsbergs eie i 1839. Plassen sognet naturlig til Hakadal og ble da også før i tiden regnet som plass under gården Døli i Hakadal. Andreas Larsen Trehjørningen, som kom fra husmannsplassen Berger i Hakadal, var bruker på Trehørningen fram til sin død i 1910. Han var først gift med Klara Sørine, som var datter av Andreas og Petronelle Trehjørningen. Senere giftet han seg med Hilda fra Bliksrudhagen i Hakadal. Ny forpakter ble Ole Karlsen fra Magobråten. Han tok navnet Ole Trehørningen. Mange kalte han Sjefen, og han drev plassen fra 1913 til 1951. Etter Ole ble gården drevet av sønnen Gunnar fra1952 til 1953 og av eldstesønnen Ivar fra 1954 1974. Ivar var gift med Helga f. Waal. Etter dem overtok Terje Volla fra Oslo.

En dag sist i september, med høstfarger og stille, overskyet vær, sitter jeg ved kjøkkenbordet på Trehørningen sammen med markafolkene Gunnar og Aase Marie Løkken, Gunnars bror, Ådne Løkken, og Kjell Jensen, som har kjørt tømmer for Løvenskiold-Vækerø i mange år. Gunnar sitter der brunbarket og hvithåret og ser ennå ung ut, selv om han nå er 69 år. "Husker du tiden på Kikut, før i tiden?" sier han til meg og smiler. Jeg nikker bekreftende og ser for meg de av Løkken-folket som jeg ble kjent med på 50–60-tallet. Gunnars kusine, Aud, ble gift med min fetter, Kåre Bonna på Kikut, på den tiden.

"Min far, Hans Løkken, kom fra Odalen til Øst-Hakloa etter krigen og drev denne avsides plassen fram til 1948," forteller Gunnar. "Den gang var det verken vei eller strøm til denne plassen. Far og broren hans, Julius (1905–74), arbeidet i skogen for Løvenskiold. Julius og hans kone, Anne f. Ødegård fra Knapper, tok over Øst-Hakloa i 1948 og drev plassen fram til 1963. De bodde også en tid på Vest-Hakloa. De fikk åtte barn: Kristoffer, Aud, Jenny, Anne Marie, Hans, Ola, Jan Arne og Ellen.

I 1948 flyttet far og mor fra Øst-Hakloa til Kamphaug; da var jeg ni år gammel. Far var den siste forpakteren på Kamphaug, og vi drev plassen fram til 1963. I 1967 flyttet far og mor tilbake til Odalen, men etter Kamphaug bodde de en tid både på Blåsås og på Gjelleråsen. Jeg er født i 1939 og hadde mine ungdomsår på Kamphaug. Jeg flyttet derfra da jeg ble utkalt til militærtjeneste i 1959/60. Etter dette gikk jeg i lære som dreier og verktøymaker og fikk så jobb i bedriften Thorlag, som klubbkameratene i Nydalen, Kåre Thoresen og Harry Lagert, hadde bygd opp. Der arbeidet jeg i 22 år, og vi var bosatt blant annet i Bergensveien på Grorud og i Fjellstuveien på Stovner.

Far, Hans Arvid Løkken (1910–90), var fra Østmoløkken i Garvik i Odalen. Mor, Aasta Mathilde f. Vestli (1914–89), var fra Austvatn. Mine besteforeldre, Anne og Hans Karelius Østmoløkken, fikk i alt åtte barn: Karoline f. 1901, Marie f. 1903, Julius f. 1905, Olga f. 1907, Hans Arvid f. 1910, Sigurd f. 1914, Astrid f. 1918 og Snefrid f. 1923.

Mor og far fikk også åtte barn: Hugo f. 1931 og gift med Turid Bakke fra Maridalen, Ådne f. 1933 og gift med Reidun Herudsløkken fra Korsvoll, Marit f. 1935, Bjørn f. 1937 og gift med Liv Jensen fra Fyllingen, Gunnar f. 1939, Ragnhild f. 1941, Hans Arvid f. 1945 og Liv Marie f. 1947."

"Hvordan var livet på Kamphaug de årene du vokste opp der?" spør jeg. "Mor var et arbeidsjern av det sjeldne slaget; hun hadde nok å gjøre med gårds- og husarbeid og ungestell," forteller Gunnar videre. "Far hadde to hester som han brukte til tømmerkjøring i Løvenskioldskogen, og det hendte at vi også leide hester av Ivar Bakke. I tillegg hadde vi fire–fem kuer og griser. Far drev også med elvearbeid, som vedlikehold av skåvegger og dammer, og han deltok også hver vår i fløyta gjennom Nordmarka. Han arbeidet mye sammen med Alfred Baklien fra Bjørnholt. Far kunne også bruke dynamitt og sprenge stein i elver og driftsveier i skogen. Far var også en flink jeger; han drev elgjakt og trente også opp harabikkjer. Det ga resultater, for et år skaut han 14 haraer i Kamphaugliene.

Den tiden arbeidet de ofte flere sammen, og far holdt en gang på i Skarselva sammen med Tor Halvorsen, bror til Petra Skjærsjødammen. De bora og skaut, men en dag far begynte å bore i et hull, så han med ett en ladning med perle som hang på boret ... Den hadde ikke gått av, så det var nære på ... Han Tor tok livet av seg en dag; han la seg på en dynamittladning nede ved Hammeren og skaut seg i filler ..."

Jeg husker selv godt den tragiske saken. Tor bodde sammen med Ragnvald Sørli på to rom i den nordre delen av den nye skogfullmektigboligen på Nordbråten. Han var en urolig sjel og dro ofte til byen for å styrke seg opp, og ofte dro han vel også til Skjærsjødammen for å treffe Petra. En dag måtte han flytte fra Nordbråten, og livet ble nok etter hvert så vanskelig at han valgte å gjøre slutt på det hele ...

Aase Marie skjenker i kaffe til oss og kommer med nystekt kringle. Mens den gode duften av nybakst brer seg på kjøkkenet, forteller Gunnar videre: "Jeg begynte å hogge silkekubb da jeg var 12–13 år gammel. Det var kubb som var barka i sevjetida, og den var glatt og ofte vanskelig å bæra. Odølinger og romedøler, som Klaus og Ragnar Ellingsrud, var flinke arbeidsfolk med øks og bogasag. Vi måtte hogge 200–300 kubb om dagen for at det skulle bære seg. Det var vanlig å hogge 25 reis om dagen, men noen var oppe i hele 40 reis med ved eller kubb. Når vi la reis i motbakke, hadde vi det knepet å legge litt måsa mellom stokkene, slik at de ikke skulle gli ...

Jeg gikk på skolen annenhver dag, så jeg var ofte med i skogen. Det var skole på Bjørnholt og ved Hakloa. Vi var ti–tolv elever på skolen, og vi hadde Alf Holter som lærer.

Jeg husker vi en gang måka snø av lunner ved Smalvann, mellom Øst-Hakloa og Måsjøen. Det var hardt å arbeide i skogen, og det kunne også være farlig ... En gang far satte øksa i en stokk og skulle løfte den opp på aksla, så glapp taket, og han fikk flatsida av øksa i hodet. Hugo hogg seg en gang i beinet. Kjell og Hans Indgjerd fra Odalen hogg en tid for far og Julius inne ved Øst-Hakloa. Far og Julius var deres onkler. Kjell slo armen om kubben og barka den stående, men så en dag var han uheldig og hogg av seg en finger. Torbjørn Ruud på Liggeren var også uheldig en gang; lunna rasa, og han ble liggende fastklemt i flere timer. Far hadde mye ryggvondt og måtte legge seg nedpå litt av og til, men han ødela seg ikke i tømmerskogen."

Gunnar ser på Kjell Jensen på den andre siden av bordet, en skogskar som vokste opp på Sandungskalven sammen med broren Egil, og som er sønn av Helge og Gunvor Jensen, som drev Kalven fra 1945 til 1976 ... "Jeg er født i 1941 og har arbeidet i skogen for Løvenskiold i 51 år. Jeg holdt på til jeg var 67 år og var sykmeldt bare fem dager ... Det gjelder å stå på og ikke gi opp ...," sier Kjell med ro og sindighet. "Jeg begynte som hogger i 1956 og ble fast ansatt da jeg var 16 år gammel. Jeg hogg tømmer i ti år før jeg begynte å kjøre skogsmaskin. De første årene hogg jeg sammen med onkel Olaf i liene ved Kalven, og det var far som lunnet og kjørte fram tømmeret med hest. Han hadde egne hester, men av og til leide han ekstrahest hos Velund, eller Bakke på Skjerven. Jeg minnes mange ganger denne tiden og savner hvilestundene med far ved bålet ute i skogen. Jeg kjenner ennå lukten av hest, bålrøyk, svette og stekt flesk ... Jeg hogg også noe med Egil, men så døde han jo så brått ...

Jeg anskaffet meg så skogsmaskin og begynte å vinsje fram og kjøre tømmer. Den første stammelunneren fikk jeg i 1967, og jeg har hatt fire slike maskiner opp gjennom årene. Jeg har kjørt både Ford County og Garret, men ble så værende ved John Deer-maskiner. Etter hvert anskaffet jeg meg også lassbærermaskin. Jeg har dratt nok vaier opp gjennom årene, og det har vært mye kald skruing i snøhaugen ... Ja, du kunne skrive mye om de vanskelighetene og utfordringene jeg har hatt i skogen ...

Jeg minnes en vinter her oppe i Kalveberget; jeg måtte kjøre tømmeret ned en lang og bratt bakke. Det var på vårvinteren, og det rant vann som ble til is i sporene. Når det la seg et lag med nysnø over isen, så kunne jeg ikke se hvor det var glattis. Det gikk hardt ut over maurtuene den gangen, vi spadde ut tuene og strødde det i veien ... Ble det for ille, var det å sette på kjettinger. Jeg kjørte mest tømmer i Hakadal distrikt, ved Sandungen, Hakloa og Gjerdingen, og jeg hadde Arne Fossneset som fullmektig. I dag er det nesten ikke folk igjen hos Løvenskiold-Vækerø, og de leier inn de skogsmaskinene de trenger. Nå går det to hogstmaskiner i sluttavvirkning og en hogstmaskin i tynningsdrift."

"Jeg var også med i skogen en del, men så begynte jeg på Spikerverket i 1951. Da var jeg 18 år gammel," forteller Ådne. "Men så fikk jeg hjertetrøbbel og ble syk. I dag har jeg alltid med meg trekkspellet mitt i bilen; det er trivelig å spille ved arrangementer og i festlige lag. Besteforeldrene til kona mi, Reidun, bodde i sin tid på Bergerud i Maridalen, og hennes bestefar jobbet på saga på Skjerven. Slekten hennes bodde også en tid på Strandholt ved Maridalsvannet. Dette var før Reidun og jeg bygde hus på Korsvoll."

Ådne Løkken var alltid med oss under den årlige kulturminnevandringen langs Skjærsjøelva. Han skapte stemning med sitt spill både under selve vandringen og ved festlighetene ved Peisestua etterpå. Nå er disse vandringene på gamle tomter bare en saga blott ...

Aase Marie forteller at hun kommer fra Sandaker, og at hun er lærer av fag. Hun har arbeidet ett år i Mo i Rana, to år på Østensjø skole, hun har vært hjemme med barn i 13 år, hun har arbeidet seks år på Stovner skole, og i 1988 fikk hun jobb på Hagen skole i Hakadal, der Halvor Gundersen var rektor. Halvor og Gunnar var begge norgesmestre for juniorer i 1959; Halvor i orientering og Gunnar på 10 km langrenn. I tillegg til dette har Aase Marie vært ansatt på arkivet hos Statskraft (NVE) i fem år. Det første året kjørte hun den lange veien fram og tilbake til Majorstua.

Jeg penser samtalen inn på Kamphaug igjen, denne gamle nordmarksplassen som lå åpent og fritt i lia øst for Skjærsjøen. Våningshuset og drengestua brant dessverre ned i 1989, og etterpå ble de andre husene revet. I dag gror innmarka igjen på Kamphaug, men fortsatt blomstrer syrinen ved granittmurene, og hver vår sprer heggen sin fine duft fra skogen omkring. Slike forsommerdager er det fint å besøke det gamle stedet, skue utover Skjærsjøen og oppleve engenes blomsterprakt. Jeg husker selv godt Kamphaug; mange ganger, både vinter og sommer, har jeg kommet over åsen fra Fagervann og ned liene på vestsiden. Det var godt å se røyken stige opp fra pipa og lyset som skinte i vinduene ... Det er sørgelig at stedet brant ned; det er så mye historie knyttet til Kamphaug ...

Kamphaug var tidligere en del av Abbedskog, som var kirkegods under klosteret på Hovedøya. Abbedskog gikk senere over til Mariakirken. I middelalderen eide Mariakirken skogen helt fra Maridalsvannet og inn til Sandungen i Nordmarka. Det var kong Magnus Eriksson som ga "Margarethadalens almenning" til kirken. De tidligste sikre opplysninger om Kamphaug er fra 1670, og fra 1723 var stedet husmannsplass med én hest, fire kuer og åtte geiter ... Den gamle nordmarksveien, Bygata, gikk forbi Kamphaug, og ennå kan vi følge denne gamle ferdselsåren over åsen og nordover til Bjørnholt. Noen hundre meter nedenfor Skjærsjødammen finner vi grunnmurene etter Kamphaug sag, en av de eldste oppgangssagene fra denne delen av landet. Murene ble funnet i 1995, og kulturminnet ble ryddet og gjort tilgjengelig for folk og er i dag en del av Friluftsetatens kulturminnesti langs Skjærsjøelva.

I 1872 overtok Ingvald Ingvaldsen fra Sandungskalven driften på Kamphaug. Han ble kalt Vesle-Ingvald og ble en av Nordmarkas store bjørnejegere. Det fortelles at han felte i alt syv bjørner. Egil Collett Aabel forteller at han var stutt, brei og sterk som en tømmerbutt, men utrolig lett og rask på foten. En gang børsa hans klikket for han under jakten, greide han å lade om mens han løp ved siden av bjørnen og fikk skutt den ...

Ingvald var far til Nils Kamphaug, som var en god skiløper og dessuten skogvokter i Nordmarka. Nils Kamphaug var onkel til Bjarne Iversen, som vant sølv i OL i Garmisch i 1936. Bjarne Iversen var sønn av Petter og Karoline Iversen. Karoline var Nils Kamphaugs søster. De siste som fikk leie Kamphaug, var Norsk Trekkhundklubb.

"Da jeg var ung, var det forstmester Erik Børresen som var sjefen i skogen, og det var avstand mellom sjefene og vanlige arbeidsfolk. Vi hadde respekt for sjefer og øvrighet," forteller Gunnar videre. "Men assistentene kalte vi på skøy Kvartbas eller Møkkabas ... Halvor Møllerstua lurte vi en gang vi hogg reisved oppe i lia her; det endte med at han gikk gråtende hjem igjen ... Det hendte jeg var med han Halvor og satte garn i Skjærsjøen; det var før restriksjonene kom, og jeg husker vi ofte fikk bra med fisk ...

Det ble en lettelse for oss den dagen Ole Svendsen kom med den første motorsaga, som Børresen hadde kjøpt inn. Den første saga var en svær rammesag, som var tung å håndtere og vanskelig å starte, men omkring 1957/58 kom Jobu Junior-saga. Jeg husker jeg var med far i Øyungslia; vi hogg og barka tømmer, som ble kjørt ut på isen for å fløytes når våren kom. Et år hadde far 3000 reis med kubb i Øyungslia, bortover mot Styggedalen og Hølbekkvika. Noen ganger arbeidet vi sammen med Einar Tømte, bror til Kåre Tømte; han var en jevn og forsiktig kar som stod opp om morra'n ... Og når han tok i, så blåste han ut lufta så det peip i'n ...

Kristian Hoel var fløtningssjef på den tiden, og han var en lugn luring ... Far hadde forresten mye kontakt med Hoel; de jakta sammen mange ganger. Men både Børresen og Hoel var av den gamle sjefstypen; det hendte Børresen kom med finhansker og hatt i skogen. En gang Hoel kom til oss på Sagåsen, så sa vi på moro: 'Er det turister også ute og går ...?' Men da svarte Hoel bryskt: 'Kall meg ikke turist, du ...'"

Jeg har selv mange gode minner om Kristian Hoel; han var min onkel, gift med Hilda Haakenstad, søster til far ... De bodde i det store huset ved Oset, ved sydenden av Maridalsvannet, som Vann- og avløpsetaten nå disponerer. Jeg var der mange ganger som barn og la merke til hvor fint de hadde det. Jeg ser for meg det store skrivebordet til onkel, med den imponerende sveiveregnemaskinen som han brukte når han skrev ut timelistene til de ansatte. På slutten av dagen kom han inn i sine pene arbeidsklær og la fra seg sin hatt før han snakket til meg. Jeg husker den lange tretrappen ned til den store eplehagen, jeg husker Brekkesaga som hvinte og duret, og jeg husker de to gamle damene ved disken i den lille kafeen rett nedenfor, som alltid hadde krukker med drops stående framme ...

"På den tiden ble det plantet mye Hartz-gran i Nordmarka, noe som i ettertid viste seg å ikke være så lurt. Den hadde stor vekst, men det ble mye kvist og sprekker og dårlig virke. Nå blir slik skog malt opp til flis ...," fortsetter Gunnar. "Far var også en smart oppfinner; han fant opp en innretning, slik at det ble lettere å kjøre bukk fullastet med tømmer i bratt terreng. Den bukken han lagde, førte til at tømmeret ikke glei og sprikte ut til siden når han kjørte ned bratte lia. Han tenkte på å ta patent på dette, men det ble ikke noe av. På den tiden var det dyrt å sette i gang noe nytt. Men bukken hans står nå på Bygdetunet i Maridalen, slik at alle kan få se den … Jeg husker at far brukte kjøkkengulvet når han lagde nye skinner av bjørkeplank til bukken sin.

Høyslåtten på Kamphaug ble utført med ljå. En dag da vi lesste på høyvogna, gikk det galt ... Hesten slo seg rebelsk og satte utfor jordene, nedover til hovedveien. Hugo var oppe i vogna, det gikk fortere og fortere, og det rakla og knaka i hjula ... Hugo fikk kastet seg ut og havnet i et rognekjerr, men hesten fortsatte i fullt driv nedover til Hammeren. Vogna ble helt ødelagt; da vi fikk stoppet hesten, var det bare skjekene igjen ...

Det var flere bygninger på Kamphaug, og hovedhuset hadde både 1. og 2. etasje. Jeg husker det var bryggerhus, bakerrom, tørkeloft og hoggerrom, og fra lofttaket hang det remser av tobakk ..."

"Før i tiden bestod arbeidsstokken i Marka av både nordmarkinger, odølinger, romedølinger og også folk fra andre skogstrakter østpå," sier Ådne. "Av og til kunne det være konkurranse og spenning mellom for eksempel nordmarkingene og odølingene. Lukene på de store demningene ble heist opp med vinsj, men meddørene som stod imellom, måtte fløterkara dra opp med tau. De ble hengende i strømmen og var tunge å dra opp. Vi odølinger sa at det måtte til 20 mann, men det klarte seg med 13 odølinger ...

En gang skulle far, Alfred Baklien og Per Finstad bære sand i ryggsekk fra Katnosa til murearbeider ved Spålsdammen. Per Finstad ville bære mest, og han var ikke den som ga seg først. Han bar så de lange bena ble helt krokete, men han kom visst først fram ...

Har du hørt historien om far din fra tiden på Kikut? En gang han hadde dårlig tid, slang han seg over disken for å komme inn på kjøkkenet. Men kjellerluka stod oppe, og han datt rett ned i kjelleren ... Han visste hvor ølet var, han Gudbrand ..."

Det er vel kjent at Gunnar Løkken var en av landets mest lovende skiløpere fra midten av 1950-tallet, med mange seire i de yngre årsklassene. Opptil 15-årsklassen måtte alle gå stillangrenn, men noen år senere ble det vanlig å konkurrere på tid.

Trygve Christensen forteller i boken "Nordmarkas skiløpere – noen av dem" at: "I klassen yngre junior (17–18 år) vant Gunnar flere renn, de fleste i Oslo-området. Til rennene fra langrennslokalet i det gamle skimuseet på Frognerseteren gikk han og andre nordmarkinger nesten alltid på ski hjemmefra til start – og hjem igjen, gjerne med en av de gjeveste premiene i sekken. [...] I 1958 stilte Gunnar opp i sitt første junior-NM, som gikk fra Østmarksetra. Så vidt han husker fikk han 13.-premie, i god tidsavstand fra Ole Ellefsæter og Alf Storelvmo som delte førsteplassen [...] Etter topp-plasseringer gjennom flere år ble Gunnar i 1959 tatt ut til Svenska Skidspelen i Falun, der han ble nummer fire [...] Uka etter gikk junior-NM på Gjøvik med start og mål på Tranberg gård. Favoritter var Nils Bjørnstad Fra Rindal og Veldres Ole Ellefsæter. [...] Noe overraskende gikk Gunnar Løkken fra Nydalens Skiklub til topps [...]"

Gunnar forteller at han som skiløper hadde mye kontakt med Arne Baklien på Bjørnholt. Søsknene til Arne, Randi og Jon, kan også vise til gode resultater i løypa. Alfred Baklien var skimaker, og de gikk til han hvis de brøt av en ski. Han greide å lime skien, og han kokte også skismøring, som han fylte på tomme majonestuber ...

Gunnar sier at han ikke var ærgjerrig nok til å satse for fullt som seniorløper. Flere av Gunnars søsken var også gode skiløpere. Hugo, den eldste broren, var et godt hopptalent, Ådne gikk langrenn for Brekke og Maridalen Idrettslag, Bjørn oppnådde en utholdenhetsrekord på Harestua og kom i Guinness rekordbok, og Ragnhild og Hans Arvid var også lovende og vant flere stillangrenn. Hans Løkken, som er fetter til Gunnar, har i mange år vært en drivkraft i Nydalens Skiklub.

I unge år var jeg selv med i Nydalens Skiklub, og jeg deltok i noen renn ved Nydalshytta ved Sinober. Men jeg trente for lite og hadde heller ikke motivasjon og kraft nok til å blande meg inn helt i teten. Jeg gjorde det best i friidrett, for jeg hadde hurtighet og stor spenst. Jeg husker at jeg i 7. klasse ble nr. 2 sammenlagt i skolemesterskapet i friidrett mellom Maridalen, Kjelsås og Grefsen skoler. Med årene opparbeidet jeg meg også seighet og stor utholdenhet over lengre distanser i skog og fjell ...

Vannet Trehørningen, som ligger innenfor Oslo kommunes grenser, har to store viker i nord, Trehørningsrumpa og Badstuvika, med Øytangen imellom. Bekken fra Søndre Måsjøen kommer ned helt nord i Trehørningsrumpa. Det fortelles at en av de gamle vinterveiene gjennom Nordmarka gikk over Måsjøen, Trehørningen og Helgeren og ned til Maridalen. Før i tiden måtte tømmeret som ble hogd i dette området, kjøres med hest ned til sagtomta ved Hakadals verk eller over åsen til Sølvvika, nord i Helgeren. Det er en lei motbakke her, og det fortelles at denne bakken ble kalt Hesteplaga. En gang for noen år siden kom jeg i prat med Knut A. Nilsen, og han ville teste meg for å se om jeg var en skikkelig markakar. "Veit du hvor Hesteplaga er?" spurte han med ett. Heldigvis kunne jeg svare på spørsmålet uten å blunke ... Da så det ut som jeg ble godtatt ...

Før i tiden hadde Trehørningen avløp østover til Langvann, Elvann og Nitelva i Hakadal, men dette ble endret ved Brugseierforeningens store vannreguleringer først på 1900-tallet. Nordvannet ligger noen meter høyere enn Trehørningen. Vannet herfra ble ledet i kanal til Nordre og Søndre Anderstjernet, og så videre i en kort tunnel og steinsatt renne ned til Trehørningsrumpa. Det ble så bygd en kilometerlang tunnel fra sydenden av Trehørningen og til Sølvvika i Helgeren, der vannet i dag ligger to meter lavere enn i Trehørningen. Elvefaret ned til tjernet Askeren og Langvann ble murt igjen med en steindemning. På østsiden av Askeren ligger en liten hytte som tilhører Trekkhundklubben. Både Langvann, Elvann og Trehørningen er gode fiskevann; der du kan få både ørret, røye og abbor.

Det blir litt stille rundt kjøkkenbordet der vi sitter. Jeg ser ut av vinduet og lar blikket dvele ved skogkanten i det fjerne. Det er fortsatt stille vær uten vind, og grantrærnes mørke kroner står som tause voktere over åser, vann og myr. På veien som går rett forbi huset, er det ikke noen mennesker å se ...

"Du gjorde nordmarking av deg for andre gang," sier jeg. "Var det et vanskelig valg?" "Vi flyttet hit til Trehørningen vinteren 1987, da hadde vi bodd 26 år i Fjellstuveien på Stovner. Vi har ikke angret en dag på at vi brøt opp og flyttet hit inn, nordøst i Marka," forteller Gunnar. "Her er det fritt og rolig, og jeg bor nærmere arbeidsplassen min i skogen. Vi kan fiske i vannene, og jeg er med på jakta i Løvenskiold-skogen.

Jeg arbeidet i skogen i ni år på 50-tallet, før jeg begynte hos Thorlag, og det var nok da jeg ble glad i det mer frie skogslivet ... Så i 1977/78 søkte jeg meg tilbake til skogen og Løvenskiold-Vækerø, og jeg ble fast ansatt som skogsarbeider; da var jeg 38 år. Jeg hogg et par år før dette for å teste meg litt; jeg husker jeg lå i hoggerbrakka på Bjørnholt og hogg tømmer mellom Bjørnsjøen og Fyllingen. Jeg hogg tømmer de første årene som fast ansatt, men så begynte jeg å kjøre stammelunner. Maskinene jeg kjørte, tilhørte Løvenskiold-Vækerø.

Jeg husker at vi for noen år siden hogg og kjørte tømmer i sydkanten av Haklomana. Det var bratt og ulendt der, og vi hogg hele stammer som vi grovkvista og slepte ned på ei myr, der vi kvistet ferdig og kappet tømmeret. Slike myrer kalte vi kappemyrer. Så slepte vi tømmeret ut på isen på Storløken, slik at det kunne fløytes nedover til Bjørnsjøen når våren kom. Jeg minnes at han Helge Trehørningen var med der inne ved Hakloelva. Før i tida ble alt av vindfall og tørrgran tatt vare på, men i dag skal slikt stå igjen ...

For noen få år siden hadde vi drift ved Fortjernsbråten; de gamle vollene skulle hogges fri for skog, slik at husene kom bedre til syne / ble mer synlige i landskapet. Dette har Løvenskiold gjort nå på flere markaplasser, blant annet på Liggeren, Tømte og Bakken. Ved Fortjernsbråten kunne det ha gått helt ille ... Vi bora høl i isen på Fortjernet, slik at det kom vann til overflaten, som frøs til is som forsterket kjøreveien. Jeg måtte kjøre fram tømmeret på isen langs vannets vestre bredd, men vi måtte ha 50–60 cm god is for at det skulle gå bra ... Men vi hadde ikke regnet med at Bjørnsjøen var blitt tappet ned, slik at det ble store sprekker langs land der kjøreveien gikk. Det førte en dag til at bakparten på skogsmaskinen gikk gjennom isen og seig ned i vannet inne ved bergveggen der stien går ... Vi la stokker og busker på tvers framfor forhjula, og bandt det hele fast med stropper. Så fikk vi tak i en annen skogsmaskin med vinsj, kobla fra lasset og dro ut wire på skrå bortetter lia, til maskinen i vannet. På denne måten greide vi å dra den opp igjen ...

Det er bratt nedover lia fra Fortjernsbråten til vannet. En dag jeg holdt på øverst i lia, klarte jeg å kvele motoren på skogsmaskinen, og fordi den hadde dårlige bremser, begynte den å sige bakover og nedover brattlia. Det var nytteløst å stoppe den, det gikk fortere og fortere, og jeg var med åtte–ti meter før jeg fikk kastet meg ut sidedøra og i sikkerhet. Kjell og Bengt var der også, de hørte rabalderet og kom løpende til. Da hadde maskinen stoppet på ei lita slette nede ved vannet, og jeg satt litt fortumlet, men uskadd, på en stubbe. Men trass i alle problemer, så ble drifta sluttført, og traktoren fikk pigger på hjulene ...

For en del år siden drev vi også borte ved Glotjerna og Glotjernskollen, nordøst for Store Gørja. Der hogg vi mye fint tømmer. Nå er vel toppområdet der og ved Haklomana blitt et vernet skogsområde."

Kjell bryter inn og forteller at han har fraktet fram mange elger både fra Glotjernskollen og Kuvelia, lenger vest i Marka. Det var brattlendte områder, og det hendte de måtte slippe elgen ned 15–20 meter høye skrenter for å få den fram. Det hendte noen ganger at hele elgen ble ødelagt og måtte kastes ...

Gunnar er elgjeger og har de siste årene jaktet sammen med Jostein Andersen hos Løvenskiold, Ådne Løkken og Johan Mago i "Hyttenterrenget", vest for Varingskollen.

Gunnar er også en ivrig fisker og er en av dem som fortsatt fanger sik på tradisjonelt vis i Marka. Han har fiskerett i Trehørningen, men mest sik fisker han med garn i Helgeren, som er det øverste sikvannet i dette vassdraget. Han har bygd en transportabel røykovn på 60 x 60 x 100 cm, der han varmrøyker siken.

"I flere av vannene her er det røyevarp. I fjor fikk jeg røye på 700 gram i Trehørningen, men det er ikke så mye fisk å få ... For fem–seks år siden fikk jeg en ørret på 8,6 kilo i Trehørningen. Om høsten hender det at jeg får ørret på tre kilo både i Helgeren og Trehørningen. En gang satte jeg garn under isen. Det var ved juletider, og isen var sju–åtte cm tykk. Jeg skjøta sammen to garn og bora hull med en stanglengdes avstand. Jeg fikk ørret på tre kilo. I Helgeren er det også storørret. En gang jeg dro opp garnet, hørte jeg at det fresa i nettet under båten. Det var tungt å dra i garnet, og med ett så jeg en diger rugg som lå der. Men jeg klarte ikke å få den opp i båten; den rulla seg ut av garnet og seilte som en stor planke under båten og ned i dypet ... Jeg husker at far også fikk en stor ørret på fem kilo i den øverste løken i Hakloelva; det var i 1946/47. Han gikk langs land og fiska med ei bambusraje, men han klarte å få ruggen opp på land ..."

Jeg har med stor interesse lyttet til hva Gunnar har fortalt. Jeg har selv hatt mange fine fiskeopplevelser i Marka, og det er vel kjent i dag at Marka har mange fine fiskevann ... Folket rundt bordet kunne nok ha fortalt mange flere historier, men noen vil de vel også ha for seg selv ...

"Vi trives her, begge to, men det er finest her om sommeren," sier Aase Marie. "Da blomstrer engene rundt husene, og du kjenner duften av skog og jord ... Da kommer det av og til skoleklasser som telter på jordene; nå skal skolen drives mer i kontakt med naturen."

"Vi holder nå på med å skifte Fortjernsbrua på Nordmarksveien. Dam- og brukontrollen mener at vi bør gjøre det. Vi skal legge et gulv med 3 x 6 toms impregnerte planker," forteller Gunnar.

Det er tid for å bryte opp ... Det var trivelig å møte disse markafolkene i sitt rette element ... Jeg takker for meg, men idet jeg skal forlate huset, kommer Gunnar med en røkt sik fra fryseboksen ... "Den er fra Helgeren," sier han, "og jeg har røkt den selv ..." Jeg har lenge tenkt på hvordan siken jeg fisker i Sølensjøen, kan foredles og tilberedes på en bedre måte. "Kanskje løsningen er å bygge en røykovn hjemme hos meg selv ...," tenker jeg ...

Så forlater jeg Trehørningen for denne gangen og kjører veien nedover mot Hakadals verk ...


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349