 |
| Hjem > Slåttemyra > Variasjon og gradvise overganger fra fuktig og frisk fastmark – via rik fukteng – til ulike typer myr |
Variasjon og gradvise overganger fra fuktig og frisk fastmark – via rik fukteng – til ulike typer myrVariasjon og gradvise overganger fra fuktig og frisk bekkeflompåvirka fastmark – via rik våtmark uten torvproduksjon (fukteng) – til ulike typer myr, der alt er ryddet for trær og busker, tuer er slettet og det er årlig slått, og hvor dekning av moser er vektlagt. |
|
Bildet er fra "Henrikkroken", der Slåttemyrbekken kommer ut på Slåttemyra. Det er noenlunde samme høydenivå (eller bakkenivå) fra der bekken kommer ut nordvest på Slåttemyra. Men det er stor variasjon i artssammensetningen på bare noen meter gjennom en slak helling mot nord. Det er gradvise overganger fra fuktig og frisk bekkeflompåvirka fastmark – via rik våtmark uten torvproduksjon (fukteng) – til ulike typer myr (som er våtmark med torvproduksjon). Altså: I starten er det fuktig og frisk bekkeflompåvirka ryddet og årlig slått fastmark (friskmarkseng), med gradvis overgang mot ryddet og årlig slått rik våtmark uten torvproduksjon (fukteng eller seminaturlig våteng), som igjen gradvis går over i ei intermediærrik/rik og delvis slått (slåttemyr) fastmattemyr (slakmyr), som heller ned mot Slåttemyrbekken. Det er særlig mosedekket i bunnsjiktet som forteller mest om endringene. Helt i nord (nedenfor jernbanen på bildene) er det slak helling mot sør, som også ender i Slåttemyrbekken. Helt i nordvest er det en stabil kilde (eustatisk kilde), som gjennom hele året tømmer ut kaldt næringsrikt vann. Nedenfor kilden får vi da ei velutviklet kildemyr, der et markert avgrenset dråg, med dominans av stormakkmose Scorpidium scorpioides, siger ned mot bekken, og møter vannet fra "Henrikkroken". Vi ser på bildene rute 14 og rute 13. Ute på myra er rute 12.
Vegetasjonskart over Slåttemyra
Vegetasjonskart over Slåttemyra, utarbeidet 1997 av Asbjørn Moen og Tor Øystein Olsen. Oversikt over 41 fastruter på Slåttemyra
Beskrivelse av endringer i feltsjiktet siden 2000"Henrikkroken" var før rydding av trær og busker våren 1999 en variant av gråor-heggeskog, med innslag av gran og bjørk. Vi har kalt kroken der Slåttemyrbekken kommer ut, og møter Slåttemyra, for "Henrikkroken", etter jägmästare Henrik Holmberg, som utførte ryddingen. Etter rydding av trær og busker, har det vært slått og raket hvert år siden 1999, og flere trær har blitt ryddet bort. Stubber og tuer har også blitt fjernet. Vegetasjonsanalysene for høyere planter startet i 2000 og har pågått hvert år. Disse har blitt utført av Tor Øystein Olsen. Tilsvarende moseundersøkelser ble utført av Torbjørn Høitomt, Biofokus, i 2021 og 2022. Dekningsgrad 1–8. 1: <1/128, 2: 1/64–1/128, 3: 1/32–1/64, 4: 1/16–1/32, 5: 1/8–1/16, 6: 1/4–1/8, 7: 1/2–1/4, 8: >1/2. Rutene er 3 m x 3 m, unntatt brannflatene, der grensene følger ytterpunktene for bålplassene. 14) Fuktig og frisk bekkeflompåvirka fastmarkseng, med høgstaudepreg. Intermediærrik.Tyrihjelm Aconitum septentrionale hadde en dekning på fem i 2000, og har gradvis gått tilbake ved årlig slått, til dekning to i 2024, men fortsatt fertil, og 1,5 meter høy. Kvitbladtistel Cirsium heterophyllum har hatt uendret dekning med for det meste kun sterile blad og med dekning fem. Hengeving Phegopteris connectilis har gått klart fram etter årlig slått, fra dekning to til dekning seks, mens kranskonvall Polygonathum verticillatum har gått tydelig tilbake fra dekning fem til én. Myrfiol Viola palustris coll. har endret sin dekning fra fem til to. Blant grasartene (graminider) er den tydeligste endringen at snerprørkvein Calamagrostis arundinacea hadde flere aks med opptil to meter høyde i 2001, og med dekning sju, til å kun bli observert med sterile skudd og dekning én i 2023. Motsatt har skjedd med strandrør Phalaris arundinacea, som er endret fra å ikke være observert fra 2000 til 2003, til i 2023 ha en dekning på seks, med fertile aks. Skogmarihånd Dactylorhiza maculata fuchsii har vært sett med ett blomstrende skudd i 2009 og 2011. Det har blitt registrert totalt 29 karplanter i rute 14:
13) Rik fukteng (seminaturlig våteng)Fra 2000 til 2004 var det mye rotskudd fra gråor Alnus incana, fra dekning seks til to. For rogn Sorbus aucuparia var det ikke tilsvarende rotskudd og stubbeskudd. I feltsjiktet har sløke Angelica sylvestris gått svakt tilbake med dekning tre i 2000, med fertile skudd, til kun blader i 2022, og dekning én. Kvitbladtistel Cirsium heterophyllum har vært uendret med dekning fire–fem, og kun med blader. Lavvokst mjødurt Filipendula ulmaria har gått fram med dekning to i 2002 til stablit fire–fem fra 2007. Det mest påfallende er at hengeving Phegopteris connectilis har blitt så dominerende i ruta, fra dekning én i 2000 til to i 2003, dekning fire i 2014, og så dekning seks–sju fra 2018 (noenlunde samme tendens i rute 14). Bringebær Rubus idaeus hadde dekning to til 2006, deretter én, for så å bli ikke registrert i ruta fra 2017. Ballblom Trollius europaeus har gått svakt tilbake fra dekning fire til tre–to, mens myrfiol Viola palustris coll. har gått markert tilbake fra dekning fem til to. Blant grasartene (graminider) har snerprørkvein Calamagrostis arundinacea holdt seg stabil med stort sett fertile aks og dekning to fra 2002. Vassrørkvein Calamagrostis canescens har gått tilbake fra dekning fem i 2000 (med noen fertile aks) til dekning to, og kun blader, i 2024. Hengeaks Melica nutans ble observert svært vanlig med dekning fire og med aks i 2000, til å kun bli observert med noen blader i 2024 (dekning én). Blåtopp Molinia caerulea ble først sett i 2011 (dekning én), til den fikk dekning tre fra og med 2017. Strandrør Phalaris arundinacea har holdt seg stabil med dekning to, og mest med kun blader. Skogmarihånd Dactylorhiza maculata fuchsii har vært telt med blomstrende skudd fra 2002. Tallrekka er (dekning/antall): 2002: 1/1 fertil, 2003: 2/18 fertile, 2004: 1/0 fertile, sterile, 2005: 1/5 fertile, 2006: 1/4 fertile, 2007: 1/1 fertil, 2008: 0, 2009: 1/12 fertile, 2010: 1/0 fertile, sterile, 2011: 1/13 fertile, 2012: 1/13 fertile, 2013: 2/15 fertile, 2014: 2/14 fertile, 2015: 2/20 fertile, 2016: 1/7 fertile, 2017: 1/11 fertile, 2018: 1/11 fertile, 2019: 1/3 fertile, 2020: 1/9 fertile, 2021: 1/8 fertile, 2022: 2/14 fertile, 2023: 2/12 fertile, 2024: 1/9 fertile.
Les om orkideene på Slåttemyra her. Det har blitt registrert totalt 47 karplanter (inklusive gråor og rogn) i rute 13:
Fra "Henrikkroken" mot der Slåttemyrbekken kommer ut på Slåttemyra. Bildet viser totaldominans med hengeving. Vi ser også ballblom Trollius europaeus, og noe spredt skogstorkenebb Geranium sylvaticum, og store blader med tyrihjelm Aconitum septentrionale ved rute 14 øverst i bildet. Rute 13 ligger øverst til høyre i bildet, mens rute 14 er øverst til venstre. Beskrivelse av mosedekning i 2022Se moseundersøkelser her. Ruteanalyser moser
14) Fuktig og frisk bekkeflompåvirka fastmarkseng, med høgstaudepreg. Intermediærrik.Lundveikmose Cirriphyllum piliferum "lyser" opp marka etter slått og raking med sine bleike påsatte spisser, og fikk dekning seks. Stortaggmose Atrichum undulatum og rosettmose Rhodobryum roseum er også godt synlige og karakteristiske, selv om de begge fikk dekning to. Skyggehusmose Hylocomiastrum umbratum, prakthinnemose Plagiochila asplenioides og bekkerundmose Rhizomnium punctatum fikk alle dekning tre. Den fuktige "utgaven" av engkransmose (engmose), fjærkransmose Rhytidiadelphus subpinnatus, dekker mer enn 25 % av ruta med dekning sju.
Høyoppløselig av bildet her. Foto: Tor Øystein Olsen
13) Rik fukteng (seminaturlig våteng)I denne ruta er seterhusmose Hylocomiastrum pyrenaicum og fjærkransmose de vanligste artene, da de begge dekker mer enn 25 % med dekning sju. Lilundmose Brachythecium salebrosum og sumpbroddmose Calliergonella cuspidata fikk begge dekning fem. Palmemose Climacium dendroides skiller seg klart ut, og er lett å kjenne igjen, selv om den bare fikk dekning to. Ellers finner vi skyggehusmose med dekning tre, og spredt noen andre moser. Tor Øystein Olsen så i tillegg flere skudd av rosettmose i ruta 3. november 2024.
Viktigste forskjeller mellom rute 14) Fuktig og frisk bekkeflompåvirka fastmarkseng, med høgstaudepreg og rute 13) Rik fuktengRute 13 mangler tyrihjelm, og har heller ikke innslag av kranskonvall. Rute 14 har skogrørkvein Calamagrostis phragmitoides i stedet for vassrørkvein. Rute 13 har også spredt innslag av våtmarksarter: Gråstarr Carex canescens, grønnstarr Carex demissa, stjernestarr Carex echinata, gulstarr Carex flava, flaskestarr Carex rostrata, skogsiv Juncus alpinoarticulatus, ryllsiv Juncus articulatus, trådsiv Juncus filiformis, myrfrytle Luzula sudetica og blåtopp Molinia caerulea. Det som skiller mest, i tillegg til tyrihjelm, er at rute 13 er kjennetegnet med skogmarihånd, der blomstrende skudd har vært telt siden 2002. Tellinga viser at årlig blomstring varierer innenfor ruta, fra ingen i 2004, 2008 og 2010 til 20 i 2015. Når det gjelder mosene, er forskjellene tydeligere. På mange måter kan en si at lundveikmose i rute 14 er "byttet ut" med sumpbroddmose i rute 13. Lundveikmose vokser på fuktige og næringsrike skogmiljøer, mens sumpbroddmose vokser gjerne i kanten av rike myrer (rik myrkantvegetasjon), men er også en rik sumpskogsart, og kan også finnes i flompåvirket, åpen myr. Lilundmose er ganske vanlig i rute 13, men er fraværende i rute 14. Seterhusmose dekker mer enn 25 % i rute 13, men ble ikke observert i rute 14. Man kan konkludere med at rute 14 er fuktig og frisk bekkeflompåvirka fastmark (seminaturlig friskmarkseng), mens rute 13 er seminaturlig våtmark (fukteng; seminaturlig våteng). Artsliste karplanter fastrute 12: Intermediærrik myr, fastmatte, myrflate, men med påvirkning av et rikt dråg
Det har blitt registrert totalt 26 karplanter i rute 12 ute på myrflata, og som berører dråget ned fra kilden. Beskrivelse av endringer i feltsjiktet i rute 12:Skogstjerne Lysimachia europaea har gått merkbart tilbake fra dekning to i 2000, til å dukke opp sporadisk fra 2007. Mest tydelig er endringen av tranebær Oxycoccus palustris coll. med dekning seks i 2000 til dekning én i 2024. Blant grasvekstene har trådstarr Carex lasiocarpa gått fra dekning seks i 2000 til dekning tre i 2024, mens blåtopp Molinia caerulea har gått fra fem til to i dekning. Telling av fertile orkideeer i rute 12: Følgende moser ble registrert: Myrstjernemose Campylium stellatum (dekning 6), stormakkmose Scorpidium scorpioides (dekning 6, fordi ruta berører dråget), vritorvmose Sphagnum contortum (av gruppen kroktorvmoser Subsecunda, dekning 4), rosetorvmose Sphagnum warnstorfii (dekning 2), brunmakkmose Scorpidium cossonii (dekning 1) og beitetorvmose Sphagnum teres (dekning 1)
Les mer om skillet mellom fastmark og våtmark fra boka Natur i NorgeUtdrag fra "Edvardsen, A., Halvorsen, R., Bratli, H., Bryn, A., Dervo, B., Erikstad, L., Horvath, P., Simensen, T., Skarpaas, O., van Son, T.C. & Wollan, A.K. 2024. Natur i Norge. Variasjon satt i system. – Universitetsforlaget, Oslo.": De viktigste komplekse miljøvariableneSide 172: "Flere miljøvariabler er relevante for mange økosystemer. Det er derfor nyttig å gi en felles beskrivelse av de viktigste miljøvariablene før vi ser nærmere på hvordan de påvirker artssammensetningen i de enkelte økosystemene. Vi har gruppert disse komplekse miljøvariablene i fem temaer: hvor stor del av tiden bakken er dekket av vann, vanntilførsel til landsystemer, næringsstofftilførsel, saltinnhold og dominerende kornstørrelse (størrelse på partikler som stein og liknende)." […] Varigheten av tørrlegging og overgangen mellom vann og landSide 175: "Flombeltet langs elver og innsjøer Den vertikale utstrekningen av flombeltet langs elver bestemmes av en kombinasjon av flomregime og flomvannføring. Elveløpets form og terrengformen som omgir elva, bestemmer flombeltets horisontale utstrekning." […] "Gradienten fra mykmatte til tue i myr […] Vannmetning og UttørkingsfareSide 176: "Vanntilførsel til jorddekt fastmark
[…] Grensa mellom fastmarkssystemer og våtmarkssystemerSide 190: "Grensa mellom fastmarkssystemer og våtmarkssystemer Grensa mellom NA-T Fastmarkssystemer og NA-V Våtmarkssystemer er spesielt vanskelig å trekke der fuktig, torvmosedominert fastmark, for eksempel grunntyper for fuktskog og fukthei (VM_bc) i NA-TB01 Fastmarksskogsmark og NA-TA03 Arktisk-alpin hei og leside, går gradvis over i NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark eller NA-VA01 Åpen jordvannsmyr. I kvartærgeologien er det lang tradisjon for å trekke grensa for torvmark ved 30 cm torvdyp, men denne 'geologiske torvmarksgrensa' er ingen økologisk grense. Myrvegetasjon kan finnes på svært grunn torv, mens tuevegetasjonen i kanten av kalkfattige myrer på dyp torv kan ha en artssammensetning som skiller seg lite fra artssammensetningen i fuktig fastmarksskogsmark. Begge disse tilfellene tilordnes våtmarkssystemene. I tillegg finner vi en vanskelig overgang mellom fastmark og våtmark i fuktig, gjerne kalkrik, kildevannspåvirket skogsmark (høgstaudeskog som tilhører NA-TB01) eller fjellhei (som tilhører NA-TA03) og våt grunnkilde (som tilhører NA-VC03 Grunnkilde) med tilsvarende kalkinnhold. I disse tilfellene skal grensa trekkes på grunnlag av om artssammensetningen domineres av organismer som er tilpasset vannmettete forhold eller ikke." […] Side 179: "NæringsstofftilførselAlle organismer er avhengige av mineralnæring, og i de aller fleste økosystemer finner vi derfor forskjeller i artssammensetningen mellom steder med lav og steder med høy konsentrasjon av tilgjengelige mineralnæringsstoffer. Viktigst for planteproduksjonen er makronæringsstoffene kalsium (Ca), magnesium (Mg), kalium (K) og natrium (Na). Mikronæringsstoffer som bor (B), selen (Se), jern (Fe), mangan (Mn) og molybden (Mo) kan også begrense veksten. I jord følger dessuten innholdet av makronæringsstoffene nitrogen (N) og fosfor (P) i stor grad de andre makronæringsstoffene." Om forskjellen mellom våtmark uten torvproduksjon og våtmark med torvproduksjon; myrTorvmassiver(Side 145–159) "I NiN-systemet typeinndeles myrer både som landformer og som økosystemer (se kapittelet om våtmark i del 4). Myrer skiller seg fra de andre landformkategoriene ved at de nesten utelukkende består av torv, altså lite nedbrutte rester av planter som har vokst på stedet. Begrepet torvmassiv brukes i NiN 3 om myr som landform for å presisere at vi ser på torvforekomstens egenskaper og ikke myrøkosystemet på torvoverflata. Torvmassiver karakteriseres av overflateform, hydrologiske egenskaper og de prosessene som førte til dannelse av torv. Begrepet hydromorfologi brukes om torvmarkas overflateform (morfologi), som nesten alltid bestemmes av vanntilgangen (hydrologien). Skal vi forstå hvordan torvmassiver dannes og overflateformene oppstår, må vi starte med grunnvannets rolle og forutsetningene for torvdannelse. Grunnvann Torv I dagligtalen, og til dels også i NiN, brukes begrepene myr og torvmark om hverandre. Det er likevel en viktig nyanseforskjell. Torvmark er det tykke laget med akkumulert torv, mens myr er et område med våt torv der det akkumuleres torv i overflatelaget. Med unntak for ødelagte myrer har de aller fleste torvmarker torvproduserende vegetasjon på toppen og er derfor også myrer. Myrer (intakte torvmarker) kjennetegnes av kort avstand fra overflata ned til grunnvannsspeilet. Stikker vi et rør ned i en myr, vil det i løpet av noen timer etablere seg et vannspeil noen centimeter under torvoverflata. Dette er grunnvannsspeilet i myra, og under dette nivået er alle hulrom mettet med vann. Dannelse av torv Hvert torvmoseskudd består av en stengel med knipper av grener. I toppen av skuddet sitter knippene svært tett og danner et flatt eller hvelvet 'hode'. Under hodet sitter et vekstpunkt der stengelen forlenges, og det dannes nye grenknipper. Størstedelen av de små bladene på grenene utgjøres av døde, fargeløse celler, såkalte hyalinceller. Hyalincellene kan lagre vann, men vann lagres også i små hulrom mellom grenene og mellom tettstilte torvmoseskudd. Torvmoser kan derfor holde på en vannmengde som er inntil tjue ganger mosens tørrvekt. Nedbrytningen av plantemateriale på myra hemmes av at torvmosene forsurer miljøet når de tar opp Ca2+ og Mg2+ fra vannet ved ionebytte med H+. Torvmosenes årlige lengdevekst bestemmes av voksestedforholdene og kan bli så mye som 40 mm per år i en lavlandsmyr. Dette er imidlertid bare én blant mange faktorer som bestemmer torv-markas høydetilvekst. Allerede noen få centimeter under torvoverflata begynner nedbrytningen av visne torvmoser og annet dødt organisk materiale. Nedbrytningen fortsetter så lenge torvlaget er gjennomluftet, men er minimal under laveste grunnvannsspeilnivå. Derfor går det et viktig skille mellom det øverste, periodevis gjennomluftete torvlaget, akrotelmen, og det permanent vannmettete torvlaget, katotelmen. Mosematerialet blir dessuten stadig presset sammen under den økende tyngden av nytt materiale. Dersom vi ser bort fra nedbrytningen av materiale i katotelmen, bestemmes torvmassivets høydetilvekst av tilfanget av nytt organisk materiale til katotelmen. Sannsynligvis varierer torvtilveksten fra 0 mm til noe over 1 mm per år. Nedbrytningshastigheten for torv i katotelmen er anslått til mellom 1/1000 og 1/100 000 per år. Dersom torvtilveksten er 1 mm og nedbrytningshastigheten 1/10 000 per år, vil det innstille seg en likevekt mellom torvtilvekst og nedbrytning når torvlaget har blitt 10 m (10 000 mm) tykt. Myrer med så tykt torvlag finnes ikke i Norge. Typiske torvdybder i norske myrer er 2–5 m. Dette indikerer at norske myrer fremdeles akkumulerer torv og er i utvikling, og at torvtilveksten de fleste steder er mindre enn 1 mm per år. Torvdannelse fremmes av fuktig klima og en topografi som gjør at grunnvannsspeilet hele tiden ligger nær markoverflata. Sørlige og østlige deler av Europa mangler myr fordi klimaet er for varmt eller tørt. I tropiske strøk finnes myrer bare høyt over havet. I det boreale barskogsbeltet er klimaet de aller fleste steder fuktig og kjølig nok for torvdannelse, men produksjonen avtar med økende høyde over havet, og omkring grensa mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone brytes plantematerialet ned like raskt som nytt blir produsert. Mellomalpin sone på fastlandet og mellomarktisk sone på Svalbard mangler derfor torvmark. Dannelse av torvmassiver Utviklingen av torvmassiver kan følge to prinsipielt forskjellige forløp: gjenvoksning (terrestrialisering) av et innsjøbasseng eller forsumping av tidligere fastmark (paludifisering). Terrestrialiseringsprosessen starter med at torvmoser etablerer seg langs kanten av et tjern. Det forutsetter at påvirkningen fra bølger eller is ikke er så sterk at torvmosemattene blir ødelagt av fysisk forstyrrelse. Gjenvoksning av tjern skjer derfor hovedsakelig langs små tjern som ligger godt beskyttet mot vind. Etter hvert som flytematter brer seg utover vannflata, transformeres tjernet til myr. Når bare et lite 'øye' av vann er igjen, har myra fått et karakteristisk utseende. Etter at øyet har lukket seg, fortsetter torva i de sentrale delene av gjenvoksningsmyra å vokse i høyden. Etter noen tusen år har myra fått en hvelvet torvkuppel som hever seg over vannspeilet i det som engang var et tjern, og til slutt hever torvkuppelen seg også over omgivelsene. Dersom vi stikker et rør ned i torva på toppen av kuppelen, vil vi se at det fortsatt er kort vei ned til grunnvannsspeilet. Det viser at det har etablert seg et konvekst grunnvannsspeil i den hvelvete myrkuppelen. Vannspeilet kan heve seg over omgivelsene fordi torva er så kompakt at den hindrer sideveis vannbevegelse. Nedbør som faller på den konvekse myroverflata, renner derfor ikke av, men bidrar til å opprettholde det høye grunnvannsnivået. I dette stadiet får det øvre torvlaget kun tilført nedbørvann. Når torvlaget har blitt så tykt at overflata hever seg klart over fastmarka omkring, mister grunnvannet i overflatetorva kontakten med jordvannslaget, og vi har fått en nedbørsmyr. Alle torvmarker får tilført ombrogent vann, men nedbørsmyrer tilføres bare vann med nedbøren. Forsumping på fastmark forutsetter enten at grunnvannsspeilet ligger såpass nær markoverflata at betingelsene for dannelse av våtmark blir oppfylt, eller at klimaet er fuktig nok til å opprettholde en våtmark uten tilførsel av grunnvann. Forsumping på tidligere fastmark i flatt terreng, det vil si med topogen markfukting, skjer over hele landet uavhengig av klimaforholdene. Forsumping i hellende terreng forutsetter at klimaet er fuktig nok til å opprettholde en permanent fuktig mark også når topografien gjør at vannet renner vekk. Jo sterkere helning, desto fuktigere klima kreves for å sette i gang torvdannelse. Langs vestkysten av Norge fra Ryfylke til Helgeland er klimaet så fuktig at også bratte skråninger kan forsumpes. Klimaendringer er den viktigste årsaken til begynnende forsumping av fastmark. Overgangen til et litt kjøligere og fuktigere klima for ca. 2500 år siden førte til økt forsumping over hele landet. Også lokale forhold kan initiere forsumping, for eksempel stormfelling. Myrer som er dannet ved forsumping av tidligere fastmark, både i flatt og i hellende terreng, kan utvikle seg til nedbørsmyrer hvis torvlaget blir tykt nok til at overflatetorva mister jordvannskontakten og tilførselen av jordvann forhindres. Myrenes hydromorfologi NiN skiller mellom fire ulike mikrostrukturer: LO-MY Mykmatte, LO-FA Fastmatte, LO-TU Tue og LO-LB Løsbunn. Mykmattene har løs torv som ofte oversvømmes og kan ikke bære et menneske. Fotspor i en mykmatte er derfor synlige i mange måneder. Fastmattene har fast, gjennomluftet torv som bærer et menneske slik at fotspor raskt viskes ut. Tuene hever seg over fastmattene og har kompakt torv. Løsbunn er en samlebetegnelse på områder med naken torv og kan finnes blant mykmatter og fastmatter. Myrstrukturer utgjør karakteristiske samlinger av mikrostrukturer. Eksempler på myrstrukturer er LO-SF Fastmattestreng, LO-ST Tuestreng, LO-HØ Hølje og LO-FL Flark. Strenger er lange, sammenhengende fastmatter eller tuer som er atskilt av våtere forsenkninger. De våte forsenkningene kalles høljer på nedbørsmyr og flarker på jordvannsmyr. Både høljer og flarker kan inneholde gjøler, det vil si små dammer med torvbunn. Fordelingen av myrstrukturer er ikke tilfeldig. Figurene 3.37 og 3.38 viser langstrakte strukturer på tvers av myroverflatas helningsretning. Utviklingen av strukturer starter et stykke ut i myrdannelsesprosessen. Når det regner mye, renner overskuddet av vann nedover myroverflata dersom det er mulig. Men torv er et lite vanngjennomtrengelig substrat, og vannet slipper bare gjennom de aller øverste centimeterne der torva er løs. Når overflatevann møter ugjennomtrengelig torv, spres vannet sideveis på tvers av myroverflatas helningsretning. Dersom torvmosematta blir stående under vann i lengre tid, hemmes mosenes vekst. Torvmosetilveksten reduseres ytterligere fordi torvmoser i og langs kanten av islagte gjøler utsettes for isskuring og andre former for frostbetinget forstyrrelse. De vannfylte forsenkningene fortsetter derfor å utvide seg sideveis. Dersom vannansamlingene på myroverflata blir permanente gjøler, forsterkes prosessen, og torva eroderes både fra kantene og fra bunnen. Gjølene vokser seg dermed større og dypere inntil det eventuelt inntreffer en balanse mellom torvtilveksten i strengene og erosjonen i gjølene. Begrepet myrsegment brukes om områder med ensartet fordeling av myrstrukturer. Hvert av de to avgrensete områdene i figur 3.38 utgjør et myrsegment. Eksempler på myrsegmenter er den tørrere, tuedominerte kantskogen (LO-KA) med spredte trær og laggen (LO-LA) med jordvannsmyr som skiller nedbørsmyr fra fastmark. Sammen med en åpen myrflate utgjør kantskogen og laggen en hydromorfologisk enhet på det fjerde skalanivået: torvmassiv. Torvmassiver er klart avgrensete, hydromorfologisk definerte landformer som består av myrsegmenter som har felles vannhusholdning. Torvmassivene er viktige forvaltningsenheter fordi påvirkning av én del av et torvmassiv også påvirker andre deler, for eksempel ved grøfting. Begrepet myrkompleks brukes om et geografisk avgrenset område med sammenhengende torvmark." Bilder som viser sig av kildepåvirka vann på Slåttemyra ved barfrost
Ved barfrost, før første snøfall, kan man oppleve hvordan relativt varmt (om vinteren) kildevann siger nedover myra, og viser hvordan vannet sakte renner nedover i hellende terreng før det fryser til is. Bildet er fra Slåttemyra helt i nordvest, nedenfor en stabil (eustatisk) kilde. En skiller mellom stabile (eustatiske) kilder som har noenlunde konstant vannføring, temperatur og mineralinnhold hele året, og ustabile (astatiske) kilder med varierende vannføring og temperatur etter årstiden.
Se flere bilder som viser vannbanene på Slåttemyra fra 28. november 2013. Om sletting av tuedannende arter, tuer og ujevnt bunnsjikt i slåttemyrvegetasjon Les om Slåttemyra. Les også om markfuktighet her: https://www.slu.se/institutioner/mark-miljo/miljoanalys/markinfo/standort/markfuktighet/
|
|
|
Tips en venn
Skriv ut
Oversikt over arrangementer:
:Maridalsspillet
:
Årbok Maridalens Venner 2024
Video av Johnny Fagerstrøm 2021:
Film om Maridalen
:
Margaretakirken i fordums drakt video
:
Maridalen. NRK 1972
:
Digitalisert kart over Maridalen
:
Historiske ferdselsveier fra Oslo gjennom Nordmarka til Hakadal og Hadeland
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349