Om sletting av tuedannende arter, tuer og ujevnt bunnsjikt i slåttemyrvegetasjon

Tuedannende arter er problemarter for å utvikle ei slåttemyr som er sterkt preget av de økologiske prosesser som skyldes tidligere tiders (og dagens!) rydding av trær og busker, og jevnlig slått.

Tre arter peker seg ut på Slåttemyra: Stolpestarr (Carex nigra ssp. juncella), taglstarr (Carex appropinquata) og blåtopp (Molinia caerulea). I tillegg har vi ujevnheter i bunnsjiktet forårsaket av ulike torvmoser, og andre typer ujevnheter og tuer, og tuedannende arter.

På nettsidene til Maridalens Venner står det i dag følgende om gjengroing og tuedanning:
"Utenom de våteste partiene så en over alt tydelige tegn på gjengroing, med bl.a. trær, busker, lyng og tuvedannende moser. Markoverflata var dessuten på fastmattemyr relativ ujevn, med små (20–30 cm) forhøyninger, som dannet små myrtuer, dels fantes også høgere tuer. På disse forhøyningene inngikk tuemoser. Slike ujevnheter gir grobunn for gjengroing av busker og trær, fordi de fleste treslag foretrekker gjennomluftet jordsmonn som tuene gir. Siden vil trærne forsterke tuedannelsen, og gjengroingen av slåttemyrvegetasjonen, fordi trærne i seg sjøl fungerer som armering for oppbygging av en mosedominert tue omkring rothalsen. De åpne, relativt lågvokste fastmattene dominert av grasvekster og urter, som er typisk for slåttemyr, skrumper da inn. Over tid reduseres/forsvinner derved åpne rikmyrsamfunn og leveområder for kalkkrevende arter knyttet til disse fastmattene." (http://www.maridalensvenner.no/vern-og-skjoetsel-av-slaattemyra.162483-25743.html)

"Markoverflata er vanligvis ujevn, med små (20–30 cm) forhøyninger som danner små myrtuer; dels finnes også høgere tuer. På disse forhøyningene inngår tuemoser, og blant disse bl.a. myrfiltmose (Aulacomnium palustre), sigdmose-arter og gullmose (Tomentypnum nitens). Høge tuer av taglstarr og stolpestarr er også vanlig i kantene." (http://www.maridalensvenner.no/vegetasjonen-paa-slaattemyra.185891-25743.html)

"Dessuten vil en forvokst bekke- og elvekant gi mangelfull vegetasjon i felt- og bunnsjikt, eller på det beste ha et feltsjikt som er dominert av store, tuedannende arter, med svart jord i mellom tuene. Dette hindrer binding av jorda i vannkanten, og gir tap av lyselskende, nærings- og fuktighetskrevende artsrike vegetasjonstyper. Bekkeblomeng er i dag en truet vegetasjonstype, særlig gjelder dette hanekamvarianten." (http://www.maridalensvenner.no/kulturmark-i-maridalen.164629-26033.html)

I strandenga rundt Lautabekkens utløp danner kvass-starr (Carex acuta) store tuer i sonen nærmest de rene åpne vannplantene i Maridalsvannet.

---

Asbjørn Moen og Dag-Inge Øien har gitt ut ei bok om Sølendet (Sølendet naturreservat i Røros: forskning, forvaltning og formidling i 40 år. 2012). I denne boka drøfter Anders Lyngstad slått av blåtopp. Han skriver:

"En av de vanligste artene på relativt tørr myr er det flerårige, stive graset blåtopp som gjerne danner tette tuelignende kloner. Blåtopp er vanlig i myrkanter og på faste (tørre) myrmatter på jordvannmyr, fra fattigmyr til rikmyr. Dessuten inngår blåtopp i fuktig hei- og engvegetasjon.

Blomstrende blåtoppskudd er på myra vanligvis 30–40 cm høge, men kan bli opptil en meter i noen tilfeller. Det beste kjennetegnet på arten er det oppsvulmede, nesten løkformede, nederste leddet på stengelen. Dette stengelleddet blir stående som en pigg i myra i flere år, og en blåtoppklon er lett å kjenne på disse piggene.

I slåttemyr  har blåtopp nokså beskjeden størrelse. Den blomstrer sjelden, og skuddene vokser gjerne hver for seg med en tetthet på et par hundre skudd per m². Hvis slåtten opphører, endres dette bildet drastisk: biomasse og blomstring øker, og det dannes tette kloner av blåtopp der andre arter konkurreres ut. I rik, gjengroende myrkantvegetasjon på Sølendet kan det finnes opptil 1200 blåtoppskudd per m². Blåtopp er blant de artene som øker mest ved gjengroing i rikmyrkant, og arten blir raskt et problem for andre, mer småvokste arter. Om gjengroingen får fortsette, vil høgvokste urter, busker og trær til en viss grad kunne konkurrere ut blåtopp, som er lyskrevende.

Våre undersøkelser viser at blåtopp går drastisk tilbake ved intensiv slått, både i plantemasse, antall skudd og antall blomstrende individer. For å redusere blåtopp er det spesielt viktig å slå med kort ljåstubb, slik at den løkformede knollen skades. Ekstensiv slått (hvert femte til tiende år, slik det praktiseres over betydelige deler av Sølendet!) med høg ljåstubb er gunstig for arten. Da rekker den å vokse seg stor, samtidig som at konkurrentene som er mer vare for slått holdes nede. I skjøtselen av gamle slåttemyrer, som på Sølendet, utgjør blåtopp en stor utfordring. Den ekstensive slåtten holder slåttemyrene åpne for kratt og skog, men blåtoppdominans over store områder er like uheldig for det biologiske mangfoldet. I noen områder på Sølendet med planlagt ekstensiv skjøtsel er det satt inn mer intensiv skjøtsel og ekstra låg ljåstubb."

---

Fra Ängar. Av Urban Ekstam, Mårten Aronsson, Nils Forshed. LTs förlag 1988.

Blant de artene som favoriseres av sein slått er blåtopp (Molinia caerulea), som effektivt samler opplagsnæring for neste vegetasjonsperiode i de oppsvulmende stråbasisene i tuene. Blåtopp vil etter flere år danne store tuer (illustrasjon til venstre). Men i det lange løp må den også fornye seg med frukter. Om slåtten settes inn for tidlig, får den konkurransekraften redusert (se illustrasjon til høyre), men ved sein slått kan arten gi bra volum med høy, men mest av halmkvalitet. Høyet inneholder mest cellulose og andre karbohydrater, nesten ingen proteiner. Nede på kontinentet brukte man blåtoppengenes høy mest til strø i fjøsene ("streuwiesen"). Blåtopp misliker sterkt gjødsling. Den mister da fordelene med næringssamling og blir undertrykt av høye, flerårige urter som mjødurt.

Slått i slutten av august, i september eller enda seinere, innebærer at selv de vegetativt tregeste engartene rekker å samle tilstrekkelig med næring i opplagringsorganene. Det var ofte fuktenger og myrer som ble slått så seint. I store deler av landet med vidstrakte arealer fuktige og våte engtyper (slåttemyrer), var det vanlig å slå disse hvert andre eller tredje år. Svært sein slått, eller slått som skjer noen år, innebærer at planter som ikke har så store muligheter for å spre seg vegetativt med utløpere og jordstammer, lettere kan hevde seg.

---

Ved manglende hevd øker forekomsten i botnsjiktet av oppreiste og tuedannende moser som torvmoser på bekostning av nedliggende, teppedannende moser som myrstjernemose og brunmakkmose

Nybø, S. & Evju, M. (red) 2017. Fagsystem for fastsetting av god økologisk tilstand. Forslag fra et ekspertråd. Ekspertrådet for økologisk tilstand, 247 s.

https://www.regjeringen.no/contentassets/7c4be071791f439b83fa035c03cdfc82/fagsystem-for-fastsetting-av-god-okologisk-tilstand_2017.pdf

På side 103 og 104 (gjengroingsprosessen):
"I bunnsjiktet øker forekomsten av oppreiste og tuedannende moser på bekostning av nedliggende, teppedannende moser. Disse prosessene er grundig gjort rede for (se f.eks. Moen & Øien 1998, Moen mfl. 2001, Moen & Øien 2012)."

"Manglende hevd vil føre til at torvveksten øker, ofte som en følge av at tuedannende moser som torvmoser øker sin forekomst. Over tid vil det gi en utvikling fra f.eks. ekstremrik myr mot fattigere typer jordvannsmyr."

Lyngstad, A., Øien, D.-I., Fandrem, M. & Moen, A. Slåttemyr i Norge. Kunnskapsstatus og innspill til handlingsplan. 106 s. NTNU Vitenskapsmuseet. Naturhistorisk rapport 2016-3.

https://www.ntnu.no/documents/10476/1269215938/2016-3+Rapport+Sl%C3%A5ttemyr+i+Norge.pdf/ba550b53-afbf-4ed6-9349-90b64a6f4f96

Side 27:
"Den største trusselen mot slåttemyr er opphør av bruk med påfølgende gjengroing. På myrflatene går prosessen sakte, og myrene kan fremdeles være åpne mange tiår etter slåtten opphørte, spesielt i høgereliggende strøk. Den langvarige, og omfattende, ekstensive bruken har resultert i en økologisk relativt stabil naturtype som er robust mot endringer i påvirkning som opphør av slått medfører. Den største endringen er at myroverflata blir mer kupert eller tuete; det blir større forskjell mellom forsenkninger og forhøyninger. I myrkantene skjer endringene raskere, og busker og kratt brer seg utover; pors (Myrica gale) i låglandet og dvergbjørk og vier (Betula nana, Salix spp.) i høgereliggende strøk. Gråolder og bjørk (Alnus incana, Betula pubescens) er også viktige arter i gjengroingsfasen, gråolder først og fremst i mellomboreal sone og lågere, bjørk i alle vegetasjonssoner under skoggrensa. I tillegg øker mengden av kantarter som marikåpe, sumphaukeskjegg, mjødurt, kvitmaure og myrfioler (Alchemilla spp., Crepis paludosa, Filipendula ulmaria, Galium boreale, Viola epipsila, V. palustris). Også forekomsten av høge grasvekster som klubbestarr, blåtopp og takrør (Carex buxbaumii, Molinia caerulea, Phragmites australis) øker på bekostning av mindre arter som særbustarr, gulstarr og myrtust (Carex dioica, C. flava, Kobresia simpliciuscula). I botnsjiktet øker forekomsten av oppreiste og tuedannende moser som torvmoser (Sphagnum spp.) på bekostning av nedliggende, teppedannende moser som myrstjernemose og brunmakkmose (Campylium stellatum, Scorpidium cossonii). Disse prosessene er grundigere gjort rede for i bl.a. Moen & Øien (1998, 2012) og Moen et al. (2001). Figur viser endringer i forekomst og blomstring for vanlige arter ved slått."

Øien, D.-I. Omanalyser av faste prøveflater i Garbergmyra naturreservat. 10 s. NTNU Vitenskapsmuseet. Botanisk notat 1998-3

https://www.ntnu.no/c/document_library/get_file?uuid=a0f9bfb0-95df-4ab2-aeb4-4105365acde5&groupId=10476

Side 2:
"Generelt fører regelmessig slått til reduksjon av busker, lyngvekster, større urter, oppreiste og tuedannende moser (f.eks. torvmoser) og strø. Grasvekster og teppedannende moser (f.eks. myrstjernemose) øker."

Hentet fra Øien, D.-I. & Moen, A. Slått og beite i utmark – effekter på plantelivet. Erfaringer fra 30 år med skjøtsel og forskning i Sølendet naturreservat, Røros. 57 s. Rapport 5 2006 i pdf-format.