Om sletting av tuedannende arter, tuer og ujevnt bunnsjikt i slåttemyrvegetasjon

Tuedannende arter er utfordringer om en skal utvikle ei slåttemyr som er sterkt preget av de økologiske prosesser som skyldes tidligere tiders (og dagens) rydding av trær og busker, og jevnlig slått (økologisk funksjonell hevdet historisk slåttemyr).

Tre arter peker seg ut på Slåttemyra: Stolpestarr Carex nigra subsp. juncea, taglstarr Carex appropinquata og blåtopp Molinia caerulea. I tillegg har vi ujevnheter i bunnsjiktet forårsaket av ulike torvmoser (svulmende torvmosematter), og andre typer ujevnheter og tuer, og andre tuedannende arter.

På nettsidene til Maridalens Venner står det i dag følgende om gjengroing og tuedanning:
"Utenom de våteste partiene så en over alt tydelige tegn på gjengroing, med bl.a. trær, busker, lyng og tuvedannende moser. Markoverflata var dessuten på fastmattemyr relativ ujevn, med små (20–30 cm) forhøyninger, som dannet små myrtuer, dels fantes også høgere tuer. På disse forhøyningene inngikk tuemoser. Slike ujevnheter gir grobunn for gjengroing av busker og trær, fordi de fleste treslag foretrekker gjennomluftet jordsmonn som tuene gir. Siden vil trærne forsterke tuedannelsen, og gjengroingen av slåttemyrvegetasjonen, fordi trærne i seg sjøl fungerer som armering for oppbygging av en mosedominert tue omkring rothalsen. De åpne, relativt lågvokste fastmattene dominert av grasvekster og urter, som er typisk for slåttemyr, skrumper da inn. Over tid reduseres/forsvinner derved åpne rikmyrsamfunn og leveområder for kalkkrevende arter knyttet til disse fastmattene." (http://www.maridalensvenner.no/vern-og-skjoetsel-av-slaattemyra.162483-25743.html)

"Markoverflata er vanligvis ujevn, med små (20–30 cm) forhøyninger som danner små myrtuer; dels finnes også høgere tuer. På disse forhøyningene inngår tuemoser, og blant disse bl.a. myrfiltmose (Aulacomnium palustre), sigdmose-arter og gullmose (Tomentypnum nitens). Høge tuer av taglstarr og stolpestarr er også vanlig i kantene." (http://www.maridalensvenner.no/vegetasjonen-paa-slaattemyra.185891-25743.html)

"Dessuten vil en forvokst bekke- og elvekant gi mangelfull vegetasjon i felt- og bunnsjikt, eller på det beste ha et feltsjikt som er dominert av store, tuedannende arter, med svart jord i mellom tuene. Dette hindrer binding av jorda i vannkanten, og gir tap av lyselskende, nærings- og fuktighetskrevende artsrike vegetasjonstyper. Bekkeblomeng er i dag en truet vegetasjonstype, særlig gjelder dette hanekamvarianten." (http://www.maridalensvenner.no/kulturmark-i-maridalen.164629-26033.html)

I strandenga rundt Lautabekkens utløp danner kvass-starr Carex acuta store tuer i sonen nærmest de rene åpne vannplantene i Maridalsvannet.

---

Asbjørn Moen og Dag-Inge Øien har gitt ut ei bok om Sølendet (Sølendet naturreservat i Røros: forskning, forvaltning og formidling i 40 år. 2012). I denne boka drøfter Anders Lyngstad slått av blåtopp. Han skriver:

"En av de vanligste artene på relativt tørr myr er det flerårige, stive graset blåtopp som gjerne danner tette tuelignende kloner. Blåtopp er vanlig i myrkanter og på faste (tørre) myrmatter på jordvannmyr, fra fattigmyr til rikmyr. Dessuten inngår blåtopp i fuktig hei- og engvegetasjon.

Blomstrende blåtoppskudd er på myra vanligvis 30–40 cm høge, men kan bli opptil en meter i noen tilfeller. Det beste kjennetegnet på arten er det oppsvulmede, nesten løkformede, nederste leddet på stengelen. Dette stengelleddet blir stående som en pigg i myra i flere år, og en blåtoppklon er lett å kjenne på disse piggene.

I slåttemyr  har blåtopp nokså beskjeden størrelse. Den blomstrer sjelden, og skuddene vokser gjerne hver for seg med en tetthet på et par hundre skudd per m². Hvis slåtten opphører, endres dette bildet drastisk: biomasse og blomstring øker, og det dannes tette kloner av blåtopp der andre arter konkurreres ut. I rik, gjengroende myrkantvegetasjon på Sølendet kan det finnes opptil 1200 blåtoppskudd per m². Blåtopp er blant de artene som øker mest ved gjengroing i rikmyrkant, og arten blir raskt et problem for andre, mer småvokste arter. Om gjengroingen får fortsette, vil høgvokste urter, busker og trær til en viss grad kunne konkurrere ut blåtopp, som er lyskrevende.

Våre undersøkelser viser at blåtopp går drastisk tilbake ved intensiv slått, både i plantemasse, antall skudd og antall blomstrende individer. For å redusere blåtopp er det spesielt viktig å slå med kort ljåstubb, slik at den løkformede knollen skades. Ekstensiv slått (hvert femte til tiende år, slik det praktiseres over betydelige deler av Sølendet!) med høg ljåstubb er gunstig for arten. Da rekker den å vokse seg stor, samtidig som at konkurrentene som er mer vare for slått holdes nede. I skjøtselen av gamle slåttemyrer, som på Sølendet, utgjør blåtopp en stor utfordring. Den ekstensive slåtten holder slåttemyrene åpne for kratt og skog, men blåtoppdominans over store områder er like uheldig for det biologiske mangfoldet. I noen områder på Sølendet med planlagt ekstensiv skjøtsel er det satt inn mer intensiv skjøtsel og ekstra låg ljåstubb."

---

Fra Ängar. Av Urban Ekstam, Mårten Aronsson, Nils Forshed. LTs förlag 1988.

Blant de artene som favoriseres av sein slått er blåtopp (Molinia caerulea), som effektivt samler opplagsnæring for neste vegetasjonsperiode i de oppsvulmende stråbasisene i tuene. Blåtopp vil etter flere år danne store tuer (illustrasjon til venstre). Men i det lange løp må den også fornye seg med frukter. Om slåtten settes inn for tidlig, får den konkurransekraften redusert (se illustrasjon til høyre), men ved sein slått kan arten gi bra volum med høy, men mest av halmkvalitet. Høyet inneholder mest cellulose og andre karbohydrater, nesten ingen proteiner. Nede på kontinentet brukte man blåtoppengenes høy mest til strø i fjøsene ("streuwiesen"). Blåtopp misliker sterkt gjødsling. Den mister da fordelene med næringssamling og blir undertrykt av høye, flerårige urter som mjødurt.

Slått i slutten av august, i september eller enda seinere, innebærer at selv de vegetativt tregeste engartene rekker å samle tilstrekkelig med næring i opplagringsorganene. Det var ofte fuktenger og myrer som ble slått så seint. I store deler av landet med vidstrakte arealer fuktige og våte engtyper (slåttemyrer), var det vanlig å slå disse hvert andre eller tredje år. Svært sein slått, eller slått som skjer noen år, innebærer at planter som ikke har så store muligheter for å spre seg vegetativt med utløpere og jordstammer, lettere kan hevde seg.

---

Film som viser sletting av tuer, tuedannende arter og svulmende torvmosematter

Se filmen ved å klikke på bildet, eller lenka her. Tor Øystein Olsen som sletter ujevnheter. Foto: Egil Strøm, SNO, 11. oktober 2024.

Klikk på bildet for å få det høyoppløselig, eller her.
Fra samme sted, etter at det ble slettet, og alt "slåtteavfall" ble fjernet. I forkant ble det slettet i 2020. Til høyre ble det slettet i 2021. To "striper" ble slettet i 2022 og 2023, mot den delen som er overlatt til gjengroing. Der er det bortimot 35 cm høye tuer, og gjenvokst med trær av gran, furu, bjørk og andre løvtrær og busker. Til venstre og på dette området ble det sist slått i 2010, og det har vært slått og delvis slettet i årene 1998–2004 og 2010. Hjulsporene til høyre er fra hogst på 1980-tallet og er fortsatt synlig. Foto: Tor Øystein Olsen, 24. oktober 2024. Med vidvinkel.

Med normalobjektiv. Det røde på bildet er svulmende torvmosematter av rosetorvmose Sphagnum warnstorfii.

Bildet viser den stripa som ble slettet i 2023, og den fra 2022. Vi kan se fastrute 19 (ryddet og slått siden 1997) og fastrute 18, som er overlatt til gjengroing. Der er det tuer på inntil 35 cm. Klikk på bildet for å se det høyoppløselig, eller her. Foto: Tor Øystein Olsen, 20. oktober 2023.

---

Bildet viser hvordan taglstarr Carex appropinquata (bildene fra Artsdatabanken er fra Slåttemyra i 2013) danner store, solide tuer, enda det sist ble slått og slettet der i 2016. Foto: Tor Øystein Olsen, 14. mai 2024.

Store tuer av stolpestarr blir slettet. Siste gang denne delen ble slått var i 2010, derfor er det en del kratt som også blir fjernet. Vassrørkvein Calamagrostis canescens danner også delvis tuer. Foto: Tor Øystein Olsen 12.10.2019.

Bildet viser kontrasten mellom den vestlige delen av Slåttemyrbekken og den østlige delen av bekken, helt i sørøst. På vestsiden ble det gradvis ryddet for trær og busker fra 2005, og har vært årlig slått etter det, mens det på østsiden er overlatt til gjengroing. Foto: Tor Øystein Olsen, 25. mai 2023.

Motsatt retning av forrige bildet. En sone langs Slåttemyrbekken i Seterdalskroken har blitt slått hvert år siden 2007. Merk kontrasten til den delen til høyre som er overlatt til gjengroing. Foto: Tor Øystein Olsen, 19.05.2020.

Myrstjernemose (Campylium stellatum) dominerer til venstre i bunnen, i motsetning til høyre, der det har blitt overlatt til gjengroing, og hvor rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii) totaldominerer. Klikk på bildet, eller her, for å få det høyoppløselig. Foto: Tor Øystein Olsen 22.10.2022.

Blåtopptuer Molinia caerulea fra den delen av Seterdalskroken som er overlatt til gjengroing. Foto: Tor Øystein Olsen, 25. mai 2023.

Fra Bakkemyra, ei kildemyr fra rett nedenfor ei eustatisk kilde. Det har vært slått og slettet siden 1997, og hvert år siden 2006. Merk kontrasten til høyre som er overlatt til gjengroing. Foto: Tor Øystein Olsen, 18. mai 2022.

Blåtopptuer Molinia caerulea rett til høyre i den gjengroende delen. Foto: Tor Øystein Olsen, 6. juni 2021.

---

Ved manglende hevd øker forekomsten i botnsjiktet av oppreiste og tuedannende moser som torvmoser på bekostning av nedliggende, teppedannende moser som myrstjernemose og brunmakkmose

Nybø, S. & Evju, M. (red) 2017. Fagsystem for fastsetting av god økologisk tilstand. Forslag fra et ekspertråd. Ekspertrådet for økologisk tilstand, 247 s.

https://www.regjeringen.no/contentassets/7c4be071791f439b83fa035c03cdfc82/fagsystem-for-fastsetting-av-god-okologisk-tilstand_2017.pdf

På side 103 og 104 (gjengroingsprosessen):
"I bunnsjiktet øker forekomsten av oppreiste og tuedannende moser på bekostning av nedliggende, teppedannende moser. Disse prosessene er grundig gjort rede for (se f.eks. Moen & Øien 1998, Moen mfl. 2001, Moen & Øien 2012)."

"Manglende hevd vil føre til at torvveksten øker, ofte som en følge av at tuedannende moser som torvmoser øker sin forekomst. Over tid vil det gi en utvikling fra f.eks. ekstremrik myr mot fattigere typer jordvannsmyr."

Lyngstad, A., Øien, D.-I., Fandrem, M. & Moen, A. Slåttemyr i Norge. Kunnskapsstatus og innspill til handlingsplan. 106 s. NTNU Vitenskapsmuseet. Naturhistorisk rapport 2016-3.

https://www.ntnu.no/documents/10476/1269215938/2016-3+Rapport+Sl%C3%A5ttemyr+i+Norge.pdf/ba550b53-afbf-4ed6-9349-90b64a6f4f96

Side 27:
"Den største trusselen mot slåttemyr er opphør av bruk med påfølgende gjengroing. På myrflatene går prosessen sakte, og myrene kan fremdeles være åpne mange tiår etter slåtten opphørte, spesielt i høgereliggende strøk. Den langvarige, og omfattende, ekstensive bruken har resultert i en økologisk relativt stabil naturtype som er robust mot endringer i påvirkning som opphør av slått medfører. Den største endringen er at myroverflata blir mer kupert eller tuete; det blir større forskjell mellom forsenkninger og forhøyninger. I myrkantene skjer endringene raskere, og busker og kratt brer seg utover; pors (Myrica gale) i låglandet og dvergbjørk og vier (Betula nana, Salix spp.) i høgereliggende strøk. Gråolder og bjørk (Alnus incana, Betula pubescens) er også viktige arter i gjengroingsfasen, gråolder først og fremst i mellomboreal sone og lågere, bjørk i alle vegetasjonssoner under skoggrensa. I tillegg øker mengden av kantarter som marikåpe, sumphaukeskjegg, mjødurt, kvitmaure og myrfioler (Alchemilla spp., Crepis paludosa, Filipendula ulmaria, Galium boreale, Viola epipsila, V. palustris). Også forekomsten av høge grasvekster som klubbestarr, blåtopp og takrør (Carex buxbaumii, Molinia caerulea, Phragmites australis) øker på bekostning av mindre arter som særbustarr, gulstarr og myrtust (Carex dioica, C. flava, Kobresia simpliciuscula). I botnsjiktet øker forekomsten av oppreiste og tuedannende moser som torvmoser (Sphagnum spp.) på bekostning av nedliggende, teppedannende moser som myrstjernemose og brunmakkmose (Campylium stellatum, Scorpidium cossonii). Disse prosessene er grundigere gjort rede for i bl.a. Moen & Øien (1998, 2012) og Moen et al. (2001). Figur viser endringer i forekomst og blomstring for vanlige arter ved slått."

Øien, D.-I. Omanalyser av faste prøveflater i Garbergmyra naturreservat. 10 s. NTNU Vitenskapsmuseet. Botanisk notat 1998-3

https://www.ntnu.no/c/document_library/get_file?uuid=a0f9bfb0-95df-4ab2-aeb4-4105365acde5&groupId=10476

Side 2:
"Generelt fører regelmessig slått til reduksjon av busker, lyngvekster, større urter, oppreiste og tuedannende moser (f.eks. torvmoser) og strø. Grasvekster og teppedannende moser (f.eks. myrstjernemose) øker."

Hentet fra Øien, D.-I. & Moen, A. Slått og beite i utmark – effekter på plantelivet. Erfaringer fra 30 år med skjøtsel og forskning i Sølendet naturreservat, Røros. 57 s. Rapport 5 2006 i pdf-format.

---

Utdrag fra "Edvardsen, A., Halvorsen, R., Bratli, H., Bryn, A., Dervo, B., Erikstad, L., Horvath, P., Simensen, T., Skarpaas, O., van Son, T.C. & Wollan, A.K. 2024. Natur i Norge. Variasjon satt i system. – Universitetsforlaget, Oslo.":

Hevdbetingete våtmarkssystemer

"Den sterke økningen i folketallet mot slutten av 1700- og utover på 1800-tallet gjorde at mange våtmarker ble brukt til jordbruksformål. I tillegg til utmarksbeite ble myrer slått i stort omfang over hele landet. Da denne utmarksbruken nådde sitt høydepunkt i siste halvdel av 1800-tallet, ble mer fôr hentet fra utmark enn fra innmark. Høsting av fôr på myr går imidlertid mye lenger tilbake.

Bare jordvannsmyr er egnet som slåttemyr, først og fremst mer kalkrike myrer. Myrslått forutsetter at overflata er jevn og egnet for bruk av ljå. I tillegg må torva være fast nok til å tåle tråkk. Den ideelle slåttemyra er derfor en fastmattedominert, kalkrik myr. Tilrettelegging for slått innebærer fjerning av tuer og eventuelle vedvekster som trær og busker. Langvarig tradisjonell slått kan etter hvert resultere i et parkliknende landskap dominert av homogene fastmatter som likner en velstelt plen.

Slått og tilrettelegging for slått har en viss, men ikke vesentlig effekt på artssammensetningen i myr. Starr Carex spp. øker i mengde, det samme gjør noen urter, mens altså vedvekster blir borte. Dersom det finnes torvmoser, går de tilbake, mens myrstjernemose Campylium stellatum ser ut til å gå frem. NA-VK01 Slåttemyr er en hovedtype i NiN til tross for at forskjellen i artssammensetning sammenliknet med NA-VA01 Åpen jordvannsmyr som ikke blir slått, er liten. Dette skyldes prinsippet om at all semi-naturlig mark, det vil si mark med en viss hevdintensitet, skal skilles ut som egne hovedtyper.

Mekaniseringen av jordbruket og tilgangen på handelsgjødsel gjorde at slått på myr avtok raskt utover på 1900-tallet. Da annen verdenskrig brøt ut, hadde myrslått opphørt over det meste av landet. Det som finnes av NA-VK01 Slåttemyr i dag, er musealt hevdet slåttemyr der rydding og slått er gjenopptatt for å ta vare på en historisk hevdform i kulturhistorisk restaurerte landskap.

Når slåtten opphører, starter en suksesjon mot myr uten preg av hevd. Denne suksesjonen innebærer nyetablering av en tuet overflate og gjengroing med vedvekster. Slåttemyr som ikke forblir åpen, men som etter opphør av slått gror igjen med busker og trær, har sannsynligvis tidligere vært NA-VB01 Myr- og sumpskogsmark som i sin tid ble ryddet. Over tid får artene en mer ujevn fordeling på myra. Selv om slåttemyrpreget på overflatemorfologi og artssammensetning er borte, finnes fortsatt kulturhistoriske spor etter myrslått mange steder i form av utløer og stakkstenger.

NA-VK01 Slåttemyr er i prinsippet fortsatt et torvproduserende system selv om fjerning av biomasse reduserer tilfanget av dødt plantemateriale til et minimum så lenge aktiv slått pågår. Mange slåttemyrer har imidlertid også delvis blitt drenert eller på andre måter tilrettelagt for høsting på en måte som har resultert i et semi-naturlig, engpreget våtmarkssystem uten evne til torvproduksjon. Disse samles i hovedtypen NA-VK02 Semi-naturlig våteng, som er den ikke-torvproduserende parallellen til slåttemyr.

Myr som brukes til utmarksbeite, får et svakere preg av hevd enn myr som slås. Her er tråkkspor og spredt forekomst av noen beitebegunstigete arter ofte eneste tegn på beitepåvirkning. Først når høyt beitetrykk fra store dyr gir en tråkkpåvirkning som ødelegger torvas struktur, får myra et klart preg av hevd. Store, gjørmedominerte flater uten eller med svært sparsom vegetasjon utgjør hovedtypen NA-VO01 Sterkt tråkkpreget våtmark, som regnes som sterkt endret mark.

Annen menneskepåvirkning i våtmarkssystemer

Våtmarkssystemer har også blitt utnyttet til andre formål enn høsting av fôr. Torv har i lange tider vært brukt som brensel og torvstrø i fjøs og staller langs hele den treløse norskekysten. Næringsmessig utnyttelse av myr skjøt for alvor fart omkring forrige århundreskifte og ledet til stiftelsen av Det norske myrselskab i 1902. I selskapets regi ble det foretatt en omfattende ressurskartlegging av torvmarker over hele landet, for å legge til rette for oppdyrking av myr til jordbruksformål, torvstrøproduksjon og produksjon av brenntorv (figur 4.121, se også avsnittet om kystlynghei). Oppdyrking av myr innebærer grøfting, pløying av overflatetorva og gjødsling med sikte på omgjøring til et fastmarkssystem. Torvstrøproduksjon og uttak av brenntorv har samme effekt på økosystemet. I begge tilfeller kuttes lag av overflatetorva som tørkes og bearbeides videre. Det som blir igjen, tilsvarer hovedtypen NA-VM01 Sterkt endret torvmark.

Gjennom hele 1900-tallet har myr- og sumpskogsmark blitt grøftet for å fremme produksjon av trevirke. Drenering av myr medfører endring av miljøforholdene i retning fastmark, en langsom prosess som ikke nødvendigvis fører til målet. Grøftet myr tilhører hovedtypen NA-VM01 Sterkt endret torvmark inntil dreneringsprosessen har resultert i et fastmarkssystem."

---

Les også:

Variasjon og gradvise overganger fra fuktig og frisk fastmark – via rik fukteng – til ulike typer myr

Om myr, torv, torvmoser, grunnvann, torvmassivenheter, myrtyper, myrstrukturer, gradienter og indikatorarter

Om Slåttemyra