Øyungsdammen (Øyungsdemningen)

Av Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 2008.

Øyungsdemningen er blant de største i Marka med en lengde på 195 meter, en bredde på 4 meter og en høyde på 6 meter. Demningen ble aldri fullført etter de opprinnelige planene og har derfor fått tilnavnet "den ufullendte". Demningen er i dag et landemerke og et kulturminne, og har stor opplevelsesmessig betydning for alle de tusener som tar turen opp fra Skar.

For lang tid tilbake var det en tredemning noe lenger ute i vannet, ved skjæret, eller steinene. I 1875 fikk Skar Kruttverk tillatelse til å bygge en steinkistedam ved Øyungen for å sikre jevn vanntilførsel til verket.

Av damtyper skiller vi mellom kistedam av laftet tømmer fylt med stein, fyllingsdam bygd av stein og/eller jord, bukkedam av skråstilt tømmervegg, steindam bygget opp av granittblokker og betongdam.

Mange av demningene i Marka ble ombygd og modernisert først på 1900-tallet. Da Akerselvens Brukseierforening i 1876 tok over vannrettighetene, fløtingen og plikten til å vedlikeholde demningene, ble de gamle kistedammene gradvis skiftet ut med steindemninger. Det er kistedammer bare et par steder i Marka i dag; ved Store Gørja og Myrtjernet. Disse er imidlertid av nyere dato, men de er fine illustrasjoner på tidligere tiders demninger. Øyungsdemningen ble påbegynt i 1915 og fullført i 1916 til den lovlige, gamle oppdemmingshøyden. Nordmarkens eier ønsket ikke noen høyere oppdemming.

Flere av veiene i Marka ble bygd i forbindelse med damreguleringen. Gamleveien til Øyungen skal ha blitt fullført i 1908 i forbindelse med arbeider på Øyungsdammen tidlig på 1900-tallet. Nordmarksveien fra Hammeren til Skjærsjøen ble bygd omkring 1900. Den gamle Øyungsveien er anlagt sjeldent fint og smidig i terrenget. Enkelte steder er den bygd opp av steinblokker, og det er lagt steinsatte løp der bekker krysser veibanen. Tidligere var det bom ved fjellskjæringen syd for Stilla.

Et stykke vest for Øyungsdemningen ligger ruinene etter Helgheim, eller Halofvillaen. Her var det før i tiden våningshus, uthus med stall og fjøs, vedskjul og hønsehus. Stedet hørte til Skar gård, og Helga Lilloe skal ha bodd der i mange år. Hun var datter av Harald Lilloe som drev Skar gård fram til 1898. Oslo kommune overtok eiendommen på slutten av 1940-tallet, og bygningene ble revet sist på 1950-tallet. Den siste familien som bodde der fast var Even Myrheim med kone og barn. Vinteren 1951–52 var det skole på Helgheim, der også barna fra Liggeren var med. Året etter ble skolen flyttet til Liggeren.

Ute ved sletta, rett vest for demningen, lå det ei hytte som ble kalt "Kvandehytta", og noen hundre meter syd for demningen lå Øyungshytta og båthuset til fløterkarene.

Ved den lille vollen på østsiden av vannet, 200–300 meter nord for demningen, lå før i tiden den lille plassen Damstokk. Dette var en husmannsplass under Nordbråten, og i 1865 bodde det en husmann og skogsarbeider der. Han var nok også en slags damvokter på den gamle Øyungsdammen som lå ved skjæret litt lenger syd.

På veien mellom Øyungen og Tømte, oppe i Golenna ved Godtølbekken, lå det før i tiden en liten plass som ble kalt Brenna, og Torstein het han som bodde der.

---

Tømmerfløting omkring 1900

Av Sheldon Reinholdt, fra årsskrift Maridalens Venner 1989

Lørdag 29/9-84 tok jeg meg en tur opp mot og forbi Øyungen. Oppe på Brenna traff jeg et ektepar. Vi kom i prat, og de fortalte at til tross for at de bodde på Holmlia, dro de gjerne til Maridalen og terrenget nordenfor. Jeg fortalte litt om Maridalens Venner, og de meldte seg inn på stedet. Arne Lindh lånte meg snart etter den boken som nedenstående klipp og bilder er hentet fra.

"AKERSELVENS BRUGSEIERFORENING

GJENNEM FEMTI AAR

1867–1917

EN HISTORISK OVERSIGT

UDARBEIDET AF
FORENINGENS SEKRETÆR
INGENIØR HANS BULL

CHRISTIANIA
1918"

(Avskrift fra side 37 i boken om Akerselvens Brugseierforening gjennom 50 år (1867–1917))
"KONTRAKT:

Vi Underskrevne, Jeg Baron Harald Wedel-Jarlsberg, Eier af Nordmarken, og jeg Felttøimester Stephan Mejdell, paa Militæretatens Vegne have Dags Dato indgaaet ligesom vi herved indgaa med hinanden følgende Kontrakt:

1. Det tilstaaes Staten, som Eier av Skars Krudtverk, Ret til at bygge og vedligeholde Dam for Insøen Øiungen af samme Høide som den nuværende for Krudtverket, svarende til et Forbrug av 12 Kubikfod pr. Sekund.
2. Som Godtgjørelse for denne Ret erlægger Staten som Eier af Skars Krudtverk til Baron Wedel-Jarlsberg eller kommende Eier av Nordmarken 50 – femti Spd. aarlig, der betales med Halvdelen hver 11 te Juni og 11 te December.
3. Baron Wedel-Jarlsberg forbeholde sig fuld Flødningsret gjennem Øiungen og Øiungselven ligesom i Tilfælde Dispositionsret over Dammen, i den Tid selve Flødningen foregaar. Dammen skal indrettes for Flødning.
4. For at betegne den tilladelige Opdæmningshøide indslaaes ved hver ende af Dammen Meerkepæl i Høide med den nuværende Dams Overkant.
5. Denne Overenskomst staar kun ved Magt, saalenge Staten vedbliver at være Eier af Krudtverket.

Nærværende Kontrakt, som bliver at udærdige paa behørigt stemplet Papir, forbliver i mit (Baron Wedel-Jarlsbergs) Værge, hvorimod en af begge Parter underskrevet Gjenpart af Kontrakten overleveres til Militæretaten.

Kristiania den 30 te Juli 1874

Harald Wedel-Jarlsberg    Steph. Mejdell"

Side 4:
"[...] Vasdraget ovenfor Maridalsvand har været lidet udnyttet i Industriens Tjeneste. I Elven mellem Lille og Store Fidlingen og ved Katnoselven har der i ældre Tider været Kvernbrug, ved Elven mellem Sandungen og Hakloa laa en Kvern og et lidet Sagbrug, ved Elven mellem Skjærsjøen og Maridalsvand laa et Sagbrug og de industrielle Anlæg ved Maridalshammeren.

I det østre Vasdrag laa øverst i Maridalen ved Elven mellem Øiungen og Dausjø Skars Krudtverk, et Sagbrug nedenror dette og Kristiania Uldspinderi.

Alle disse Anlæg er nu nedlagt. Det eneste, som nu er i Drift, er Kristiania Kommunes Elektricitetsverk ved Hammeren, anlagt omkring 1900, og som udnytter Faldet mellem Skjærsjøen og Maridalsvandet.

Vasdraget har ovenfor Maridalsvand væsentlig været udnyttet i Flødningsøiemed. Den daværende Eier fik Midten af det 17de Aarh. Flødningsprivilegium i Vadraget; men en Flerhed af Sjøerne maa allerede paa den Tid have været opdæmmet for at skaffe Damvand til Flødningen.

Vasdraget nedenfor Maridalsvand har væsentlig været udnyttet i industrielle Øiemed; men vel ogsaa i den øverste Del til Flødning, da det hovedsagelig var Sagbrug, som laa ved Elven. For Tiden flødes der kun mellem Maridalsoset og Brække Brug. [...]"

Side 94:
"[...] B. ØSTRE VASDRAG

14. Dammen foran Dausjøen. Aldeles nedraadnet Dam, beliggende under Broen mellem Næs og Berntsberg.

Nedslaaet en Bolt i stor Sten paa venstre Bred.

Bolten beliggende 17' ovenfor Dammen og 351 fra østre Broende. Boltehullets Overkant ligger 4' 6" under den antagelige Høide af Damkronen, som denne laa og 4' 2" over Damstokken i de 2 Løb, som har været anbragt i Dammen, og hvoraf det paa høire Bred, som skal have været benyttet som Flødningsløb, er ca. 18'6" bredt, og det andet Løb, som har været Overvandsløb, er 13' bredt.

15. Dammen foran Øiungen. Dammen er bygget i 1875. Henvises forøvrigt til Konduktør-Forretningen af 15de Juni samme Aar. [...]"

Side 151, 1905:
"[...] Om Vaaren blev udført et mindre Arbeide ved Skjærsjøen, idet Udløbet blev sænket mellem Dammen og selve Sjøen ved Udgravning af en Rende gjennem en Banke, som laa og dæmmede for Afløbet.

Arbeidet blev udført, medens Brugene delvis stod paa Grund af Vandmangel. Driften af Hammerverket var ligeledes af samme Grund indstillet, medens Arbeidet paagik.

I 1906 modtog Bestyrelsen Tilbud om Kjøb af Eiendommen Nordbraaten i Maridalen. Eiendommen havde tildels Strandlinje mod Øiungen, og den projekterede Dam for Øiungen laa paa dens Grund. Da Prisen fandtes at være rimelig, blev Handelen gjort. [...]"

side 152, 1908:
"[...] Til Kontrol af Kristiania Elektricitetsverks Vandforbrug i Skjærsjøelven blev der samtidig bygget en Overfaldsdam over Skjærsjøelven nedenfor Verkets Afløbskanal, og en selvregistrerende Vandstandsmaaler blev opsat for Observation af Vandstanden ovenfor denne. Tomten blev mod en aarlig Afgift overladt af Grundeieren, Statsminister Løvenskiold.

For samtlige Vandstandsmaalere blev der opført smaa Murhuse. Det daglige Tilsyn med Maaleapparaterne og deres Optegnelser har senere været udført af Vandføringskontrolløren.

I de samme Aar blev der paabegyndt forberedende Arbeider for Opførelse af Øiungsdammen. En af de fra Veianlæggene tiloversblevne Arbeiderbarakker blev flyttet over og opsat i Nærheden af det nye Damsted, og man gik igang med Anlæg af ny Vei mellem Øiungsdammen og Hovedveien i Maridalen. For det meste blev Veien liggende paa Nordbraatens Grund og efter den gamle Gaardsvei mellem Nordbraaten og Hovedveien; men paa en kortere Strækning blev ved Kjøb erhvervet den nødvendige Grund. Veien er 2,0 km. lang. Paa en ny Bro passerer den Øiungselven lige nedenfor Skars Krudtverk. Veien blev fuldført i 1908.

Ved Kontrakt med Eieren af Skars Skog fik Brugseierne sikret sig Ret til den projekterede Opdæmning af Øiungen for denne Eiendoms Vedkommende. De øvrige Grundeiere ved Øiungen var og er fremdeles Nordmarkens Eier og Christiania Kommune. [...]"

Side 152, 1909:
"[...] I Januar 1909 paabegyndtes Arbeider for Ombygning af Dausjødammen. Den gamle Dam var daarlig, den lækkede meget og foraarsagede store Vandtab under Flødningen, da Dausjøen ikke kunde holdes. [...]"

Side 162, 1914:
"[...] Bestyrelsen besluttede at ombygge den gamle Trædam for Øiungen, som var i en yderst mislig Forfatning og kun med stor Risiko kunde anvendes til den lovlige Opdæmningshøide og til Tømmerflødning. Dammen blev derfor besluttet bygget efter Planen for den forøgede Opdæmning som Stendam og saaledes, at den kunde paabygges til den fulde projekterede Høide, og Arbeidet blev paabegyndt Vaaren 1915. [...]"

Side 162, 1916:
"[...] Øiungsdammen blev i Løbet af 1916 opført til en saadan Høide, at Øiungen ved den kan opdæmmes til hidtilværende lovlige Høivandstand, og den gamle Treedam blev nedrevet. [...]"

Side 204:
"For selve Flødningsarheidets Udførelse er det bare nogle enkelte Elver, som aarligaars volder extra Bryderi, da de fleste er sat i god Stand, og det kan gaa mange Aar mellem hver Gang, der voldes Flødningen særlige Ulemper. I de korte Elvestykker er der sjelden nogen Vanskeligheder. Der er særlig Katnoselven, Skjærsjøelven og Øiungselven, som kan volde væsentlig Bryderi.

Myrtjernselven er god med jevnt Fald øverst og nederst. Omtrent midtveis findes en Fos, 'Myrtjernshelvede', hvor Bruget tidligere altid satte sig; men efterat der i 1910 blev bygget en Løftedam under Fossen, har det gaaet bra. Bjørnsjøelven er ligeledes pen øverst og nederst; men den har ogsaa sit 'Helvede' omtrent midtveis. Her sætter der sig stadig Hauger under Flødningen; men de løsner som Regel af sig selv under Vandets øgende Tryk. 'Bjørnsjøhelvede' er et længere Stryg i Bunden af et trangt Gjel, hvor det er umuligt for Folk at komme, naar Vandet gaar. Under Elverensningen maa derfor Vandet afstænges, saa Fløderne kan komme til og løsne Landhauger, for Vandet atter slippes paa. Katnoselven kan volde meget Bryderi enkelte Aar, naar der sættes sig Hauger i den store Kvernhusfos næsten nede ved Sandungsvandet. Skjærsjøelven kan ogsaa enkelte Aar være lei. Den har 5 Fosser, som alle er indbygget ved store Mure. Det har hændt, at en enkelt Tømmerhaug har revet ned Mure for flere Tusen Kroners Værdi. Øiungselven er dog den værste. Den har paa den nedre Del 6 stygge Fosser, og her sidder Bruget gjerne hvert eneste Aar. Under Flødningen fra Øiungen anvendes hele Flødningsmandskabet, ca. 30 Mand. Øiungen selv er saa liden, at dens Vandmængde ikke rækker til Flødningen, og den maa desuden holdes fuld, for at Elven kan faa tilstrækkelig Vandføring. Der maa derfor slippes Bagvand helt fra Helgeren og ved alle de mellemliggende Damme, ved Gaaslungen, Myrtjern og Helgeren maa der ligge Vagt for efter Ordre at aabne og slaa Dammene, eftersom Flødningen gaar, og Haugerne bliver i Fossene. Faar man ikke løsnet dem i deres Begyndelse, bygger de snart op og stænger Elven. Dammene maa da slaaes, og Elven tørlægges, saa Haugen kan hakes ud Stok for Stok. Men det hænder ofte, at Vandtrykket kan blive saa stort, at Haugen gaar af sig selv. Tykke Tømmerstokker knækker med skarpe Smeld og Stubbene, ja hele Stokker, kan slynges langt paa Land, naar Haugen tager Veien gjennem Fossen, og først naar den kommer i smulere Vand, deler den sig. Flødningen fra Øiungen til Dausjøen kan være gjort paa et Døgn; men det har ogsaa hændt, at det meste af Ugen er gaaet med og endda uden større Hviletid for Fløderne. En betydelig Lettelse var det at faa Telefonledning langs Elven. Tidligere maatte der springes med Bud om Vandslipningen til Dampasserne helt til Helgeren.

Østflødningen fra Kalvsjøen til Maridalsvandet tager gjerne 5 Uger eller saa. I Slutten af Juni er den som Regel fuldført.

I vestre Vasdrag fremmes 'Forflødningen' først. Bruget fra Sandungen og Hakloa samles i Bjørnsjøen med Fyllingsbruget, og dette gaar saa frem til Maridalsvand i én eller flere Slipninger efter Forholdene.

'Nordflødninge' – Bruget fra Spaalen, Fidlingen og Katnosa – samles ved Katnosdammen. Det gaar herfra underett og kommer gjerne i Sandungen i saa god Tid, at det kan flødes herfra samtidig med Slipninger nedenfor.

Nordflødningen kommer til Bjørnsjøen omtrent ved de Tider, Forflødningen er fremme i Maridalsvand, naar Veiret ikke er altfor vrangt.

Naar Nordflødningen passerer, renskes Vande og Elve for gjenliggende Last.

Brugseiernes Befatning med Flødningen afbrydes, naar Virket er leveret i Maridalsvand. Nordmarkens Eier modtager det her i sine egne Lænser og foretager Skilningen og Flødningen over Maridalsvand. Brugseierne modtager siden Tømmeret i Lænse ved Maridalsdammen og besørger Flødningen forbi Kjelsass Brug til Brække Dam. Her anvendes bare to Mand, og Flødning foregaar i nogle Timer ad Gangen 1 à 2 Dage i Ugen til senhøstes, efterhvert som Tømmeret skjæres paa Brække Sag. Flødningen foregaar ved almindelig Brugsvandføring.

Det har altid lykkedes at fuldføre Flødningen inden de i Kontrakten fastsatte Terminer, om det end mangen Gang har knebet, naar Vandbeholdningerne har været smaa og Veiret uvilligt. Store Vandbeholdninger har ogsaa heftet Flødningen for at undgaa Vandspild.

Efterat Hammerverket blev igangsat, og man har maattet slippe de 80 Kubikfod pr. Sekund gjennem Hammerelven, har det været vanskeligt i vandfattige Aar samtidigt at tilfredsstille baade Kravet om Hammerelvens Vandføring og Flødningsterminernes Overholdelse. I 1905 og 1907 maatte Hammerverket stanses en Tid om Vaaren under Opsamling af Flødningsvand i Bjørnsjø.

I de 40 Aar siden 1877 har Flødningen gjennemsnitlig medtaget 58 Dage pr. Aar. Til og med 1906 var Gjennemsnittet 54 Dage. I de sidste 10 Aar har Flødningen gjennemsnitlig medtaget 68 Dage. I 1907 og 1914 gik Flødningen særlig uheldig; der blev da brugt ialt 88 og 87 Dage.

Der har stadig været anvendt omtrent lige stort Mandskab pr. Aar. Man vil se, at Flødningstiden har steget endel med det gjennem Aarene voksende flødede Kvantum; [...]"

---

Den ufullendte dam

Når vi i våre dager besøker Øyungsdammen møter vi et uferdig byggverk. Deler av dammen er ca. 3,5 m høyere enn den laveste delen. Dammen ble ikke fullført til denne høyde fordi arbeidet ble stoppet i 1917. Utbyggeren Akerselvens Brugseierforening hadde ikke skaffet seg de nødvendige offentlige tillatelser. Og disse fikk Brukseierforeningen ikke fordi den heller ikke fikk myndighetene med på å ekspropiere det areal som ville bli neddemmet. Ekspropriasjon var nødvendig fordi grunneieren Løvenskiold ikke var interessert i å avstå grunn etter Brugseierforeningens tilbud.

Brugseierforeningen hadde på sin side tatt utgangspunkt både i behovet for større vannmengder ved fløtingen i den vanskelige Skarselva og i en interessant kontrakt med Christiania kommune av 12/10 1899.

§ 10 Kommunen fikk tillatelse av brukseierforeningen til å flytte sitt vanninntak til Skjærsjøen (258 m.o.h.) eller til Sognsvann (183 m.o.h.) med tunnel fra Skjærsjøen. (Øyungens vannspeil er i dag 282 m.o.h.)

§ 11 Kommunen fikk tillatelse til å føre vann fra Trehørningen og Helgeren til Skjærsjøen.

Brugseierforeningen trodde altså at den skulle få bygge en stor dam, men den gang ei.

I 1960-årene, da Oslo vokste som verst, ble Maridalen vurdert som utbyggingsfelt. Da måtte vanninntaket flyttes lenger opp i Marka. Da ble det vurdert å bygge dammen høyere i sydenden av Bjørnsjøen, ny stor dam ved utløpet av Skjærsjøen med flytting av veien lenger opp i lia mot Kamphaug og fullføre dammen i Øyungen med tunnel gjennom åsen til Skjærsjøen. For å øke vannmengden fra Nordmarka vurderte man også å pumpe vannet opp fra Randsfjorden og la det renne sydover via Katnosa. Fra Skjærsjøen kunne vannet ledes i tunnel til byen vest for Maridalsvannet. De tekniske muligheter er fortsatt til stede for en slik løsning med en sving på tunnelen via Brekke og øst til renseanleget Oset.

På trærne rundt Øyungen finner vi fortsatt mange steder hvitmalte ringer. De viser antatt vann-nivå ved fullført Øyungsdam.

Nedenfor gjengis et brev fra Skogvesenet 11/3-70. Det var punktum for endret vanninntak den gang.

---

"Firma Løvenskiold-Vækerø
Drammensvn. 230
Oslo 2

Makeskifte ved Øyungen

Hermed underrettes De om at spørsmålet om fullførelse av Øyungsdammen inntil videre er stillet i bero i påvente av utredning av andre alternativer for vannforyningen.

Inntil nærmere avklaring har funnet sted blir det derfor heller ikke aktuelt å gjennomføre det pågående makeskifte.

Oslo, den 11. mars 1970
Skogvesenet

Bjarne Mjaaland"

---

Historien om Øyungsdammen

Av Helge Rendammen, fra årsskrift Maridalens Venner 1991

Det er noe merkelig med Øyungsdammen – den ble liksom aldri ferdig. Og takk for det – for om nå vannspeilet skulle ligget i høyde med de øverste steinblokkene på denne røslige granittmuren, så ville det i alle fall vært tynt med det som opprinnelig ga sjøen navn: Alle øyene i dette vakre Nordmarksvannet. Men mange har lurt på hvorfor dammen står slik den gjør – og her prøver vår medarbeider å gi noe av bakgrunnen for merkverdigheten.

Man kan aje og okke seg så meget man vil over moderne skogsbilveier, kraftlinjer og flatehugster. Men det spørs om i alle fall Nordmarka har opplevd mer ståk og konsentrerte tekniske inngrep enn de som skjedde mellom 1875 og første verdenskrig.

I alle fall må forandringene fra det tilvante ha vært dramatiske for datidens nordmarkinger: Veibygging, brakkebyer, skyting og minering. Marka sto på ende i de årene!

Nå har alderens patina lagt seg over minnene om den svære anleggsvirksomheten i tiden omkring århundreskiftet, de er blitt til nordmarkshistorie – og til trekk i landskapet vi i dag kanskje ikke ville være foruten?

Utover på 1800-tallet øket industriutbyggingen langs Akerselven sterkt. Virksomhetene var helt avhengige av driftsvann til vannhjul og senere til turbiner. For å sikre en bedre regulering av vannføringen fra Nordmarksvassdragene, ble Akerselvens Brugseierforening stiftet i 1867. På den tiden var vannene innover i Marka stort sett demmet opp ved enkle fløtningsdammer av laftverk, såkalte steinkistedammer. Mange av dem var i skral forfatning. Å få skikk på dammene ble derfor en viktig oppgave for den nye foreningen.

I 1876 overdro baron Harald Wedel Jarlsberg disposisjonsretten for sine dammer i Nordmarka til Akerselvens Brugseierforening.

Kontraktsummen var 100 000 spesiedaler, tilsvarende 400 000 kroner i datidens pengeverdi. (Når Oslo kommune i dag "bestemmer" over vannene og dammene i Nordmarka, bunner dette i at kommunen overtok brukseierforeningens rettigheter og plikter ved en overenskomst i 1952.)

Kontrakten mellom Wedel Jarlsberg og Akerselvens Brugseierforening gir de juridiske detaljer som regulerer bruken av vassdragene.

Som et kuriosum kan jo nevnes at fløtningsavgiften som Wedel Jarlsberg skulle betale brukseierforeningen, var på kr. 1,- pr. tylft. Denne prisen ble stående helt til fløtingen i Nordmarka opphørte for noen år siden!

Umiddelbart efter at denne avtalen var undertegnet, begynte store arbeider med å fornye dammene i Nordmarka. I det såkalte "Østre Vassdrag", fra Kalvsjøen og Gørjene, forbi Gåslungen og Øyungen, ble således ny granittdam bygd ved Helgeren i 1889.

Ved Øyungen var det også dam fra gammelt. Bygd ikke bare for fløtningsformål, men også for å gi driftsvann til kruttverket på Skar. I 1874 gir Wedel Jarlsberg Staten, som eide kruttverket, lov til å anlegge en ny dam. Den ble imidlertid utført som tradisjonell "steinkiste", og sto ferdig året etter.

Det var forøvrig ikke bare kruttverket som i gamle dager nøt godt av vannet fra Øyungen. Ved Skar har det ligget både sagbruk og en ullvarefabrikk ...

Ennå før restaureringen av fløtnings- og reguleringsdammene var sluttført, meldte det seg nye behov som også måtte trekke veksler på Nordmarka: For å sikre drikkevannsforsyningen til den raskt voksende hovedstaden, ble det inngått en avtale mellom Kristiania kommune og Akerselvens Brugseierforening om å utvide Maridalsvannets naturlige nedslagsfelt ved å overføre vann fra vassdrag som til da hadde rent andre veier enn mot Maridalen. Slik ble for eksempel vannet fra Ørfiske ledet via tunnel til Movann i stedet for å gå til Nitelva.

Trehørningens nedslagsfelt hadde avrenning mot Hakadal, men med tunnel fra Trehørningen til Helgeren ble det nå Maridalsvannet som heretter fikk nyte godt av dette tilsiget. Og vannet fra Gjerdingen ble ført i tunnel til Store Daltyven, som igjen fikk tunnelavløp til Sandungskalven.

Alle disse arbeidene ble stort sett sluttført i årene frem mot 1910. De medførte – som nevnt – en travel virksomhet, vel så hektisk som dambyggingen noen tiår tidligere. Blant annet ble den første kjørbare Nordmarksveien bygget i forbindelse med vannoverføringene.

I mellomtiden var kruttverkets dam begynt å skrante: Den "var i en yderst mislig Forfatning og kunde kun med stor Risiko anvendes til den lovlige Opdæmningshøide og til Tømmerfløtning". I 1908 ble det derfor påbegynt forberedende arbeider for oppføring av ny Øyungsdam i hugget stein. Fagfolk og materiell fantes det jo flust av i marka allerede! En av de tiloversblevne arbeiderbrakker fra veianleggene ble flyttet og oppsatt i nærheten av det nye damsted, og man gikk i gang med ny vei mellom Øyungsdammen og hovedveien
i Maridalen. For det meste ble veien liggende på Nordbråtens grunn og etter den gamle gårdsvei mellom Nordbråten og hovedveien. Den er 2,6 km lang, og slynger seg langs østsiden av elva – langt mer malerisk enn nyveien på vestsiden!

Det skulle imidlertid ennå gå noen år før man kom i gang med ny Øyungsdam. I mellomtiden ble det satset på vesentlige forbedringer for fløtningen i Østre vassdrag, som på mange steder bød tømmeret kronglete fremkomst. I Helvetesfossen, nær Gåslungen, ble det således bygd løftedam i steinfylt lafteverk i 1910. Og flere nymotens ting kom samtidig: Det ble strukket telefonledning fra Helgerendammen forbi Øyungen til Nordbråten. Den var forøvrig i bruk helt frem mot 1960, og ennå henger en og annen porselen-isolator i skauen innetter Myrtjernsdråget!

Først i 1915 kunne arbeidene på den nye Øyungsdammen begynne, og i løpet av 1916 ble den oppført "til en saadan Høide, at Øiungen ved den kan opdæmmes til hidtilværende lovlige Høivannstand, og dengamle Trædam blev nedrevet".

I protokollene for Akerselvens Brugseierforening heter det videre: "Efter Bestyrelsens bestemmelse var der ved den nye Darn udført adskillig mere Arbeide end nødvendigt for at naa dengamle Opdæmningshøide, i Forventning om at Rett til forøget Opdæmning efter Planen senere vilde kunde erhverves."
 

Men det ble – heldigvis – med planene. Øyungsdammen står der riktignok majestetisk, men altså ufullendt. Så kan man jo prøve å forestille seg hvordan ett av Nordmarkas mest idylliske vann ville ha sett ut, om "Bestyrelsen" hadde fått sin vilje.

Fløtningsdammer i Østre og Vestre Nordmarksvassdrag Akerselvens brugseierforening gjennem femti aar, 1867–1917 Årsskrift Maridalens Venner 2016: Kampen om vannet