Vegkantene er dagens slåttemarker

I flere medier blir Statens vegvesen kritisert for dagens vegkantslått. Dette er et uttrykk for manglende kulturøkologisk kompetanse og mangelfull kulturhistorisk innsikt og viser et fragmentarisk natursyn.

Som et resultat av den historiske og teknologiske utviklingen av jordbruket, tok bruken av naturlige slåttemarker (såkalte "villenger) til jordbruksproduksjon slutt for flere tiår siden. Men det er viktig å understreke at høsting av naturlig vegetasjon har fortsatt som utmarksbeite i størstedelen av landet. Utmarksbeite (og beite i gamle, naturlige havnehager) gir på mange måter svært lik vegetasjon og artssammensetning som i det historiske slåttelandskapet. Vi kaller derfor denne vegetasjonen for seminaturlig vegetasjon.

Seminaturlig vegetasjon (hevdbetinga, kulturbetinga) kan vi forstå som: Vegetasjon som er påvirket av lang tids høsting og annen menneskelig aktivitet, og der artene forekommer naturlig i regionen, men artenes fordeling og forekomst er avhengig av påvirkningen (hogst, rydding, slått, brenning, beiting). Vegetasjonen har med andre ord en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting av naturlig vegetasjon, og som består av naturlig forekommende arter, ikke innplantede eller innsådde. Ved opphør av menneskelig aktivitet, vil seminaturlig vegetasjon etter hvert miste sine karakteristiske særtrekk, og utvikle seg igjen mot naturlig vegetasjon.

Slåttemarkene hadde sin funksjon som viktige fôrressurser, og denne slåtten startet i slutten av juni, og fortsatte helt til snøen kom, avhengig av vegetasjonstyper og nærhet til gården. Det som ble slått sist, var myrene og ute på sjøene, og sistnevnte gjerne etter at isen hadde lagt seg. De tidligst slåtte områdene ble etterpå brukt til etterbeite for dyra som en hadde daglig bruk for, eller når dyra ble fraktet ned til gården etter en lang sesong i utmarka. Og selvfølgelig ble alt graset slått, helt ned til bakkenivå, og ikke i akshøyde, som mange i dag vil praktisere (visstnok for å beskytte blomstene og biene).

Som et resultat av dette hevdregimet, fikk vi en natur som ble sterkt påvirket av denne høstinga, såkalte blomsterenger. Solavhengige og konkurransesvake arter ble favorisert av denne måten å hevde naturen på, og arter som blomstrer på ettersommeren gikk eksempelvis fram i de områdene som ble tidligst slått. Å slå for seint medfører at vegetasjonen sturer, og dermed vil høstartene få vanskeligere vilkår. Dessuten slo bonden for å få vinterfôr, og slo han de mest produktive områdene for seint, fikk fôret svært liten verdi (vi ser tydelig at sauene trekker oppover i høyden utover sesongen).

Det nærmeste vi i dag kommer de historiske slåttemarkene er vegkantslåtten (med noen viktige forskjeller), selv om det er noen slåttemarker som også blir holdt i hevd musealt og bevisst forvaltningsmessig.

Det er en grunn til at det er så fargerikt med blomster langs vegkantene og at det er et yrende insektliv der (i motsetning til utafor vegkantslåttsonen). Den primære årsaken til vegkantslått er av trafikksikkerhetsmessige årsaker. Men en viktig bieffekt er et sammenhengende nett av slåttemarker på kryss og tvers gjennom det fagre landet vårt. Vegvesenet slår for det meste til riktig tidspunkt, og følger på mange måter de samme tidspunktene som i det historiske slåttelandskapet. Artene i vegkantene er tilpasset det historiske slåtteregimet, og dagens vegkantslått. Statens vegvesen må derfor få utføre jobben sin av trafikksikkerhetsmessige årsaker, og fargerike blomster og insekter setter tydeligvis stor pris på det. De fortjener en stor takk, og ikke ris!

For at diskusjonen omkring forvaltningen av våre natur- og kulturkvaliteter skal være fruktbar, må alltid formålet med forvaltningen være et helt sentralt begrep. Ulikt formål og forvaltning, gir forskjellig natur! De fleste arter vil derfor gå fram, eller tilbake, ved ulikt formål og forvaltning! Og ulik historisk bruk av naturen. Sammensetningen av arter og naturtyper vil alltid være et resultat av formålet med forvaltningen av naturen, og den historiske og teknologiske utnyttinga og høstinga av naturen til enhver tid! Og politiske og verdimessige vedtak! Naturen er ikke statisk!

Samtidig vil jeg også advare mot det jeg vil kalle et fragmentarisk natursyn.

Et fragmentarisk natursyn er kjennetegnet av:

1. I stedet for å se på helheten i forvaltningen, så tar man kun utgangspunkt i en såkalt rødlista eller sjelden art (eller en såkalt trusselart), uten kulturhistorisk forankring
2. At man ser på arten uten å sette den inn i en større økologisk sammenheng
3. At man ser på populasjoner og dyre- og plantesamfunn uten å gå inn på at de har en historie

Kritikken mot Statens vegvesen er derfor et uttrykk for et fragmentarisk natursyn, og viser mangelfull kulturøkologisk kompetanse og kulturhistorisk innsikt.

Les også artikkelen "Et forsøk på å få fram de ulike natursyn i forvaltningen av vår natur generelt, og vegkantene spesielt".

Debatt i Hamar Arbeiderblad:
Marte Lønberg 7. august 2015: "Bidrar direkte til at humler og bier forsvinner"
Tor Øystein Olsen 11. august 2015: "Vegkantene er dagens slåttemarker"

Avisa Hadeland:
Knut Sterud 30. juli 2015: – Burde ta mer hensyn

Hamar Arbeiderblad 20150811.pdf Hadeland 2015.08.12.pdf