 |
| Hjem > Restaurering av Skjervenmyra (Bruamyra) |
Restaurering av Skjervenmyra (Bruamyra)Myr kan defineres som et område med torv og en hydrofil vegetasjon som selv kan danne torv gjennom ufullstendig nedbrytning. Torv består av organisk materiale produsert på stedet i et område mettet av vann og med underskudd på oksygen. |
Begrunnelse for myrrestaurering:
Det er nå blitt politisk bestemt at myrrestaurering skal være et satsingsområde: Første bevilgning over statsbudsjettet til restaurering av myr, ble forhandlet inn av Venstre som en del av avtalen med H/Frp-regjeringen om statsbudsjettet for 2017. Da ble det satt av 13,3 millioner kroner. Men da må det bygges opp et kompetansemiljø innen forvaltningen om hva myr og torv er for noe, og kunnskaper om torvmoser, de 57 kjente artene, og deres ulike egenskaper. Dessuten er det helt avgjørende å forstå grunnvannets betydning for dannelse av torv. Denne kompetansen må hente impulser fra fagmiljøene på universitetene, særlig fagmiljøene på de naturhistoriske universitetsmuseene, og i særdeleshet NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim. I dag er måloppnåelse for myrestaurering antall km gjenfylling av grøfter. Skjervenmyra, eller tidligere kalt Bruamyra, ligger på østsiden av turveien fra Låkeberget parkeringsplass mot Ullevålseterveien, som går fra Hammeren. Flybilder fra 1937, viser at Skjervenmyra (Bruamyra) ble grøftet en gang etter 1937, og deretter plantet med skog. Som følge av at myrrestaurering har blitt et poltisk satsingsområde, startet Bymiljøetaten, i samarbeid med Statsforvalteren i Oslo og Viken og Statens naturoppsyn, å rydde bort gjengrodd skog på Skjervenmyra våren 2022. Våren 2024 begynte selve myrrestaureringen, ved å tette grøftene: "Statsforvalteren i Oslo og Viken restaurerer myra ved Skjerven i Maridalen landskapsvernområde. Restaureringen vil pågå i mai og juni 2024. Prosjektet er finansiert av Miljødirektoratet og planlagt i samråd med Oslo kommune. Statsforvalteren er tiltakshaver, mens Statens naturoppsyn har ansvaret for å følge opp arbeidene i felt." Det er vanskelig å se at restaureringen av Skjervenmyra vil føre til binding av karbon og at det blir utviklet ei velfungerende økologisk funksjonell fattig til mellomrik myr. Som følge av at de "tetter grøftene på myra ved å lage demninger av stedegen torv som hentes fra 'lånehull'", er nå grunnvannet flere steder hevet over eksisterende myroverflate, og det som er av torv. Høyst sannsynlig vil utviklingen bli det motsatte av å binde karbon, da tidligere torv delvis har blitt dekt av et vannspeil, med store dammer og vannansamlinger, der nedbrytning av torv og utslipp av metan vil bli resultatet. I tillegg er myrområdet påført store kjøreskader, og det ligger igjen stokker, greiner og hele trær, strødd utover myra. Den nordligste delen av Skjervenmyra har blitt et sterkt endret våtmarkssystem, i stedet for ei velfungerende myr med aktiv torvmosevekst og torvproduksjon. Dersom markoverflata er satt mer enn 50 % av tida under vann, er det et sterkt endret ferskvannssystem. Det vi veit om Skjervenmyra: 1. Vegetasjonskart over Maridalen fra 1986
Beskrivelse av vegetasjonstypene på Skjervenmyra i 1982, sitert fra vegetasjonskartet:(Se hele vegetasjonskartet her, og les beskrivelser av vegetasjonstypene.) B4 Storbregnegranskog: En høgproduktiv granskog som vi oftest finner på flat, litt vassjuk leirjordsmark. Skogproduksjonen blir ofte redusert av vindfelling forårsaket av grunt rotnett på våt, elastisk jord. Skogbotnen er dominert av bregner: Skogburkne, sauetelg, fugletelg, hengeving. Ellers finner vi skogsnelle, krypsoleie, og store torvmosematter. Rike utforminger har høge stauder. G3 Torvmose-gransumpskog: Seintvoksende skog med dype, mørke kroner i forsenkninger og i kanten av myrer i granskogområdene. Undervegetasjonen består av urter, gras og starr, med ei tett matte av torvmoser, særlig grantorvmose. Myrfiol, myrhatt, skogsnelle, småtveblad, skogrørkvein, stjernestarr og bregner forteller at næringsforholdene er bedre enn i furumyrskogene. G6 Svartorsumpskog: På tilsvarende områder som G4, vil vi i låglandet finne et svartordominert samfunn, ofte ispedd litt gran og litt bjørk. Trærne står ofte på høge tuer. Myrmaure, myrkongle, gulldusk, gulstarr, bekkekarse, mannasøtgress, vassrørkvein og langstarr, skiller samfunnet fra fattigere sumpskoger. H1 Rismyr: Der nedbryting av planterester går seint, vil myra bygge seg opp slik at vegetasjonen mister kontakten med grunnvannet. All næring til plantene kommer med nedbøren. Myra har ei forholdsvis tørr, tuet overflate. Torva er næringsfattig, lite omdanna og sur, pH gjerne under 4. Vegetasjonen er dominert av lyng og røde og brune torvmoser og er på mange måter lik bunnvegetasjonen i G1. H2 Fattigmyr: Jordvannspåvirka myr på flate områder eller rundt næringsfattige tjern. Torva er fattig på næringsstoffer og forholdsvis sur, pH 4–4,5. Vegetasjonen er vanligvis dominert av halvgras som bjønnskjegg, duskull, trådstarr, flaskestarr, gråstarr, frynsestarr og slåttestarr, samt andre nøysomme arter som bukkeblad, tepperot og kvitmyrak, over ei tett matte av torvmoser.
W2 Rikstarrsump
2. Botanisk rapport av Øyvind H. Rustan & Cees Bronger fra 1984Maridalen; Botanisk undersøkelse av verneverdier. Utgitt av Oslo helseråd, kontoret for natur- og miljøvernsaker, 1984. Utdrag fra rapporten: Beskrivelse av Skjervenmyra i 1982:
Artsliste fra Skjervenmyra i 1982, registrert av Øyvind H. Rustan og Cees Bronger (X er registrerte funn): 3. Botanisk rapport av Cees Bronger fra 1992Myrer i Oslo kommune. Botanisk undersøkelse av verneverdier. Utgitt av Oslo helseråd, kontoret for natur- og miljøvernsaker, 1992. Utdrag fra rapporten: 6.2 Ikke verneverdige lokaliteter 4. Flybilder fra Skjervenmyra fra 1937 til i dag
Bilder og film fra restaurering av Skjervenmyra, 5. juli 2022:Etter rydding av gjengrodd og tilplantet skog.
En annen video her, fra midtre delen. Foto: Tor Øystein Olsen Og her. Foto: Tor Øystein Olsen
Bilder og film fra restaurering av Skjervenmyra, 19. juni 2024:Etter tetting av grøftene.
Se bilder og videoer fra Skjervenmyra høyoppløselig i en Dropbox-mappe her.
Restaurering av myr ved Skjerven i Maridalen landskapsvernområde. Statsforvalteren i Oslo og Viken(Nytt navn fra 1. juli 2024: Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus) Les beskrivelse av arbeidet med restaurering av Skjervenmyra her: Utdrag fra artikkelen (mine uthevinger): […] "Restaurering av myr innebærer å bløtlegge den ved å tette igjen grøfter som tidligere er gravd ut for drenering. Dette gjør vi ved å bygge demninger av torv som vi graver opp ved siden av grøfta. Denne torva er tett nok til å holde igjen vannet som renner gjennom myra, og på denne måten kan vi løfte vannivået opp mot overflaten, hvor det opprinnelig var. Vellykket bløtlegging av myra er starten på en restaureringsprosess hvor dens egenskaper som karbonlager, flomdemper, og økologisk nisje blir gjenopprettet av naturlige prosesser over tid." Det er påfallende at det står ingenting i beskrivelsen om hvordan få i gang aktiv torvmosevekst, og dermed torvproduksjon, i et vannmettet miljø, og kunnskaper om hva myr og torv er for noe. Og heller ikke om grunnvannets betydning. I en e-post fra Statsforvalteren i Oslo og Viken til professor Rune Halvorsen står det: "Vi legger jo vekt på å forsøke å skape gode vekstforhold for torvmoser ved å restaurere hydrologien i myrene, men vurderer i liten grad hvilke arter vi skal tilrettelegge for. På liknende vis har vi et uttrykt mål om å redusere karbontap fra restaureringsobjektene, men snakker nok lite om å promotere karbonbinding ved å stimulere til økt torvproduksjon." Måloppnåelse for restaurering av myr, er antall meter tettet grøft: Her kan man lese mer om myrrestaureringen: Utdrag fra artikkelen: […] "Hovedmålet med å restaurere myr er å løfte vannstanden opp mot overflaten slik at områdets funksjon som våtmark gjenopprettes. Restaureringsarbeidet foregår ved at man tetter grøftene på myra ved å lage demninger av stedegen torv som hentes fra 'lånehull' i nærheten av grøftene. For å øke motstandsdyktigheten lages demningene som regel med et toppunkt over bakken på 30–40 cm og dekkes med toppvegetasjon for reduserer muligheten for uttørking. Mellom demningene graves det gamle grøftefyllet tilbake ned i grøftene, og eventuelt hogstavfall graves ned i grøfter eller lånehull. I områder med mye helling kan ikke hogstavfall legges i grøftene. I noen tilfeller forsterkes demningene med trevirke. Som regel blir det plassert en demning per 20–40 cm fall i grøftene. Samtidig pleier vi å ha maksimalt 20–30 meter mellom hver demning. Etter et grøftekryss skal det alltid lages demning." Fagsamling og workshop om restaurering av myr (fra 'Arbeidsgruppen for myrrestaurering'): "Vi er inne i det tiende året med Miljødirektoratets strategi for myrrestaurering. Sammen med Statens naturoppsyn og statsforvalterne har vi restaurert 187 myrer og tettet over 450 kilometer med grøft. Metodene våre har utviklet seg en del siden oppstarten, og etter så mange prosjekter, ønsker vi å ta en fot i bakken og evaluere hvordan vi har tatt fatt på dette arbeidet. Restaureringsprosjektene har tre likestilte målsettinger:
Miljødirektoratets plan for restaurering av myr og våtmark 2021–2025 finner du her: Plan for restaurering av våtmark i Norge (2021–2025) – Miljødirektoratet (miljodirektoratet.no). Sammendrag av rapporten på engelsk: Restaurering av myr i mediaNordre Aker Budstikke: Fra NRK:
"Etter dette ble ruter satt opp og ruteanalyser ble utført av John Gunnar Brynjulvsrud 7. og 8. september 2022. Det var oppholdsvær begge dagene. Det ble satt opp 10 ruter på 3x3 meter, fordelt kvalitativt over området. Dette innebærer at plasseringen av rutene er valgt ut for å fange eksisterende variasjon i våtmarka, fra de tørreste og mest påvirkede områdene til mer eller mindre intakte myrpartier, samt for å få en forholdsvis jevn fordeling av ruter over hele våtmarksarealet. I tillegg er flere ruter strategisk plassert i partier der det forventes stor effekt av tetting av grøfter." Skjervenmyra Biofokusrapport 2023-064.pdf
Les også om restaurering av Ødegårdsmåsan, Østmarka; med store vannansamlinger
Les en historisk beskrivelse av Ødegårdsmåsan her:
Litt om min bakgrunn: Knyttet til NTNU Vitenskapsmuseet fra 1975 til 1984Tor Øystein Olsen jobbet da tett sammen med professor Asbjørn Moen på Vitenskapsmuseet. Les om arbeidet her: NTNU Vitenskapsmuseet. Myr: forskning, forvaltning og overvåking Litt om grunnleggende myrterminologi fra 1970- og 1980-talletMyr kan defineres som et område med torv og en vannelskende (hydrofil) vegetasjon som selv kan danne torv, der torv består av organisk materiale, produsert på stedet, omdannet fra planter i et område mettet av vann, og med underskudd på oksygen. Utdrag fra en avhandlig av Tor Øystein Olsen fra 1975: A. Definisjon av myrHovedkilder: Begrepet myr defineres på mange forskjellige måter. Resultatene blir forskjellige om utgangspunktet er biologisk, geologisk, geografisk eller kombinasjoner av disse. Biologisk er myra voksested og substrat for en bestemt vegetasjonstype, geologisk er myra en lagrekke av torv, mens den geografisk sett er et landområde. Det er vanligst å definere myr etter en geografisk term. Flatberg (1970) har definert myr på følgende måte: "Med begrepet en myr vil jeg her forstå et område med torv og en hydrofil vegetasjon som selv kan danne torv." Det norske myrselskapet benytter betegnelsen myr på et område "når den mineralske undergrunn er dekket av et torvlag av en viss tykkelse". Når torvtykkelsen brukes i definisjonen, er det mer naturlig å bruke betegnelsen torvmark (geologisk term). Torv kan defineres på følgende måte: "[…] en genom vattenindränkning konserverad jordart, bildad av rester av på platsen växande makroskopisk vegetation." (Sjörs, Hugo 1948. Myrvegetation i Bergslagen. – Acta Phytogeographica Suecica 21: 1-299. side 43) B. Inndeling etter dannelsenHovedkilde: A. Moen 1973: s. 175 Akkumulering av organiske jordarter (torv) skjer når produksjonen av organisk stoff er større enn nedbrytingen. Etter dannelsesmåten deles myrene i gjenvoksningsmyr og forsumpningsmyr. Gjenvoksningsmyrene. Disse har begynt som organiske avsetninger i vatn. Forsumpningsmyrene. Der har torvdannelsen funnet sted på fastmark. Størstedelen av myrarealet i Norge er dannet på denne måten. C. Ombrotrofe og minerotrofe myrområderHovedkilde: K.I. Flatberg 1970: s. 29 Ved klassifisering har jeg søkt å skille mellom ombrotrofe og minerotrofe myrområder. Ombrotrofe myrområder: Minerotrofe myrområder: D. Hydrologisk inndelingHovedkilder: K.I. Flatberg 1970: s. 24–26, A. Moen 1973: s. 175–176. Hydrologiske definerte myrtyper De myrene som i tillegg også får tilførsel av vatn som har vært i kontakt med mineraljorda (minerogent vatn), minerogene myrer (= jordvannsmyrer), deles videre etter den måten myrene får sitt grunnvatn på:
E. Geografiske begreperHovedkilder: K.I. Flatberg 1970: s. 30–34, A. Moen s. 1973: 176. Alle de hydrologiske definerte myrtyper nevnt i kapittel D, kan finnes innenfor ett og samme myrkompleks. Et myrkompleks er et hydrologisk mer eller mindre vel avgrensa landskapsøkologisk system sammensatt av flere voksestedstyper. En voksestedstype kan defineres som alle myrøkosystemer med overensstemmende ernæringsforhold. Ved undersøkelser av myrkompleksene er det da naturlig å studere mindre deler for seg; myrelement. Pr. definisjon er et myrelement det største myrområde som har en noenlunde enhetlig struktur, eller der strukturenes fordeling er noenlunde lik over hele området. I motsetning til voksestedstypene er altså myrelementene reelle naturobjekter. Myrelementene bygger opp myrkompleksene. Generelt kan man si at man har tre økologiske kategorier av myrelementer:
Myrkompleksene har de samme kategoriene. I en grov klassifisering av et myrkompleks, er det den dominerende del av et kompleks som blir avgjørende for komplekset. Innenfor myrelementene kan det være store forskjeller bl.a. mellom tørre og våte partier, og elementene består av strukturer. Myrstruktur: Forekomstflekker av plantesamfunn med en spesiell biotop. Oversikt over noen myrstrukturer: Høljer: Ombrotrofe forsenkninger av variabel grad, og som i det minste i visse perioder av året har en høy grunnvannstand, over eller nær overflata. Som høljeunderstrukturer kan man betrakte termene fastmatter, mjukmatter og løsbunner, sjøl om de egentlig er definert på floristiske kriterier. Flarker: Avgrensa bløte partier, med en glissen, svakt torvdannende, minerotrof vegetasjon, og med avvekslende oppdemmende tørrere partier. Dråg: Smale minerotrofe myrstriper mellom ombrotrofe områder og betinga av soligen markfuktighet. Strenger: Lange, smale forhøyninger som virker demmende på et myrkompleks – vekslende med høljer eller flarker. Andre strukturer er (jfr. egen liste): b) minerotrofe: flarkgjøler, sumper, myrbekker, kilder F. Inndeling etter vegetasjonenFattig–rik, myrflate–myrkant og løsbunn–tue Hovedkilder: K.I. Flatberg 1970: 34–40, A. Moen 1973(b): 180, A. Moen 1973(a): 99–103 Innenfor det enkelte myrkompleks kan det også være store forskjeller i vegetasjonen, og det skilles mellom tre lokale hovedgradienter. Vegetasjonsgradientene henger sammen med variasjonen i økologiske forhold (økologiske gradienter).
Les mer her: Artsdatabanken: Kjell Ivar Flatberg: Norges torvmoser
Klikk på bildet, og kjøp boka som E-bok, eller les om de 57 artene med torvmoser hos Artsdatabanken. Les et utdrag fra boka her: Grunnvannets betydning for dannelse av torv, myr og torvmassivenheterSkal vi forstå hvordan torvmassiver dannes og overflateformene oppstår, må vi starte med grunnvannets rolle og forutsetningene for torvdannelse. Grunnvannsspeilet på myr, er øverste nivå der alle porer er vannfylte. Under grunnvannsspeilet er det sammenhengende vannsøyle. Men det betyr ikke at denne sammenhengende vannsøyla er homogen. Den kan godt være lagdelt, med ombrogent vann (nedbørsvann) øverst og minerogent vann (jordvann) under.
(Side 145–146.) "Grunnvann Torv […] (Side 147) "Dannelse av torvmassiver Akkumulering av organiske jordarter (torv) skjer når produksjonen av organisk stoff er større enn nedbrytingen. Etter dannelsesmåten deles myrene i gjenvoksningsmyr og forsumpningsmyr. 1. Gjenvoksningsmyrene. Disse har begynt som organiske avsetninger i vatn. 2. Forsumpningsmyrene. Der har torvdannelsen funnet sted på fastmark. Størstedelen av myrarealet i Norge er dannet på denne måten. 1. Gjenvoksningsmyrer:
2. Forsumpningsmyrer:
Myr og torv i Natur i NorgeLes mer om myr og torv fra en rapport i 2023 her:
Oversikt over torvmassivenheter (tidligere hydromorfologiske myrtyper)Skjematisk framstilling av 22 torvmassivenheter som inkluderes i NiN 3. Til venstre er torvmassivene vist i profil, og til høyre er viktige overflatestrukturer vist. Under de enkelte illustrasjonene er det oppgitt vanlig størrelse på torvmassivenhetene, og til venstre er vanlig torvdybde angitt (høydeskalaen er overdrevet). Lys brun = ombrogen torv; mørk brun = minerogen torv; grå = fastmark (mineraljord og berggrunn); blå = åpent vann; lys blå = is; grønn = trær.
Utfra flybildene fra 1937, og beskrivelsen til Rustan og Bronger 1984, bør Skjervenmyra i utgangspunktet ha vært ei fattig til intermediær B1 Slakmyr, med helling mot nord, mot Skjærsjøelva, med A1 Gjenvoksningsmyr, rundt det lille tjernet sentralt. Ifølge vegetasjonskartet fra 1986, var det i nord torvmose-gransumpskog og svartorsumpskog, og i sør torvmose-gransumpskog, med storbregnegranskog mot øst, og helt i sør. På vegetasjonskartet er det også tegnet inn ombrotrof vegetasjon sentralt mot øst (kalt rismyr). Mye tyder på at dette var også vegetasjonsbildet i store trekk i 1937, før grøftingen og skogplantingen.
Les om myr, torv og torvmassiver i ny bok fra Universitetsforlaget, utgitt 2024. Klikk på bildet, eller her, og les om boka, bestille den, og se et sammendrag og innholdsfortegnelse. Les et utdrag fra boka her: Kommentar fra professor Rune Halvorsenhttps://www.nhm.uio.no/om/organisasjon/forskning-samlinger/personer/runeho/ (Mine uthevinger og lenker.) "Før jeg kom til Maridalen fredag kveld (21. juni 2024), hadde jeg tilbrakt dagen sammen med Catharina (Katinka) Vloon, som holder på med en doktorgrad på myrrestaurering og som jeg er veileder for. Katinka studerer restaurering av ei myr, Rønnåsmyra, i Grue (Solør). Det er en av Norges fineste eksentriske høgmyrer. Dette er ei stor myr, som dekker mer enn en kvadratkilometer. Som mange andre myrer ble den grøftet. Det skjedde i slutten av den siste perioden med omfattende grøfting, nærmere bestemt i 1973. Men bare den nordre ca. tidelen av myra ble grøfta før Fylkesmannen vedtok midlertidig vern. Myra ble vernet omkring 1980, og i 1982 ble det gjort et forsøk på restaurering. Da ble det manuelt skåret torvkuber, sannsynligvis av torv som ble kastet opp da grøftene ble gravd. Torvkubene ble brukt til å proppe igjen grøftene. Det ble satt ned torvkuber med en viss avstand langs alle grøfter. Håpet var at dette enkle, manuelle, varsomt utførte tiltaket skulle heve grunnvannstanden nok til at torvproduksjonen ville komme i gang igjen i den grøfta delen av myra. I 1988 kontaktet Fylkesmannen meg, og jeg tok på meg oppgaven å etablere faste prøveflater i den restaurerte og den tilgrensende intakte delen av myra. Disse 95 rutene er analysert 3–4 ganger, i 1988, noen i 1991, i 2004 og i 2022 som ledd i Katinkas doktorgradsprosjekt. I 2024 er det lett å se at restaureringen har vært vellykket. Grøftene har sunket sammen og er nå nesten ikke synlige. De fleste furutrærne som etablerte seg rett etter grøfting står nå tørre og døde. Det er aktiv torvproduksjon med svulmende torvmosematter i det restaurerte området. Med dette som bakteppe, kunne ikke kontrasten til Skjervenmyra vært større. Tor Øysteins bilder og beskrivelse viser at det som engang var ei myr, er omskapt til noe annet og helt nytt. I den nordre delen er det demninger og store vannansamlinger, spredte tømmerstokker og kjørespor langs hele østkanten. Lenger sør er det mulig å se at dette har vært en myr, med en bisarr blanding av myr-rester, rester etter skogen som overtok når grøftingen hadde kommet langt nok, hull der det er tatt torv til demningene (?), kjørespor og kvister/stokker. Spørsmålet er: Vil dette føre til målet, at det nydannes et fungerende myrøkosystem? For å kunne svare på det, må vi ha to begreper klart for oss: torv(mark) og myr. Torv er en jordart som består av organisk materiale produsert på stedet. Myrtorv består for det meste av rester etter torvmoser, som ikke er brutt ned til jord fordi marka har vært mettet med vann. Da går nedbrytningen så sakte at det bygger seg opp torv. Myr er en torvmark (altså et sted med torv) DER DET PRODUSERES TORV. Et fungerende myrøkosystem kjennetegns altså av at det produseres torv der, og for at det skal skje, må det være torvmoser der som er i aktiv vekst. Hovedformålet med myrrestaurering må altså være å få i gang igjen aktiv torvmosevekst i et vannmettet miljø. Da vil vi etter definisjonen igjen få ei fungerende myr som lagrer karbon. Tiltakene på Skjervenmyra må ses i lys av dette. Det er helt klart: Skjervenmyra er fortsatt ei torvmark, i nord må vi riktignok ned under vann for å finne torv. Men det er ingen fungerende myr. Det er bare flekkvis i de sentrale og sørlige delene det er antydning til torvproduksjon. Det er ingen grunn til å forvente at de store dammene i nord skal begynne å produsere torv igjen. Heller tvert imot; vannansamlinger på myr har en tendens til å utvide seg både sidelengs og mot dypet på grunn av is- og frostprosesser sidevegs og nedbrytning av torv mot bunnen. Disse delene av myra vil avgi karbon i form av metangass i stedet for å lagre karbon. Om det noen gang vil komme i gang torvproduksjon lengre sør på myra, er vanskelig å spå om. Det vil i så fall ta lang tid. Kjøring med store maskiner presser torva sammen til et mindre gunstig levested, det er uvisst om kjøresporene med naken torv og kvister vil koloniseres av torvmoser eller andre arter. Store dammer mellom myr-restene og vegen langs vestsiden vil ha vanskelig for å få tilbake aktiv torvproduksjon. Som myrøkolog var Skjervenmyra et trist syn, og kontrasten mot det jeg hadde sett på Rønnåsmyra tidligere på dagen var slående. Det enkle, manuelle arbeidet som ble gjort av Arne Nesholen i 1982 kostet sikkert svette, men det virket. Og det var minst like mange meter grøft på Rønnåsmyra som på Skjervenmyra, om enn grøftene kanskje ikke var like breie. Hvorfor ikke heller forsøke seg gradvis med enkle midler: Proppe igjen grøftene og hogge trærne vinterstid når myra var frossen og tømmeret kunne kjøres ut uten å skade torvlagene? Videre kunne man etablert faste prøveflater rundt på myra, sett hvordan utviklingen gikk og eventuelt gjort nye tiltak etter hvert som man så hvilken effekt det som allerede var gjort, hadde. Det jeg spør meg nå, er hva som har skjedd på alle de andre myrene der et er satt i gang restaureringstiltak de siste årene. Er dette en virksomhet som lever sitt eget liv uten faglig forankring? Jeg veit ikke, men observasjonene på Skjervenmyra gir grunn til å spørre. Opplevelsene på fredag kveld ga meg mye å tenke på. For 40 år siden var det tette koblinger mellom miljøforvaltningen og fagmiljøene på universitetene, særlig fagmiljøene på de naturhistoriske universitetsmuseene (sjøl jobber jeg på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo). Det var helt naturlig for Hans Christian Gjerlaug som var naturverninspektør i Hedmark å spørre meg som holdt på med en doktorgrad i myrøkologi om jeg kunne se på effektene av restaureringen av Rønnåsmyra. I dag lever universitetsforskerne (også på museene) i stor grad sine egne forskerliv som del av et internasjonalisert Akademia, med spennende forskning på generelle problemstillinger og oftest svak lokal eller nasjonal forankring. Mens vi i 1980- og 1990-årene kunne få penger fra Forskningsrådet for å finne ut mer om norske myrer, får vi i dag bare penger dersom vi lager store prosjekter med internasjonale partnere som belyser generelle problemstillinger som kan ha interesse over hele verden. I løpet av de siste 40 årene er det i stedet bygd opp et stort offentlig forvaltningsapparat med Miljødirektorat som fordeler penger og legger føringer for Statens naturoppsyn som bestiller entreprenører for å iverksette det som er bestemt at skal iverksettes. Når jeg ser Skjervenmyra, undrer jeg meg over om både fagkunnskap og sunt folkevett forsvant på vegen. Hvorfor har det ikke vært noen åpen faglig diskusjon om hvordan myrrestaureringen skal gjøres? Hvor har vi fagfolk på universitetene vært, og er det vår manglende interesse som er årsaken til at vi ikke har blitt invitert inn i diskusjonen? Og, er det for seint å få til en åpen, saklig, faglig basert diskusjon om myrrestaurering og andre sider ved forvaltningen av naturen vår? Fredagskvelden ble avsluttet i Bjørkelunden der Tor Øystein har gjenskapt et fungerende semi-naturlig slåttemarksøkosystem gjennom 30 år med uuttrettelig, langsiktig skjøtsel. Ikke med store maskiner, men ved å fjerne trærne og slå vegetasjonen som kom opp. Motivasjonen var å forstå hvordan skog ble til slåttemark over tid, og hvordan slåttemarksøkosystemet fungerer. Resultatet er en av de mest fascinerende slåttemarkene jeg har sett, med noe som må være en av de største populasjonene av den rødlistete arten solblom i Norge. Og sånn ble det ikke for å 'dyrke' solblom, men som et biprodukt av arbeidet med å gjenskape en historisk slåttemark! Jeg erfarer at Bymiljøetaten har fått i oppdrag å overta skjøtselen i Bjørkelunden, uten at du, Tor Øystein, er bedt om å bidra med den enorme erfaringen og kunnskapen om slåttemark som du har opparbeidet gjennom disse 30 årene. For meg er dette like uforståelig som synet av den 'restaurerte' Skjervenmyra. Hva er det som skjer? Og, ikke minst, er det nødvendig at det skjer? Jeg forstår det ikke." Kommentar fra Trond Heir: Godt skrevet av en fagmann som åpenbart vet hva han snakker om. Det engasjerer på en måte som gjør meg trist av å lese. Av to grunner. Den første har å gjøre med Skjervenmyra i seg selv, med neddemming, maskindrift og naturødeleggelser. Er det i hele tatt mulig å redde denne myra? Hva skal til? Den andre kimen til tristhet, er det generelle budskapet om hvordan vi skjøtter natur uten å forholde oss til kunnskap. Det er som om dialog er uønsket, som om fagfolk er brysomme, og som om kunnskap og dugnadsånd ikke hører hjemme i et samfunn med krav til effektivitet, produksjon og New Public Management. Dessvere har saken klare paralleller til andre samfunnsområder. Jeg håper at eksempelet Skjervenmyra kan løftes fram i samfunnsdebatten som illustrasjon på noe større. Og jeg håper inderlig at Halvorsens stemme kan brukes til dette." Med hilsen Konklusjon om arbeidet med restaurering av SkjervenmyraRestaureringen av Skjervenmyra er etter mitt skjønn svært dårlig håndtert både når det gjelder å binde karbon og å utvikle ei velfungerende økologisk funksjonell fattig til mellomrik myr. Som følge av at de "tetter grøftene på myra ved å lage demninger av stedegen torv som hentes fra 'lånehull'", er nå grunnvannet flere steder hevet over eksisterende myroverflate, og det som er av torv. Høyst sannsynlig vil utviklingen bli det motsatte av å binde karbon, da tidligere torv delvis har blitt dekt av et vannspeil, med store dammer og vannansamlinger, der nedbrytning av torv og utslipp av metan vil bli resultatet. I tillegg er myrområdet påført store kjøreskader, og det ligger igjen stokker, greiner og hele trær, strødd utover myra. Den nordligste delen av Skjervenmyra har blitt et sterkt endret våtmarkssystem, i stedet for ei velfungerende myr med aktiv torvmosevekst og torvproduksjon. Dersom markoverflata er satt mer enn 50 % av tida under vann, er det et sterkt endret ferskvannssystem. Det blir framhevet tre begrunnelser for restaureringen av Skjervenmyra:
Tidligere klima- og miljøminister, Ola Elvestuen, oppsøkte Skjervenmyra 27. juni 2024. Dette er prinsipielt viktig for han, da Venstre, gjennom et budsjettvedtak på Stortinget, tok initiativ til å starte restaurering av myr. Første bevilgning til restaurering av myr ble forhandlet inn av Venstre som en del av avtalen med H/Frp-regjeringen om statsbudsjettet for 2017. Da ble det satt av 13,3 millioner kroner. Han mener vi må klare å ta vare på både juveler som Sølendet og Slåttemyra, men også å restaurere grøfta myrer i større omfang, da myrrestaurering med hensyn på klimakrisa (karbonbinding) og naturkrisa (biologisk mangfold) er svært viktig for han. Men da må det bli torvproduserende myrer. Mer om offentlig myrrestaurering. 'Slåttemyr' ved Østensjøvannet
Verken nikkebrønsle Bidens cernua eller åkerrødtopp Odontitens vernus er myrarter. Nikkebrønsle Bidens cernua er en ettårig art som spres med vann, men trolig overveiende med fugl. Arten er knyttet til næringsrike dammer, vasskanter og sumper i jordbrukslandskapet sørpå. Den går tilbake på grunn av gjenfylling og drenering av gårdsdammer, bekkeløp og sumpete innmark. Åkerrødtopp Odontites vernus er ettårig med frøreproduksjon. Arten har vært knyttet til kulturmark: åker og eng, og frøspredningen skjedde trolig hovedsakelig som spredning sammen med såfrø og såkorn. Bymiljøetaten om neddemming av myrer (bever i Maridalen): Les om myr på Store norske leksikon. Les om myr på Wikipedia. |
|
|
Tips en venn
Skriv ut
Oversikt over arrangementer:
:Maridalsspillet
:
Årbok Maridalens Venner 2024
Video av Johnny Fagerstrøm 2021:
Film om Maridalen
:
Margaretakirken i fordums drakt video
:
Maridalen. NRK 1972
:
Digitalisert kart over Maridalen
:
Historiske ferdselsveier fra Oslo gjennom Nordmarka til Hakadal og Hadeland
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349