Om historisk utvikling av beite og slått av gamle kulturmarker og som har formet ulike typer seminaturlig vegetasjon

Det er behov for en grundigere definisjon av begrepene seminaturlige kulturmarker (slått og beite) og seminaturlig vegetasjon. Det samme gjelder med begrepet "gammel kulturmark". Hva legger man i disse begrepene? Hvorfor skal man bruke ressurser på å ta vare på denne type natur? Hvordan utfører man i så fall hevden som kreves? Og hvilke områder bør man prioritere, særlig i vernesammenheng? 

Norsk jordbruk har historisk vært gras- og utmarksbasert. Siden bondesamfunnets opprinnelse for flere tusen år siden og fram til våre dager har naturbeitemarkene vært viktige som fôrgrunnlag til de innførte husdyrene som kan omdanne gress til kjøtt (hest, stor- og småfe). Beite av husdyr i Norge startet for over 5 000–6 000 år siden, i overgangen til yngre steinalder. De første bøndene innførte sau, geit og storfe som utnyttet utmarka til beite. Denne tidlige husdyrholdpraksisen la grunnlaget for jordbruket og utmarksbruken, inkludert utstrakt bruk av setrer, som har formet det norske landskapet i årtusener. Utnyttelsen av utmarka nådde sitt høydepunkt på midten av 1800-tallet, ofte i sammenheng med seterdrift. I en naturbeitemark utnytter bonden markens egen naturgitte egenskaper til å produsere fôr til buskapen. Og fremdeles er utmarksbeite svært utbredt i store deler av landet, og i 2024 var til sammen 2,2 millioner beitedyr (264 000 storfe) på utmarksbeite.

Begrepet "gammel kulturmark" blir brukt om ikke fulldyrkede områder, men hvor naturgrunnlaget er sterkt preget av høsting til ulike former for jordbruksdrift (beite, slått, lauving). Vegetasjonen på "gammel kulturmark" blir kalt seminaturlig vegetasjon; dvs. vegetasjonen har en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting og annen bruk av naturlig vegetasjon (hogst, rydding, brenning, slått, beiting, lauving med mer), og som består av naturlig forekommende (viltvoksende) arter, ikke innplantede eller innsådde.

Det er selvfølgelig ulike grader av kulturpåvirkning på de hevdete arealene i Norge, avhengig av hvor intens høstingen har vært – og er.

Jernredskaper ble introdusert for noe over 2 000 år siden (jernalderen), og gjorde det mulig å samle inn vinterfôr på en mer effektiv måte enn tidligere. Dessuten førte et kaldere klima til at det ble helt nødvendig å høste vinterfôr for at beitedyrene skulle overleve vinteren. Det oppsto derfor et system med store, (naturlige) slåttearealer (seminaturlige slåttemarker) – i kombinasjon med beitearealer – som indirekte forsynte små, permanente åkerareal med en strøm av næringsstoffer i form av gjødsel ("eng er åkers mor"). Dyra ble vinterpint, og var primært gjødselprodusenter vinterstid. På samme måte som med naturbeitemarka utnyttet bonden markens egen naturgitte egenskaper til å produsere fôr fra naturslåttemarkene, og de samme arealene har vært nyttet til slått og beite opp gjennom historia. Gjeternes primære oppgave var å passe på at beitedyra ikke beitet der en ville slå. Innmark og utmark oppsto dermed i denne perioden.

På 1800-tallet endret jordbrukssystemet seg gjennom jordreformer som stimulerte til omfattende nydyrking og innføring av en rekke tekniske (bedre utstyr) og biologiske forandringer (skiftebruk ble innført – også kalt vekselbruk – med eksempelvis fireårig veksling mellom kløvereng, høstkorn, rotvekster og vårkorn, og hvor disse åkrene kunne bli overlatt til beite senere på høsten). Helt på slutten av 1800-tallet var imidlertid fulldyrkede kunstenger (kulturenger) – med innsådde engfrøblandinger med innslag av nitrogenfikserende ertevekster (som var/er kulturvekster) – i ferd med å bli dominerende innen fôrproduksjon i de største og rikeste bygdene. Men utmarkas høstingsbruk ble likevel drevet mest intensivt i siste halvdel av 1800-tallet, og på denne tida var det knapt en engskog eller ei "grasmyr" i Norge som ikke ble utnyttet til husdyrbeite eller slått. Ifølge Norges landbrukshistorie III (1814–1920), er det grunnlag for å hevde at det for hele landet var mer natureng enn kunsteng til vinterfôr omkring 1860, og at de to bytta posisjon i perioden som fulgte, trolig rundt 1890. I 1959 var slåttearealet i utmark bare 50 km², og i 1960-årene ble denne høstingen avsluttet.

Det er viktig å understreke at bruken av det samme landskapet til høsting har variert opp gjennom historia. Den eldste jordbrukshistorien kjennetegnes av ryddegjødsling og svedjebruk til dyrking av korn til menneskemat, i tillegg til ekstensivt dyrehold og god tilgang på høyproduktiv naturbeitemark. Dette enkle åkerbruket ble introdusert i Norden for 5 000–6 000 år siden. Svedjebruk kjennetegnes av at det ikke var tilførsel av næring utenifra. Næringsstoffer ble frigjort gjennom rydding og brenning av skog- og buskmark, og var svært arealkrevende. Etter noen års bruk var jorda utmagret og det var nødvendig å rydde nye åkre.

Dette systemet i bronsealderen ble etterfulgt av et jordbruk under jernalderen som var karakterisert av husdyrgjødsel (via store slåttearealer, som tidligere var naturbeitemarker) til de små permanente åkrene (som i sin helhet produserte menneskemat). Dette førte til en minkende tilgang på produktiv naturbeitemark, selv om svedjebruk tok slutt, og tidligere arealer med denne bruken kunne frigjøres til beite- eller slåtteland.

Utviklingen etter dette gikk mot et jordbruk karakterisert av bruk av kunstgjødsel. Innføring av kunstgjødsel og generell industrialisering forårsaket en revolusjon i jordbruket. Kunstgjødsel kom i vanlig bruk først på 1900-tallet, og skjøt fart etter 2. verdenskrig. Næringsstoffene ble produsert industrielt og tilføres nå innmarka maskinelt. De store fôrproduserende, seminaturlige slåttemarkene i utmarka (og dels i innmarka) var ikke lenger nødvendige for å forsyne åkeren med næringsstoffer, og forsvant etter hvert fra landskapet. De ble dyrket opp, drenert og gjødslet (fulldyrket), anvendt som beite i inn- og utmark, og de store slåttearealene i utmarka kunne igjen anvendes til utmarksbeite der det fremdeles var/er beitedyr. Men de ble også tilplantet, eller fikk gro igjen – særlig viss det var lite med beitedyr. I lavlandsområder i Sør-Skandinavia, i områder med gunstig klima og jordbunnsforhold, kunne hele slåttemarksarealet bli oppdyrket. 

Etnolog Per Nilsen skriver i rapporten En bynær bygd. Kulturminner og kulturlandskap i Maridalen. 1992: "Alt i 1875 ser en at sjøl små og marginale husmannsplasser som Vestern ved Blåsås nær Hammeren (nedlagt litt før 1900), hadde brukt gressfrø til høy. Bruk av naturfôr var antagelig alt da på tilbakegang. Det ser ut til at bruk av naturfôr har hatt en sosial og geografisk retrett: De sentrale gardene, og dels husmannsplassene, gikk over til å ikke bruke slåtteenger mer, mens geografisk marginale og små plasser/småbruk brukte naturfôr lenger. Et eksempel på det siste er Steinsrud ved Hammeren, som mer var en skogsplass. Her finnes det opplysninger om at en har brukt slåtteeng fram til ca. 1940–45."

Arbeidet med å rydde og årlig pleie de høyest prioriterte seminaturlige slåttemarkene i Maridalen har vært i tråd med forvaltningsplanen for Maridalen landskapsvernområde, som kom på høring i 1996, og rapporter fra Kelvin Ekeland (Maridalen. Synpunkter på åtgärder. Skjøtsel av kulturlandskap. 1992) og Stein Flatby (Verdifulle kulturlandskap i Oslo og Akershus fylker. Oversikt over prioriterte områder. 1994). Parallelt med forarbeidene til den statlige forvaltningsplanen, med eksempelvis rapportene til Kelvin Ekeland og Stein Flatby, kartla Oslo kommune naturkvalitetene i Maridalen, gjennom bl.a. rapporten "Naturregistreringer i skogbestand i Oslo kommunes skoger. 1993". Med grunnlag i bl.a. denne rapporten ble de restaurerte seminaturlige slåttemarkene (som hadde blitt ryddet og pleiet av Maridalens Venner siden 1997), administrativt vernet av Oslo kommune som edelløvskog i 2005 (mål og retningslinjer; bystyrevedtak), og stadfestet av bystyret i 2007 (flerbruksplanen).

De gamle kulturmarkene utgjør en viktig kulturhistorisk dokumentasjon og en kulturarv som er like viktig å bevare som gamle bygninger. Gjengroingen av kulturmark truer også mangfoldet av arter. Vi kaller hevdet gammel kulturmark, med tusenårige røtter, for "naturens stavkirker". Med dette forteller vi at våre mest verneverdige gamle kulturmarker er natur, men naturen er kulturbetinget, og samtidig er de også verdifulle kulturminner. Det kulturbetingete landskapet avspeiler naturvilkår, samfunnsforhold og historie, og har gitt inspirasjon til våre kunstnere i form av musikk, klær, malerkunst, litteratur, byggetradisjoner, mattradisjoner og dans, men også til idrett og friluftsliv. Kort sagt: Dette landskapet er basis for vår nasjonale natur- og kulturarv, som gir oss stedstilknytning og identitet, og er en uerstattelig del av Europas samlede kulturarv.

For at diskusjonen om bevaring og videreutvikling av Maridalen landskapsvernområde skal være fruktbar, må formålet med vernet være et helt sentralt begrep. Alt formelt statlig vern av norsk natur (og kulturminner/-miljø) må ha et klart formål. Dette formålet vil styre prinsippene for hvordan vi skal forvalte verneområdene. Formålet vil variere avhengig av hva vi ønsker å ta vare på og hva vi på sikt vil oppnå med vernet.

Vi pleier grovt sett å skille mellom to ulike hovedformål ved vern av naturområder (som i noen tilfeller kan kombineres):

1. Forvaltning av natur i naturtilstand
2. Forvaltning av kulturbetinget (hevdpåvirka) natur, der forvaltningsmotivet er en bestemt kulturtilstand, f.eks. ei historisk (seminaturlig) slåttemyr, eller et helhetlig kulturhistorisk landskap som Maridalen

Forvaltning av biologisk (og kulturelt) mangfold forutsetter derfor ikke bare forvaltning av såkalt uberørt natur, men også forvaltning av kulturpåvirka natur (og kulturminner/-miljø), samt kunnskaper om hvordan vi skal forvalte disse to typene av natur.

Maridalen og Mellomkollen har ulik type vern
Det er åpenbart at formålet med vern av Maridalens historiske jord- og skogbrukslandskap – inklusive spor etter forhistorisk produksjon, jernproduksjon, sagbruk, fløting og moderne industri – er et annet enn formålet med vern av gammelskogen i Mellomkollen naturreservat nord for dalen. I Maridalen er det formålstjenlig med et "aktivt" vern, fordi vi gjennom en målretta kultivering vil fremme ei levende og livskraftig bygd der folk også skal leve og bo.

I Mellomkollen, derimot, er det formålstjenlig med et "passivt" vern der naturen skal få utvikle seg fritt, uten noen form for menneskelig påvirkning.