Kulturlandskapets historie i Maridalen

For å få satt Maridalens kulturlandskap i et historisk perspektiv er det nødvendig å kjenne til hvordan landskapet har utviklet seg gjennom tidene. Forut for dagens kulturlandskap ligger en lang utvikling. Det opprinnelige naturlandskapet ble gjennom menneskenes virksomhet gradvis forandret til et kulturlandskap. Kjennskap til denne utviklingen vil i stor grad kunne belyse flere trekk ved dagens landskap.

Fra et landskapsmessig synspunkt er det imidlertid sparsomt med opplysninger fra selve Maridalen. Utviklingen var her sannsynligvis i tråd med utviklingen i resten av Oslo-området, og derfor presenteres en del generelle utviklingstrekk i tillegg til spesielle trekk i Maridalen.

Funn tyder på at Maridalen har vært bebodd siden yngre steinalder, fra ca. år 4000 f.kr. På Vaggestein og Skar er det gjort funn som tyder på at det her har vært et fabrikksentrum for de grønne groruditt-øksene. På denne tiden var Oslo-området inne i en såkalt høyvarmetid med varmt og fuktig vær, og or, alm og lind var de dominerende treslagene.

Klimaet ble etter hvert tørrere. Eik og ask vant stadig større innpass, og det utviklet seg en rik eikeblandingsskog. De eldste navn i Maridalen skriver seg fra den perioden, nærmere bestemt fra rundt år 2000 f.kr., ved overgangen til bronsealderen. Dette er de usammensatte rene naturnavn, f.eks. Brekke, Hauger, Turter, Skar og Nes.

Generelt for hele Oslo-området var på denne tiden at de første boplassene ble ryddet, og omformingen av landskapet startet for fullt med ekspansjon i jordbruket. Pollenanalyser og trekullrester tyder på at store deler av Oslo-området på denne tiden var preget av jordbrukskulturer. Disse var først basert på husdyrhold, deretter på svedjebruk med korndyrking. Den utpinte marka ble lagt ut til beite. Landskapet ble etter hvert preget av jordbrukskulturen med svedjing, beitemark og gjengroing. Etter hvert utviklet svedjebruket seg til et primitivt åkerbruk, og gjennom hele bronsealderen, fra år 1500-500 f.kr., var åkerbruket svært utbredt.

Omkring 500 f.Kr., ved inngangen til eldre jernalder, fant en kraftig klimaforverring sted. Granen rykket voldsomt frem, og Oslo-området ble dekket av nesten sammenhengende granskog. Klimaet var kjølig og fuktig. Som følge av klimaforverringen ble de første "urgårdene" dannet. Dette var ikke gårder i egentlig forstand, men store topografiske enheter. Noe senere ble de såkalte Vin-gårdene ryddet. Skjerven og Sander (Sandvin) i Maridalen er representanter for disse. Vin-gårdene var de første gårdene som ble skilt ut fra urgårdene, og de ligger ofte på de beste jordbruksarealene. Dette er tilfelle også i Maridalen. I Vikingtiden (yngre jernalder) frem til år 1000 e.Kr. var det ikke noen nyrydding av betydning i Maridalen. Grunnen til dette kan være de noe dårligere jordbruksforhold her oppe i forhold til områdene nede ved fjorden.

Først i middelalderen ble det ryddet nye gårder i Maridalen. Gårdene med Rud-navn, de nye rydningsbrukene, ble sannsynligvis ryddet mellom år 1050 og Svartedauen i år 1350. I Maridalen finnes fire slike gårder: Astarud (nord for Brekke), Rudstaden (ved Kirkeby), Pøsorud (sør for Vaggestein) og Arnarud (sør for Kjelsås). Dalens gamle prestegård, Kirkeby ved Margarethakirken er nok også fra denne tiden. Rudgårdene var ofte marginale enheter, ryddet på små jordstykker og skrinne, bakkete steder.

Etter Svartedauen ble 17 av dalens 18 gårder liggende øde. Bare Brekke, den sydligste gården, ble fortsatt drevet. Dalen ble så liggende øde i minst 200 år, og først i løpet av siste halvdel av 1500-tallet ble de første gårdene gjenryddet. Skjerven, Sander og Kirkeby var sannsynligvis de tre første gårdene som ble ryddet på nytt.

Jordbrukslandskapet på Østlandet frem mot år 1700 var i følge Vidar Asheim (Kulturlandskapets historie, Universitetsforlaget 1978) et høstingslandskap i primitivt stadium. Gårdsdriften var desentralisert, og kulturlandskapet var preget av en naturlig mosaikk av vassdrag, myrer, fuktige bekkedaler, tørre bakker og skrinne rabber. Innmarka lå i nærheten av bebyggelsen og bestod av åkrer, åpne enger, løvenger og havnehager. Åkrene spilte en underordnet rolle. Her ble det dyrket korn og grønsaker. På løvenga, som utgjorde mesteparten av innmarka, ble det slått høy og skåret løvkvister til vinterfôr. Havnehagen hadde et mindre frodig utseende og et større innslag av stein og knauser.

Utmarka besto av ekstensivt utnyttede beiter, skoger, myrer og tilfeldig svedjemark. Beitetrykket ble regulert ved sommerbeite på setre.

I Maridalen var husdyrbruk med fordyrking den viktigste driftsformen på gårdene.

Midt på 1700-tallet utviklet husmannsvesenet seg i Maridalen. Denne eiendomsstrukturen preget etter hvert Maridalens jordbrukslandskap. De store gårdene lå på den beste jordbruksmarka, og en rekke små husmannsplasser fikk fotfeste på mer marginal mark hvor det var mulig å dyrke opp en åkerlapp. De mange små husmannsplassene må ha satt et spesielt preg på landskapsbildet.

År 1700–1850 forteller Asheim (1975) at det primitive høstingslandskapet utviklet seg til et høstingslandskap preget av rovdrift. Den frodige trevegetasjonen ble trengt tilbake. Kulturlandskapet besto i større grad av uthogd skog, karrige skogsbeiter, hagemarkskog, det vil si skog med beitepreg, og større jorder. Åkrene var utpinte, og løvengene uthogd og lagt ut til beiteland eller åker. Skogbruket var preget av ren rovhogst, ingenting ble gjort for å øke tilveksten.

Til tross for den sterke utpiningen og rovdriften hadde landskapet fremdeles et preg som ga inspirasjon til det ville og trolske hos våre tidligste landskapsmalere. Det virket som ble stående etter at alle brukbare trær over et visst minstemål var tatt ut, var småskog, kratt, buskegraner, krokfuruer, tørrtrær og vindfall. Dette ga ofte et "villere" og mer romantisk inntrykk enn storskogen som siden vokste opp. Den skamhogde skogen kunne likne en høytliggende urørt fjellskog. Nettopp slike motiver var svært populære blant landskapsmalerne omkring midten av 1800-tallet. At denne landskapsutviklingen fant sted også i Maridalen forteller J.C. Dahls maleri "Maridalen" fra 1844. Dahl lot seg inspirere av landskapets "ville" og "utemmede" karakter, men skogen bærer tydelig preg av langvarig rovhogst uten skjøtsel. Bildet viser den gamle broen over Skjærsjøelva ved Hammeren. Dersom gjengivelsen er god, skimtes husene på Steinsrud oppe til venstre. Kunstneren har videre tillatt seg å plassere et fjell i venstre hjørne for å gi landskapet et enda villere preg.

I første halvdel av 1900-tallet fikk landskapsbildet det "tradisjonelle" preget som fremdeles er karakteristisk i Maridalen. Landskapet fikk en ny frodighet - det var ikke lenger "vilt" og "utemmet". Åkerarealene ble utvidet og samlet i sammenstøtende jorder. Denne prosessen ble påbegynt ved utstrakt grøfting på 1800-tallet. Det ble utviklet et høyproduktivt kulturlandskap med vekselbruk.

Vekselbruket var vanligste driftsform i Maridalen. Med jevne mellomrom ble åkeren lagt ut til eng, noe som skapte variasjon i landskapet. Rundt århundreskiftet skal det ha vært en dyrebestand i dalen på over 100 hester og 300 kuer. Sauer, geiter, gris og høner var alminnelig overalt. Jordbruk, skogsdrift og melkelevering var den inntekten gårdbrukerne hadde.

Beiting og forhøsting foregikk for det meste på fulldyrket mark. Fremdeles ble noe høy slått på gammel natureng, og beite i havnehager var fortsatt vanlig. Både slåttenger og hagemarkskog var vesentlige innslag i Maridalens landskapsbilde.

Skogbruket ble omlagt fra ren høsting til også å omfatte kulturtiltak. Bestandskogbruket med flatehogst og bruk av store maskiner slo gjennom for fullt etter annen verdenskrig.

Asheim beskriver hvordan jordbrukslandskapet på Østlandet var preget av frodighet og variasjon, en beskrivelse som også var passende for Maridalen.

"Selv om produksjonen i landskapet er høy, har det en økologisk stabilitet, og landskapsbildet er preget av uforanderlighet og variasjonsbredde. Her er komponentene fra det gamle natur- og kulturlandskapet vevd inn i et finmasket mønster av skogbryn, tregrupper, buskas, skogholt, engbakker og frodige jorder og hager".

I 1967 utarbeidet Oslo kommune nye og strengere restriksjoner på all bruk og ferdsel i Maridalen. Restriksjonene gjelder for nedbørsfeltet til Maridalsvannet og så langt oppover i vassdraget som til det første vannet oppstrøms iberegnet bekker og elver mellom vannene. Både jord- og skogbruksdrift, byggesaker og annen bruk og ferdsel blir regulert. Eksempler på slike retningslinjer er:

• Alt husdyrhold bortsett fra hester er forbudt på kommunens eiendommer.
• Jord- og skogbruksdrift er ikke tillatt i en avstand av 10 m fra vann og vassdrag.
• Det er forbudt å bade, fiske eller bruke båt.
• Telting og rasting nærmere vann og elver enn 50 m er forbudt.
• Det er forbudt å oppføre eller endre bygninger uten spesiell tillatelse.

Drikkevannsrestriksjonene har hatt stor betydning for landskapsbildets utvikling. Flere hus og gårder ble revet, blant annet Turter, Strandholdt, Sanderstua, Låkeberget og driftsbygningen på Nedre Kirkeby.

Den tradisjonelle driftsformen med husdyrhold og fôrproduksjon forsvant og ble erstattet av kornproduksjon. Enger og beiter på ikke altfor fuktig mark ble dyrket opp til åkrer. En del av området ble også tilplantet med skog. Bare små partier med slåtteeng ble spart. Fuktengene fikk imidlertid utvikle seg fritt etter at beite og slått opphørte.

Avviklingen av beitedyr førte også til at hagemark, skog og andre områder med beitepreg etter hvert har grodd en del igjen av løvtrær og krattvegetasjon.

Lise Økland 1987: Maridalen – landskapets estetiske kvaliteter og opplevelsesverdier Les Vidar Asheim på bokhylla.no: Kulturlandskapets historie, Univeritetsforlaget 1978