Krigsdrama i Hansekollen

Av Sverre Grimstad, fra årsskrift Maridalens Venner 1989.

I Hansekollen, innerst i Maridalen, står en minnetavle over to gode nordmenn som ga sitt liv for Norge under den 2. verdenskrig. Tavlens enkle tekst forteller intet om den dramatiske hendelsen som var grunnlaget for at den ble satt opp.

Vinteren/våren 1945 var det en sterk økning i flyslippene fra England, til støtte for den norske motstandsbevegelsen. 22. februar 1945 landet et slipp ved Vrangen, øst for Harestuvannet. Det var "bestilt" av radiostasjon "Corona", som hadde base på Rundmyrhytta ved Sørskogen. Slippet ble brakt med tog til Sandemosen, hvor det ble hentet av Arne Eikrem og Karl August Nerdrum, radiostasjonens ansvarlige.

Søndag 18. mars 1945 var det "slippfest" på Monsrud gård ved Harestua. Arne og "Kalle" var invitert, men kom ikke. De andre ante uråd og Einar Hagness (mannen med lengst sendetid under krigen fra stasjonen Beta på Rudsetra ovenfor Harestuvannet) dro til Oslo for å undersøke om noe hadde hendt. Da han kom til Arnes leilighet, var den bevoktet av tyskere. De skjøt, men Einar kom seg unna, dro tilbake til Harestua og rapporterte.

Senere kunne skogforvalter Jakob Kvande på Sørbråten fortelle hva som hadde skjedd. Det var nemlig hos ham de delaktige tyskerne lånte telefonen og ga beskjed til hovedkvarteret om hva de hadde gjort.

På østsiden av Hansekollen, under en stupbratt skrent, ligger restene av et tysk Drnier militærfly som styrtet 2. juli 1942. (Se Maridalen 1985–86). Derfra går det en kløvvei på skrå oppover lia og etter ca. 200 meter kommer man opp på et platå. Der hadde Arne og "Kalle" radiosenderen sin gjemt. Terrenget er bratt, kronglete og uovorsiktlig. Ypperlig å stikke seg bort i.

Søndag 18. mars 1945 var det skare og nysnø. Arne og Kalle var sammen med Agnes Larsen gått til sendestedet i Hansekollen fra Rundmyrhytta. Den lå i enden av Rundmyrveien, mellom parkeringsplassen og bekken. Den er nå revet. De var nettopp ferdige med dagens "trafikk" da det skjedde. En tysk patrulje hadde lenge forsøkt å peile inn senderen. Nå fikk de hjelp av nysnøen og fulgte sporene lett. Det må ha vart 8–10 stykker av dem. Fra bak et vindfall, nede i lia så de Kalle, som satt vakt. Han ble skutt rett ned uten varsel. Arne og Agnes kastet seg til hver sin side, men klarte ikke å stikke unna. Agnes klarte imidlertid å gjemme pistolen sin i snøen før de ble overmannet. Begge fikk håndjern på.

Arne forsto at det var livsfarlig å bli tatt. Han klarte å rive seg løs, og kastet seg utfor en skrent. En tysker skjøt etter ham og Arne falt sammen på myrflaten nedenfor skrenten, skutt gjennom hodet.

Tyskerne dro ned til Lauvlundhytta ved Mobekken, hvor de hadde bilene sine. Der lå det også noen tømmerhoggere. De ble kommandert med hest og tømmerslede opp til åstedet. De to likene ble bundet fast med hodet på sleden og bena hengende etter. Slik ble de fraktet ned til de tyske bilene. Likene ble ikke utlevert og forsvant for godt.

Agnes Larsen ble kjørt til Grini og satt i lange avhør. Slapp ikke unna tortur. Ble badet vekselsvis i kokende og kaldt vann. Røpet ingenting og fikk smuglet ut beskjed via "postboksen" ved Grinibekken. Agnes slapp fra den tragiske episoden og krigen i live. Er i dag i 70-årene og lever i anonymitet i Bergen.

Arme Eriksen og Karl August Nerdrum ("Kalle") var begge 28 år da de ble drept. Arne var radioteknikeren av de to. Kalle jobbet som politimann i Oslo. Begge var svært godt likt i motstandsmiljøet, og gjorde en stor innsats under krigen. Det var et stort tap å miste dem. Særlig tragisk var det at hendelsen fant sted bare 1½ måned før freden kom!

Josef Monsrud (66) var i sin tid viltkonsulent i Oslo kommune og aktiv motstandsmann under krigen. Han kjente godt til Arne og Kalle. I dag er han pensjonist og bor på Nordbråten Gård i Maridalen. Sammen med skogsjef Bjarne Mjåland tok han i 1970 initiativet til å få laget en kobberplate som kunne festes på fjellveggen ved stedet. Pris 1200 kroner. Avslag fra skogstyret.

I 1980 tok Monsrud og Mjåland kontakt med Skogvesenets snekker John K. Bjørknes som deretter laget en minneplate over de to falne. Det ble satt opp av Skogvesenet 8. mai 1980, på dagen 35 år etter frigjøringen, nøyaktig på det stedet hendelsen fant sted.

Nekrologer med bilder sto i Aftenposten 18/3 1946, og reportasje med bilde fra avdukingen av minneplaten sto i samme avis 12/6 1980.