Kong Magnus skjenker Maridalen til kirken

På midtsidene i årsskriftet finner vi et fotografi av det dokument som stadfester at Kong Magnus i 1336 gav en del eiendommer til kirken. Sentrale steder er nevnt i dokumentet som Grefsen, Sogn, Lommedal, Vestre Bergheim (Bærum), og sist men ikke minst Margaretadalen, eller Maridalen. «Skinnbrevet» (originaldokumentet) befinner seg i Riksarkivet.

Redaksjonens egne språkkunnskaper strakk ikke til når vi skulle oversette skinnbrevet. Vi måtte derfor søke sakkyndig hjelp. Det hele endte med at professor Hallvard Magerøy ved Nordisk Institutt ved Universitetet i Oslo oversatte hele teksten for oss. Vi oppfatter oversettelsen som forholdsvis fri, noe som er nødvendig for at den skal være nogenlunde lesbar og forståelig for de fleste av våre lesere. Vi takker professor Magerøy for innsatsen!

Vi presenterer denne «godbiten» på den måte at vi på midtsidene gjengir originaldokumentet, på neste side gjengitt med vanlige trykte bokstaver, for så til slutt å gjengi oversettelsen. Så kjære leser, sett deg godt til rette i din gode stol, prøv om du kan følge originalteksten når du nå leser professorens oversettelse!

«Magnus, med Guds miskunn, Norges, sveenes og gotenes konge, sender alle nålevende og fremtidige Guds og sine venner som ser eller hører dette brevet, Guds og sin hilsen. Vi vil at dere skal vite at til heder og ære for Gud selv, Vår Herre Jesus Kristus, den hellige Jomfru Maria, hans moder, og alle Guds hellige menn, og til sjelehjelp for oss selv, for alle våre forgjengere og rette etterfølgere har vi stadfestet at vårt kapell, Mariakirken i Oslo skal ha vår syssel i Margretadalen, vestre Bergheim (Bærum) og Lommedalen med all den leidang og sakøre som vi har rett til å innkreve av dette til vår gard og gods som inndras i konfiskasjonssaker og landssviksaker og inntektene av fredkjøp og tegngilde. Dertil gir og skjenker vi til førnevnte Mariakirke alle de skogene og almenningene som Vi og kongedømmet i Norge eier i førnevnte syssel, bortsett fra den eiendom som vi før har gitt, eller skjenket til andre personer med våre brev. Innenfor disse Margretadalens grenser skal man holde ved lag hele almenningen mellom Grefsen-skogen og Sogn-skogen og helt nord til Sandungvannene, og også vannene og helt sør til Dynienda (de øverste fossefallene i Akerselva) og alle andre vann som ligger i førnevnte almenning, med kalkovnen og teglstensovnen, til kirkens gagn og tarv, idet Vi absolutt forbyr hver mann av hvilken stand eller rang som hver er, på noen måte å hindre eller motvirke dette for Mariakirken eller dens øverste styrer. Men dersom noen gjør det skal han bli rammet av vår ekte vrede, og betale oss full bot for å ha forbrutt seg mot dette brev. Alle de personer som ferdes over disse skoger eller vann uten tillatelse fra kirkens øverste styrer og tilegner seg noe der eller har tilegnet seg noe der uten tillatelse, skal overfor kirken underkaste seg lov og dom, og betale full bot for å ha forbrutt seg mot dette brev. Dette skal stå ved lag urokkelig helt til Vi selv ankommer til Oslo og etter våre beste menns forslag og råd gir en endelig stadfestelse. Dette brevet var gjort i Stockholm den senere Marimesse i vårt rikes attende år, og innseglet i vårt nærvær. Brevet er skrevet av Paul Styrkårson.

Om sysselen vestre Bergheim, Lommedal og Maridal og utmarken som hører til Maridalen.»

Det var unektelig mer stil over korrespondansen i gamle dager. Om innledningen var svært så innpakket og med påkallelse av alle store og gode makter, så kommer det også linjer som slår av med en annen tone, f.eks. der hvor det forklares at den som ville hindre at dette oppfylles vil «bli rammet av vår ekte vrede». Uten tvil en ganske kraftig advarsel! Som vi ser av avslutningen av brevet, er det gjort i Stockholm i det 18. år for regentens styre, og Paul Styrkårson har skrevet det.