Jeg døber dig til Faderens og Sønnens …

Av Dag Løkke, Tønsberg 2012

"Jeg tegner dig med det hellige Korses Tegn, paa din Pande og paa dit Bryst, til Vidnesbyrd om at du skal tro paa den korsfæstede Jesus Kristus."

Vi befinner oss på husmannsplassen Laskerud noen dager før St. Hans sommeren 1883, nærmere bestemt tirsdag 19. juni. Plassen ligger i Nittedal, like over grensen til Maridalen i Aker. Lekpredikant Martin Christiansen fra Kristiania er på besøk. Han er nå i ferd med å døpe den elleve uker gamle Morten, barn nummer ni og minstegutten til Olaus Eriksen og kona Gudbjørg.

Det har blitt mange munner å mette – og det er trangt om plassen – på Laskerud nå. Eldste sønnen, Emmart, som ble konfirmert i Nittedal kirke året før, har nylig dratt nedover i Maridalen for å få seg arbeid. Eldste datter, Marie, går for presten i Vestre Aker og skal konfirmeres til høsten. Hun har vokst opp hos besteforeldrene på Berntsberg. Det er tante Borgine og onkel Anton som har ansvaret for henne der nå.

Gudbjørg er ikke mor til de to eldste. Men hun har satt de neste sju ungene til verden. Seks av dem lever og er i alderen fra elleve uker til elleve år. Det er et ganske strevsomt liv.

"Morten! Jeg døber dig til Faderens og Sønnens og den Hellige Aands navn."

"Amen", kommer det klart og tydelig fra Olaus, som bærer barnet.

Kristiane på elleve år har stått med et håndkle i hånda, som hun nå overrekker Martin.

Olaus har døpt unger selv også. Helt alene. Så han kjenner det enkle ritualet nå. Første gang var i januar for ni år siden da han døpte sønnen Karl Hildus. Et halvt år etter – på sommeren – dro de til Nittedal kirke for å vise ham fram for presten og få dåpen bekreftet. Og så døpte han lille Hilda for tre og et halvt år siden. Hun hadde fått en fæl strupehoste og døde åtte dager senere, så hun ble aldri vist fram i kirken.

"Hun er trygt hjemme hos Gud nå, det kan du være sikker på", hadde Martin Christiansen sagt da de hadde møtt hverandre senere en gang. De ordene hadde beroliget Olaus, og derfor hadde han denne gang spurt Martin Christiansen om å døpe lille Morten minstemann. Da visste han at det ville bli ordentlig gjort.

Nå var det ikke slik at Olaus Eriksen døpte alle ungene sine hjemme. De to eldste var blitt døpt i den nesten nye kirken i Vestre Aker i henholdsvis 1868 og 1870. Fire av de andre ungene hadde de reist helt til Nittedal kirke for å få døpt. Det var lang vei fra Laskerud.

Etter dåpshandlingen ble lille Morten lagt ned i vogga, som var blitt båret inn i stua den dagen. En ny liten Hilda på to og et halvt år løp rundt og pratet en masse som ikke alle de voksne forsto. Anton og Gunda på henholdsvis sju og fem år hadde søkt tilflukt i en krok, med fire kongler, som de lekte var kuer på beite.

Det var bare Kristiane på elleve og Karl på ni som fikk lov til å hjelpe mor med å servere de tre fremmede mennene som var der for anledningen. Foruten lekpredikanten Martin Christiansen fra Kristiania, var det de to følgesvennene hans, brødrene Abraham og Isak Jacobsen fra Eidskog – henholdsvis 25 og 31 år gamle. De skulle være vitner når dåpen senere skulle meldes for presten i Nittedal. Kanskje var det ikke helt tilfeldig at predikantbrødrene hadde samme navn som de gamle bibelske patriarker Abraham og Isak. Deres far Jacob kan ha valgt navnene med omhu.

Kristiane hadde spurt om å få lov til å være fadder til Morten. Men hun måtte pent vente til etter at hun var konfirmert før hun kunne påta seg en slik alvorlig oppgave. Både mor Gudbjørg og far Olaus var strenge på dette. Presten ville vel heller ikke godta noe annet når barnet senere en gang skulle bringes til kirken for å få dåpen stadfestet og innført i kirkeboka.

Det første barnet som Olaus selv døpte, Karl Hildus, var født i januar 1874. Det var forståelig at han valgte hjemmedåp midtvinters med så lang vei til kirke. Han ble framstilt i Nittedal kirke den første søndagen i juli samme året. Da kunne det gå an å ta en liten unge med på en så lang tur.

Merkeligere var det denne gang. Nå var det midtsommer. Og turen til kirken skulle først komme til å skje et halvt år senere, like før nyttår. Dette var helt motsatt av hva man kunne ha tenkt seg. Men gutten kan ha vært syk den første sommeren. Og da hastet det med dåpen. Og så mente kanskje foreldrene utpå høsten at de måtte få ham framstilt før året var omme. Det er ikke godt å vite, nesten 130 år seinere.

Morten, dåpsbarnet, fra sommeren 1883 ble nesten 80 år gammel. Han døde for femti år siden, i 1962. Han var medlem av kommunestyret og formannskapet i Nittedal i mange år, før annen verdenskrig, og han ble valgt til ordfører i Nittedal i fredsåret 1945. Morten Laskerud har mange etterkommere.

Storesøsteren Kristiane giftet seg aldri og fikk ingen barn selv, men hun ble en populær tante, som var fadder til mange andres barn i årene etter 1900. Kristiane var fadder til blant annet flere av barna til den lille to og et halvt år gamle jenta, Hilda, som løp rundt og bablet sommeren 1883. Den lille jenta var min mormor.

Morten Laskerud og hans søsken.pdf