"Hvorfor ga jeg henne fra meg?"

Av Dag Løkke, Tønsberg 2013

Det var da veldig til travelhet!

Trafikken var stor i Arendalsgata på Sagene denne ettermiddagen. Det var ikke stille veldig lenge mellom hver vogn ... Olaus prøvde å telle langsomt fra hver gang lyden av siste vognhjul forsvant til han igjen hørte en ny hest komme trampende fra den ene eller den andre kanten. Han rakk sjelden å telle lenger enn til tredve. Da var det altså ikke mer enn et halvt minutt mellom hver vogn. Eller enda mindre. Ja, men så bodde det mye folk så nær byen også.

De fleste gikk forresten til fots, slik som Olaus Eriksen hadde gjort helt fra Laskerud denne dagen. Oppe ved Laskerud gikk det ofte timer mellom hver gang veifarende dro forbi langs Greveveien. Med unntak av lørdagsmorgenene da ekstra mange hakadøler og hadelendinger skulle til torvs med varene sine. De dro forbi tidlig om morgenen, og hjem igjen utpå kvelden, hvis de da ikke overnattet nede i byen et sted.

Nå satt Olaus ved vinduet i Sagene Arbeidersamfund og kikket ut på trafikken i Arendalsgata. Han hadde vært der noen ganger tidligere og pratet mye med restauratør Ole Holter, som bare var halvparten så gammel som Olaus, og som hadde vært i Amerika. Det var spennende å høre ham fortelle derfra. Sønnen til Holter, unggutten Armand Harry, var forresten født i Chicago.

Men nå satt han her alene med kaffekoppen. Det var fredag 15. august 1902. Litt over en time tidligere hadde han gått inn i Sagene kirke og satt seg et stykke bakenfor midten. Mølleren Martin Eriksen skulle begraves. Han rakk ikke å bli 30 år. Det var tæringa som hadde tatt knekken på ham. Tuberkulose het det visst nå. Den var skummel og tok altfor mange.

Den unge enka satt på første benk, til venstre. Hun var 33 år gammel. Det var rart å tenke på at hans egen datter var blitt enke, syntes Olaus. De hadde ingen barn. På hver sin side av henne satt den to år eldre broren, Emmart, og den åtte år yngre fetteren, Edvard. De hadde begge vært forlovere da Marie og Martin giftet seg i Vestre Aker kirke to år tidligere.

For det var Marie hun het, den altfor unge enka. Oline Marie, født på Laskerud i 1869, men vokst opp på Berntsberg etter at mora døde da Marie bare var 1 ½ år gammel. Faren hadde da gitt henne fra seg. Han hadde latt henne vokse opp hos besteforeldrene sine, Olaus' foreldre, som hadde god støtte av Borgine, Olaus' yngre søster.

Han hadde egentlig følt seg tvunget til dette den vinteren i 1871, da hans første kone døde, og det var så kaldt på Laskerud, eller i Laskerud, som de egentlig sa. Den samme vinteren og våren hadde han også mistet to søsken; den ene frøs i hjel på isen, og den andre døde av tæring. Det hadde vært forferdelig hardt for foreldrene på Berntsberg. Men det var også vanskelig for ham selv å sitte igjen på Laskerud med to små barn.

Olaus var 41 år gammel da han ble enkemann. Nå var han snart 73. De første årene hadde han ikke hatt overskudd til å tenke så mye over hva han hadde gjort. Det hadde vært så travelt med stadig nye barn i et nytt ekteskap, og det hadde vært en kamp for føda, som man sa. Men de siste årene hadde han tenkt mye på det. Hadde det vært riktig å gi henne fra seg? Var det Gudbjørg som ikke ville ha henne på Laskerud? Hun hadde vært husholderske hos ham den gang. Nå var de gift og hadde fått en ny stor ungeflokk. Eller hadde det vært hans egen mor – altså ungens farmor – som mente at Marie ville ha det bedre hos dem på Berntsberg? Det var ikke fullt så kaldt i huset der. Og der var det voksne kvinner som også var i familie med ungen – og som derfor ville kunne ta seg bedre av henne. Han husket ikke riktig om det var slik de hadde tenkt og ment den gang. For han hadde jo egentlig planlagt å ta den vesle Marie tilbake til Laskerud når hun bare var blitt litt større. Men hans nye kone, Gudbjørg, fikk et nytt barn nesten hvert eneste år i de neste ti årene, så det å få Marie tilbake ble stadig utsatt. Og til slutt ble det for sent.

Marie knyttet seg selvsagt sterkt til besteforeldrene på Berntsberg. Og da de døde, var det tante Borgine – som hadde vært der hele tiden – som overtok ansvaret for jenta. Farmor Kirstine døde da Marie var ni år gammel, og farfar Erik kort tid etter at Marie hadde stått til konfirmasjon i Vestre Aker kirke. Etter det var det helt uaktuelt for ungjenta å flytte tilbake til Laskerud, til en far som var blitt altfor fjern for henne og til en stemor som hun nesten ikke kjente. Det var Borgine som var i moras sted.

Det var mange tanker som gikk gjennom hodet til Olaus der han satt. Nå var Marie blitt enke. Martins begravelse hadde funnet sted for et par timer siden i Sagene kirke. Olaus satt og kikket ut av vinduet i Arendalsgata 3 og tenkte at det var på tide å begi seg oppover til Maridalen og videre til Laskerud igjen. Det ville være mørkt innen han kom hjem, men det var heldigvis fortsatt en varm sommerkveld nå midt i august. Hjemme ventet kona Gudbjørg, de voksne døtrene, Kristiane og Gunda, og Morten minstemann, som nå var blitt 19 år. Han hadde tross alt fortsatt mye å være takknemlig for, den aldrende leilendingen på Laskerud.