Av Ingvald Hindbjørgmo
Baltzer Vaggesten var født i 1887. Han husket uvanlig godt til det siste og var en god forteller. Her er noe han meddelte:
– Hvor gammel er du nå?
– Hvis jeg lever, så blir jeg 88 til sommeren.
– Da har du opplevd mye?
– Ja, bare jeg kunne huske, så. Men fra skolen sitter mye igjen. Den første dagen jeg gikk til skolen, husker jeg så godt som det skulle vært i går. Bror min gikk for presten, og han fulgte meg til skolen. Han stoppet nede i bakken, ved bekken, og jeg ruslet videre. Men da jeg nærmet meg skolen, så jeg ingen, og så tenkte jeg: "Jeg går like godt tilbars." Jeg ruslet nedover bakken, men så sto bror min der. Han hadde ventet for å se hvorledes det gikk. Han begynte å hive stein mot meg. Så sto jeg da der og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke torde jeg gå opp til skolen, og ikke torde jeg gå tilbars. Men så gikk jeg da opp til skolen likevel, og så begynte første skoledagen.
– Og det gikk bra?
– Ja, det gikk da bra, for vi hadde en snill lærer. Det var Evje. Han var den tid alene om skolen. Så ble det tatt ut noen som kunne stave med oss nybegynnere.
– Hvem var det som stava med deg?
– Det var en fra Slåttebråtan som hette Albert Andresen. Og så var det ei fra Hauger som hette Judit. Hun stava med meg noen ganger.
– Og du lærte å lese? Men foruten lesing hadde dere vel også skriving, regning og historie – og kristendomskunnskap?
– Ja, først og fremst var det kristendomskunnskap. Vi begynte med bønn om morgenen. Og da vi hadde lært å lese, så fikk vi lekser i katekisme og bibelhistorie og forklaring. Vi måtte lære helt utenat. Helt utenat. Og den som ikke kunne leksa, måtte sitte igjen. Det var strengt.
– Husker du hvilken forklaring dere brukte?
– Det var … Pontoppidan. Den var vanskelig. Ja, det var ei ganske tykk bok.
– Men den måtte dere lære?
– Helt utenat. Og jeg var så ærekjær, så jeg pugga og leste for å slippe å sitte igjen. Men enda måtte jeg sitte igjen en gang. Det var for et salmevers. Jeg hadde vært borte fra skolen en dag, og da hadde de fått et vers i lekse. Jeg kunne ha spurt noen om hvilket vers det var, men jeg kunne nokså mange salmevers og lot det skure. Tilfeldigvis var det et vers jeg ikke kunne. Du får sitte igjen, da, sa læreren. Men så hadde vi et frikvarter igjen, og i det lærte jeg salmeverset. Og med det samme de andre hadde gått, leste jeg opp verset og slapp av sted sammen med de andre. Vi syntes nok at læreren var streng, men det kom oss til gode likevel da vi begynte å gå for sogneprest Nygård i Vestre Aker Kirke. Han var en streng herre som ville ha svar på det han spurte om, og det hendte at noen måtte gå om igjen. Noen ganger i løpet av sommeren fikk vi høre presten si: "Hørte dere Maridalen skole?" Det syntes vi var gromt. Men det hadde vi jo læreren å takke for. Vi hadde lært disse versene utenat.
– Kristendomskunnskap hadde dere hver dag?
– Ja, hver dag. Det var det viktigste faget i skolen.
– Mon dere hadde også andre fag?
– Ja, vi hadde skriving og regning og historie og geografi.
– Hadde dere lærebøker i historie og geografi?
– Det hadde vi. Og så var hele nordveggen dekt med kart. Og på vestveggen hang kartet over Nord-Amerika og Sør-Amerika, og jeg tror at kartet over Australia var med også. Ved siden av kateteret var det store norgeskartet. Vi skulle lære om alle byene rundt i landet og alle de store elvene og så de store isbreene. Det var Svartisen og Jostedalsbreen og Folgefonna. På andre siden av kateteret hang europakartet og så kartet over Asia.
– Dere hadde hele verda for dere hver dag?
– Ja, og uansett hva vi hadde om, så hadde alltid læreren noe å fortelle. Det var interessant, skal jeg si deg. Så hadde vi norgeshistorie, og da fortalte læreren mye. Tegning hadde vi ikke. Vi brukte stentavle og griffel. Det kunne vi ta med hjem. Jentene hadde en svamp som var festa til tavla med ei snor. Den tørka de av tavla med.
– Men brukte de noe på svampen?
– De spytta på den. Vi guttene hadde ingen svamp. Vi spytta på tavla, og så sveipa vi over med armen.
– Men når dere hadde spytta ei tid, så ble vel tavla glatt?
– Ja, da måtte vi vaske den, og da ble den fin å skrive på igjen. Med tida ble tavlerammene mørke. Og hvis vi fikk ny tavle en gang, var det stor stas. Vi hadde også norsk, med grammatikk, men det vil jeg ikke snakke om, for der lærte jeg ingen ting.
– Hadde dere naturfag?
– Vi hadde dyrekart. Og på østveggen, ved ovnen, hang et sonekart. På det var det dyr helt fra Nordpolen, med isbjørn, til Afrika, der var det løver og slanger.
– Dere hadde den rene zoologiske hage, da?
– Ja. Å, det var koselig i den gamle skolestua.
– Var dere mange i klassen?
– Det kunne vel være en 15–20 gutter og like mange jenter.
– Gikk dere sammen fra dere begynte til dere var ferdige?
– Slik var det til å begynne med. Men så ble det tilsatt lærerinne, og da ble det to klasser. Vi gikk annenhver dag.
– Hvor mange veker?
– Vi hadde en liten sommerferie, men den var ikke lang.
– Var det mye forsømmelser?
– Åja, det slumpa, men det var ikke så verst, heller.
– Det var kanskje noen som ikke hadde skor?
– Ja, men læreren skaffa trebonnskor til dem om hausten. De var ikke så gode å gå i, men de var varme.
– Brukte du slike?
– Nei, jeg hadde andre skor med lærbonn. Far hadde huder av okser, kyr og kalver, som han sendte til garveren. Når de var ferdige, ble skomaker henta.
– Var det skomaker her i dalen?
– Nei, det var to brør fra Nittedal. De var flinke. Og når de kom, så gjorde de skor til hele familien. Vi var tre barn og mor og far, og så ble det også laget skor til tjenerne. Det tok gjerne et par uker. De for omkring fra gård til gård. Slik var det også med skredder. Her var en masse sauer, og ulla ble karda og spunnet. Vi hadde to jenter, ei innejente og ei budeie. De karda og spant og vov vømmøl. Det ble sendt ned til farger Østby i Brugata, og når vi fikk det igjen, var det blankt og fint.
– Var det farga?
– Nei, det var grått og svart. Og du verden hvor sterke klær det ble av det!
– En slik dress hadde dere vel i flere år?
– Å ja, en blank vømmølsdress er fin. Det var en skredder, Johan Brattli, fra Hadeland som var hjemme flere ganger og sydde klær til oss.
– Men kvinnfolka – hva slags stoff brukte de?
– Ja, de vov vel noen tøyer, de også, men det har jeg så lite greie på. Skjortetøy vet jeg de vov. Det var av bomullsgarn og var rød-, blå- og hvitstripet.
– Brukte dere vømmølsbukser om sommeren også?
– Den samme sommer som vinter. Ingen forskjell.
– Brukte dere samme slag undertøy også?
– Ja, men på det varmeste sløyfa vi underbuksa.
– Og så var det lange strømper?
– Som rakk til knes. Og så hadde vi lange strømpehand, som vi vira omkring.
– Da fraus dere i hvert fall ikke?
– Nei, vi hadde det godt. Men det tok ett år fra klærne ble påbegynt til de var ferdige. Slik var det i hvert fall med skorne, fra et dyr ble slakta til læret kom fra garveren og skorne var laga. Sålelæret var bøffellær fra Syd-Amerika. Vi kjøpte gjerne ei halv hud, og det var veldig sterkt å slite på. Skomakeren gnudde og polerte sålekanten, så det skein i den. Jeg husker jeg spurte ham en gang hvorledes det kunne bli så blankt. "Det er jordbærved i dem," sa han.
– Var hudene helt ferdige når de kom fra garveren?
– Nei, skomakeren måtte sverte og smøre dem. Det gjorde han på golvet inne i stua. Han hadde en fin, rund stein som han banka dem på. Den ene av disse skomakerne var underoffiser. Han var på moen om sommeren og sydde skor om vinteren. Han sang og tralla marsjer mens han banka, så det var rent moro å høre på. Men han reiste til England og ble med i boerkrigen og falt. Senere hadde vi en skomaker som var svenske og bodde på Sagbakken.
Tips en venn
Skriv ut
