Den første bosetning, gårdsnavn og eiendomshistorie

Av Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

I 1897 ble Maridalen beskrevet på følgende måte i boken «Norges Land og Folk, Akershus Amt» av Johan Vibe:

«Maridalen er for største delen optaget af det brede Maridalsvand. Paa sin nordlige og vestlige side er vandet omgivet af lave, dyrkede, løvrige strande. I øst falder Grefsenaasen ned i vandet med bratte skraaninger. Dalen fortsetter mod nord langs Skarselven omtrent 4 km. opover som en bebygget dal, hvorpaa den deler sig og gaar over i trange fjelddale. Fra det nordvestlige hjørne af vandet trænger Skjærsjøelvens dalføre op i nordvestlig retning. Den gaar hurtig over til en trang og ubebygget fjelddal.»

Vi ville neppe gitt Maridalen en lignende topografisk beskrivelse i dag, men vi kjenner oss allikevel igjen. Når kom så de første mennesker til denne dalen, til «den fagre Maridal»? Da må vi gå langt tilbake i tiden.

Vi vet at det allerede i Nøstvedt-tiden bodde mennesker i Aker. Men først ved slutten av Nøstvedt-tiden, dvs, for ca. 7000 år siden, fikk bygda ved bunnen av Oslofjorden en nevneverdig befolkning. På Vaggestein og Skar i Maridalen er det gjort funn som kan dateres til slutten av steinalderen. Det synes å ha vært et fabrikasjonssentrum for de fine, grønne Grorudittøksene i Maridalen. Det er funnet i alt 15 økser i dette sjeldne materiale, som forekommer i et belte fra Maridalen over mot Grorud. De fleste av disse øksene synes å kunne henføres nettopp til Maridalen. Det vi kan kalle «Maridalsfabrikken» og altså den første antydning til industri i bygda, har hatt sin blomstringstid i yngre steinalder, for ca. 6 000 år siden.

Når ble så de første gårder ryddet i dalen? Da må vi ta gårdsnavnene til hjelp. De eldste gårdsnavn er uten tvil de rene naturnavn, og dem har vi mange av her oppe. Vi kan nevne Brekke (= bratt bakke), Hauger, Turter (planten turt), Skar, Vaggestein og Nes. Vi kan regne med at det var disse gårdene som først ble ryddet som boplasser, og det må ha skjedd en gang i slutten av yngre steinalder.

Ikke lenge etter ble de såkalte vin-gårdene ryddet, og gårder med slike navn ble også ryddet ut gjennom jernalderen og folkevandringstiden. Svært mange av vin-gårdene i Norge finnes nettopp i Oslodalen. Endingen «vin» betyr egentlig en grønn slette, gressgang eller beite og i vår tid har vin-gårdene oftest endelser som -n, -er eller -in. Kanskje oppsto vin-navnene på samme tid som menneskene begynte med husdyr. Vi må iallfall anta at de eldste vin-gårder i Aker er omtrent 4000 år gamle. I Maridalen har vi to vin-gårder, en vest og en øst for Maridalsvannet. Det er Skjerven (Skerfin) og Sander (=Sǫndin).

Maridalen må altså uten tvil ha hatt en sterk bosetning allerede før rikssamlingen. Det var ingen gjennomgangstrafikk i dalen den gang, så der var det trygt å slå seg ned under de ellers så usikre forhold som rådde i Norge. I vikingtiden var det ikke noen nyrydding av betydning i Maridalen, og grunnen til dette må være de dårligere jordbruksforhold her oppe enn nede ved fjorden. Først i kristen middelalder ble det ryddet nye gårder her oppe, men da var det jo så åpenbart blitt trangt om plassen nede i Akersbygda og ellers i Osloherad.

I tiden mellom kristendommens innføring i Norge ca. 1050 og Svartedauen i 1350 ble det ryddet iallfall fire gårder i dalen. Alle har rud-navn og alle er nå forsvunnet, nemlig Astarud (nord for Brekke), Rudstaden (ved Kirkeby), Pøsorud (sør for Vaggestein) og Arnarud (sør for Kjelsås). Dalens gamle prestegård, Kirkeby ved Margaretha-kirken, må også være fra denne tiden og Rudstaden var egentlig en plass under prestegården. To andre gårder er også fra før 1350, selv om deres alder er vanskelig å fastslå nøyaktig, nemlig Kjelsås og Tømte (senere kalt Ødegården eller Øgården).

Maridalens opprinnelige navn var Margarethadalen, fordi den kirken som lå der var viet til St. Margaretha. Vannet kaltes også Margarethavannet. Navnet på dalen forekommer første gang i 1335, men er sikkert adskillig eldre. Den hellige Margaretha var uten tvil en av de eldste helgener i Europa. I 1335 og i de følgende år stadfester kong Magnus Eriksson de gaver hans morfar, kong Håkon Magnusson, hadde gitt til sitt kapell Mariakirken i Oslo. Særskilt nevnes syslene i Maridalen, Vestre Bærum og Lommedalen. Maridalen sies å omfatte hele almenningen mellom Grefsenmarka og Sognsmarka, mot nord til Sandungsvannene «og vannene med», mot sør til Dynjande, som sannsynligvis er fossen ved Brekke eller en av de andre øverste fossene i Akerselva, «og alle de andre vann som ligger i førnevnte almenning og der er både kalkovner og teglovner». Ingen fikk lov til å fare i disse skogene eller vannene eller utnytte dem uten lov av Mariakirken eller dens forstander. Situasjonen på begynnelsen av 1300-tallet er altså at Maridalen er kirkegods under Mariakirken i Oslo. Her er kirke og prestegård med fast prest og dessuten 17 andre gårder eller gårdsbruk. Dalens sør-grense gikk lenger sør enn i dag, nesten ved det nåværende Nydalen. Derfor hørte både Kjelsås og Brekke til Maridalen.

Så kom Svartedauen i 1350 og den rammet Maridalen vel så hardt som landet ellers. Vi kan nesten si at den rammet hardere. Av dalens 18 gårder ble i alt 17 liggende øde. Bare på det ene bruket på Brekke var det ennå gårdsdrift. Helt plutselig skjedde nok ikke avfolkningen, men vi må anta at de som var igjen her oppe flyttet til de bedre og mer lettdrevne, men nå avfolkete gårder nede i Akersbygda. I minst 200 år lå Maridalen folketom. Bare jakt og fiske ble drevet her oppe og kanskje en slags seterdrift. I 1395 gir biskop Eystein i et memorandum instrukser for oppbygging av prestegården på Kirkeby, som var forfalt. Det er lite sannsynlig at det ble noe av oppbyggingen, til tross for biskopens påbud og sterke vilje til gjenreising.

Da Håkon Magnusson ga Maridalen som evig len til Mariakirken i 1335 betydde det at kirken skulle ha leidangsskatt av dalen. Men i Mariakirkens jordebok fra 1542 mangler Maridalen og i kongens leidangslister i Akershus-regnskapene fra 1557 og 1560 finner vi bare Brekke gård. Dette er et vitnesbyrd om at dalen som helhet var falt ut som befolket område etter Svartedauen. I tiden fram til 1550 løsnet nok også Brekkes gamle forbindelse med Maridalen, siden alle de andre gårdene her oppe lå øde.

Den eneste inntekt Mariakirken i 1542 kunne bokføre ut fra sin lensrett over Maridalen var en avgift av Maridalsvannet. Det kan ikke ha vært noe annet enn fisket, selv om avgiften besto av rugmel (½ skippund). Avgiften må være betalt av en eller flere gårder langs Akerselva, siden hele den egentlige Maridalen lå øde.

Når ble så den første gård i dalen gjenryddet? Da må vi gå til Akershus-regnskapene fra 1557/60. Der var Skjerven oppført med landskyld og ikke med leidang eller annen skatt. Landskyld var den laveste skattebyrden og Skjerven betalte 12 skilling. Landskylden var ennå fastsatt i penger (ikke in natura) som vanlig var av nylig gjenryddete gårder. Slike gårder ble i regnskapene uttrykkelig betegnet som Ødegårder eller «Øde».

Ødegårdsmannen på Skjerven var i 1560 riktignok kommet så langt at han bygslet en annen Ødegård lenger nord i dalen, Skar, til seter eller annet bruk under gården sin, men det er lite sannsynlig at bosetningen på Skjerven går lenger tilbake enn til ca. 1550. Skjerven hadde en rask fremgang og står oppført i kongens jordebok i 1577 med ½ skippund mel i landskyld. Gården lå i et strøk som hadde interesse for tømmerfløtningen til sagbrukene i Akerselva. Både fløtning, hugging av sagtømmer og plankekjøring ga rydningsmenn muligheter for ekstrafortjeneste, og disse inntektene fra sagbruksdriften kan faktisk ha gitt noe av grunnlaget for den vellykkete ødegårdsrydning i Maridalen ca. 1550.

Den neste gården som ble gjenryddet var Sander, og dernest kanskje Kirkeby. Disse tre gårdene svarte full avgift i 1570-årene, mens Hauger ødegård svarte halv avgift. Skar, Vaggestein, Turter og Kjelsås lå ennå som underbruk ifølge skattemanntallet fra 1611. Nes ble forresten på slutten av 1400-tallet nevnt som en herlighet under Sandaker, og den ble vel da helst brukt som seter. Når Nes ble gjenryddet som gård vet vi ikke, men den får betegnelsen «Ødegård» ennå i 1617.

Vi må altså regne Maridalen som kirkegods gjennom høymiddelalderen og senmiddelalderen. Ved reformasjonen i 1536 ble dalen krongods. På grunn av stadige kriger var imidlertid de dansk-norske konger i konstant pengemangel og deres eneste mulighet for å skaffe seg innkomster var ved økte skatter og salg av krongods til rike adelsmenn og borgere. Dette fikk også betydning for Maridalen. I 1663 kjøpte Kristofer Dirksen (borgerskapets tillitsmann i Kristiania og senere rådmann i Fredrikstad) og hans bror Johan bl.a. Skar og Brekke. I 1723 kjøpte Johs. Skøyen, Even Holmen, Even Østre Sogn og Jon Blindern hele Akers kirke og med kirken fulgte bl.a. Hauger og Nes. I 1740-årene var det blitt på mote blant rike Kristianiaborgere at de en tid hvert år bodde på sine gårder i Aker, og i en «Designation over de Bønder Gaarder fra Aggers Stift, nær omkring Christiania, som dets Borgerskab og Indvaanere har til Eyendomb og paa de fleste indretted noget til Hauger og Lystgaarde» fra 1749 finner vi bl.a. Brekke, Skjerven, Sander og Skar. I løpet av 1700- og 1800-tallet ble svært mange av gårdene i Maridalen ervervet av Nordmarksgodsets eiere. Det gjaldt bl.a. Brekke, Skjerven, Hauger, Nes, Sander og Kirkeby.

En del av middelalderens kirkegods, som etter reformasjonen hadde fortsatt som såkalt benefisert gods, ble i forrige århundre solgt til selveiere.

I slutten av forrige århundre begynner så Kristiania (senere Oslo) kommune å kjøpe opp gårder i Maridalen for å sikre byens drikkevann mot forurensning. Det begynte med kjøpet av Store og Lille Brennenga og Strandholt i 1896. Senere har kommunen kjøpt følgende andre gårder: Skjerven, Kirkeby, Øgården, Nes, Sander, Turter, Sørbråten, Øvre Vaggestein og Nordbråten, foruten en rekke tidligere husmannsplasser under disse og flere småbruk og hytter. I dag er bare noen få gårder på private hender, nemlig Kasa, Hauger, Søndre Skar, Nedre Vaggestein, Bjørnstad og Granum, foruten en del småeiendommer.

Som de fire milepæler i Maridalens eiendomshistorie kan vi altså nevne kirken, kronen, Nordmarkas godseier, og kommunen. Hvem av disse fire som har tatt best vare på sine herligheter i Maridalen skal være usagt, men jeg tror neppe kommunen kommer øverst på listen.

Som en avslutning på denne vandring gjennom Maridalens eiendomshistorie vil jeg ikke nekte meg fornøyelsen av å ta med følgende annonse i Morgenbladet en gang i 1870-årene. Kanskje det var denne annonsen som førte til at eiendommen Strandholt ble utskilt, men ellers vet vi ikke noe om hvordan det gikk med denne landstedshandel. Men her kommer altså annonsen:

«Landsteder i Maridalen af den for sine Naturskjønheder bekjendte Eiendom «Store Brænningen» sælges paa gode Konditioner i færdig Stand med Grund (om ønskes Skov), herlig Udsigt, udmærket Jagt og Fiskeret, Baadplads etc. for en Pris af Spd. 1500.
Regelmæssig Diligencefart vil istandbringes, hvorhos der i alle Retninger vil blive sørget for Convenientse ved yderligere Beplantninger, Anlæg af Veie etc.
Man henvende sig skriftlig eller mundtlig til 0. H. Foss, Grüners Gade No. 1, hvor ogsaa Normal Tegning ligger til Eftersyn. Af Parceller langs Strandkanten haves endnu nogle tilbage. Liebhabere. der maatte ønske saadanne, anmodes snarest at bestemme sig. Det maa dog bemærkes, at Strandret ogsaa vil tilhøre de øvrige længere fra Vandet byggendes Landsteder, ligesom ogsaa en fælles større Brygge vil blive opsat. – Træffes Kl. 12–4.»