Årsmelding Maridalens Venner 1975

Årsberetning for Maridalens Venner 1974/75

Maridalens Venner kan nå i 1975 se tilbake på 5 års virke til beste for dalen. Det er fristende å stoppe litt opp etter disse årene. Vi skal ikke gjøre det. Det er nok å se videre framover mot nye oppgaver, nye former for positiv, byggende aktivitet til beste for Maridalen. Det er her Maridalens Venner kommer inn i bildet og får sin store betydning. Som et korrektiv står foreningen der, klar til å ivareta det som er til gagn for dalen.

Bare noe må vi ta med fra disse årene. Eksisterende bebyggelse blir langt på vei vernet om og rehabilitert. Den tidligere vedtatte raseringsplan for Maridalen, er for alltid blitt fullstendig uaktuell, ja den er så virkelighetsfjern og så fullstendig lite jordnær at enhver befatning med den må fortone seg politisk fullstendig kompromitterende.

Maridalen får lov å stå der, slik en ønsker dalen alltid skal forbli — at de blånende åser kan gi ro i sinnet til ethvert menneske. Foreningens formålsparagraf vil vel alltid være en disiplinerende faktor — både når det gjelder selve arbeidet og foreningens anseelse utad. Maridalens Venner er blitt kjent vidt utover, en representerer en makt- og opinionsfaktor som blir tatt hensyn til. Ens meninger har en fått respons på, samtidig som en er blitt respektert i et vidt forum. Det er denne linje en forsøker å ivareta; uten å ta i bruk store ord og talemåter, fremmer vi best våre mål i en behersket og rolig form. Da kan vi bevare dalens særegne karakter med nåværende bebyggelse i et riktig miljø. Da kan vi drive den propagandaen vi ønsker i våre bestrebelser for å øke interessen for dalen som frilufts- og rekreasjonssted for innbyggerne i Oslo og omegn.

Vi har likedan tiden med oss. Vi hindrer forurensing og tilsøpling av dalen, vi har støtte fra Arkitekturvernåret 75 når det gjelder å verne om ting av historisk og kulturell verdi. Vi er åpne for samarbeid med alle som er tjent med å ha en Maridal.

Styret har bestått av Rolf Rasch-Engh, formann, Olav Aarnes, nestformann, Oskar Jahnsen, kasserer, Grete Randsborg, sekretær og Olaf Gulbrandsen, styremedlem. Thor Knudsen og Berit Wolff har fungert som varamenn. Revisorer har vært Jørgen Sundby og Henrik Laurvik. Det har vært holdt en rekke møter (noe vi skal ta opp senere). Fra styret er det blitt sendt ut 2 rundskriv og årsskriftet Maridalen ‘74 til samtlige medlemmer.

Generalforsamlingen i 1974, som tradisjonen tro ble holdt på Maridalen skole, fikk følgende nye medlemmer til styret: Grete Randsborg og Berit Wolff.

Grete Randsborg ble da styret konstituerte seg sekretær, og Berit Wolff ble valgt som varamann. Samtlige valg på generalforsamling var enstemmige.

Som vanlig etter årsmøtet var ordet fritt, og vi fikk en rik og interessant samtale som alltid vil være et fint korrektiv til det nye styrets kommende arbeidsår.

Vi har fått bevart Neskroken, Øvre Kirkeby, Brennenga og alle de mindre gårdene og plassene. Derimot er Låkeberget, Turter, hovedbygningen på Sørbråten og låven på Nedre Kirkeby borte. Alle steder ble revet mens foreningen startet opp med sitt arbeide.

Arealet som skulle rives var på hele 12.253 m2. Det ble revet 1.161 m2. M.a.o. ble kun 9,5 % fjernet av det en fra kommunalt hold hadde bestemt. Jeg vil se dette som en naturlig utvikling. Det vil alltid, dessverre, være noen som kun følger rasjonalismens lover. At en da har reist en opinion mot all framtidig riving vil ikke alltid si at en kan slå seg til ro. Kommer økonomiske interesser, og eier-interesser inn i bildet, er man heller ikke interessert i å opprettholde det bestående. Da er pressmidlene til forandring så altfor sterke. Flertallets syn må vike for den gamle tankegangen — «Jeg gjør med mitt som jeg vil». «Ingen skal si meg hva jeg skal gjøre». Dette er de elementære problemene enhver bevaringsinteressert møter og som våre antikvariske myndigheter gang på gang må gi tapt for enten det gjelder kommunale eller private eiere — landet over. I dag må vi erkjenne at vi lever i et samfunn, i et fellesskap med alle mennesker. Det hører med i vårt demokratiske tenkesett å ta hensyn til andre.

Stubberud-gårdene er vårt eksempel, vi kunne sikkert ha fått andre. Stubberud-gårdene slik de framsto, var et bilde på den arkitektur som oppsto i forbindelse med et forandret ervervsliv. Maridalen har ikke alltid bare vært jordbruksbygd. Fra 1650—1700-årene er det langt andre økonomiske interesser som setter sitt preg på Maridalen enn primærnæringene. Disse skyver jordbruksbygda til side og dominerer dalen fullstendig i mer enn 200 år. Det er opplysningstidens «industri» som former dalens utvikling i denne perioden.

Vi kan si at i Stubberud-gårdene fikk vi gjenspeilet totalbildet av dalens historie. Også gårdenes arkitektur er egenartet i så måte. Det er sagt at miljøvern kan være så mangt, fra trivselskapende tiltak på arbeidsplassen, til vern av natur. Men det rommer også — vern av gamle bygninger og deres virkning i miljøet. Det Europeiske Arkitekturvernåret 1975 retter oppmerksomheten mot det som skal være vår arv — den kulturarv som våre gamle bygninger representerer. Vi tar vare på våre gamle kirker og gudshus, slott og festningsanlegg, men de enkle små hus som kan fortelle om hverdagslivets uskrevne saga, spor etter slit og arbeid for å livberge en kanskje stor familie — dette er også kulturminner som hører med til arkitekturvernårets totalbilde.

Det har i det siste vokst fram større interesse for vårt lands kulturminner. Forståelsen for hvor viktig det er å ta vare på kulturminnene er bare blitt sterkere og sterkere. Men har lett for å glemme hvilke anlegg som skal tas vare på. Det er ikke noe problem med de mer prestisjebetonte objekter som gamle kirker, gravhauger og staselige bygninger. Disse går inn i folks bevissthet som umistelige verdier. Men for de anonyme kulturminner er det et problem. Og det er her vi har mengden, som seteranlegg, naust, sommerfjøs, høyløer, veger, sagbruk, møller, kvernhus og fabrikkanlegg. Vi er klar over at fabrikkbygninger fra forrige århundre er umistelige kulturverdier som forteller om industrialismens gjennombrudd i Norge. Den generelle velvilje for kulturminner stopper her. Andre interesser er langt sterkere og prioriteres framfor det at en blir minnet om det ubehagelige ved en forgangen tid.

Før nedkjøringen til Stubberud-gårdene ligger en liten uanselig husmannsstue. Men hvor sentral er ikke denne utbygningen i hele dalens perspektiv? Engelsrud heter plassen og var opprinnelig en plass under Brekke. Fraflyttes denne, vil det ikke være lenge før forfallet har satt inn for fullt. En bygning til vil forsvinne fra Maridalen. Heldigvis er dagens situasjon en annen — bygningen rehabiliteres.

I avsnittet om distriktsplanlegging heter det i Stortingsmelding 87/1966/67:

«For et hvert miljø en tar sikte på å skape, bør sammenhengen med tidligere slekters liv og virke bli bevart og få leve videre... Bevaring og innpassing av disse i det moderne samfunn bidrar til å skape en kontinuitet og sammenheng i den enkeltes tilværelse og skaper spennvidde og rikdom i miljøene».

Det er vesentlig for Maridalen at en ikke taper identiteten til tidligere tiders ervervsliv.

Vær klar over at livet i Maridalen gir mennesket, og for den skyld også dyrene?? Mennesket skaper trivsel, men det må ikke bli alene, det må føle samhørighet med andre likestilte. Det må m.a.o. skapes et livsgrunnlag i dalen.

Maridalsspillet ble vist også i 1975. Det går tradisjon i Spillet. Det er skapt en kulturaktivitet i dalen som er av største betydning. Men for å få Spillet til, har en konsentrert mye av foreningens aktivitet om dette. Et betydelig dramatisk verk som Maridalspillet er av en slik verdi at det ikke må overlates til tilfeldighetene. En rekke forhold har først vært nødvendig å avklare, mellom Maridalens Venner og forfatteren Carl Fredrik Engelstad, mellom Maridalens Venner og Bydelsutvalg 40 — Marka. Man har fått et styre for Spillet i inneværende år som består av 5 medlemmer — 2 fra Maridalens Venner — 2 fra Bydelsutvalget og 1 fra de aktive (dvs. skuespillere). Rettighetene til Spillet er fra Carl Fredrik Engelstad overlatt til Maridalens Venner. For å få tiltaket i gang, har det så vært en rekke møter, og med en rekke henvendelser av økonomisk og teknisk art. Økonomisk er Spillet sikret, det er så å håpe at publikum vil slutte mannjevnt opp om forestillingen.

Det er miljøet i Maridalen som er av umåtelig verdi. Miljøet skal være noe pulserende og skiftende — noe som er levende. Vi kan ikke bevare mennesker eller livsformer. Våre muligheter til å bevare er avgrenset av materielle faktorer. Det er de konstante faktorene som bygninger og veier som gir mulighet til å føres videre, men det er også variable faktorer som må gis de samme muligheter. I et kulturlandskap er også driftsformer som ønskes opprettholdt. Disse kan holde landskapet regelmessig — varierende med årstidene. Miljøet i Maridalen skyldes stedlige forhold og behov, det må alltid være et samspill mellom natur og menneskeverk. I Maridalen kan en oppleve en harmoni som skyldes form og dimensjoner, materialvirkning, vind og vær. Det er bevaringstanken i et vidt perspektiv. Vi er subjektive når vi vurderer et miljø. En av de få konstante faktorene vi her møter er kontakten med fortiden gjennom overleverte kulturprodukter. Bevaringsarbeidet arter seg forskjellig fra person til person. Vi ønsker at alle skal ha samme mulighet til å oppleve verdien av et bevart miljø. En analyse av miljøets verdier vil vise hvordan bevaringen best kan foretas.