Årsmelding Maridalens Venner 1974

1.      Styret har bestått av Rolf Rasch-Engh, formann, Olav Aarnes, nestformann, Oskar Jahnsen, kasserer, Berit Wolff, sekretær, og Olaf Gulbrandsen, styremedlem. Som varamenn har fungert Thor Knudsen og Birger Ledang. Revisorer har vært Jørgen Sundby og Henrik Laurvik.
Det har vært holdt 12 styremøter.
Fra styret har det blitt sendt ut 2 rundskriv og årsskriftet MARIDALEN ‘73 til samtlige medlemmer.
Foreningens medlemstall har økt siden i fjor og er i dag omkring 550.

2.      Maridalens Venners generalforsamling 1973 ble holdt tirsdag 29. mai kl. 19.30 på Maridalen skole. Vi kunne glede oss over et meget godt fremmøte, noe som bare var å ta som bevis på den interesse det er for bevaring av dalen, og det arbeidet Maridalens Venner utfører.
På valg fra styret var Rolf Rasch-Engh, Birger Ledang og varamennene Thor Knudsen og Per-Erik Bjørklund. Som nye medlemmer til det styret som har fungert i inneværende år, ble følgende foreslått: Rolf Rasch-Engh og Olav Aarnes. Som nye varamenn var det forslag om Thor Knudsen og Birger Ledang, og som revisorer Jørgen Sundby og Henrik Laurvik. Samtlige ble enstemmig valgt.
Som vanlig etter årsmøtet var ordet fritt, og vi fikk en rik og mangesidig meningsutveksling om Maridalen og dalens spesielle forhold.

3.      Noe som vi i denne perioden har kunnet konstatere som meget gunstig er at Maridalens Venner synes å være godtatt som en likeverdig forhandlingspartner av våre myndigheter. Vi har vunnet gehør for synspunkter og meninger — noe som vi bare kan glede oss over, samtidig som vi vil forsikre alle at den tillit vi herved får, skal vi ikke forspille. Vi tror at vi er på god vei til å få Maridalen slik vi vil ønske at den alltid skal være.

4.      Som tidligere år har vi også i denne perioden konsentrert arbeidet om noen sentrale oppgaver. De viktigste har vært bevaring av eksisterende bebyggelse, årsskriftet MARIDALEN ‘73, Maridalsspillet og et forslag til registreningsopplegg for Maridalen.

5.      Like før forrige årsmøte i mai 1973 ble det sendt rundt et skriv til samtlige medlemmer hvor vi ba om støtte, f. eks. ved innlegg i dagspressen, dersom Maridalens Venner måtte gå til aksjon for å få bevart Vårnhus. Dette rundskrivet var forårsaket av et brev fra Oslo Helseråd til Formannskapet der Helserådet forlangte riving av Vårnhus p. g. a. forurensing av tilløpselva fra Dausjøen til Maridalsvannet.
Vi sendte en henvendelse hvor vi ønsket å få rede på den direkte årsak til dette kravet, og hvilke nye undersøkelser som lå til grunn for en så drastisk uttalelse av Oslo Helseråd. Vi forlangte at Neskroken måtte ses samlet.
I skriv av 12. juni 1973 fra Oslo Helseråd ble vi så invitert til å delta i en befaring i Maridalen og omegn. Skrivet sa at vi var «hjertelig velkommen til befaringen», som gjaldt ajourføring og revisjon av de restriksjoner som av helsemessige årsaker er nødvendig å legge på nedslagsfeltet for Maridalsvassdraget.
Til befaringen hadde Stadsfysikus lagt fram sin innstilling om saneringstiltak i nedslagsfeltet for Maridalsvannet. Til innstillingens premisser kan det rettes en rekke motforestillinger — innstillingen er f. eks. selvmotsigende på flere punkter — men det vesentlige med den er at den er av en slik art at formannen i MARIDALEN ‘73 kunne driste seg til å stille spørsmålet om eksisterende bebyggelse i Maridalen blir bevart? Kan man si at verneverdige bygningsmiljøer vil få lov til å glede oss også i kommende år? Innstillingen ble enstemmig vedtatt i Helserådets møte 26.6. 1973. I MARIDALEN ‘73 sa formannen i denne forbindelse også bl.a.:
«Lar vi den innstillingen som Helserådet enstemmig vedtok ligge til grunn, kan det synes som kampen om de gjenværende bygninger er vunnet. Med denne innstillingen har vi kommet et langt skritt på vei mot en lovmessig hjemmel for miljøfredning i dalen. Foreningens oppgaver kan da forfleres og nye sider kan trekkes fram, sider som vi tidligere har latt komme mer i skyggen på grunn av den store oppgaven med å bevare Maridalens nåværende bebyggelse, med andre ord hindre riving av eksisterende som frilufts- og rekreasjonssted.»
I henhold til Stadsfysikus’ innstilling ble rivingsvedtaket om Vårnhus opphevet. Ingen hadde lenger innvendinger mot at stedet ble bevart, og til istandsettelse ble det også bevilget et ganske stort beløp. Stadsfysikus’ innstilling er senere fulgt opp med en revidert bevaringsplan (rivingsplan) for Maridalen, som ble vedtatt av Skogstyret i februar 1974. Denne planen er et betydelig fremskritt i forhold til den tidligere, og den vil bli referert i MARIDALEN ‘74.

6.      I slutten av året 1973 forelå årsskriftet MARIDALEN ‘73, det andre i rekken. Om heftet skrev en av Oslo-avisene: «Årsskriftet er meget godt med et varierende innhold.» Den lange omtalen av heftet avsluttes med et ønske: «La det bli spredt viden om.» Årsskriftet presenterte bl.a. stoff om Olaf Gulbransson, en utflukt til Maridalen i forrige århundre, en skildring av forfatteren H. Schulze, om Maridalen skole, gjennom Maridalen i gamle dager, en gammel «Maridøl» forteller litt om Rauløkka ved Vaggestein og Anne Nitten og andre folk på Kramla. Skriftet trakk også fram en oppgave for Maridalens Venner som etter vår mening er vesentlig og presserende — bevaring av stedsnavn. Denne oppgaven må ses i nær sammenheng med et registreringsopplegg for Maridalen.

7.      Alt i 1964 sa Stortingsproposisjon nr. 84 klart fra at navneinnsamling er en kulturoppgave. Med et endret bosettingsmønster som en har sett i Maridalen, har driftsmåtene endret seg vesentlig. Romantikken ved det gamle gardsbruket er borte. Navn på innmarksteiger, gjeteplasser, utslåtter og skogsplasser bærer historie i seg. De fleste stedene er det historien om en epoke som er slutt. Dersom vi ikke klarer å samle og stedfeste navnene før vår eldre generasjon er borte, vil historiegrunnlaget som finnes i navnene i stor grad forsvinne med den. Det er en kulturoppgave som ligger og venter i Maridalen. Men det haster med å løse oppgaven før det er for sent. En innsamling av stedsnavn ville være en liten, men viktig del av et større opplegg — en registrering av det verneverdige Maridalsområdet.
En registrering av Maridalen for å sikre og verne naturmiljøet og kulturlandskapet er helt i samsvar med Maridalens Venners vedtekter. I denne forbindelse ble kontakt gjort med en av «vennene», Terje Lind, som er knyttet til Norsk institutt for by- og regionforskning. Han la fram i samarbeid med styret et utkast til registreningsopplegg for Maridalen. Registreringsopplegget har til formål å skaffe til veie, systematisere og presentere opplysninger om Maridalen slik at avgjørelser om den framtidige bruk av dalen kan baseres på et mest mulig reelt grunnlag og at folk kan få bedre kjennskap til dalføret. Av innholdet i registreringen kan det nevnes at den skulle ta for seg administrative forhold, natur, kultur, befolkning og bruk av arealene.
Maridalens særegne bebyggelse og vegetasjon blir stadig utsatt for endringer. Likevel har dalen bevart preget av «historisk» jordbruksmiljø. Stedet er blitt et hyppig besøkt rekreasjonsområde for Oslo-områdets befolkningskonsentrasjon. Dalen er et rekreasjonsområde med klart særpreg.
Det har vært diskusjon om å oppheve restriksjonene på Maridalsvannet og ovenforliggende vassdrag. Det er uvisst hvor realistisk det er å tenke seg at Maridalsvannet ikke lenger skal inngå i drikkevannsforsyningen. Det som derimot er sikkert er at hvis drikkevannsrestriksjonene oppheves, vil dette ha store konsekvenser for hvordan dalen vil se ut i fremtiden. En av de viktigste grunnene for at dalen ikke er bebygd, vil dermed forsvinne. Og det er store muligheter for bebyggelse i randsonene. Selv om drikkevannsrestriksjonene fortsatt vil gjelde, vil dalen bli utsatt for endringer hvis konsekvenser det er vanskelig å spå noe om.
Bakgrunnen for registreringsprosjektet formuleres slik: De systematiserte opplysningene med kunnskap om Maridalen nyttes slik at avgjørelser om fremtidig bruk av dalen kan baseres på et mest mulig reelt grunnlag. Det Maridalen trenger er en lovmessig hjemmel for miljøfredning. Vi tror at vi kan registrere at gamle, fastlåste holdninger er i ferd med å bli oppmyket av et nytt helhetssyn på verdien i kulturmiljøet. Vi mener at miljøet i kulturbygda Maridalen med sine særmerkte bosettings- og næringstradisjoner representerer overleveringer som må holdes i hevd.
Det en nå må sette i gang med er innsamlingen av stedsnavn. For Maridalen har en ikke råd til at flere stedsnavn går tapt. Dette er kulturminner som nå er i ferd med å forsvinne. En annen registreringsoppgave er nedtegnelser og lokalisering av hjemmefrontens aktivitet i og omkring Maridalen i krigsårene 1940—45. Her er det slipp-steder, treningsplasser, lagringsplasser, o. l. som må lokaliseres før det er for sent. Til dette arbeidet kan vi regne med betydelig faglig bistand fra forsvaret, nærmere bestemt Hærmuseet på Akershus. Det er vesentlig at denne registreringen blir satt i gang så snart som mulig, da personer som i sin tid sto midt oppe i begivenhetene etter hvert faller fra, og ettertiden må skrive historien ut fra sekundære brokker og ikke kunne nytte førstehånds- eller primærkilder.

8.      I 1971/72 ble det i styrets årsmelding til medlemmene opplyst at en arbeidet med planer om et middelalderspill som Carl Fredrik Engelstad skulle forfatte. Middelalderspillet skulle ta utgangspunkt i sider av dalens kulturhistorie. Som ramme om forestillingen tenkte en seg St. Margarethakirkens ruiner.
Søndag 19. mai 1974 var urpremieren på Maridalsspillet, forfattet av Carl Fredrik Engelstad, og fremført ved kirkeruinen.
Arbeidet med å få spillet fremføringsklart har lagt beslag på mye av tiden til flere av styrets medlemmer i inneværende periode. Tre fra styret har gått inn i en komité sammen med representanter fra Bydelsutvalg 40 — Marka, Maridalen Vel, Maridalen menighet, Nordberg menighet og de aktive skuespillere.
En av de store Oslo-avisene åpnet sin omtale av premieren med:
«Viber, maigauk og skuespill i Maridalen. — Finere kveld kunne ikke Maridalens Venner ha ønsket seg til ur-premieren på sitt lokale skuespill i og foran dalens gamle kirke. Sol over vannet og i løvskogen, jordene hadde fått sitt første strøk av grønt, lerkene steg og sank, vipene skrek og oppe i åsen mot Ullevålsseter gol sannelig også gauken.» En annen Oslo-avis hadde denne kommentaren til spillet: «Maridalsspillet blir å anbefale, både på grunn av natursceneriet og fordi det er en redelig og ordentlig forestilling som her presenteres. Tiltaket er i seg selv så godt at det er en fornøyelse å slå det fast.» En tredje avis kom til slutt med en oppfordring: «Gå mann av huse: Kom til den fagre Maridal med Maridalsspillet.»
Stykket forteller om kampen mellom bøndene i Maridalen og kirke-stat i året 1349, samme år som Svartedauen kom til landet. Bøndene er i hendene på prost og rikets kansler i Mariakirken nede i Oslo, og hans fut farer hardt fram mot bøndene som bare vil hevde sine eldgamle rettigheter. Det er et sterkt dramatisk stoff med sin bakgrunn i historien, omdannet og diktet fritt på av forfatteren. Men også menneskets daglige små vanskeligheter inngår i handlingen. Det hele er klart og fengslende tegnet.
Vi vil gjerne benytte anledningen til å rette en hjertelig takk til Carl Fredrik Engelstad for et betydelig skuespill og til de medvirkende som skaper en ruvende forestilling. Vi håper også at så mange som mulig vil finne veien til Maridalen og Maridalsspillet.

9.      Til bystyrets møte 13. desember 1973 hadde Maridalens Venner anmeldt en deputasjon i forbindelse med bystyresak nr. 374 — Brekke Bruk — overenskomst med Løvenskiold Vækerø vedr. eiendomsforhold. Deputasjonen besto av formannen, nestformannen og en representant for de fastboende i Mariidalen. Saken gjaldt sanering av Stubberud-gårdene, men i virkeligheten kan en si at saken gjelder boliger, det vil si at en ønsker å beholde et levedyktig lokalsamfunn. Helserådet har tidligere forutsatt at antallet av mennesker som har husvære i boliger under skogsjefens administrasjon ikke må overstige 200 i Maridalen. Vi er av den mening at det må skapes alternativer for folk i Maridalen til å få et godt og stabilt bomiljø hvor alle har mulighet til personlig vekst og utvikling.
Vi ba om at saken måtte utsettes, både ut fra økonomiske forutsetninger og til Stadsfysikus hadde fått vurdert tilstrekkelig og med teknisk bistand de muligheter en offentlig kloakk fra Stubberudgårdene kunne medføre, slik at en kunne fravike krav om at Stubberud-gårdene ble fraflyttet. Saken ble fra vår side også fremmet ut fra miljømessige årsaker. Saken ble utsatt til neste bystyremøte idet Helserådet og Vannverket fikk henstilling om å uttale seg på nytt. Men Stadsfysikus’ innstilling var klar — han kunne ikke tilrå at det ble anlagt avskjærende kloakk til Stubberud-gårdene slik at denne bebyggelse kunne opprettholdes.

10. Som tidligere år har vi kunnet glede oss over den positive oppslutningen om de kulturhistoriske vandringene i Maridalen. Jahn Børe og Oskar Jahnsen har vært glimrende ciceroner på disse turene. Etter den betydelige interesse for dalens forhold omvisningene skaper, er det en selvfølge at vi vil fortsette med dem så sant det er mulig.

11. Verdien av Maridalen i dag er umåtelig. Den kan overhode ikke måles, men det kan gis svar på noen av de utallige godene en finner her. Vi ønsker at Maridalen skal leve. I dette bildet hører mennesket inn. Å få spredd kunnskap og få skaffet til veie all mulig kjennskap til området er en del av formålet med Maridalens Venner. Så lenge Maridalen ikke er lagt ut som vernet område, kan det synes som om dette enestående kulturlandskap og kulturmiljø er i fare.