Barndomstid i Maridalen i 1930-åra.

Av Agnes Houg, fra årsskrift Maridalens Venner 1986.

Jeg er født i oktober 1927 og skulle altså begynt på skolen i 1934. Men da befant en seg i fjerne farvann på et tankskip i fart mellom Vladivostok, Manila og Sydney. Pappa var kaptein, og mamma og jeg hadde vært med til sjøs siden jeg var spedbarn. Hjemreisen ble utsatt til året etter, da vi anløp havn nærmere hjemlandet.

Og en dag i september 1935 fant min første skoledag sted. Da mamma forlot klasserommet, følte jeg meg helt fortapt. Vant med barn var jeg ikke, og her satt det to jenter og tre gutter som stirret intenst. Helt overgitt begynte jeg å tute. Hun "frøken" – fru Bjørnholt – var et elskelig menneske og trøstet så godt at jeg ennå kan kjenne varmen og tryggheten fra henne.

Det må ha vært en stor overgang fra livet ombord til Maridalsbygda. Vi hadde nok bodd en tid i land – ca. ett år henholdsvis i Farsund og Göteborg – må ha vært i 1932, da de voksne snakket om "Fyrstikkongen" Kreuger, som hadde skutt seg. I denne tiden fikk jeg også lekekamerater, men stort sett hadde jeg levd i en verden totalt forskjellig fra tilværelsen her i dalen.

Likevel husker jeg det som en etter kort tid kjente det som en skulle bodd her bestandig. Eli på Hammeren ble snart bestevenninne, og de nærmeste nabobarna i Myrvold – Bjørg og Bjarne – lærte meg med englelig tålmod å gå på ski den første vinteren.

Det at man kom så fort inn i miljøet, skyldes nok at pappa hadde bodd her som barn og bl.a. hatt Ivar Brodin som skolekamerat og ellers kjente de fleste.

Bestefar var bestyrer på Spinneriet. Virksomheten ble flyttet til Lyngør, men pappa glemte ikke ei li med masse blåveis like over Gatasletta. Her ble huset bygd i 1924, og besteforeldrene bodde her også en tid, mens vi var til sjøs.

Halvveis i 2. klasse ble jeg flyttet opp i 3., hvor jeg aldersmessig hørte hjemme. Bortsett fra en tid med ubegripelige regnestykker, gikk overgangen umerkelig. 2. og 3. klasse ble nemlig undervist samtidig – skolen var 4-delt den gangen – dvs. 1. klasse gikk for seg – de øvrige 6 delt i 3 seksjoner med felles klasserom. Elevantallet på Maridalen skole har stort sett holdt seg rundt 50–60, så selv dobbeltklassene var barmhjertig små.

Inntil 4. klasse gikk vi på skolen annenhver dag og hadde massevis av fritid. Det står for meg som vi ustanselig var på farten i en uendelig lek, og skolen var en slags bigeskjeft.

Skolen var viselig plassert midt i dalen, og de fleste hadde lang vei. Det måtte være ekstremt elendig vær om vi skulle ta bussen. Vi gikk, eller syklet da en ble stor nok til det – ofte både to og tre i bredden. Biltrafikken var ytterst beskjeden den gangen. Vinterstid gikk vi på ski eller sparket susende i vei på ustrødde veier. I det hele husker jeg de første skoleårene i en duft av vinter – det virket vel sensasjonelt med all snøen etter år med tropesol. I Vladivostok hadde jeg nok opplevd vinter, men det var −42° og virket grått og hardt med mer is enn snø.

I 4. klasse begynte vi for overlærer Halsnes samtidig som vi tok til med håndarbeid med Lissie (Elisabeth) Brodin og dermed fikk en ekstra skoledag. Halsnes underviste også guttene i sløyd.

Det står svart på hvitt i karakterboka at vi hadde gjengse fag, men jeg husker det som vi ble spesielt drillet i religion og regning. Vi kunne Luthers lille katekisme på rams og en anselig mengde salmevers. I frikvarterene drev vi jenter på med sangleker som Tyven, tyven, Brobrobrille, Skjære, skjære havre. Den sistnevnte kan man nå anse som betenkelig mobbete. Vitsen var at én ble til overs, mens de andre gikk rundt og skrålte av full hals: "Hu (navnet) måtte i ringen stå for ingen ville ha a – forre bæ æ æææÆ"

Heldigvis var det da ikke en bestemt, men stadig forskjellige som ble utsatt for kortvarig spott og spe. Men bestevenninnen Eli og jeg tviholdt alltid på hverandre av frykt for å bli til overs.

Ellers laget vi såkalte dukkestuer i skauen tvers over veien. Dukkestuene besto av glass-steintøybrot samt speilbiter arrangert i fjonge mønstre, pyntet med mose og blomster. Av og til kom guttene farende og sparket herligheten i filler under ve og klagehyl fra oss.

Vinterstid gikk vi alltid på ski – i hvert fall i det store frikvarteret. De mest vågale av guttene hoppet i Hønefotbakken, som den gang var nifs bratt og smal som et gjel. Bakken bak skolen mot Måsan var mer tekkelig og passende for alle grader av skiferdighet.

Så aktive vi var, kunne men ikke savne gymsal. Skolen den gangen sto vel uforandret fra den tid pappa gikk der og de første moderniseringene ble ikke fullført før sønnen min gikk ut av 7. klasse i 1961.

Barndommens sommerferier virker uendelige – jeg tilbrakte nok en god del av tiden på Lista – mammas hjemsted. Selv om det var stas med de lange strendene og havet jeg alltid har elsket siden jeg var vokst opp med det – gledet en seg også til å komme hjem. Og badelivet kunne dyrkes her også – i Skarselva eller Mobekken. Like strengt forbud som nå, men vi kjente vaktas vaner og ble aldri hektet.

Det kan nok være man idylliserer gamle dager, men livet fløt kanskje like stille og fredelig hen som man husker det. Om barn var snillere den gangen, kan sikkert diskuteres, men i hvert fall kan jeg ikke huske at noen ble mobbet. Senere hen er det nok opp til flere som ikke husker skoledagene i Maridalen som ren idyll.

De store verdensbegivenheter den gangen rakte ikke oss barn så synderlig. Men jeg husker mareritt om den spanske borgerkrig, og kanskje hadde jeg hørt/lest om bombingen av Guernica (27/4—37).

Men stort sett virket verden likevel trygg, og vi var mer opptatt av Shirley Temple og Deanna Durbin enn Hitler og Mussolini. Ellers var radioen den store underholder – foruten barnetimen hørte vi også andektig på reklameinnslagene den gangen. En gang husker jeg at en av ungene som opptrådte i barnetimen, noe taktløst bemerket at det var synd på jenter med briller, for de ble ikke gift.

"Hørt sånn tull" – sa en venninne opprørt på mine vegne, "kan skjønne du blir gift, Agnes!" Faktisk var jeg ikke blitt så såret, siden jeg var så glad i å modellere med plastelin at jeg drømte mer om å bli kunstner enn gift!

Egentlig tror jeg nåtidens barn med yrkesmødre har mer plikter enn vi hadde, men vi var da aktive i potetferien. Det var også stas med betaling for innsatsen. Lommepenger var ikke vanlig i de dager.

Selv om vi hadde lengre skoledager i 4. og 5. klasse, står likevel fritiden klarere i minnet enn skolelivet. Om en ikke var på farten ute i eninga, husker en lune timer inne i ruskevær med dukkestell og spill som Ludo og Monopol. Hjemme hadde vi et monstrum av en sveivegrammofon, som vakte åtgaum, selv om platene for det meste var amerikanske (fra 20-årene), Caruso brølte "Over there" og Galli-Curci kvitret "Listen to the mocking bird". Ellers må det ha vært mange operetteplater, for jeg forbinder alltid Leharmelodier med 30-årene. Man kjedet seg ikke alene heller når man hadde modelleringshobbyen og ellers slukte bøker.

Høsten -39 begynte en i 6. klasse – vi tok til med husstelltimer og engelskundervisning. Frk. Brodin tak seg av "kokeskoern" som vi sa. Om våren kunne vi gå ut på markene og rykke opp karvekål til suppe, og det gjør jeg da enda!

I engelsk hadde vi Helga Rambøl – streng, men real og en ypperlig pedagog. Vi gikk hver dag på skolen nå, så vidt jeg husker.

Høsten -39 brøt også den annen verdenskrig ut. Etter den spanske borgerkrig hadde man fått varsler om krigens redsler, og pappa hadde opplevd torpederinger under 1. verdenskrig. Nå hadde han da vært hjemme noen år og jobbet som inspektør i rederiet.

Nyheten om krigserklæringen står for meg som et øyeblikk av en nummen og uhyggelig stillhet. Men livet gikk da snart videre som intet hadde hendt. Vi begynte å heve oss over lek i friminuttene, og Eli og jeg drøftet av og til livets dunkle spørsmål. Vårt orakel var Klara Klok i Alle Kvinner. Dessverre løste ikke damen alle problemer, og enkelte ting var det umulig å spørre foreldrene om den gangen.

Alle som har opplevd 9. april 1940, vil huske det som et skille i livet. Ennå kan flydur på aprildager bringe dagen kvalmende nær.

Tyskerne vrimlet snart inn i militærleiren på nordre Skar. Før hadde området hatt nærmest symbolsk militær karakter med to antikke kanoner til pynt. Den trivelige Fanejunker Hagen med flotte barter var, så vidt jeg vet, den eneste militærperson der i mellomkrigstiden. Nå begynte tyskerne å bygge brakker og forskanset seg bak et høyt pallisadegjerde. Jeg hadde lest en skremmelig bok om nazismen og kunne ha paniske stunder om de redsler som sto foran oss.

Men etter hvert ség en vel inn i skolehverdagen igjen. Skjønt det første okkupasjonsåret og siste året på skolen står for en som det var tåke hver bidige dag. 17. mai feiringen ble det slutt på, selv om vi troppet opp i vår beste stas likevel den dagen – og sang "Ja vi elsker" i det minste. Men ingenting er verre enn å minnes lykkelige dager i ulykkens stund, som Dante sier. (Sånn omtrent).

Når man ser på et gruppebilde fra høsten -37 (tror jeg), er det ytterst få som ennå holder til her. Men noen er det da – som en kan møte på bussen eller ved enda mer festlige anledninger.

Ved Sankt Hansleite 1941 var skoledagene i Maridalen avsluttet, og så begynte man på Grefsen høyere skole om høsten (samtidig med kassereren i Maridalens Venner nå – Egil Kvande – og i gymnaset ble vi begge klassekamerater med Sheldon!).

Her på Grefsen virket det skremmende stort og folksomt etter bygdeskolen, men det er da en helt annen historie.

Les om Agnes på Solhaug her.