Vegetasjonen på Slåttemyra

Beskrivelse av vegetasjonen før restaurering av slåttemarka (1996)

Slåttemyra dannet små, åpne flekker av myr innen et landskap dominert av tett granskog. På fattige og tørre koller er det furuskog, og langs bekker, sig og på hogstflater, dominerte lauvskog. Trivielle skogtyper med gran og furu er vanligst, og spesielt gjelder dette blåbær/småbregnegranskog. Det finnes også rikere fastmarksskoger, og i liene rundt Slåttemyra inngår høgstaudegranskog med tyrihjelm og turt. Overgangstyper mellom fastmarksskog, sumpskog og trebevokst myr var i 1996 vanlig. Det var også overgangstyper mellom åpen myr og trebevokst myr, og ved tiltagende naturlig gjengroing, og som følge av grøfting, avtok arealet av åpen myr.

Myrene er dominert av rik (delvis ekstremrik) og intermediær myrvegetasjon. Fattigmyr dekker små flekker, mens nedbørsmyr (ombrotrof myr) mangler. Rikmyrvegetasjonen dominerer i sør, dessuten dekker rikmyr betydelige deler av myra i nord. Resten er intermediær vegetasjon.

Her følger en beskrivelse av enhetene brukt på vegetasjonskartet som ble utarbeidet i 1996, før restaureringen startet i 1997:

Rikmyr mykmatte/1øsbunn
Takrør dominerer enheten. Trådstarr er også svært vanlig, mens flaskestarr er mer spredt. Myggblom inngår. I bunnen er arter av makkmose, dominerende, dessuten matter med rosetorvmose. Enheten finnes i bunnen av det rike draget i nord. Likner intermediær mykmatte/løsbunn.

Rikmyr fastmatte
Blåtopp, bjønnskjegg og trådstarr preger og dominerer vekselvis enheten. Ellers er det mye kornstarr, bukkeblad, tepperot, dvergjamne og blåknapp. Takrør er flekkvis vanlig. I bunnen dominerer oftest myrstjernemose. Andre vanlige arter er rosetorvmose, beitetorvmose og ulike arter av gruppen bleiktorvmoser. I gjengroende, høgvokste samfunn er dessuten liljekonvall vanlig. Her finnes også hjertegras og marigras. Myrflangre og de fleste av artene og krysningene av marihand på Slåttemyra inngår, særlig hybriden mellom flekk- og smalmarihånd. Enheten er vanlig i sør og i sig i nord.

Kratt- og skogbevokst rikmyr med gran og/eller bjørk
Enheten har betydelige likheter med forrige enhet, men er kraftig gjengrodd med busker og småtrær, hovedsakelig av gran eller bjørk. Busksjikt og lavt tresjikt dekker mer enn 20 %. Feltsjiktet er frodig og høgvokst, og fornelaget (strøet, "daugras") er tett. Markoverflata er vanligvis ujevn, med små (20-30 cm) forhøyninger som danner små myrtuer; dels finnes også høgere tuer. På disse forhøyningene inngår tuemoser, og blant disse bl.a. myrfiltmose, sigdmose-arter og gullmose. Høge tuer av taglstarr og stolpestarr er også vanlig i kantene. I forsenkningene er bunnsjiktet som beskrevet for forrige enhet. Enheten er vanligst i sør, der bl.a. myrflangre finnes.

Rik skogbevokst myrkant
Enheten finnes i myrkanten i sørvest med høgreist gran. Tresjiktet er ganske tett og feltsjiktet glisnere enn for forrige enhet. Enheten danner overgangstype mellom rik myrkantvegetasjon og rik sumpskog. Her er flere bestander med skogmarihand.

Intermediær mykmatte/løsbunn
Takrør preger enheten der også trådstarr er svært vanlig, og flekkevis er det mye flaskestarr og bukkeblad. Ellers er følgende arter viktige: kvitlyng, dystarr, vanlig myrklegg, kvitmyrak og sveltull. Torvmosene dominerer i bunnen; ofte er det svulmende matter som preger vegetasjonen etter som feltsjiktet vanligvis er glissent. Vanlige arter er bl. a.: gulltorvmose (danner dels lave tuer), arter av bleiktorvmoser, lapptorvmose, blanktorvmose, arter av kroktorvmoser og beitetorvmose. Enheten dekker de sentrale delene i nord.

Intermediær fastmatte
Trådstarr, blåtopp og bjønnsskjegg preger denne enheten. Tepperot, dvergjamne, blåknapp og sveltull er vanlige arter. Det samme gjelder kornstarr og stortranebær. Smalmarihand er typisk for denne enheten. Den sørøstligste delen og bakkemyra i nord er dominert av takrør. Feltsjiktet er vesentlig tettere enn for forrige enhet, og bunnsjiktet er derfor ikke så framtredende. I bunnsjiktet er det mest torvmoser, og rosetorvmose er vanligst. Ellers inngår artene nevnt under forrige enhet. Enheten dekker store arealer.

Intermediær skog/krattmyr
Mange steder er det oppslag av busker og små trær av gran og bjørk. Spesielt gjelder dette østlige del i sør, som er påvirket av grøfting og tråkk. Som under skogbevokst rikmyr er enheten preget av tuer, og i kantene er store tuer av stolpestarr og dels taglstarr vanlig. Utenom forekomstene av trær og busker er hovedtrekkene i vegetasjonen som beskrevet under forrige enhet.

Fattigmyr fastmatte
Enheten finnes helt i sør i en smal myrtarm. Blåtopp dominerer, men det er også mye tråstarr, kornstarr og bukkeblad. Vortetorvmose dominerer i bunnen.

Fattigmyr kantsamfunn
Enheten finnes i sørøst i nord og er tilvokst med gran og bjørketrær. Blåtopp, tråstarr og røsslyng er typisk for enheten.

Rik strandrørsumpbjørkeskog
Enheten er brukt på draget mellom "Rundmyra" og "Kollemyra", kalt "Smalet". Strandrør og bjørk preger vegetasjonen som danner overgangen mellom myrkant og sumpskog.

Skogbevokst grøfta myr
Granskog er vanligst, men løvtrær inngår. Øverst langs Slåttemyrbekken i nord er det sumpgranskog, ellers er det en veksling mellom sumpgranskog og skogbevokst myr.

Beskrivelse av vegetasjonen etter restaurering

Størstedelen av Slåttemyra naturreservat er siden 1997 blitt restaurert, og det blir gjennomført årlig vedlikehold av den nyrestaurerte slåttemarka gjennom slått og raking, jamfør: "Skjøtselsplan for Slåttemyra naturreservat, Nittedal, for perioden 1997-2002", og "Skjøtselsplan for Slåttemyra naturreservat, Nittedal, for perioden 2002-2006".Skog- og krattbevokst myr, skogbevokst myrkant, sumpskog, lågurtskog og høgstaudeskog som er blitt ryddet og restaurert, vil etter hvert få preg av ulike typer slåttemark, seminaturlig vegetasjon, som mellomrik til rik slåttemyr, fukteng og friskmarkseng. Den ujevne markoverflata på den skogbevokste myra blir slettere og snart fri for store og små tuer. Stubbene blir også etter hvert fjernet.

Den tidligere åpne delen av Slåttemyra vil også få endret vegetasjon. Takrør og blåtopp går tilbake, og særlig trådstarr blir mindre fertil. Små urter og ulike grasarter blir vanligere. "Daugraset" om våren er borte og myra har blitt "grønn", med tidligere spiring (varmere markoverflate om våren, men dypere tele om vinteren).

Her følger en kort beskrivelse av endringer av vegetasjonen etter skjøtsel av de viktigste vegetasjonsenhetene:

Rikmyr mymatte/løsbunn og intermediær mykmatte/løsbunn
Takrør vil etter hvert gå tilbake, og trådstarr vil få færre fertile skudd. Ellers små endringer.

Rikmyr fastmatte
Restaurert kratt- og skogbevokst rikmyr med gran og/eller bjørk, vil nærme seg rikmyr fastmatte etter restaurering og årlig vedlikehold. Dette vil også gjelde rik skogbevokst myrkant, selv om denne enheten får et mer myrkantpreg (men myrkanten vil flytte seg, da myra har blitt merkbart større etter restaurering). Markoverflata vil bli slett og fri for store tuer. "Daugraset" er borte, slik at vegetasjonen er grønn (i stedet for grå) om våren.

Den mest merkbare endringen for rikmyra i sør er at myra er grønn om våren og at den spirer tidligere. Blåtopp og lyngarter går tilbake, og trådstarr opptrer sterilt. Mange små urter og gress ser ut til å bli vanligere, som harerug, marigras, myrklegg, tvebustarr, gulstarr, sveltull, dvergjamne, slåttestarr, tettegras, myrsauløk, myrsnelle og breiull.

Kratt- og skogbevokst rikmyr med gran og/eller bjørk, intermediær skog/krattmyr og rik skogbevokst myrkant, som ikke blir restaurert, vil endre vegetasjonen svært lite, selv om gjengroingen sjølsagt vil fortsette.

Intermediær fastmatte
Restaurert intermediær skog/krattmyr vil nærme seg denne enheten, se ellers rikmyr fastmatte. Takrør og strandrør har (midlertidig?) blitt frodigere og fått flere fertile skudd, antakeligvis pga økt tilgang på varme, næringsstoffer, fuktighet og lys, såkalt ryddegjødslingseffekt.

Rik strandrørsumpbjørkeskog i "Smalet" er blitt restaurert, og er blitt erstattet av rik, frodig fukteng, som har flommarkspreg. Bekkeblom om våren preger enheten (bekkeblomeng), senere er det mye ballblom.

Restaurert sumpgranskog er blitt erstattet av mellomrik til rik fukteng, mens ryddet høgstaudeskog utvikler seg til rik friskmarkseng. I fuktenga om våren er det tett matte med blomstrende stor myrfiol, mens fuktigere partier er bekkeblomeng. Den rike friskmarksenga er gul av ballblom om forsommeren (ballblomeng).

Se myrrapport Østfold-Akershus-Oslo-Hedmark 1970 side 46