Ved Kalvsjøen

Det er midt i desember måned og tidlig på morgenen. Jeg vandrer veien innover fra Hakadals Verk mot Trehøringen og vil gå om Kalvsjøen tilbake til Maridalen. Min eldste datter, Irene på 25 år, er med, og min sorte flat coated retriever ..., en gutt på 5 år og i sin beste alder ..., løper fornøyd foran meg. Det er ganske mildt i luften, selv om det er tidlig dag. Himmelen er klar og blå, og det er bare et lite, tynt snølag på bakken. Isen på vannene er sikker, og det lille snø- og rimlaget gjør at vi kan gå over alt ..., både over myrer og vann og over åser og gjennom skogkledde lier ... Det er stille i skogen på denne tiden, trær og kratt står der kledde i rimdrakt ..., vannenes store, hvite, flate lyser imot deg ..., bare enkelte dyrespor krysser din vei, og noen flokker av småfugl flyr fra tre til tre ... Det er lite folk å møte ..., for mange tror vel at Marka ikke er så fin på denne tiden av året. Men der tar de feil, for nå gir Marka kanskje sine fineste stemninger og kan vise seg både hemmelighetsfull og trolsk for den som er var og åpen i sitt sinn ... Irene går med lette steg ved min side med sin sekk på ryggen. Vi småsnakker om løst og fast, og jeg føler ro, glede og samhørighet, for også min datter liker seg i skogen ..., i dalen ... og på de store vidder ... Snart er vi ved eidet mellom Elvann og Langvann. Dette er et populært nærområde for befolkningen i Hakadal, og mange bruker områdene her til bading, fiske og telting ... Bare folk rydder opp etter seg, tenker jeg ... og minnes den store søppeldyngen jeg så her en gang nære veien og vannet ... Her har mor syklet og gått på sine unge ben for lenge siden, de dro til Elvann for å bade i barndommens tid ... I Løvenskiold-Vækerøs flerbruksplan er det avsatt et nærskogområde her, kalt Hakadal Verk / Trehørningen, på i alt 9550 dekar. Det varierte skogbildet skal opprettholdes og utvikles, og treslagsblanding og mindre foryngelseshogster skal prioriteres. Det skal legges vekt på å fornye skogen ved naturlige foryngelsesmetoder, og det skal bygges opp bestand med god og naturlig treslagsblanding ...

Vi går videre på isen langs land bortover til Trehørningen. Det tynne rimlaget på isen gjør at vi ikke behøver å bruke brodder, og for å være på den sikre siden, holder vi oss borte fra alle bekke- og elveos ..., øks og ispigger har vi lett tilgjengelig. Lauvtrærne langs land bøyer seg noe utover vannet, mens iskrystallene på grener og bakke blinker imot oss i den lave morgensolen. Under trærne er det tynne snølaget gulbrunt av tidligere drypp fra grener og rakler som ennå henger der ..., til fuglenes store glede ..., og over vannene svever et tynt lag av frostrøyk som av og til skjuler skog og himmel ... Vi tar en liten avstikker opp til Trehørningen. De rødmalte husene hviler trygge i den lave desembersolen, røyk stiger opp fra pipen, og den tidligere innmark strekker seg med gras og lauvtrær nedover til Askeren i syd.

Trehørningen nevnes første gang i 1664 og ble regnet som plass under gården Døli i Hakadal. Stedet kom under Hakadal Verk i 1715 og i Herman Wedel Jarlsbergs eie i 1839. Ole Trehørningen brukte plassen fra 1913 til 1951 ..., i Egil Collett Aabels bok «Nordmarksfolk» forteller han om livet på Trehørningen før i tiden. Tømmeret fra skogene omkring ble kjørt til Helgeren over «Hesteplaga» der fløtningen overtok ..., eller det ble kjørt til saga ved Hakadal Verk.

Vi krysser over Langvann til Delebekkens utløp. Vi befinner oss lengst nordøst i Oslo kommune. Grensen mellom Oslo og Nittedal går over Nordvannet, Elvann og Langvann og følger Delebekken til Holmetjern, Store Svarttjern, Langedalsvann og Ørfiske. Vi går først gjennom noe yngre skog, men etter hvert som vi kommer høyere, blir skogen mer glissen og skifter mellom små myrer, bekkedrag og glissen furuskog på høydepartiene. Det er lett å gå over myrer og lyngmarker. De høyere skoglier ligger badet i desembersol, men der vi går, er det skyggefullt og friskt i luften. Det knaser i lyng og kvist under vår fot, det blinker fra tusener av iskrystaller, og også vi blir dekket av rim fra vår ånde ... Vi rasker på, for det er godt å komme sydover før dagen igjen begynner å helle. Min hund svinser rundt omkring med rim i sitt bryst ..., blir borte en stund ..., men kommer så tilbake ..., den vil ikke miste oss ... Vi går i stillhet, for her er så fint ... Vi vil ikke forstyrre hverandre ... og nyter naturens stillhet og storhet i dype åndedrag. Området her sydover mot Gørjene, Kalvsjøen og Tømte er variert fra naturens side, med mange små vann og tjern, myrer og bekkedrag og skogkledde koller og høydepartier med gran- og furuskog. Særlig før i tiden var dette et område for rike naturopplevelser ..., for drømmer ... og for søken etter bortgjemte kilder og tjern ... og etter de dunkle og skjeggete granskoger ... Nå er mye forandret, det er hogd hardt her de siste 20–30 år. Skogsdriften har satt sine spor ..., og veier er bygget i velferdens og fremskrittets navn ... Borte er de tunge granlier, borte er de små tjern med gammel, drømmende granskog omkring, borte er urørte bekkedrag, der skogen rådet grunnen alene, borte er storfuglens gamle lier ... Ja, noe av områdets sjel er borte ..., det opprinnelige ..., følelsen av evighet ...

Mot øst strekker Hytteåsen seg mot Store Hyttetjern. Der ligger det administrativt fredede området på Løvenskiold-Vækerøs grunn på i alt 970 dekar ..., høyereliggende åspartier på mellom 450 og 500 m, med spredt furu- og granskog. Snart er vi ved det lille tjernet Gryta som hviler under Hytteåsen, et mårspor strekker seg nedover langs land ... Vi går videre ned mot det vakre Holmetjern og setter oss for en rast på høyden i nordøst ... Vi tar litt drikke ..., og mine øyne dveler ved Glotjernskollen midt imot. Den øvre delen av kollen er badet i sol, de lange skygger strekker seg utover Holmetjerns hvite flate ..., og en svartspett skriker fra kollen i vest ... I Løvenskiold-Vækerøs opprinnelige flerbruksplan var Glotjernskollen lagt ut som bevaringsskog C på i alt 3125 dekar, der skogen skulle søkes fornyet ved gjennomhogster, skjermstillinger og frøtrestillinger. Området strakk seg østover helt til Eriksknatten og Daviddalsputten og Blendsølvputten. Nå er det vernede området her langt mindre. I den oversikt jeg fikk fra Løvenskiold-Vækerø i november 1997, er Glotjernskollen ikke lenger med ..., det har vært skogsmaskindur der i flere år ... Men Løvenskiold-Vækerø vernet selv i 1992 ti områder i Marka på i alt 5080 dekar. I tillegg har bedriften registrert og sikret 91 nøkkelbiotoper på i alt 1734 dekar i Nordmarka, for å bevare det biologiske mangfoldet i skogen. Spålen–Katnosa og Oppkuven ble vernet i 1995 med i alt 21000 dekar, og det er vedtatt markaforskrifter etter skogloven. Nøkkelbiotoper er sikret for å etterleve Rio-konvensjonen, og de 91 lokaliteter består av kontinuitetsmiljø på høy og lav bonitet, bekkemiljøer, sumpskog av gran, brannpreget barskog, lauvbrenner, hagemarkskog og rugbråter, kalkfuruskog, bergskrenter og rasmarker, ravinedaler og store/gamle edellauvtrær ... Og det er vel og bra ..., bare det er nok ...

Vi runder Holmetjern på østsiden og er snart nede på veien ... Her er det skyggefullt og kjølig, og det damper fra vår pust. Vi følger veien et lite stykke nedover, så bryter vi av og finner vår sti forbi Lille Svarttjern og vandrer videre gjennom rimkledd furuskog på noen myrer ..., og snart er vi fremme ved Manntjern. Der går vi over isen og tar en liten pause på holmen ... Så fortsetter vi over isen til vika i syd og bryter oss gjennom ungskog og kratt henimot Auretjerna. Der streifer vi litt rundt på kryss og tvers før vi setter oss et sted hvor solens stråler når fram. Vi spiser vår matpakke ... Jeg blir stille, og mine tanker går tilbake i tiden, til ungdommens tid, da vi leste om Youkon River og øde villmark, der storfisken gikk og stanget ... Lengselen til dype skoger ble vekket, til stillhet ... og til øde trakter, der drømmen kunne bli sann ..., kanskje ville jeg en gang nå dit ... «Dra inn til Kæsjøen og Aurtjerna», sa han Stor-Hans ..., «der vil du storfisk få ...». Og vi dro hit inn de lyse junikvelder og fisket her om natten. Den gamle granskogen suste i kronene ved vannkanten og gjemte på historier om storaure og skrømt ..., flokker av gås fløy nordover over tretoppene, og orren buldret ennå svakt mot kveld. Vi fisket, varmet oss ved ildens skjær og lyttet til fuglenes sang når vårmorra'n grydde ... Og fine fangster av ørret ble det også ..., han Stor-Hans hadde rett ... Her inne var vi for oss selv, her kunne vi drømme oss bort og oppleve naturens store under, her følte vi naturens store kraft og kunne ane Gud i alt det vakre ... Irene ser på meg og smiler, vi snakker så om livet her på jorden, om alt som vokser og om meningen med livet og døden ... Det var hun som lærte meg at jeg ikke skulle avfeie alt og være så skråsikker ..., hun lærte meg å tvile og tro ... Kanskje finnes det noe mer utenfor vår kunnskap og fornuft som vi ikke helt kan fatte ..., en kraft eller en Gud bakom det hele ... En kan jo tro det når en ser snøkrystallenes glitter en dag som denne, når en ser stjernesildret ved bekkens kant ..., de blå turtengene ..., issoleien ved snøens kant ... eller viddas fargeprakt en høstdag ... Kanskje er det en evig rundgang, der sjelen vandrer fra sted til sted ... Ja ..., er det slik ..., da vil jeg i mitt neste liv være en våk som seiler på brede vinger over skog og fjell ..., i frihet ..., med vinden mot sitt bryst ...

Jeg kommer tilbake til virkeligheten, ser omkring meg og må erkjenne at all gammel skog her er borte, alle de skjeggete graner der elgen tråkket sin sti og der tankene fikk flukt mot skyen ... Jeg tenker på markaforskriftene som vil sikre gode randsoner til myrer, vann og tjern, og der det i de utfyllende retningslinjene står følgende:
«Kantsonene har stor økologisk betydning, og tjener mange forskjellige formål. De er bl.a. viktige oppholdsområder for dyr og fugler. Vegetasjonssammensetning og -etasjering danner grunnlag for flere arters eksistens, og økologisk sett utgjør sonene et grunnlag for skogens artsmangfold. Kantsonene kan dessuten bidra til å fremheve spesielle landskapsmessige verdier, begrense innsyn, verne bakenforliggende skog og fremme opplevelsesverdier. Ved skogbehandling skal kantsonenes egenskaper bevares. Dette innebærer at man ved hogstinngrep både må vurdere kantsonenes bredde og hvilke trær og busker som må spares for å bevare en funksjonell randsone.»
Men her ved Auretjema gikk det ikke slik ..., her kom skogsmaskinene først nok en gang ...

Ved Nordre Auretjern er det en myr som har lokal verneverdi. Lokaliteten omfatter flere mindre, sammenhengende myrflater i en 300 m lang, småkupert bekkedal. Tilgrensende vegetasjon omfatter rike sumpskoger og kratt.

Vi følger Auretjernsbekken ned til Kalvsjøen. Mens vi går, minnes jeg Bernhard Herres beretning «I Nordmarken», en beretning om hans vandring over Haklomana og nord og østover for Helgeren for å lete etter sine hunder. Han møter en tømmerhogger, og de kommer til en bekk med slibrige steiner, og Herre spør: «Hva er dette for en bekk?» «Å, de kaller den Aurtjernsbekken,» svarer tømmerhoggeren. «Det er ikke store bekken om sommeren, skal jeg tro; da kan en gjerne gå den tørrskodd, men i slikt vær som i dag, kan det hende, den bruker seg; nu kunne den gjerne drive både kvernbruk og saug.» Mange bekker opp gjennom tidene er blitt kalt Aurtjernsbekken ..., men kanskje var det nettopp her de gikk, Bernhard Herre og tømmerhoggeren ..., kanskje fulgte de åsryggen på østsiden av Kalvsjøen mot Finntjernsbekken ... Og kanskje var det der, ved utløpet av Finntjernsbekken i Kalvsjøen, at de fant den primitive hytten, hvor det bodde en kjerring. Denne hytten var så primitiv at Bernhard Herre kaller den «den elendigste menneskebolig, jeg har sett.» Martin Kristiansen lanserer denne tanken i Historielaget Grefsen – Kjelsås – Nydalens skrift nr. 4 for 1998.

Den islagte flaten til Kalvsjøen brer seg ut foran oss. Jeg merker at det blir kaldere i luften, det går fra mildvær til en kaldere værtype. Det er ennå blå himmel, men dagen begynner å helle. Skyggene utover vannet blir lengre, solen skinner bare på de øverste åskammene, og det legger seg et tynt lag med frostrøyk over vannet. Først bare noen dotter, men snart blir den tykkere, og luften kjennes kald. Vi går i retning dammen og Store Gørja.

Kalvsjøen er et stille og fint vann, det går ingen veier langs landet, og i lisidene rundt vokser det mye lauvskog som preger vannets utseende. Om høsten rasler det i ospeskogens blader, og liene lyser i fin fargeprakt. Om våren kan du høre orren buldrer innover åsene og oppleve spell på myrer og tjern. Om sommeren er det svalt og rolig her, og det finnes fine teltplasser både her ved vannet og ved Store og Lille Gørja. Særlig de tidlige junidagene er en fin tid her inne. Da svermer sommerfuglene, auren vaker langsmed land, og den som er heldig og litt kjent, kan få fine fangster. Jeg tenker tilbake ... og husker de fine fangstene her i ungdommens år ..., den gang den gamle granskogen omsluttet vannet, og fløtingen gikk herifra ..., fra det innerste vannet i det østlige vassdraget. Men ... den gang det ble storfangst, vil jeg ikke fortelle om ..., for ingen vil tro det likevel.

Jeg minnes han som kom svett og andpusten og fant at jeg hadde tatt plassen hans ..., han hadde gått langt ... og gledet seg lenge ..., for her var også hans sted på jord. Men vi snakket sammen og fant tonen, og han gikk litt videre til en annen plass ..., og fisk fikk vi begge.

Demningen ved Kalvsjøen ble oppført i tilhogget stein i 1889 og er restaurert de senere år. Den er 40 m lang, og noe lenger øst er en attholdsdam av stein og jord. Ved Store Gørjas utløp er steinkistedammen restaurert de siste år. Den gamle kistedammen her ble oppført omkring 1960. Den nye Store Gørja-dammen er et vakkert eksempel på god byggekunst som går tilbake til 1600-tallet. Det er bare to slike dammer igjen i Oslomarka. Gørja-dammen ligger like ved veien og har stor opplevelsesmessig og kulturhistorisk verdi. Lille Gørja-dammen ble også bygd i 1889 av tilhogd stein. Den er 55 m lang, men er for lengst tatt ut av bruk også til vannforsyningen. Ved Store Gørja har OFA holdt til i mange år, og den lille, mørke Gørjakoia ble tidligere brukt av fløterne. Jeg minnes jeg var med far under fløyta her og lå over i Gørjakoia ..., jeg husker svette- og fleskelukten, og jeg husker bruset fra elva når dammen ble tatt.

Øst for Helgeren ligger Lamyr og Sleppmyr, og vest for Kalvsjøen ligger Bikkjemyra. De er alle vakre innslag i landskapsbildet og interessante naturforekomster. Sleppmyr må vel ha vært brukt til flyslepp under krigen.

Her inne er vi også i hjertet av jaktterrenget til Josef Monsrud, tidligere skogfullmektig og viltkonsulent i Oslo kommune. Han kunne vise meg småviltkort helt fra 1949 og frem til i dag ..., de første var kvittert av skogsjef Ove L. Lange. Mellom Kalvsjøen, Øyungen, Myrtjernelva og Helgeren finner vi Helgerenhøgda, Kvehøgda, Gørjehøgda, Kalvsjøhøgda og Norskeperskallen og dalene Raudmyrdalen og Djupdalen med Fiskeliten. Særlig før i tiden var dette et rikt skogsfuglterreng ...

«En høst skaut je sytten fugl der inne,» forteller Josef, «og sju av dem var tiur.» «Det var mye tiurspell der. … Og je huser en gang je jakta hara ..., det var to veker etter elgjakta ... Da fløy det opp tiur fra hvert et snar ..., men je kunne itte skyte, for je hadde harabikkje ...»
«Han Torleif Tømte ..., skimakeren ..., jakta mye inne ved Glotjernkollen ..., og der skaut'n mye tiur, kan je huse ...»
Han Josef henter fotoalbumet sitt og viser meg bilder. Der ligger det tiur, røy og annen skogsfugl på rekke og rad ..., så det er ikke rom for tvil ...
«Den største elgen skaut je borte ved Sandermosen, nære Slåttebråtan ..., i 1971 ...,» forteller Josef. «Den veide 347 kg, og låra veide hele 64 kg ... I Øyungen har je tatt ørret på over 2 kg ..., og han Johan Jensen på Tømte tok mye fisk i Finntjennet og Liggertjennet før i tida ...»

Vi snur på vår vandring og går tilbake sydover over Kalvsjøisen henimot veien til Tømte. Lisidene her ved Kalvsjøen er bratte og noen steder ufremkommelige, skogen vokser helt ut mot vannkanten, og midt i sundet kneiser den lille øya ... Her er spennende og trolsk ..., særlig i dag når frosttåken ligger, og skogen er rimkledd og mørk. Irene viser vei, her har hun gått før. Noen solstråler bryter gjennom de gamle, kvistfulle granene langs stien og lyser opp hennes hår, og bekken renner stille og klukker mellom is og gras ved vår side ... Vi går over den nye brua og står med ett ved veien. På andre siden av veien har vi Korsmomyra ..., en rikmyr ..., hvor hovedløypa til Tømte gikk før i tiden.

Lenger nede, der løypa tar ned Golenna til Øyungen, ligger Korsmyra. Sheldon Reinholdt skriver at det ved Korsmomyra er fosilførende skiferbergarter med såkalte graptolitter som er kolonidannende dyr som levde for 400 mill. år siden. Her oppe i åsene mellom Ørfiske og Kalvsjøen har vi metamorfe Kambro-siluriske bergarter som gir et variert og frodig terreng. I Gruvåsen vest for Ørfiske er det et lite dagbrudd som vitner om malmleting før i tiden, og nede ved Skjerpeløkka i sydenden av Ørfiske har det vært kalkbrenning. Også rundt plassen Tømte finnes kalkstein, og et av jordene ble tidligere kalt «kalkommen».

Vi fortsetter veien opp til Finntjern og slår oss ned på den fine rasteplassen ved vannet. Ulike kilder forteller at her lå plassen Finnevollen som ble ryddet av finner for ca. 350 år siden, og det skal også ha vært lensmannsplass her omkring år 1800. Noe av den tidligere beite- og slåttemarka er tilplantet, andre steder gror den nye skog innover. Rester av en låve forteller at det her ble slått gras for ikke så altfor lenge siden.

Høydepartiene her mellom Langedalskollen, Mellomkollen og Lørenskoghøgda består av flere små putter og tjern, myrpartier og områder med yngre skog. Myrene ved Fallgardsputten, Masteputten, Liggertjernene og Blyputten og Damputtene er alle fine innslag i landskapsbildet og er klassifisert som naturdokumenter av regional verdi.

Utover i 1960-årene ble det hogd ganske hardt her inne. De styggeste lysbildene jeg har, er fra områdene nord for Mellomkollen, på Løvenskiold-Vækerøs grunn, der det ble hogd og sprøytet med kjemikalier for å holde lauvskogen nede. Det ble et stort skille mellom Mellomkollen naturreservat og skogområdene lenger nord. Men folket som levde her inne, fikk arbeide i skogen og lønn til livets opphold ... Dette gjaldt familien på Lørenskog, Jensen-familien på Tømte og Stenseth-familien på Gåslungen ... Så aldri så galt at det ikke er godt for noe  ...

Vi vandrer videre stien over Finnevollen mot Tømte. Spredt, frodig granskog og rimdekt, vissent gras og kjerr kranser vår vei ... Vi går og snakker lavt sammen og minnes hvordan det er her ved Tømte om våren ..., hvitveisen dekker marken med sitt blomsterteppe ..., blåveis vokser mellom stein og jord i bakkene borte ved den gamle Tømteveien, og den lette bris sprer dufter av bar, jord og vårskog ... Snart er vi borte ved de rødmalte hus som nå ligger der nakne og stille ..., også Tømte er blitt et feriested for byens folk ... Den nåværende plassen Tømte er visstnok ikke så gammel, opprinnelig var stedet plass under Vaggestein gård i Maridalen. Tidligere eier, havnedirektør Oluf Roll, fikk anlagt den gamle Tømteveien opp kleivene fra Vaggestein, fordi han hadde planer om et sanatorium her oppe. Det ble det ikke noe av, men i dag ligger den gamle veien som et fint kulturminne og går gjennom noen av de fineste områdene av Mellomkollen naturreservat. Av brukere kan vi ellers nevne Andrine Tømte, Margit Tømte og Georg Tømte. Anna, gift med Eugen Tømte, ble vaktmester på Maridalen skole, og Thorleif Tømte ble skimaker i Maridalen. Johan og Inger Jensen fra Sørkedalen var de siste brukerne av stedet. Deres sønn, John Magne Jensen, har i mange år kjørt tømmer for Oslo skogvesen. I gamle dager var det skole annenhver uke på henholdsvis Tømte og Liggeren. På Tømte var det servering helt til begynnelsen av 1980-tallet. Jeg minnes skiturer dit i unge år, da vi fikk komme inn og varme oss litt og prate før turen gikk tilbake til Maridalen. I mange år var det et rikt skimiljø på Tømte, i krigsårene var det langrenn og lignende som er beskrevet i Trygve Christensens bok «Marka og krigen» ... der knivet bl.a. Gunnar Hermansen, Georg Tømte m.fl. Ja ..., her på Tømte levde de, arbeidet i skogen, fant sin fisk i vannene og vandret skogens sti når de skulle til den store by ...

På den tiden overtok Olaf Lørenskogen plassen Lørenskog lenger øst ved Movann. Han var 10. generasjon etter Mattis Finne på Mago.

Jeg ser sydover fra vollene på Tømte og ser skog så langt øyet rekker ... Jeg fylles av glede og ydmykhet ... På Oslo kommunes side ligger Mellomkollen naturreservat på i alt 3044 dekar, hvorav 1723 dekar er produktiv skog. Det første steget i denne fredningen ble tatt 30. januar 1961, da Vaggesteinskollen naturreservat på 725 dekar ble opprettet. I flerbruksplanen for Oslo kommunes skoger 1995–2005 står det følgende:
«Området har delvis preg av urskog, det har en interessant geologi, de dype dalene med bekker og myrer har stor geomorfologisk interesse, det er botanisk verneverdig og verdifullt for dyrelivet.»
«Formålet med fredningen er å bevare et relativt uberørt og karakteristisk barskogområde med tilhørende plante- og dyreliv av vitenskapelige og pedagogiske grunner.»

I Hansakollen står minnetavlen over Arne Eikrem og Karl August Nerdrum som ble skutt der av tyskerne den 18. mars 1945. Lenger nede ligger restene etter det tyske flyet som styrtet der 2. juli 1942.

Det begynner så smått å mørkne over skogene ..., vi rasker på og finner den blåmerkede stien nedover fra Tømte til Liggeren. Snart er vi ved Korsmyra og vi følger gamlestien videre nedover. Det er så fin utsikt her fra høydepartiet og utover Liggeren og Øyungen, over vannet ligger det nå et tykt teppe av frostrøyk ... Bare de aller øverste delene av åsen lyser opp av kveldsolens siste stråler ..., og langt der borte peker Tryvannstårnet mot desemberhimmelen.

Liggeren er stille og forlatt nå, vi vasser gjennom gammelt, vissent rimgras ..., hilser på den gamle asken som har sett så mye ... og går med raske skritt stien nedover de tilgrodde vollene. Liggeren er en av de først kjente plassene i Nordmarka. Det gamle navnet var Haugseter, som lå under Haug gård i Vestre Aker. Mange har bodd her og hatt sitt arbeide her opp gjennom tidene ... Skiløperen Gunnar Hermansen kom herifra ..., og tegneren Olaf Gulbranson ble gift med den fagre Inga fra Liggeren ... Selv husker jeg godt Thorbjørn og Berthe Ruud som senere flyttet til Blåsås ..., og familien Marius Jakobsen som var der til 1961 ... I dag leier Oslo Arkitektforening stedet. Før var det servering også her på Liggeren, og vi fra Maridalen skole dro hit og hadde utfor, slalåm og hopprenn nedover de åpne vollene og ut på Kalven ... Nå er vollene tilplantet og forvillet av lauv og kratt ...

Snart er vi nede ved Liggerskalven. Der tar vi en siste pause, og jeg setter meg på min sten med Irene ved min side ... Det er så guddommelig fint og stille her ved Kalven nord i Øyungen ... Nå har skogen vinterens drakt, men om våren anger det av liv her ..., sivet vaier i vinden ..., bølgene kjærtegner vannets bredd ..., og langt ..., langt der borte kan du høre storskogens stemme ..., det stille brus fra de gamle graner i kollene mot øst ... Da vet jeg at jeg lever ..., det er godt å leve ..., og noen kaller på meg der fra de vårlyse skoger ...

Bemhard Herre vandret også innover disse skogene fra Hammeren og Maridalen ... jeg minnes hans ord i hans beretning «Skogene»:
«[...] til Kampenhaug, Gåslungen, Liggeren, Tomte, Forkjernsbråten, Hakkloen, Trehørningen, går veien gjennem den villeste mark, jeg har vandret i, og allikevel bor der folk på disse steder, der skjuler seg dypest inne i skogene. [...]»

15. juli 1849 vandret Bernhard Herre sin siste tur innover disse skoger ..., han døde av et vådeskudd mot hodet oppe i området mellom Tømtekleivene og stien opp mot Mellomkollen. Sverre Grimstad beskriver dette godt i sin artikkel «Erindringer om en jeger» i bladet Snø & Ski. Jeg har selv fått påvist stedet hvor han døde, av Bjarne Mjaaland og Josef Monsrud ..., et skyggefullt sted mellom de store graner, med en liten bekk og en fjellskrent like ved ... Nå har Skog- og friluftsetaten satt opp et kulturhistorisk skilt der.

Vi kan ikke sitte lenger ved Kalven nord i Øyungen, det er blitt sent ..., og kulda kommer krypende ... Vi går ved siden av hverandre over Kalvens hvite flate, gjennom smalet, utover Øyungen ... og sydover langs øyene ... Frosttåken ligger tykk, det er vakkert og stille ... Men lytt ...! Langt der borte høres lyden av et isbor som gnager seg gjennom isen ...

Alt er dekket av rimfrost ..., vår ånde damper i skumringen ..., men våre hjerter slår taktfast ... Over skogens rand mot syd har himmelen fått et rødlig skjær ..., månen blir tydeligere ..., halv og hvit ..., og skogliene omkring oss går snart i ett i sin mørke drakt ... Jeg hører suset fra Myrtjernelva ... og aner en svak dur fra byen langt i det fjerne ... Snart vandrer vi Øyungsveien nedover ..., elgspor krysser vår vei ..., og elvebruset følger oss hele tiden ... Snart er vi nede ved Skar, der bussen venter ... Vår vandring gjennom desemberskog er omme ...