Ulvegraver

Av Helge Haakenstad

I tiden før 1860 var ulven hatet av mange mennesker både i bynære strøk og utover landet. Ulven truet eksistensgrunnlaget for en stor del av befolkningen. I både Norge, Sverige og Finland var ulvegraver, eller ulvestuer, en meget benyttet måte for å fange ulv. Et åtedyr, for eksempel en geitekilling eller en hundevalp, ble plassert på en åtestokk som stod midt i graven. Stokken raget opp over gravkanten. Graven, som hadde vegger av stokker, ble tildekket med grener og bar og overstrødd med snø. Fangsten foregikk helst på vinterstid, og ulvegravene lå som regel enkeltvis nær bebyggelsen.

I 1842 ble det forbud mot å bruke ulvegraver, og det oppsto da andre fangstmetoder; bl.a. ulvebåser med fallem, saks, krok, fallstokk, gift og skytevåpen. Elgegravene er gjerne dobbelt så store i diameter som ulvegravene. I Maridalen er det funnet ulvegraver ved Lurhølet, Slåttebråtan og Sanderberget. De er gravet ut i morenemasser, gjerne ved bekkedrag og daldrag, og er 4,5–5 m i diameter og 2–2,5 m dype.