Trekk fra Maridalens kulturhistorie

Den eldste historien

Fra Oslodalen er de foreløpig eldste sikre spor av mennesker fra omkring 5000 f.Kr. Havet sto den gang ca. 60 meter høyere enn i dag. Redskapene vi kjenner fra eldre steinalder (Nøstvetkulturen) er steinøkser, slipesteiner og småredskaper som skrapere, kniver og bor. De første menneskene som slo seg ned i Maridalen har trolig vært jegere og samlere og bodd ved elver og vann.

Fra omkring 3000 f.Kr. kan botanikere påvise de første spor etter jorddyrking og husdyrhold i Osloområdet. Når de har begynt å dyrke jorda i Maridalen vet vi ikke. Gårdsnavn, bygdeborg fra eldre jernalder og funn fra yngre jernalder eller vikingtid indikerer imidlertid gammel gårdsbebyggelse. De eldste gårdene har trolig tilhørt hver sin slekt.

Kirkeruinen Tegning: Frances Dodman

Mellom Maridalsvannet og Gryta nordøst for Sander gård ligger en bygdeborg. Den er trolig fra eldre jernalder (folkevandringstid 400-600 e. Kr.). Bygdeborger er kjent innen hele Norden. De blir tolket som tilfluktssteder og vaktposter i ufredstider eller som uttrykk for en grensemarkering.

Bygdeborg nordøst for Sander. Tegning: Målfrid Voll

Ruinene av Margaretakirken på Kirkeby er kanskje det best kjente kulturminnet i Maridalen. Kirken er viet til Sankta Margareta. Den omtales første gang omkring 1400, men er trolig ikke yngre enn 1250. Ennå i 1598 ble det holdt gudstjeneste i kirken. I 1820 lå den i ruiner. Bøndene brukte da å brenne lys ved muren julekvelden, og var det sykdom på en gård ble det satt brennende lys i mursprekkene til jul og nyttår. Maridalen het i middelalderen Margretendal hvorav først er blitt Margitdal og senere Maridal. Navnet på dalen forekommer første gang i 1335, men er trolig eldre. Dalen fikk i middelalderen sitt navn etter kirken.

Aker herred finnes bare nevnt en eneste gang i middelalderen, og det er så sent som i 1438, da det tales om Brekke i Maridalen i Aker herred. I 1335 regnes Maridalen, så langt nord som til Sandungsvandene. Maridalen nevnes flere ganger slik at den gir inntrykk av å være en noenlunde bestemt avgrenset enhet. Den regnes stadig i middelalderen og også senere (i 1578) et stykke sør for vannet, idet Brekke flere ganger sies å høre dit. I geistlig henseende utgjorde Maridalen, iallfall for en tid, et eget distrikt.

Gårder og eiendomsforhold

Blant de eldste gårdene i Maridalen er trolig Nes og de navn som ender på vin (naturlig eng). I Maridalen finnes et par gårder som med sikkerhet er fra før vikingtiden, Skjerven vest for vannet og Sander på nordøstsida. Skjerven har navn etter norrønt Skerfin, sammensatt av skarf, naken berggrunn, og vin, naturlig eng. Gården nevnes ikke i middelalderen, men var trolig klostergods under Hovedøya før 1552. Sander er sammensatt av sand og norrønt vin, naturlig eng. Gården nevnes som kirkegods i middelalderen. I følge biskop Eysteins jordebok var gården delt i to bruk, et under Nonneseter kloster og et under Korskirken. Flere andre gårder kan være like gamle, eller i hvert fall fra førkristen tid.

Skjerven gård. Tegning Målfrid Voll

Noe virkelig bilde av eiendomsforholdene i Maridalen får vi først av biskop Eysteins jordebok fra slutten av 1300-tallet. På grunnlag av de bevarte opplysninger om hvem som eide jorden i Aker i middelalderen viser det seg at det blir forsvinnende lite igjen som kan ha tilhørt virkelig selveiende bønder. Ved slutten av middelalderen var kirken den største jordeieren i Maridalen som ellers i store deler av Aker.

Brekke omtales første gang i 1369 i forbindelse med at Gunnar Paalsson selger en part i Øvre Brekke til Anfinn Tordsson. Gården tilhørte Sankt Hallvardkatedralen ved reformasjonen. Nes var en av de største gårdene i Maridalen. Gården ligger på nordsiden av Maridalsvannet og har sitt navn etter sin beliggenhet på et nes. Ifølge biskop Eystein eide Domskapitlet i Oslo parter i Nes. På 1400-tallet tilhørte gården Erkepresten i Oslo. Biskop Eysteins jordebok forteller at Oslo Bispestol eide parter i Skar og Turter, og Domkapitlet i Oslo eide parter i Vaggestein, Pøserud (nå forsvunnet) og Tømte. Hauger nevnes første gang som ødegård i 1537, og Brennengen først på 1600-tallet. Da tilhørte den Kronen.

Vaggestein. Tegning: Målfrid Voll

Kirken drev gårdene ved hjelp av leilendinger. En leilending eller bygselmann var en bonde som mot en fast avgift i naturalier hadde ansvaret for en gård. Han hadde også plikt til å holde alle husene på gården vedlike og drev den som sin egen. Han fikk alle inntektene og svarte alle forpliktelsene som ble lagt på gården, fra militærtjeneste til vanlig skatt. Det var vanlig at leilendingskontrakten gikk i arv til sønner eller svigersønner.

To bygselkontrakter fra middelalderen er bevart. Den ene kontrakten er fra 1395, da Eystein bygslet prestegården i Maridalen til Ogmund på Grefsen for livstid for en symbolsk leie, mot at leilendingen bygde ny stue og driftsbygninger på den forlatte gården. Noe bilde av forholdene i sin alminnelighet gir denne kontrakten naturlig nok ikke, da den pålegger leilendingen en særskilt plikt, men også innrømmer ham visse lettelser. Etter svartedauden lå nesten alle gårdene øde i Maridalen. Det var derfor i eiendomsbesitternes interesse å se til at gårdene i dalen ble gjenryddet bl.a. ved å gi visse innrømmelser til bøndene.

Etter reformasjonen i 1537 gikk kirkegodset i Aker over til å bli krongods. I Maridalen forble en del gårder i kirkelige institusjoners eie i lang tid framover. For bøndene fikk ikke eierskiftet noen store konsekvenser. De betalte sine avgifter til Kronen i stedet for til Kirken og fortsatte å drive gården som før. De store forandringene kom i siste halvdel av 1600-tallet. Da solgte Kronen det meste av det konfiskerte kirkegodset. Det var ikke bøndene som kjøpte gårdene, men rike byfolk som så på dem som en pengeplassering. De krevde raske inntekter og gårdene skiftet ofte eiere.

På slutten av 1700- og tidlig på 1800 tallet ble det mer og mer vanlig at leilendingene overtok gårdene. Den første gården i Maridalen som kom på bondehender var Hauger i 1740. Da overtok Jon Paulsson Hauger gården. Men bondeselveiet ble lite utviklet her. Samtidig som stadig flere bønder i Aker ble selveiere, ble Maridalen og Nordmarksgodset innlemmet i Peder Ankers store godskompleks i 1804. Anker kjøpte etter hvert opp gårder i Maridalen. Da han døde i 1824 eide han, i tillegg til Nordmarksgodset, gårdene Brekke, Skjærven, Sander og Hauger. Datteren Karen og svigersønnen grev Herman Wedel Jarlsberg kjøpte skogstykket Trehjørningen og gårdene Nes og Kirkeby.

Sander gård Tegning: Målfrid Voll

Gårdene i Maridalen var ikke store. Leilendingene drev disse samtidig som de deltok i vinterdriften og fløtinga. Matrikkelforarbeidene fra 1869 forteller at det var mange hester på gårdene, langt flere enn de trengte til gårdsdriften. Dette har sin forklaring i at hesten var uunnværlig i skogsdriften.

De eldste bevarte husene, hovedbygningene på Søndre Skar og Øvre Vaggestein, er fra siste halvdel av 1700-tallet. Det er enetasjes tømmerbygninger med sadeltak. De er gode representanter for byggeskikken i Aker. Peder Ankers jaktslott på Brekke fra 1818 tilhørte en bypreget arkitektur som ikke fant andre uttrykk i Maridalen.

Skar gård Tegning: Målfrid Voll

Den øvrige bebyggelsen er i hovedsak fra 1800-tallet med vekten på midten av århundret. Våningshusene er på en til to etasjer, ofte med arker eller forhøyede midtpartier. Man bygget på og om husene før, som vi gjør i dag. Det er derfor ikke uvanlig å finne deler av eldre hus bygget inn. Under restaureringen av hovedbygningen på Nes fant man f. eks. at det var satt sveitserstildetaljer på en eldre bygning.

Stabburene er også stort sett fra midten av 1800-tallet, mens driftsbygningene gjennomgående er yngre.

Stabbur Vaggestein gård Tegning: Målfrid Voll

I Maridalen som andre steder i Aker var det husmenn knyttet til gårdene. På slutten av 1700-tallet var det bare på Brennengen, Tømte, Hauger og Turter det ikke fantes husmenn. Seinere var det bare Tømte, eller Ødegården som den ofte kalles, som ikke hadde husmenn.

En husmann leide et stykke jord på en gård mot arbeidsplikt på gården. Denne arbeidsplikten kunne også omfatte andre familiemedlemmer. Husmennene i Maridalen deltok i tømmerdriften hele året. Det dyrkede arealet på plassene var jo lite. Husmannsvesenet vokser fram på 1700-tallet og ble avviklet på slutten av 1800-tallet.

Husmannsgrenda Neskroken Tegning: Frances Dodman

På slutten av 1800-tallet begynte Kristiania, og senere Oslo kommune, å kjøpe opp gårder i Maridalen for å sikre byens drikkevann mot forurensning. I dag er bare noen få gårder på private hender. De andre er forpakterbruk.

Industri og veier

I 1791 ble Sørkedalsgodset og Bærum Verk slått sammen under Peder Ankers ledelse. Jernverket trengte store mengder trekull til å utvinne råjernet av jernmalmen. Og Sørkedalsgodset hadde mer trelast enn det de fikk solgt som tømmer.

Peder Anker hadde alt bygget vei for frakt av jernmalm fra Bærums verk til Fossum ved Lysakerelva, der det ble anlagt masovn og stangjernshammer. Nå ble veien bygget videre fram til Skjærsjøelva ved Maridalsvannet og til Hammeren. Det første som ble fraktet fram til Hammeren på den nye veien var en stangjernshammer som ble flyttet fra Gammelverket i Lommedalen til Hammeren. Her ble det så bygget masovn og produksjon satt i gang. Maridalshammeren ble bygget på grunn bygslet av Kirkeby. Da Anker i 1798 overtok Hakadal Verk ble jernet kjørt fra Hakadal til Hammeren. Driften ble imidlertid utvidet med seks spikerhammere, et skjæreverk og en hammer til mindre smiarbeider.

St. Hallvard, Hammeren Tegning: Frances Dodman

Masovnen ved Hammeren fikk kort levetid. I 1860-åra svikter det utenlandske markedet, og driften stagnerer. Men så sent som i 1865 var det 22 arbeidere og en oppsynsmann ved hammeren og smelteovnen. I 1874 stoppet driften på hammerne både på Fossum og i Maridalen.

Grev Herman Wedel Jarlsberg bygget Greveveien fra Maridalshammeren til Hakadals Verk litt etter år 1800. Denne veien var i mange år en hovedadkomst til Kristiania for bøndene fra Hadeland og Hakadalen.

Greveveien krysser Dausjøelva. Tegning: Målfrid Voll

De fire delene av Peder Ankers store godskompleks: Bærum Værk, Bogstadgodset, Hakadal Verk og Nordmarkens gods, ble alle til å begynne med drevet fra Bogstad. Etter at Wedel Jarlsberg døde i 1840 flyttet administrasjonen til Bærums Verk og seinere til Vækerø. Etter hvert utviklet de fire delene hver sin forvaltning, men ble drevet etter felles prinsipper. Skogforvalteren for Nordmarkens gods bodde først på Nes gård, men flyttet i 1868 til Brekke gård som etter hvert utviklet seg til et lite administrasjonssentrum. Her flyttet han inn i Peder Ankers "jaktslott" med kontorer i første etasje og bolig i andre.

Nes gård Tegning: Frances Dodman

På Brekke hadde det vært sagdrift siden oppgangssagene kom til landet på 1500-tallet. På 1800-tallet hadde Brekke bruk to sager i sving. De lå på hver sin side av fall 2 i Akerselva. Den eldste sagen lå på Brekkesiden, her ble de små dimensjonene skåret. Sagen på Kjelsåssiden skar det grovere tømmeret.

I 1890 ble Brekke kraftstasjon anlagt, sagene modernisert og driften lagt om. Arbeidsstokken økte fra tolv til fjorten mann rundt århundreskiftet til 90 mann i 1930-åra, da driften var på topp. Skurlasten ble først kjørt med hest og vogn til Vækerø og skipet ut derfra. Etter at Nordbanen, eller Gjøvikbanen, ble bygget langs Maridalsvannets øst-side og åpnet i 1900 gikk man over til å sende skurlast fra Kjelsås stasjon og ned til skipssida.

Sandermosen stasjon Tegning: Frances Dodman

Da Brekke bruk sluttet i 1965, ble det siste av de mange sagbrukene langs Akerselva nedlagt. Trelastutsalgets bygninger ble revet i 1974 for blant annet å gi plass til moderne industri. Tuftene etter sagen finnes ennå og både kraftstasjonen og mange av bygningene på Brekke gård ligger der ennå.

Det var ikke bare industri knyttet til skogen som søkte seg til Maridalen, men den øvrige industrien fikk liten betydning for bøndenes daglige liv.

Kruttfabrikken på Skar ble anlagt av private i 1854. Staten var hele tiden aktivt med i driften og kjøpte fabrikken i 1863 samtidig som navnet ble forandret til Skars Krudtværk. I 1898 flyttet virksomheten til Raufoss.

Kommandantbolig kruttverket Tegning: Frances Dodman

Maridalen Ullspinneri ved Skarselva nedenfor Vaggestein Bro ble anlagt i 1888, men nedlagt alt i 1905. Ti år senere bygde Kristiania kommune kraftverk ved Hammeren.

Ruinene av ullspinneriet Tegning: Målfrid Voll

Skole og kirke

I 1522 påbød Christian II at alle barn på landet skulle lære kristendom og lesning, det var prestenes ansvar å lære dem det. På 1700-tallet ble bøndene pålagt å huse skolen samt å gi læreren hus og mat. Andre utgifter skulle dekkes ved skoleskatt, kollekter og bøter. Da den eldste skoleinstruks for Aker ble vedtatt i 1742 var Hans Vaggestein en av de syv bøndene som skrev under sammen med sognepresten.

I Maridalen, som i resten av Aker, var de eldste skolene omgangsskoler. I 1818 ble husmannssønnen Bastian Svendsen fra plassen Engelsrud under Brekke ansatt som lærer. Ved siden av å undervise barna rundt om på gårdene drev han historiske studier. Han ble etter hvert lærer på allmueskolen i Christiania og døde som klokker i Vår Frelsers kirke i 1865.

Den første skolebygningen i Maridalen ble reist på Hønefoten, skilt ut fra Kirkeby, i 1857. Selve skolebygningen var av samme type som de andre fastskolene i Aker. I første etasje var det skolestuer og lærerbolig. Oppe var det fire rom som enten kunne brukes til undervisning eller til bolig for kvinnelige lærere. Læreren drev gården, som med sine 20 mål innmark og 40 mål skog, var den største lærergården i Aker. Uthusene er nå revet.

Gamleskolen Tegning: Frances Dodman

I 1900 ble en ny fireroms skolebygning innviet. Også den ble snart for liten, men tilbygget sto ikke ferdig før i 1961. Den eldste skolebyg-ningen var en tid overlærerbolig og er i dag fritidshjem.

Fra 1600-tallet måtte maridølene dra til Aker kirke, det kunne bli lang vei. Etter at Vestre Aker kirke sto ferdig i 1852, og Aker ble delt i to prestegjeld i 1861, kom ønskene om egen kirke i Maridalen. Men beboerne vant ikke fram overfor de bevilgende myndigheter.

Maridalen kirke Tegning: Frances Dodman

Da bedehuset sto ferdig i 1888, skjedde det etter en privat innsamling og på grunn fra Ødegården, gitt av bonden. Etter tolv år som menighetshus, ble den lille trekirken innviet til kapell i 1900."

Les hele forvaltningsplanen ved å trykke på linken nedenfor.

Forvaltningsplanen