St. Margarethakirken og dens ruiner

Maridalens historie i middelalderen er ikke fullt så anonym som for eksempel Sørkedalen og Lommedalen. En av grunnene til dette er at det i Maridalen finnes ruiner etter en steinkirke som var innviet til St. Margaretha. Denne kirkeruinen har lenge interessert forskere og det er skrevet endel om den. I dag kan vi trygt si at ruinen er Maridalens kjennemerke og maridølenes stolthet.

Vi vet at det var ialt 18 gårder i Maridalen da Svartedauen rammet den i 1349–50. Det er usikkert hvor mange gårder det var 150 eller 200 år tidligere, men vi kan vel regne med 14 eller 15. Hvis vi regner med at det på hver gård bodde 10 mennesker, og det er kanskje lavt regnet, kommer vi opp i et innbyggertall i Maridalen på minst 150 mennesker, kanskje 200.

Da kristendommen ble innført ble det ofte bygget kirker på de gamle hovenes grunn. Hvorvidt det har ligget noe hov i Maridalen vet vi ikke, men det er ingen navn som tyder på det. De eiendommer som tilhørte hovene ble senere kirkegods og den del av bygda som sognet til en kirke ble kalt en fjerding. Sagaen forteller om flere fjerdinger i Aker. Hovedsognet og den eldste kirken eksisterer fremdeles i dag, nemlig Gamle Aker Kirke. Den skal være bygget en gang på 1100-tallet. Vi vet om andre fjerdinger med kirker på Furuset og Smestad, kanskje også på Hovin. Endelig vet vi at Maridalen var en fjerding, med kirke på nordsiden av Maridalsvannet. Fjerdingen gikk fra Grefsenmarka til Sognsmarka og fra Sandungsvannene til «Dynjande» i sør. Man mener Dynjande er et gammelt norsk ord for dønn eller drønn og at det dermed menes drønnet fra Brekkefossen eller en annen foss øverst i Akerselva.

Gamle Aker Kirke står jo ennå fullt inntakt, men de andre kirkene er borte. Med ett unntak, nemlig St. Margaretha-kirken i Maridalen. Dette er faktisk den best bevarte middelalderkirke i Oslo utenom Gamle Aker.

Når ble St. Margaretha-kirken i Maridalen bygget? Det er to ting som kan gi oss en pekepinn om alderen, nemlig byggemåten og navnet. Vi tar for oss byggemåten først.

Man antok først at kirken var romansk. Da arkitekt Gerhard Fischer undersøkte og ledet restaureringen av ruinen i 1930-årene, kom det etterhvert fram flere opplysninger som har kastet nytt lys på kirkens datering. Mange mente at kirken hadde hatt en halvrund avslutning mot øst og at den derfor måtte være bygget en gang i slutten av 1100-årene eller begynnelsen av 1200-årene. Arkitekt Fischers undersøkelser viste imidlertid at det var galt at det hadde vært en halvrund apsis. Det hadde vært et enkelt firkantet kor som vi ellers ser ved de fleste middelalderskirker på landsbygda i Norge. Formen på det koret vi ser idag er altså den opprinnelige. Selv om kirken ikke har vært noen praktbygning var den med sine 23 meters lengde og 10–11 meters bredde en anselig bygning.

Åpningen mellom skip og kor er bare 1,35 meter bred. Da muren her ble undersøkt ved restaureringen fant man underst de gamle gulvhellene under korbuen og dessuten sikre avtrykk av tynne teglskall på begge sider av åpningen. Disse teglsteinsrestene var av den samme middelalderlige typen som er funnet i Gamlebyen og andre steder og man kunne til og med se hvordan kirkebyggerne hadde murt. Det er derfor ingen tvil om at korbueåpningen bare var 1,35 meter bred.

Vi ser her at man har brukt tegl til utmuring av åpninger og dette gir forklaringen på hvorfor vindusåpningen mot syd i skipet og tidligere døråpningene var revet ut innvendig. Her var det nemlig altfor liten plass til ordentlige buesteiner, men det viste seg at det akkurat var plass til halvstensbuer av tegl. Det synes ganske klart at man her må ha brukt dette materialet, som så forvitret og frøs i stykker og derfor senere forsvant.

Men hadde man tegl i romansk tid? Nei, neppe. Derfor måtte dateringsspørsmålet tas opp til ny vurdering. Fra Håkon Håkonsons tid har det derimot vært bygget adskillig med tegl, det viser funn i det gamle Oslo og Tunsberghus. Derfor kan godt vår Margaretba-kirke være så gammel som fra 1250, men heller ikke stort eldre.

Flere ting stemmer bra med denne datering. De bevarte portalene i skipet virker overraskende smale til å være romanske. Men i vestportalen ble det funnet spor etter en utvendig spissbue av tegl med toppen så meget lavere at døren kunne slå opp under rundbuen innenfor. Kanskje har det vært lignende spissbuer i de andre portalene. Stilpreget blir dermed utpreget gotisk. Men den meget smale korbueåpningen mellom skip og kor tyder imidlertid på en forholdsvis tidlig byggetid. Derfor er det rimeligst å tro at kirken ble oppført engang omkring midten av 1200-årene. Det er neppe mulig å komme nærmere tidspunktet for kirkens bygging.

Kirken er tydelig nok bygget av uøvde folk som var lite vant med muring og enda mindre med hugging. Det synes som om steinene for det meste er brukt som man fant dem og særlig ved vinduet er gråsteinshjørnene påfallende dårlig tilpasset. Alle utvendige hjørner er utbrudt eller ommurt, men de har neppe, iallfall i skipet, vært særlig finhugget. Ved det sydøstre hjørne finner vi derimot store hugne hjørnesteiner.

Vi kan derfor tenke oss at byggingen av kirken som vanlig er begynt i øst og at det fra først av har vært så rikelig med midler at man har kunnet bruke øvede gråsteinmurere og steinhuggere fra byen. Kanskje rakk de å få koret ferdig, iallfall viser muremåten en tydelig forandring til det verre ved overgangen til skipet. Muligens slapp midlene opp, eller interessen kjølnet. Kanskje hadde man hørt om det nye og billige teglmaterialet som nettopp var tatt i bruk nede i byen. Teglen var jo lett å frakte og ga skarpe hjørner uten hugging. Dermed var steinhuggerne overflødige og senere har man klart seg med bygdas folk og lappet sammen tegl og gråstein på enkleste og billigste måte. Den hvite kalkpussen har dekket godt over alle manglene i utførelsen.

Vi må anta at kirken har hatt et vindu til i skipet, øst for sydportalen og tilsvarende det som er bevart. Dessuten må det ha vært et vindu rett mot øst i koret. Mot nord har det neppe vært hverken vinduer eller dører. Sannsynligvis var taket åpent innvendig helt opp til mønet og det har vel også vært avstivningssperrer mot hver side.

Men hvorfra har kirken fått sitt navn? St. Margaretha var en av de 14 nødhjelpere som man henvendte seg til i alle slags vanskeligheter. Etter sagnet var Margaretha født i Antiokia. Som ganske ung ble hun omvendt til kristendommen, men hennes far tålte ikke dette. Så fikk hun valget mellom Kristus og hjemmet. Hun valgte Kristus og ble derfor forstøtt fra hjemmet og hun levde nå en tid i den ytterste nød. Så ble den romerske landshøvding Olybrius forelsket i henne og ville gjøre henne til sin hustru. Margaretha sa nei, fordi hun som apostelen Paulus mente det var riktigst å leve ugift. Olybrius ble rasende og kastet henne i fengsel. Hun ble dømt til døden og henrettet i året 307. Men hele den tid hun satt i fengsel tilbragte hun med både sent og tidlig å be til Gud for alle gifte kvinner som var i nød. Derfor ble hun de gifte kvinners skytshelgen.

Hvorfor innviet man kirken her oppe i dalen nettopp til den hellige Margaretha? Svaret ligger i tiden. Etter kirkens forfall under folkevandringstiden og den tidlige middelalder kom det et nytt åndelig oppsving som vi kaller klosterreformasjonen midt på 1100-tallet. Det var middelalderens frommeste mann Bernhard av Clairvaux som ga støtet til dette. Gjennom cistercienserordenen skapte han en vekkelse som gjorde munkevesenet til tidens religiøse ideal. Bernhards innflytelse var så stor at det kom en munk på pavestolen. Derved trengte munkeidealet inn i kirkens øverste styre og kravet ble gjennomført at prestene liksom munkene skulle leve i ugift stand. Omtrent på denne tid ble vår kirke her oppe i dalen bygget. Hva var da mer naturlig enn å innvie den til den ugifte stands største martyr, den hellige Margaretha?

Hvilken rolle spilte så kirken her oppe i dalen og hvilket liv utspilte seg i og omkring kirken i katolsk tid? Om dette kan vi bare komme med gjetninger. Vi må anta at bygningene på gårdene her i dalen var lave laftede tømmerbygninger, nesten sorte av tjære og kanskje også av elde. Kirken her på neset mot vannet var derimot en hvitkalket høy bygning som var synlig på lang avstand og som ga folk en løftning ut av hverdagen. Inne i kirken var det mørkt og mystisk. Kanskje var det en lyskrone under taket i skipet, men mest sannsynlig var det bare lys på alteret i koret. Prestene trengte jo lys til sine resitasjoner og sin sang. Menigheten fikk bare et sparsomt lys fra de små vinduer og kanskje fra dørene om disse sto på gløtt. At man i middelalderen oppførte en steinkirke i Maridalen mens man så mange andre steder i landet bare bygget små trekirker viser at Maridalen må ha vært en velstandsbygd med et rikt religiøst liv. Vi vet også at bygden hadde en fast bosatt prest og en stor prestegård.

Det første kjente dokument om kirken, eller rettere sagt prestegården, er fra året 1400. Da forteller biskop Eystein i sin jordebok (den såkalte Røde Bok) om alle de jordegods som tilhørte kirker og klostre i hans bispedømme. Men dessverre mangler de bladene i boken hvor Margaretha-kirkens jordegods var skrevet opp. Derimot har biskopen laget et notat hvor han bygsler bort prestegården i Maridalen på livstid til Ogmund bonde på Grefsen og biskopen gir her nøye beskrivelse om hvordan han vil ha prestegården bygget opp igjen. Vi skal merke oss at dette er bare 50 år etter at Svartedauen hadde herjet. Maridalen var nå lagt nesten fullstendig øde. Prestegården hadde forfalt, og vi må regne med at kirken også var i forfall. Men biskopen viser iallfall vilje til å gjenreise sine eiendommer.

I århundrene etter Svartedauen vet vi ikke om kirken har vært i regelmessig bruk, men vi må anta det. Selv om bygda har ligget øde har de kirkelige myndigheter neppe tillatt at kirken har stått ubrukt. Men noen nærmere enkeltheter om virksomheten her har vi ikke.

Så kom reformasjonen i 1536. Da ble det store forandringer i kirkelivet her i landet, også i Maridalen. Bygda hadde ennå ikke reist seg etter Svartedauens herjinger. Den kirkelige virksomhet ble innskrenket. I 1598 skriver biskop Jens Nilssøn i sine visitasbøker at det da bare ble holdt gudstjeneste i Margaretha-kirken tre ganger i året, nemlig tredjedag på de tre store høytider: jul, påske og pinse. Den siste gudstjeneste skal visstnok være holdt 3. pinsedag 1643.

Deretter må kirkens forfall ha satt inn for fullt. Neste gang vi har skriftlige opplysninger om kirken er nesten 170 år senere og da ligger den i ruiner. Hva har skjedd i mellomtiden? Her kan kanskje sagnene komme oss til hjelp. Vi skal gjengi det vi har av sagnstoff om Margaretha-kirken og her får vi høre både hvordan kirken falt sammen til ruiner og hvilken innflytelse kirken øvet på folkesinnet selv lenge etter at den falt sammen.

Et av sagnene lyder slik:
«Paa en Gaard i Nærheden boede i gamle Dage 3 Søstre, der blev enige om at bygge hver sin Fløi at Kirken, og et Taarn paa hver Fløi. Forat deres Daad kunde mindes lod enhver af dem i sit Taarn ophænge sit Portrait. Saaledes var det en Tid lang, indtil at Lynilden slog ned i det ene Taarn og opbrændte Taarnet tilligemed Portraitet. Kort derpaa døde den Søster, hvis Taarn var opbrændt. De samme Omstændigheter traf siden de to andre Søstre, og siden har Kapellet ligget øde, men saa hellige er Ruinerne, at ingen tør bortføre dem. En Bonde maatte engang bøde dyrt for sin Dumdristighed. Han bortførte endel Stene og bygget at dem et Fjøs, men 2 Gange paa Rad døde hele hans Buskab, og intet vilde trives paa hans Gaard, førend han paa en klog Mands Raad nedrev Fjøset og førte Stenerne tilbage til Kapellet. Endnu for nogle Aar siden stod Kapellet i Maridalen i saadant Ry for sin undergjørende Kraft, at hver Juleqveld var Ruinerne illuminerede ved de Lys, som Syge havde lovet og skjænket for at faa den tabte Sundhed tilbage, og uagtet Storm og Uveir rasede udenfor, saa sluktes aldrig de brændende Lys indenfor Kirkens Mure.»

Her antydes det altså at kirkens forfall skyldes lynnedslag, noe som virker meget sannsynlig. Det antydes også hvor steinene fra kirkens murer har tatt veien og hvem vet om det finnes stein fra kirken rundt om på gårdene i dalen fremdeles i dag. Vi hører også om skikken med å sette lys i kirkeruinen på julekvelden.

I «Norsk Penning-Magazin» i 1835 leser vi følgende:
«– Kirken stod i ry for sin Hellighed, og en underlig Overtroskik har for endeel Aar tilbage hersket hos Enkelte blandt Almuen, og finder her tildeels Steed endnu den Dag i Dag. Ved hver Høitidsaften blev Gaardens (Kirkebys) Beboer tilsendt en Mængde Lys, hvis Antal forhen oversteg en halvhundre, for at lade dem brænde om Natten i Kirkens tilbageværende Ruiner. Dette sker endog fra de bortliggende Bygder, f. Ex. Modum, Lier, Skedsmoe etc, og i den Tanke, at syge Mennesker eller Kreaturer derved blive helbredede.»

Vi hører annensteds at denne skikken ikke bare gjaldt syke mennesker. Det fortelles nemlig at gårder i Nannestad og Hakedal til langt inn på 1800-tallet «hver Julenat ofrede brændende Kjerter i Kirkeruinen i Maridal for farefri Reise over de milevide Skoge.» Maridølene og især de som bor på Kirkeby gård har forøvrig holdt lysskikken vedlike helt opp til våre dager. Et gammelt Nordmarks-sagn vil vite at det i nærheten av kirkeruinen skal ha stått et kloster eller et hospitium. O. A. Øverland forteller: «Naar Maridalsvandets Vandstand er ualmindelig lav, som Tilfældet var for en længere Række Aar tilbage, har man paa en ør udenfor Gaarden Kirkeby kunnet se Resterne af Klosterets Grundmure.»

Men vi vet ellers intet om dette klosteret, så det er vel kun et sagn.

I 1815 forteller stiftamtmann Christie (velkjent fra Riksforsamlingen på Eidsvoll et år tidligere) i sin dagbok om en fisketur til Hammeren i Maridalen og han skriver: «Paa Spadsere Touren besaae vi Ruinerne af St. Mariæ Kirke paa Gaarden Kirkevold» Vi får tilgi Christie at han skrev Kirkevold istedenfor Kirkeby, men forøvrig er dette det første skriftlige vitnesbyrd om at kirken lå i ruiner. I 1820 forteller Jens Kraft i sin topografisk-statistiske beskrivelse over Norge at bare murene står tilbake av den gamle Maridals kirke på gården Kirkebys grunn.

Den eldste kjente tegning av kirkeruinen er fra 1823. Tegningen er gjort av professor Gregers Fougner Lundh, som 4. mai dette år var ute for å utføre barometermålinger. Han var først på Grefsenåsens høyeste punkt, deretter på plassen Nedre Oset ved Maridalsvannets utløp. Så fortsetter han til «St. Mariæ Kapel ved Maridalsvandet» og avslutter på «høieste Punkt af Veien mellem Maridalsvandet og Christiania straks nedenfor Korsvolden». På denne turen tok han sin skisse av ruinen, slik den da så ut og med Maridalsvannet i bakgrunnen. Vi ser at det var mer igjen av ruinen dengang enn nå. Professor Lundh tegnet også en oppmåling av kirkens grunnplan med tilføyde mål i alen og tommer. Den samme Gregers Fougner Lundh hadde forøvrig som ung løytnant gjort seg sterkt bemerket for sin tapperhet under syvårskrigen mot Sverige 1807–14.

Flere kjente kunstnere ble tiltrukket av den mystiske ruinen her oppe i Maridalen. I 1844 kom ingen ringere enn J.C. Dahl på besøk. Han bodde på Kirkeby gård i tre dager og laget en rekke akvareller både av gården og ruinen. Av disse kan vi se ruinen har falt enda mer sammen på de siste tyve årene. Dessuten har gårdbrukeren bygget en potetkjeller på murene av den gamle kirkens kor. Denne potetkjelleren skulle komme til å skape mange problemer under restaureringen i våre dager.

I 1839 var en ukjent kunstner her oppe og tegnet ruinen og det finnes flere tegninger av ruinen, bl.a. i Skillingsmagasinet. I 1882 var Edvard Munch på Kirkeby og tegnet ruinen. En meget god oppmålingstegning fra 1913 skal også nevnes.

Et fellestrekk ved alle tegningene er at de viser en kirkeruin i stadig forfall. I 1934 var forfallet så langt kommet at man fant det påkrevet med en skikkelig restaurering og reparasjon. Man ville også ta ruinen i bruk for en årlig olsok-gudstjeneste og da måtte den settes i presentabel stand. Gerhard Fischer ledet arbeidet. Potetkjelleren over koret ble fjernet, murene satt i stand, åpningen mellom skip og kor ble funnet og sydportalen og vestportalen i skipet ble restaurert. Etter dette arbeidet sto ruinen av St. Margaretha-kirken fram i den form den har i dag. Den har blitt et kjennemerke for Maridalen og et vitnesbyrd om dalens rike historie i tidligere tider.

Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til fagre Maridal", 1972

 

Tillegg fra årsskrift Maridalens Venner 1980.

Myntfunn i Margarethakirken

En av Maridalens mest trofaste venner, Jahn Børe Jahnsen, har skrevet til oss og gjort oppmerksom på at da han i vår første publikasjon, "Kom til den fagre Maridal", skrev om kirkeruinen, så var det enkelte grupper av historiske kilder han ikke benyttet. En slik gruppe er myntfunn, som i dag regnes som et meget viktig dateringsmiddel ved utgravinger i middelalderkirker.

Jahnsen fortsetter:

"For en tid siden så jeg gjennom en liste over myntfunn ved utgravinger i kirker over hele landet. Og der dukket kirkeruinen i Maridalen, St. Margaretha-kirken, opp. Ved planeringen på sørsiden av koret ble det 25. juli 1934 funnet en penning fra hertug Håkon Magnussons tid, dvs., ca. 1284–1299. Det var L. Hammerstad som fant mynten. Arkitekt Gerhard Fischer, som ledet utgravings- og restaureringsarbeidet i kirkeruinen sommeren 1934, leverte allerede dagen etter mynten inn på Universitetets Myntkabinett, og der ligger den ennå.

Det har vært vanlig å datere St. Margaretha-kirken til en gang midt på 1200-tallet. Kanskje kan vi etter dette myntfunnet si en gang midt på eller mot slutten av 1200-tallet. Slike penninger er ikke noe uvanlig i myntfunn i middelalderkirker, mynter fra 1200-tallet er i det hele tatt svært godt representert i funnlistene. Hvorfor er det så funnet bare en eneste mynt i kirkeruinen i Maridalen, mens det ved utgravinger i andre middelalderkirker ofte blir funnet mange hundre mynter? Vi vet at St. Margaretha-kirken ligger på fjellgrunn med bare et tynt jordlag over. Og koret i kirken, der funnene oftest blir gjort, har i Maridalen blitt brukt som potetkjeller i lange tider, og de tynne jordlagene her er sikkert blitt grundig omrotet. Dessuten soldet ikke arkeologene all jorden gjennom netting i 1930-årene slik de gjør i dag. Det er når jorden er soldet bort at de fleste myntfunnene dukker opp på nettingen, for myntene er så ørsmå at de nesten ikke kan sees på bakken.

En svale gjør ingen sommer. En enslig mynt er neppe tilstrekkelig grunnlag til å ta kirkens alder opp til ny vurdering. 1200-tallet var kirkebyggingens store århundre, og om Maridals-kirken er bygget midt på eller mot slutten av århundret spiller liten rolle. Trolig ligger det ennå mange mynter i jorda som kunne fortelle mer om kirkens historie, men det får framtidas arkeologer ta seg av."

Les om Kirkeruinene på Maridalsspillets sider