Samferdsel og gamle veier

Av Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Langt tilbake i middelalderen gikk den gamle pilegrimsveien mellom Oslo og Nidaros gjennom Maridalen, og St. Margaretha-kirken var første stopp på veien. Senere gikk den vanlige handelsvei mellom Hadeland og Oslo gjennom Maridalen.

Den daglige lokale samferdsel gikk på de smale gårdsveiene mellom gårdene. Ennå finnes noen av disse gamle veiene eller gutuene. Fra Stubberud ned til Lille Brennenga går det en gammel gårdsvei. Fra kirkeruinen på Kirkeby går den eldgamle Maridalsveien over jordene mot vest til Hammeren. Det går også et gammelt veifar mellom Kirkeby og Kallerud. Mellom Hauger og Sørbråten går det en gammel vei over skogen og de gamle brukarene kan ennå sees ved Skarselva, omtrent hundre meter sør for den nåværende bru. Fra Granum i Vaggesteinsgrenda går en gammel vei opp åsen til plassen Torvet og det går også en gammel vei fra Sandermosveien sørover til Hagastua. Det disse veiene har felles er at de ikke er kjørbare lenger.

Den første virkelig organiserte veibygging i Maridalen begynte på slutten av 1700-tallet. Den senere statsminister Peder Anker fikk i årene l791–93 bygget Ankerveien over åsene fra Bogstad til Hammeren. Denne veien var først og fremst beregnet som forbindelse mellom Ankers industribedrifter på Bogstad og Hammeren, som begge var underavdelinger av Bærums Verk. Men veien kom i høy grad også bøndene og jordbruket til gode.

Peder Ankers svigersønn, grev Herman Wedel, fortsatte Ankerveien fra Maridalshammeren til Hakedals Verk. Den ble bygget litt etter 1800, og anlegget kostet 8000 spesiedaler. Greveveien var i mange år en hovedadkomst til Kristiania for bøndene fra Hadeland og Hakedalen. Veiavgiften var 14 skilling pr. lass. Veien gjorde Ankers og Wedels skoger lettere tilgjengelige enn noen andre skogdistrikter i landet og åpnet for første gang det østlige Nordmarka for litt større alminnelig trafikk.

Ankerveien kan vi i dag følge fra Vettakollen over Sognsvann til Hammeren. Etter at stangjernshammeren ble nedlagt i 1874 har veien hatt sin største betydning for skogbruket, men nå er den ikke i bruk lenger.

Greveveien er forsvunnet mellom Hammeren og Hønefoten ved Maridalen skole. Fra Hønefoten er den fullt kjørbar forbi Kallerud og kapellet, og videre gjennom tunet på Nes gård og ned i Nesbukta. Der tar den opp Verkensbakken til Brenners. Herfra gikk veien diagonalt over jordet mot nordøst, men den er dessverre pløyet opp her. Fra andre siden av jordet går den i sving som en sti ned til brua over Dausjøelva og opp til Berntsberg på østsiden. Derfra er den igjen kjørbar opp til Sanderberget og nordover forbi Sandermosen, Bomstua, Snippen og Movatn og over Ørfiske til Hakedal.

I de første 50-60 årene var Greveveien for det meste en vei for malm- og rujernskjørerne. Da masovnene sloknet og hamrene stanset tok plankekjørerne over Greveveien med trelast fra Hakedal til Brekke. Omkring 1900 ble det slutt på plankekjøringen. Men så ble Greveveien anleggsvei under byggingen av Gjøvikbanen og delvis ombygd, særlig ved Snippen. Da banen ble åpnet ble det igjen stilt på veien. Men så ble det liv og røre på Greveveien da dammen ved Ørfiske og drikkevannstunellen til Almedalen ble bygget. Nye ombygginger var nødvendig, særlig i Almedalen. Senere har Greveveien vært brukt som skogsbilvei, men mest som turvei. Et morsomt trekk ved veien er de gamle milestolpene som det ennå er bevart noen av.

Fra Hammeren sørover mot Brekke hadde det lenge vært en gammel vei, som stadig ble utbedret og utvidet. I 1855 ble det besluttet å bygge en skikkelig vei nordover mot Skar. Den ble da forlenget fra Hønefoten over Turter og Skar til Vaggesteinsbrua. Det ble også bygget en vei over åsen fra Søndre Skar til Nordre Skar eller Kruttverket. Dagens Maridalsvei langs vannet fra Hammeren til kapellet forbi Kirkeby ble bygget i 1901. Skjervenbrua ved Hammeren var opprinnelig en trebru som lå nærmere vannet. I 1880-årene ble den nåværende steinbru bygget og den er senere utvidet i bredden, men står stort sett i sin gamle skikkelse. En annen bru som nå er forsvunnet lå ved Bakken i Neskroken. Der gikk det en lang trebru over til Sandersiden av elva og brukarene sees ennå, særlig på østsiden, hvor en stump av den gamle veien nå gror igjen. Trafikken går nå over en moderne jernbru hundre meter østover og oppover Dausjøelva.

Fra Kristiania-Cieeronen (En Veileder for Publikum 1903) tar vi med følgende lille stykke, som forteller litt om gamle veier og turistferdsel i Maridalen:

«MARIDALEN. LIGGEREN. TØMTE.
Fra Maridalshammeren kan fortsættes opover Kjøreveien gjennem Maridalen. Særdeles vakkert Landskab. Tilhøire fra Veien Kirkeby med gamle Kirkeruiner og Maridalens nye Kapel. Videre (paa 1/2 Time) til Skars nedlagte Krudtverk. Vakker Bjerkeallé. Skars Hotel tæt ved. Fodgjængere kan her tage en liden Sti (vanskelig) over Aasen til det før nævnte Kamphaug. Et Stykke ovenfor Skar slutter Kjøreveien. Man kan nu tilfods tage enten tilvenstre opover langs Skarselven til Vandet Øiungen, i hvis Nordende Pladsen Liggeren (4 Timer fra Byen), eller man kan tage over Vaggesten ad brat Kløvvei til Tømte (ligeledes 4 Timer). Mellem disse to Pladser er kun ca. 1/2 Times Vei, saa man kan tage den ene Vei op og den anden ned. – Fra Tømte let og lønnende Bestigning af Mellemkollen (20 Min., 520 M.). Til Udflugter i denne Del af Nordmarken kan man ogsaa benytte Nordbanen. Man tager til Kjelsaas St. tæt ved Maridalsvandets søndre Ende. Over Vandet vil i Regelen Baad kunne faaes.»

Nordbanen eller Gjøvikbanen ble bygget langs Maridalsvannets østside og forbi Sandermosen, Snippen og Movatn i 1890-årene og åpnet i 1900. En stasjon ble bygget ved Sandermosen. Det var diskusjon om stasjonen skulle hete Maridalen stasjon eller Sandermosen, men navnet Sandermosen seiret. I 1927 ble det opprettet et jernbanestoppested på Movatn og i 1948 på Snippen. Jernbanen har hatt stor betydning for beboerne her oppe på «Sørbråtaskauen», men ikke så mye for befolkningen nede i dalen.

Dette kommer nok mest av at det kom i gang en bilrute i 1920-årene. Først var det herrene Sæther og Berg som drev ruta, senere drev Lars Berg alene. Så overtok Schøyens Bilsentraler med en liten buss. Ruten gikk fra Skar langs den nye Maridalsveien midt gjennom dalen til Sagene og senere til Kurbadet i Akersgaten. Bussen gikk bare en gang pr. dag. Sjåførene var meget pliktoppfyllende. Det fortelles at en Jensen hver dag gikk på bussen ved Vellet i Maridalen. En dag sto han ikke der og sjåføren ga seg til å vente. Det drøyde og rakk, men ingen Jensen viste seg. Så gikk sjåføren inn i stua til Jensen og fikk greie på at Jensen hadde ferie og derfor ikke skulle til byen. Og når det først var fastslått, kunne den pliktoppfyllende sjåfør fortsette sørover.

Til slutt skal nevnes et fantastisk samferdselsprosjekt som aldri kom til utførelse. I begynnelsen av 1805 nedsatte regjeringen i København en stor kommisjon til å behandle kanalprosjektet Kristiania–Øyern. Kommisjonen kom imidlertid til det resultat at inntektene var kalkulert for høyt og især at det ikke kunne skaffes nok vann.
Den svenske militæringeniør Samuel Bagge foreslo da et nytt løp, som visstnok ville bli litt dyrere, men hvor det iallfall ville bli vann nok. Det skulle begynne ved Slattum i Nittedal, stige opp gjennom åsen og i en tunnell inn til Movannene i Nordmarka. Movannene og deres tilløp ville gi nok vann både til dette stykke og til fortsettelsen gjennom Movannsbekken til Dausjøen. Derfra skulle kanalen passere Maridalsvannet og Akerselven og munne ut i Bjørvika.
Dette prosjektet vant kommisjonens bifall. Den foreslo det dessuten utvidet med et kanalanlegg fra Øyern til Mjøsa og innstilte på å begynne med det øverste stykket. Bare ett medlem, J.C. Bull på Tøyen, dissenterte og frarådet hele anlegget fordi det var for dyrt og kom for få folk til gode.

Ett års tid etter at kommisjonsinnstillingen var ferdig brøt imidlertid krigen med England ut, og dermed var det foreløbig slutt med alle slike planer. Det fantastiske kanalprosjektet kom aldri mer opp til diskusjon og derfor har vi ikke fått oppleve noen skipsfart gjennom Maridalen.