På jakt etter gjengrodde, eldre ferdselsveier i Marka

Av Tor Øystein Olsen

Sommeren 1988 kom jeg over et gammelt kart over Nordmarka, fra slutten av forrige århundre. Der er det avmerket flere stier og veier som på nordmarkskartet fra 1972 er helt borte.

Et eksempel er den gamle ferdselsveien fra Gåslungen over Myrtjernhøgda til Myrtjern og Helgeren. På kartet fra forrige århundre er den avmerket som en "vei". På et senere kart fra ca. 1920 er den merket som sti, og på det klassiske kartet fra 1972 er den utelatt.

Gamle ferdselsveier er faste kulturminner som vitner om tidligere tiders virke og er en viktig kilde til å forstå Markas kulturhistorie. Her har nordmarksfolk vandret i årtier mellom plassene og møysommelig bygd opp veien. Slike kulturminner har vi plikt til å verne om, alternativet er historie- og kulturløshet.

Høsten 1991 begynte jeg et systematisk arbeide for å finne igjen denne stien. Flere steder, særlig i gammel granskog og over åsrygger av lyngrik furuskog er det tydelige spor etter denne stien. Det er rester etter en gammel bro over en bekk, stien er flere steder bygd opp i hellende terreng, og under grankvistene i urgammel skog er stien nesten som en gammel vei. Disse restene av tidligere tiders drift er avbrutt av nyere og eldre hogstflater der stien er helt borte.

Under jakten etter de gamle ferdselsårene definerer jeg det gamle kartet som riktig, dvs. oppgaven går ut på å finne stien nøyaktig langs de samme kotene og høydedragene, og ikke la seg distrahere av nyere tråkk, traktorspor eller elgtråkk. Der stien er helt tydelig, merker jeg den med merkebånd, og der den er borte, må jeg orientere etter høydekurvene, myrene og bekkene og "tippe" stien. Gleden er da stor når jeg finner igjen stien på den andre siden av et hogstfelt nøyaktig der jeg vet at den skal begynne igjen i gammel skog.

Den beste tiden på jakt etter stiene er tidlig vår før løvsprett, og sein høst, slik at løvet som har falt på bakken, har gått delvis i oppløsning. Jeg har også god erfaring i å finne stiene i skumringen, med lykt, på kalde høstkvelder. Disen fra bakken vil da legge seg i forsenkninger der dyr og mennesker tråkket ned bakken i flere hundre år, og de er synlige spor i terrenget.

Våren 1992 ble jeg koblet på Naturvernforbundets registreringsprosjekt for Oslomarka. Jeg fikk da i oppgave å lete opp flere gjengrodde stier i Marka, blant annet flere gamle blåmerkede ruter som er forsvunnet som følge av at nyere veier er bygd opp i nærheten av stiene. Dette gjelder i området rundt Liggeren/Gåslungen og ruten fra Hakadal forbi Karlshaugen, Gruvåsen, Fløyta til Tømte. Disse kulturminnene er nå registrert og vil bli sikret ved å blåmerke dem. Dette arbeidet haster.

Årsskrift 1992 Årsskrift 2017