Næring til Norge

Av Svenn Arne Lie

VERDIER SOM skapes versus velferd som fordeles er ofte en motsetning i norsk politikk. Men skal verdiskapning og velferdsfordeling fungere, så trengs det politikk som forstår de forskjellige rollene til offentlig forvaltning og næringsliv. Denne forskjellen er i dag ikke særlig godt forstått.

SKILLET MELLOM forretning og forvaltning har vært viktig for utviklingen av det norske velferdssamfunnet. Markedsgjøringen av offentlig forvaltning har fjernet dette skillet. Mål- og resultatstyring har fundamentalt endra hvordan offentlig forvaltning styres. NAV, helseforetak og skoler skal late som om formålet er lønnsomhet. Men det er ikke bare forvaltningen som undergraves når private og offentlige virksomheter skal «likebehandles». Næringspolitikken fungerer heller ikke.

FORMÅLET MED forretningsdrift er lønnsomhet. Da står priser og betalingsvilje sentralt for prioriteringene som foretas. Forvaltningen har andre formål. Her dreier det seg om å ivareta behov og å oppnå politiske mål med samfunnsutviklingen. Da må virksomheter styres, organiseres og finansieres på en annen måte enn det som er vanlig i forretningslivet. Dette er også årsaken til at oppgaver er tatt ut av markedet. Ofte er sjølve oppgaven formålet, ikke om den er lønnsom. Det betyr ikke at man ikke er opptatt av kostnader. Men det er altså noe anna enn lønnsomhet.

I NORGE har vi hatt en tradisjon for å legge til rette for næringsvirksomhet slik at verdier kan skapes i tråd med målene med samfunnsutviklingen. Gjennom en aktiv næringspolitikk beskyttet Norge sine konkurransefortrinn, tilgang til billig energi, slik at dette, totalt sett og på lang sikt, ga mye mer verdiskaping for samfunnet som industriutvikling enn om energien hadde blitt solgt ubehandla. Det er mange andre eksempel innen fiskeforvaltning, gruvedrift, tømmerforedling osv.

DET ER to måter næringslivet kan tjene penger på. Enten ved å skape nye penger, eller ved å tjene penger på penger som allerede er skapt. Begge deler er ikke verdiskapning. At nye verdier skapes (verdiskapning) og at gamle verdier stiger i verdi (verdistigning) er ikke det samme, og det har langt ifra samme nytte for samfunnsutviklingen.

DETTE ER viktig å erkjenne, særlig for en region som Innlandet som utelukkende har sitt økonomiske eksistensgrunnlag direkte eller indirekte knytta til foredling av naturressurser. Hva med turisme? Jo, det er viktig, men det eneste landet som kan leve av turisme er Disneyland. Det er sjølsagt store muligheter for ringvirkninger av turismen, men i seg sjøl så er ikke turisme nok. Det er samspillet mellom de ulike næringene som er sentralt. Da må man også ha en produksjon.

ET GODT eksempel på en avsporing i næringspolitikken, er når lederen for NHO Innlandet, Åge Skinstad, fronter kommunesammenslåinger som viktigste tiltak for næringsutviklingen i Oppland, og følger opp med påstander om at private kommersielle aktører bør overta offentlige velferdsoppgaver fra kommunene. Dette vitner om en manglende forståelse for hva verdiskapning er, og ikke minst, hvilke årsaksammenhenger som gjelder i næringspolitikken.

FOR HVORDAN skal det bli mer foredling av tømmer, mer utnytting av naturressurser til matproduksjon og industritilvirkning ved at Ringebu og Øyer slår seg sammen? Og hvordan blir det næringsutvikling av at renholdere mister jobben i kommunen og ansettes av ISS til å gjøre den samme jobben på anbud betalt av kommunen?

POENGET ER dette: At noen tjener penger, er ikke det samme som at verdier skapes. Linn Hernings bok «Velferdsprofitørene» dokumenterer hvordan markedsgjøringen av offentlig forvaltning gjør at skattepenger blir til privat profitt i velferdssektoren. For hvilke verdier skapes av at et elektrikerfirma legger ned og omdanner seg til et barnehageselskap finansiert av dine og mine skattepenger? Eller at noen blir rike på fellesskapets bevilgninger til å oppbevare folk på flukt? DA ER vi inne på det sentrale her. På flere områder står verdiskapning og næringsutvikling i konflikt med den politikken som velferdsprofitørene trenger for å skape sine pengeverdier. Men så lenge politikerne og NHO Innlandet hverken klarer å se forskjell på forretning og forvaltning, ei heller forskjellen på verdiskapning og verdistigning, surres dette til. Å lage politikk basert på en forståelse av at barnehagekonsernet Espira er en verdiskaper på linje med industribedriften OSO som lager varmtvannsberedere, river beina både under verdiskapningen og velferden.

EN INVESTERING avgjøres av forholdet mellom risiko og avkastning. I den kommersielle barnehagesektoren er risikoen så godt som fraværende, virksomheten er allerede finansiert i form av skatt. Avkastningen kan være eventyrlig. Private investeringer i skattefinansierte flyktningmottak, barnehager, sjukehjem og barneverninstitusjoner har blitt mye mer lukrativt enn å utvikle norsk næringsliv.

DEN MANGLENDE forståelsen av skillet mellom forretning og forvaltning gjør at samfunnsoppgavene til offentlig sektor ødelegges fordi lønnsomhet gjøres til formålet. Samtidig svekkes verdiskapningen når investeringene til et næringsliv som skaper verdier gjennom produksjon, skal konkurrere med velferdsprofitører som tjener penger på skattepenger. Samla sett gir dette lite næring til Norge.