Langs Skarselva

Jeg rusler gardsveien nedover mot Nordbråtabrua. Det er en fin vårdag tidlig i mai. Hvitveisen brer seg i hvite tepper langs vei- og jordekanter, og vårens fugler synger livlig i lauvskogbeltet langs elva. Jeg hører Skarselva bruser i kraftfulle kast, den går ennå stor av flomvann fra Nordmarkas skoger. Det er noe kjent og kjært ved Skarselva i vårflom, det er som om den snakker til meg om tidligere tider ... Tankene mine får flukt, og minnene strømmer på ... Sydover åpner dalen seg ..., lys og vid, den er kledd i lauvskogens lysegrønne vårdrakt ..., omkranset av en kappe med granskog ..., alltid like vakker og hemmelighetsfull ... og midtetter dalen renner Skarselva som en blå livets åre ...

Jeg stopper på brua og ser nedover elva som renner i små stryk og kulper. Før i tiden var det liv her når fløyta gikk. Det var folkefest i dalen, og mange var de som vandret Øyungsveien for å oppleve vårens store eventyr ..., tømmerfløyta fra Nordmarksskogene til Maridalsvannet. Her på brua var det fint å stå, du så elva både oppover og nedover ..., og du fikk den våte skumsprøyten i håret. Tømmeret fløt på skummende bølger nedover, støtte mot murene ... og kastet seg utfor fossen i yr kåthet. Stokkene dukket ned i storkulpen og skjøt til værs igjen som piler ... Noen ganger ble det tømmervase der, som fløterne med livet som innsats, måtte løse opp igjen ... Og over det hele hørtes dunder og brak fra stokker som traff berg og stein, skumsprøyten lå som en dis over elva, og granene langs kanten bukket med dyvått hår ..., slik gikk fløyta ved Nordbråtabrua, mens kvelden seg på, og den vårlyse natta senket seg over skog og dal ...

Da lyste bålet opp under storgrana ved brua. Der hvilte fløtera i skjæret fra stokkilden når mørket kom ..., og de så at tømmeret gikk sin gang ... De strakte seg der ved ilden og tok en kaffetår ... og tørket våte klær ..., med fløterhaken ved sin side ... Det var godt med en hvil ... før rensken begynte på morrakvisten. Der jeg står, ser jeg klart for meg Skogsta'n, han Stor-Per, han Bjarne, han far ... og de andre staute arbeidskarene fra Nordmarka og Odalens skoger. Jeg ser på storgrana som står der grønn og frodig ..., høy og gammel ..., og sier: "Du er fredet ..., du skal stå der i all din levetid ..., du er et evighetstre ..., trygg og vakker ... og full av historie og hemmeligheter ..." Nå er fløyta i Nordmarksskogene historie, men ennå finnes mange gulv og skåvegger i elva, og lange ledemurer som vitner om tidligere tiders kultur og arbeid ... Men alt er forgjengelig her i verden, kulturminnene vil forfalle og råtne ned hvis vi ikke gjør noe ..., og det haster ..., snart vil mange spor og minner være borte.

Jeg lar minnene fra fløyta fare og vandrer videre på min sti. Her vandret Martin Tranmæl mang en gang i 50-årene ..., på vei fra sin hytte ved Øvre Vaggestein til Øyungen. Ofte hadde han med seg flere venner. Vi smågutta stod ved skigarden og kikket ..., for vi visste det var storkarer som gikk forbi. Jeg husker han godt der han gikk langs veien i sin vindjakke og vide nikkers, med hatten på hodet og pipe i munnviken. Det hendte han nikket og smilte til oss. Vi hadde respekt for Tranmæl, for han holdt slike flammende taler ..., og han forsvarte småkårsfolket ... Vi forstod han var en mektig kar, for mor kunne advare oss med å si: "Oppfør dere skikkelig, gutter, ellers kommer Tranmæl og tar dere!"

Jeg går med rolige steg stien mot Bødkerstua. Det er ennå tidlig morgen og friskt i luften, solens stråler har ennå ikke fått tak. Fossen bruser på min høyre side, ute på jordene leter trosten etter mat, og over meg flyr en flokk med gjess nordover til skog og åpent vann. Nordmarkas sommer venter dem. I Bødkerstua bodde en gang bødkeren som laget tønnene til kruttet ved Skar Kruttverk. Jeg rusler inn på tomten der hytta en gang stod. Graset vokser vilt og dekker alle spor, bare murene og syrinbuskene er tilbake og vitner om at det en gang bodde folk her. Borte er den lille, trivelige stua, borte er det skjeve uthuset med vedskjulet, og borte er brønnen og alle de fine blomsterbedene der liljene vokste. Jeg snur meg og ser at selv den store asken er borte, bare en morken stubbe står igjen. Bødkerstua var en liten idyll av en stue. I mange år leide familien Skaug stua som feriested og pleide den etter alle kunstens regler som sitt eget hjertebarn. Jeg minnes Skaug godt. Jeg møtte han ofte oppe ved veien da jeg kom fra skolen. Han vasket alltid bilen sin, for han kjørte drosje, og da måtte bilen være ren, må vite. Det hendte vi ble bedt ned til kaffe om kvelden. Stua hadde skarpe farger i rødt og hvitt og grønt. Det var lavt under taket, og voksne måtte bøye seg når de gikk gjennom dørene. Det var et lite kjøkken med svart ovn, og en stue med trivelige benker og bord. Nå er alt borte. Stua ble revet for mange år siden, i fremskrittets navn. Men var det nødvendig av hensyn til drikkevannet? I dag hadde Bødkerstua vært et enestående kulturminne i denne delen av dalen.

I vedmod rusler jeg ut mot ledemuren i Skarselva. Jeg hører elvas lystige og friske toner og ser et andepar som svømmer i Iungsdalsbekkens utløp. Det lukter hassel-, hegg- og seljeskog fra lien mot øst. Jeg puster dypt inn vårens dufter og ser sivet og bukkebladene som duver langs bekken. Nå er bekken fylt opp med torv og grus fra flommene i Iungsdalsbekken. Før rant den ut dypere i steingarden, og jeg husker fisken som pilte nedover og gjemte seg mellom steiner. Der, mellom steinene, fisket jeg med mark og ruse, og tok mang en fin fisk, og av og til kom Skaug ned og slo av en fiskerprat ...

På den andre siden av elva ser jeg de mørke ruinene av oppgangssaga ved Sagløkka. Den er visstnok ikke så gammel. Det er rart å tenke på, men en gang var det livlig sagbruksvirksomhet her. Kraften fikk den fra fossen ved brua, men jeg kan ikke minnes å ha sett noen rester av vannrenner o.l. Jeg minnes bare de kraftige steinruinene som har stått der i all min tid. Nå har skogen tatt tilbake Sagløkka, og det er lenge siden stormfelt tømmer ble kjørt langs hesteveiene i Iungsdalen og Øyungsliene nedover til Sagløkka. Men småørreten piler fortsatt mellom steinene ved den gamle saga.

Snart går jeg gardsveien videre nedover, det lir mot dag, og maisola varmer min panne. Jeg passerer renseanlegget til Skar leir, og vårens mange fine dufter brytes av klorlukt fra avfallsvannet ... Gardsveien var livsnerven vår i alle år. Det var skoleveien hvor vi vandret til fots, gikk på ski eller syklet. Og veien til Hønefoten var lang i de tidlige skoleår. Vi syklet langs grusete og humpete veier, eller gikk på ski over de lange jordene sydover ..., mens kulda bet i nesen ... Og vi måtte komme tidsnok fram til skolen, før overlæreren ringte i klokka, ellers ble det refs, og vi måtte sitte igjen ... Hindbjørmo var en rettferdig, men myndig lærer. Jeg husker også den lange veien hjem fra juletrefester i Kapellet eller på Vellet. Selv om bena var korte, hendte det at vi gikk hjem i den kalde, stjerneklare vinternatten ..., mens månen viste oss veien, og snøen dekket skog og jorder ... Når vi passerte dumpa i gardsveien ved Kjærlighetsstien, visste jeg at jeg snart var hjemme, og da fikk jeg nye krefter. Det verste mor kunne finne på, var å besøke hjemstedet i Hakadal. Da måtte vi gå helt fra Sandermosen stasjon, og veien var lang, og veien var bratt, og alltid var det subbete snø ...

Kjærlighetsstien er snarveien langs elva sydover til Susenbrua. Den gang gamleveien ved Susensvingen var der, var det en god omvei for folk og fe å følge hovedveien. Da var det bedre å vandre Kjærlighetsstien. Jeg går stien under de løvtunge kroner, hører den rike fuglesangen i skogen og skimter elva som renner i rolige drag mot øst. Jeg sakner farten, ser meg omkring og blir andektig. Lysstråler trenger gjennom de vårgrønne kronene og treffer hvitveisteppet som brer seg under trærne. Bekken, som er en avstikker fra elven, bukter seg stille og kjærlig mellom trærne. Råtne trær ligger nede, og jeg sparker i vissent løv på bakken. Min tanke får flukt, og jeg er som i den vakreste hage. Ja ..., slik må det være i Edens hage ..., stille, vakker og fredfullt. Her vokser alm, ask, hegg, gråor og andre lauvtrær i en fin blanding. Den skogen som området her langs elva består av, er foreslått vernet ... Her er det foreslått at skogen skal få utvikle seg fritt, og elva skal alltid renne mot Susenbrua ..., der fossekallen hopper ... Når fløyta gikk, flommet vannet gjennom ledemuren, og bekkene her ble store og rike på fisk. Da hendte det jeg satte ruser i bekken i ly av mørket, slik at vaktmannen ikke skulle se meg. Det var den gang det var restriksjoner både i Øyungen og i elva. Nå er vassdraget åpent for friluftsfolket; la oss vise fornuft og hensyn, slik at nye restriksjoner ikke blir nødvendig. Som navnet sier, hendte det at forelskede par vandret Kjærlighetsstien ... og drømte om felles lykke.

Før i tiden ble det hogd ved langs elva her nede. Skogvesenet forsøkte seg også med en forsiktig vedhogst øst for elva for noen år siden ..., det var i Viggo Ree-tiden ..., og det ble bare med dette ene forsøket. Lenger syd er det nå beveren som er trefeller. Øst for elva var det tidligere slåtteenger og åkerlapper. I dag har løvskogen overtatt disse. Muligens kan det være fornuftig å gjenskape noe av dette gamle landskapet ved rydding, slått og beite.

Jeg vandrer Kjærlighetsstien videre mot Susenbrua og hører bilene som durer på veien. Før i tiden lå Christiania Ullspinneri, Sandstua og Susenstua her ved brua.

Christiania Ullspinneri ble bygd i 1888. I dag ser vi bare rester av murene på østsiden av elva, nedenfor brua. Spinneriet ble drevet av vannkraft fra elva. På det meste var det ansatt 20 arbeidere på Spinneriet, og Bergerud ovenfor Øvre Vaggestein ble bygd som arbeiderbolig. Spinneriet ble nedlagt og revet omkring 1905–1910. Tøyene som ble laget her oppe, ble kjøpt av firmaet Dobloug nede i byen.

Elva var demt opp, slik at det var en dam på nordsiden av veien. Lenge kunne en se plankerester i elva her ved brua. I barndommen gikk vi på skøyter og spilte ishockey på Susendammen. Da hadde skogen ennå ikke vokst ut mot elva, og det var god plass å boltre seg på ..., bare en ikke kom for langt ut mot strømløpet.

Sandstua på østsiden av elva var et vanlig, enkelt reisverkhus med en liten hage og uthus. Opprinnelig var stua bolig for spinneribestyreren. I Sandstua drev Jørgen Sand landhandleri før krigen. Senere bodde familien Nordstad der i noen år. De hadde to viltre sønner som nær var på min alder. Nordstadgutta var noen råtasser til å kjøre motorsykkel. Det gikk bra lenge, men en gang de lånte den gamle motorsykkelen til far, kom de ikke tilbake ... Vi måtte ut og lete og fant omsider sykkel og fører i Skarselva ved Dausjøbrua. Slik går det når farten er for stor ... Sandstua ble revet i 1963, og det var vel ikke noe stort kulturhistorisk tap for dalen. Av Susenstua er bare grunnmurene tilbake. Den ble revet i 1925.

Før i tiden kom ikke fisken oppover elva forbi Susendammen. Ovenfor dammen regjerte ørreten alene, nedenfor dammen kunne det hende at vi fikk både gjedde og mort ...

Det lir mot høylys dag. Jeg setter meg på de gamle murene fra spinneritiden, og lar blikket følge elva nedover der skogen står tett inntil bredden. Jeg lytter til elvas sus der den renner stillferdig nedover bergene. Elvesuset her før en gang ga navnet til Susensvingen der gamleveien gikk. Nå er Susensvingen borte, men før gikk veien i en stor omvendt S-kurve oppover mot Skar.

Susensvingen var alle ungenes skrekk. Svingen var lang, den var smal og helte innover, og det var alltid vaskebrett gjennom hele kurven. Når vi syklet, fryktet vi å møte bussen midt i svingen. For bussen sakket nesten aldri på farten, den kjørte bare på så steinspruten stod. Slik var det helt til nyveien kom, rett over jordene mot Skar. Men vi unga likte å kjøre buss til og fra skolen. Gjeveste bussjåfør var Kjellemann, for han smilte og prata med oss unga, og han sakket ikke på farten over humpene på Maridalsveien. Den hendte vi spratt nesten i taket. Da lo vi og hadde det moro. De beste humpene mot byen var de ved Sentralen nedenfor Vellet og Engelsrudhumpa. Når jeg kjører der i dag, 45 år etter, opplever jeg de gamle minner med smil om munnen. Nå ..., de siste to år er Maridalsveien asfaltert på nytt, humpene er borte, og mine opplevelser er blitt minner ..., og godt er det.

Jeg aksler sekken og legger veien om Susensvingen. Her var innmarka til Halset Gård før i tiden. Jeg husker blomsterengene og slåtten som foregikk på sommeren. Innmarka ble pløyd og tilplantet med gran. Nå er noe av grankulturen fjernet, slik at landskapets opprinnelige preg trer bedre fram ... Sydover på jordet vokser det høy granskog som ennå skal stå noen år.

Jeg går mot det gapende såret i terrenget etter Skar steinbrudd, og jeg ser for meg lyset som alltid skinte ut fra rutene på Symra-stua når jeg for forbi der på kveldstid. Symra var en koie for karene i skogen, og jeg minnes svette- og fleskelukten der når jeg en sjelden gang var bortom. Den ble revet for mange år siden, og det var vel heller ikke noe tap. I dag er det få spor tilbake, det er skogen som råder grunnen.

Jeg stopper opp og lukker øynene, holder pusten og prøver å høre bråket fra steinbruddet og kjenne lukten av knust stein og dynamitt. Men i dag er alt stille, bare såret i naturen er tilbake ... Vi unga likte ikke å passere steinbruddet. Hadde vi sykkel, sykla vi fort forbi. Gikk vi på skoleveien, så gikk vi fort forbi. "Kjevene" som tygget stein, bråkte noe helt forferdelig, og eimen av steinstøv og sprengninger lå tett i luften. Vi følte oss sikrere når Anton Viklund stod og stoppet oss i veien på toppen av bakken. Han var en røslig og blid arbeidskar, syntes vi, og han ropte høyt og klart: "Varsku her!", og "Fyr her!". Når det var skutt, ga han oss klarsignal til å passere.

I steinbruddet her var det hektisk aktivitet i mange år. Karene dyttet traller med stein på skinner fra bruddet og bort til knuser´n og tippet lasset ned i "kjeften". Biler kjørte ut steinmasse fra bunnen av verket. Steinbruddet ga kjærkomment arbeid til mange i dalen ... Den lave, langstrakte og røde hvilebrakke lå øverst i bakken ved ferista, og når vi gikk forbi, hørtes alltid prat og latter der innefra. Nå er alt historie. Skogen har tatt noe tilbake, og den gode stillheten råder grunnen. Bare vårvinden mot kollene i nord svaler min panne, og Skarselva hører jeg suser stille som før ...

Jeg går Skaribakkene opp, og dalen vider seg ut i all sin prakt. Jeg ser jordene, gårder og elva som bukter seg sydover. Langt der borte ser jeg Maridalsvannet og hører byens bulder svakt i det fjerne. Tenk, så heldige vi er som har en slik dal nære innpå landets hovedstad ..., med et levende kulturlandskap ..., et aktivt jordbruk, skogbruk og friluftsliv i skjønn forening! Måtte vi bare ha forstand og makt nok til å ta vare på denne dalen for våre etterkommere!

Jeg går kjerreveien fra Skar gård over Gåsedammen mot Skar leir. Mot nord ser jeg de mektige kollene i barskogreservatet – Furumokollen, Øyungskollen, Mellomkollen, Rauløkkollen, Gaupekollen og Hansakollen. Jeg fylles med en dyp glede og takknemlighet for at vi har klart å verne dette enestående skogområdet. Det skal ligge slik urørt til evig tid ..., med dunkle daler, bekker og myrer og gammel granskog i li og dråg. Der skal elgen tråkke og tiur´n spelle år etter år ... Det skal ligge slik ..., urørt ..., slik Gud skapte det ..., som evighetsskog ..., og nye vandrere skal søke dit og oppleve skogens storhet, stillhet ... og skjønnhet ..., til glede for kropp og sjel ...

Vi trenger slike steder som vi kan oppsøke, så vi ser mening og sammenhenger og aner noe av evigheten i vår effektive og omskiftende verden ...

Jeg stopper opp og tar en hvil ved Gåsedammen. Var du heldig, kunne du før se både ender og gjess her. Nå har mye grodd igjen. Når vi gikk hjemover på skoleveien, hendte det at vi gikk over Gåsedammen for å unngå alt bråket ved steinbruddet. Jeg ser oppover veien der kruttlageret til Skar kruttverk ligger den dag i dag ..., gjemt et stykke opp i skogen.

Forsvarets historie i Maridalen begynner i 1861, da de tilegner seg et kruttverk. Fra denne tid ble det laget krutt på Skar, for forsvaret. Kruttlageret i Turtermarka skulle ikke ha bebyggelse nærmere enn 567 meter. Da kruttverket opphørte omkring 1909, ble materiell og utstyr overført til Raufoss.

Vi fant det best før, i unge år, å ikke være ved Gåsedammen for lenge ...; det kunne jo smelle der oppe fra kruttlageret. Det var stille og fredfullt ved Gåsedammen, men ble stillheten plagsom, kastet vi stein på bølgeblikktaket på nedsiden ..., og så løp vi det vi kunne mot Skar, før noen kom og tok oss ...

Både ved Dalheim og Halset var det før i tiden kafévirksomhet. På Skar var det en tid også en kiosk. Her var det før store, verdifulle grusforekomster som ble gravd ut og utnyttet langt utover i 1950-årene. I dag ligger parkeringsplassene der grusavsetningene var. Disse forekomstene lå ved den øvre marine grense nord i Maridalen og ble avsatt for ca. 10 000 år siden, i kanten av Maridalsfjorden. Grustaket på Nordbråten er en del av de samme avsetningene. Kanskje hadde det vært riktig å verne dette som naturdokumenter for ettertiden ..., slik det gjøres ved Strømsbråten i Sørkedalen.

Jeg ser oppover til Steinbråten. Der bodde han Sigvart i mange år, en trofast sliter i kommuneskogen, som kunne mer enn å barke tømmer og hogge skog. Han var av finneslekt og kom fra de store skogene mot øst ..., og han kunne sulle og synge ..., ja, til og med skrive dikt ... Nå er han borte, men minnene, de lever.

Jeg går ned til Halset og ser for meg hvordan gården var før i tiden, med hovedhus, kårstue og låvebygning på tvers mot nord. Nå står bare hovedhuset som er restaurert og bebodd, igjen. Mange av de som var på tur, tok en tur innom kafeen på Halset før bussturen mot byen. De kunne sitte ute ved bord og nyte forfriskningen i friluft.

Jeg ser nedover dalen og over jordene som tilhørte Halset. Det er langt på dag, og skyggene blir lengre. Biler er på vei nedover dalen. Der i syd ser jeg måker som svever ... En vårdag i mai er omme ..., og ringen er sluttet.

Jeg går de få skrittene bort til der gårdsveien begynner, og der mjølkerampa stod ..., tilfreds og lett til sinns ...