Langs dyretråkk og ubrukte stier

Av Sheldon Reinholdt, Maridalens Venners årsskrift 1987

I år vil jeg ta deg med på en litt spesiell tur. Den forutsetter at du er villig til å gå utenfor vanlige veier og stier, at du er litt uvørent kledd med godt fottøy, og at du har god tid og er utstyrt med litt mer enn vanlig nysgjerrighet.

Vi starter nedenfor plassen Bakken innerst i Nesbukta, der veien ligger på en fylling med en bratt skråning ned mot vannet. Hvis du har kommet med bil, har det hittil vært mulig å plassere den på nordsiden av veien, i skogholtet ca. 150 m nærmere Nes gård. Har du brukt sykkel, må du snart sette den fra deg.

Det er pent her ved utløpet av Dausjøelva, som så mange andre steder i Maridalen. Det er et av de få stedene en kommer så nær vannet uten å måtte brøyte seg gjennom skog og kratt. Ofte svømmer ender rundt i bukta og enkelte ganger kanadagjess. En del småflokker flyr i plogform mellom Maridalen og Østensjøvannet under høylytt "samtale". Flukten går som regel til Maridalen om kvelden og til Østensjøvannet om morgenen. De flyr lavt og i temmelig strak linje. Det hender vel også at søndagsturister prøver å lokke endene nærmere land med noen brødbiter.

Over bukta fra stedet vi står på, gikk det til antagelig omkring 1900-tallet en trebro. Den må ha vært omkring 50 meter lang, altså et ganske stort byggverk. Gamle Kristian Magnus Bakken, f. 19.03.1900, og som har bodd på Bakken siden 1906, fortalte i fjor at broen var borte da han kom til plassen som gutt, men fiskeredskapene hadde lett for å sitte fast i brofundamentene på bunnen. En kan undres over hvorfor man bygde en så lang bro over bukta, når det kunne gjøres enklere lenger inn i bukta.

Vi følger den asfalterte veien inn til den nåværende broen. Jeg tok kontakt med Oslo veivesen for å høre om man der hadde opplysninger om disse broene. Velviljen var stor, men opplysningene få. Konstruksjonstegningene opplyste at den kalles Sanner bro og er ombygd på dette sted i 1932. Det ble da bygd en betongbro med tre innstøpte H-bjelker av stål. Den armerte betongen er 24 cm tykk. Bjelkene ligger under betongdekket. Spennet er 9 m, kjørebredden 4,5 m og total brolengde 12 m. Brokarene er pent oppmurt av granittblokker, og rekkverket av stål. Det er notert reparasjoner og maling av rekkverket både i 1951, -54 og -69. Den siste gangen ble det lagt ny membran og nytt slitedekke av ca. 10 mm epoxy-mørtel på veibanen.

Arkivaren fortalte at i 1932 ble de gamle opplysningene om broene her flyttet til et fjernarkiv. Men daværende arkivar hadde glemt å sette henvisning på nåværende mappe om hvor de gamle opplysningene ble arkivert. Det ansees derfor å være en nærmest uoverkommelig oppgave å finne de gamle data. Og det var jo skuffende.

Nåvel! Vi står på broen og titter ned i vannet. Det gjør man jo gjerne når man står på en bro. Er det fisk der, mon tro? Nei, ikke denne gang! Men det er da granngivelig noe som blinker på bunnen! Jo, så sannelig er det ikke penger. Det er tett med 50-ører, kronestykker og femkroner. En tradisjon er skapt i de senere år. Er Sanner bro blitt en lykkebro? Og hadde det vært noen initiativrike smågutter i nærheten, hadde de nok prøvd lykken og dukket etter myntene eller prøvd å fiske dem opp når det ikke var noen vaktmann i nærheten.

Vi ser østover fra broen hvor Dausjøelva danner en løk eller stille lon der den kommer nordfra og svinger vestover under broen. Her svømmer også ofte fuglene omkring. På nordsiden ligger en fin tange eller odde med bjerketrær. I registeret fra 1771 er det nevnt en husmannsplass under Nes med navnet Kornløken. Vi vet ikke sikkert hvor plassen lå, men siden løk ofte er brukt som betegnelse på utvidelser og stille partier av elver, er det svært sannsynlig at plassen lå på nordsiden av elva her.

Så går vi over Sanner bro, og veien svinger mot øst. Idet vi er ferdig med svingen, vil vi se på beviset for at gamle Sanner bro gikk over bukta lenger ut. Vi klatrer opp veiskråningen på sydsiden og brøyter oss gjennom gress og bringebærkratt vestover odden. Så når vi skogen som står så tett at all undervegetasjonen nesten er borte. Og der ligger den gamle veien, fin, bred og flat utover. Litt av skogen er fjernet, og andre har vandret før oss. Helt ute på odden ligger en del granittblokker, rester etter brokaret på denne siden. Vi rusler tilbake og ned på veien.

Nå må vi foreta et litt spennende valg. Skal vi prøve å følge kanten av dyrket mark ned mot den nokså bløte sydbredden og så komme oss østover og oppover langs elvas østside? Eller skal vi følge veien rett østover og dermed tvers over de flate jordene som ligger på begge sider, for deretter å følge østre kant av dyrket mark nordover for på den måten å nå elvas østside? Nokså avgjørende for valget er elvas vannstand, årstiden og fottøyet. Knehøye, solide gummistøvler vil være å anbefale i alle fall. I den tette kratt- og småskogen som finnes i området her, finnes mange spor av elg som beiter på den saftige vegetasjonen både på land og i vann.

Det er fint å ha med seg fotoapparatet også på denne turen.

Vi har nådd fram til den østligste delen av elvesvingen uansett hvilket av de to veivalgene vi har brukt. Her kommer vi inn på skiløypa mellom Dausjøen og Maridalsvannet, men vi gjør små avstikkere ned mot elvebredden for å finne fotomotiver, som det er mange av. Dessverre finnes det enkelte steder gamle flasker og andre tegn på menneskebesøk av eldre dato. Kanskje de har vært på ulovlig fisketur?

Litt høyere opp langs elva blir det mer steinete langs bredden, og vannet har mer fart. Terrenget stiger også litt bratt opp fra vannet og danner en syd-nord-kolle eller lavere høyde i terrenget. Her er vegetasjonen også mer glissen, og alt er svært uberørt. Vi har kommet omtrent 500 m nordover fra det fuktige området ved elvesvingen, da vi plutselig oppdager fremmed vegetasjon; spor etter mennesker! Et par syrinbusker, noe brennesle, kraftig gress, litt spredte graner med greiner helt ned til bakken, og så en grunnmur av granitt.

Vi befinner oss ved tuftene etter husmanneplassen Saugstuen. Den tilhørte gården Sander, storgården på østsiden av Maridalsvannet, og er nevnt i registeret fra 1771. Ca. 1750 fikk eieren av Sander, Nils Nilssøn, kongelig bevilling til å bygge en sag på gården. Den ble lagt ved Dausjøelva, like nedenfor Saugstua. Det er ikke godt å vite om plassen var ryddet før saga ble bygd eller omtrent samtidig, for at bonden skulle ha folk nær ved for å holde tilsyn med anlegget. Hvis plassen er eldre, har den nok hatt et annet navn tidligere, men dette vet vi altså ikke noe om.

Saga var ikke i virksomhet på mange år, for alt i 1820 berettes det at Sander har "et vandfald, som ei benyttes". Men plassen beholdt navnet sitt lenge, og på folkemunne i Maridalen kalles Dausjøelva ofte for Sagstuelva.

Saga lå omtrent der hvor den gamle Greveveien gikk og fremdeles går i bro over elva. Her er det ganske smalt med solid fjell på begge sider og det er et naturlig sted for en bro. Dette er nok det eldste stedet for en bro mellom gårdene i øst og vest. Og det trengtes, for lange tider, både vår og høst, kunne det være vanskelig å komme over. Konstruksjonen er enkel; lange nok tømmerstokker med planker på tvers og trerekkverk. Broen er svai av egen tyngde og gynger litt når du går over. Store graner på østsiden og utoverhengende løvtrær skaper stemning. Du er som langt borte i en annen tid. La tankene fly mens du står der og nyter opplevelsen.

Terrenget er så steinete og bratt opp på østsiden at kjerreveien gjør en sving. Hestene har nok måttet legge seg på når lassene skulle opp her.

Men plassen Saugstuen ble nok ikke borte slik som grunnmurrestene skulle tyde på. En gang på 1800-tallet ble den etter hvert utvidet til en mindre gård ved at myrene øst for høyden ble dyrket opp med drenering nordover mot Dausjøen. Da trengtes større uthus som det ikke var plass til oppe på den lille høyden der husmannsplassen lå. Nytt og romslig uthus ble reist ca. l50 m lenger nord og lavere i terrenget. Her ble også våningshuset plassert på en solid granittmur. Og så fikk stedet nytt navn: Berntsberg. Hva grunnlaget for det nye navnet var, vet vi ikke, men de som bodde der, brukte det som slektsnavn i vårt århundre. Etterkommere av siste bruker har vi fått navn på, men dessverre ennå ikke fått tid til å oppspore.

Da driften ble nedlagt i 1950-årene, ble mesteparten av utbuset revet og jordveien tilplantet med gran som nå for lengst har passert juletre-stadiet. I noen år var våningshuset bebodd, men ble også en tid brukt som hytte. En tid var huset også tilholdssted for "løse fugler", inntil nåværende beboer Bjørn Berntzen flyttet inn i 1984. Han er en sprek kar på 61 år som har ryddet godt opp i elendigheten. Full av godt humør har han panelt store deler av huset på nytt, satt opp ny trapp utvendig og pusset opp innvendig, men beholdt de gamle tømmerveggene og mest mulig av den gamle stilen.

I restene av uthuset har han satt i stand stallen, og har der i vinter hatt en fjording og en 12 år gammel kaldblodshoppe med fole. Datterdatteren Irene kommer ofte fra Nedre Kirkeby for å ri på fjordingen til bestefar. Men nå på nyåret i 1987 har det vært registrering av hestene i Maridalen, og Berntzen har fått beskjed om at han må kvitte seg med hestene. I løpet av de siste årene har det vært en sterk økning av hesteholdet i dalen, og på Berntsberg ønsker visstnok kommunen prinsipielt at det ikke skal være dyr.

Men elg og rådyr vandrer rundt i naturen og gir Berntzen mange hyggelige opplevelser, selv om det knapt har vært et rådyr å se i vinter. Og selvfølgelig er fuglene til stor glede.

I hagen på sydsiden av huset står mange og gamle ripsbusker som ga en overdådig avling høsten 1986, så det er mangt å ta seg til.

Da Berntzen flyttet inn, hang det et stort og gammelt bilde av stedet på veggen. Det hadde ikke vandalene rørt. Vi har avfotografert det og gjengir det sammen med de andre bildene til denne artikkelen. Det er tatt oppe fra åsen øst for gården, antagelig før l940. Etter kartet på s. 52 i årsskriftet 1985/86, er bildet tatt oppe fra hoppbakken som ble kalt Sagstubakken. Der ble det hoppet opptil 50 meter. Mange kjente skiløpere/hoppere, blant annet Lauritz Bergendahl, skal ha trent her.

Men nå er det på tide å komme seg videre. Vi tar farvel med den trivelige beboer og rusler nordover tunet hvor en liten hytte fortsatt ligger på nordvestsiden. En liten sti eller nærmere tråkk viser oss hvor vi bør gå for å komme opp på Dausjøberget på 197 m. Helvetesberget kaller Berntzen åsen som har spredt blandingsskog, og mest furu mot toppen. Her går det virkelig sjelden folk. Utsikten er fin, særlig mot vest og sydvest. Her finner du rasteplass for feinschmekkere. På nordsiden er det mer gran igjen, men tråkket kan føre deg helt ned mot Dausjøen hvor du også kan drømme deg bort.

Berntzens navn på kollen bør tas på alvor, for det er farlige stup på vestsiden ned mot søndre del av Dausjøen og øvre del av elven.

På veien tilbake finner vi et tråkk i et bratt skar som fører ned mot Dausjøelva. Vi beveger oss forsiktig ned der og kommer til demningen som ifølge Kristian M. Bakken ble bygd omkring l9l0 for å forbedre fløtningsforholdene. Bakken husker transporten av granittblokker over jordene i Neskroken. Det er godt håndverk i de solide murene på hver side av den midtre delen som var av solide bjelker og plank. Med denne demningen kunne en heve vannstanden i Dausjøen over 2 meter. Det var nødvendig, for etter at tømmeret var kommet ned fra Øyungen, tok det så lang tid å få det over vannet at en ikke kunne få benyttet den samme vannmengden som var sluppet fra Øyungen til å få det videre i et strekk. Men demningen holdt igjen vannmassene til en fikk trukket tømmeret over sjøen, og så ble demningen åpnet slik at det ble stor nok vannføring for tømmeret ned til Maridalsvannet.

Men nå er det ikke noe tilbake av de gamle trekonstruksjonene. En fin trebro av nyere årgang er behagelig å gå over. Også her tar vi en liten rast og gleder oss over stemningen. Vi kan se langt nordover gjennom dalen, helt til "Maridalsalpene".

Den lille oppstigningen på vestsiden er litt krunglete, men langt fra umulig. Vi står nå plutselig på en gammel og til dels trolsk tømmer- og kjerrevei som følger elva. Vi følger den nordover med spenning og forventning. Snart åpner det seg foran oss, og vi har kommet til sydenden av innmark som tilhører Vårnhus. (Les om det stedet i årsskriftet 1985/86.) Vårt lille stitråkk, som det nå er blitt igjen, går mellom jordet og elva. Her vokser en del kratt, spesielt av osp, og vi gleder oss over skiftningene i synsinntrykkene. Stillere og mer rennende partier av elv med et mildere landskap på vestsiden og loddrette, brutale granittvegger som stiger opp av vannet i vest. Nå ser vi hvor farlig det kunne være å begi seg for langt ut på Dausjøberget da vi var oppe på det. Ikke rart at Berntzen kalte kollen for Helvetesberget.

Så fortsetter stien litt opp igjen fra vannet, men gjennom løvskogen og krattet mellom Vårnhus og vannet til odden nord for plassen. Her ligger et båthus med innelåst båt for inspeksjon av forholdene i og ved Dausjøen. Her snur vi etter en liten hvil. Dette er ikke noen leirplass. Vannrestriksjonene forbyr det. Men noen fine bilder kan en jo ta.

Vi drar sydover igjen mot demningsbroen. Et stykke går vi langs mye ungosp som har overtatt en del av Sittpås jord. Ospa trives og står tett her. Så går det ned mot elva igjen hvor det er mange store graner blandet med løvskog. Noen graner er svært gamle. Et sted står en fallen og brukken gran på stive grener. Den ser ut som et fortids tusenbein i ferd med å krysse stien på vei mot elva. Sannelig godt det ikke er mørkt her. For det er trolsk nok om dagen. Fantasien får liv under de skyggefulle trær.

Og så er vi ved Greveveibroen igjen. Alt oppleves fra en ny og spennende vinkel. H.O. Christophersen tok et av sine bilder til boken "På gamle veier og nye stier i Oslomarka" her og skriver på side 156: "[...] Dette er Greveveiens mest pittoreske stykke. Her er vi i et lukket land, selv om vi er på en gammel allfarvei. [...]"

Men nå bærer det litt oppover i skogen mot sydvest. Her er mye yngre skog og minst to veivalg. Vi tar den til høyre, kommer høyere i terrenget og er snart fremme ved et skjul eller sommerfjøs for Brenners. Er den mosegrodde taksteinen fra Nes teglverk, tro? (Se årsskrift 85/86 s. 43.) Ved bygningen ligger en del gammel og utslitt jordbruksredskap hvor det meste av treverket har råtnet bort. Småbrukertiden i Neskroken er borte.

Her gikk Greveveien tvers over jordet til Brenners. (Se årsskrift 85/86 s. 32 og s. 50.) Det sies at den skal opparbeides igjen som et kulturminne.

Vi følger stien sydover i skogkanten. Området østover mot elva var nok tidligere stort sett oppdyrket. Her lå husmannsplassen Ludvigstuen, som også er nevnt i registeret fra 1771. Stedet tilhørte Nes gård, som alt det øvrige på vestsiden av Dausjøelva, og lå ca. 200 m nord for Sanner bro. Alt ble revet omkring 1900, og nå finnes ingen spor igjen.

Men omkring 1912, da Løvenskiold solgte Sander gård til kommunen, fikk han bygd et nytt hus her med granittkjeller og uthus for Konrad Nøkleby som flyttet fra Sander. Restene er det ikke vanskelig å finne. De ligger litt nærmere Sanner bro. Nøkleby hadde ku og fikk fôr fra jordene som ble dyrket opp igjen ned mot elva. Plassen ble nå kalt Bakken II. Da Nøkleby døde etter noen år, flyttet skiløperen Lauritz Bergendahl inn. Han kom da fra Katnosa, forteller Kr.M. Bakken. Heller ikke Bergendahl bodde der lenge, for da Løvenskiold i 1923 også solgte Nes til kommunen, forlangte kommunen rivning av stedet pga. drikkevannet. Bakken mener å huske at husene likevel sto til 1928, da en vaktmann Gundersen påtok seg rivning og flyttet stua til Kjelsås. Vet noen av leserne om hvor den ble plassert?

Selv om skogen stadig tar igjen det den en gang mistet til dyrkningsjord, er det fortsatt fint å rusle litt mellom de høye, hvite bjerkene utover mot elveløken. Kanskje det blir her du finner dagens siste fotomotiv.

Her har Kr.M. Bakken sett bever, selv om dette ikke er et sted den bor. Et tydelig spor etter den finner du litt nedenfor broen over Lautabekken syd for Kapellet. Der ligger et bentykt tre som bever gnagde ned forrige år.

Takk for følget. Det er vel tid for hjemtur nå?

Kilder: Foruten Kristian Magnus Bakken og Bjørn Berntzen som er nevnt i artikkelen, samt egne observasjoner, er en del opplysninger hentet fra "Kom til den fagre Maridal" (1972).