Landbruksparadokset

Av Svenn Arne Lie, Klassekampen 20. august 2010

Landbrukspolitikken er preget av en totalitær forvaltningstankegang: Istedenfor å endre på en mislykket strukturrasjonaliseringspolitikk, vil man heller endre de politiske målsettingene. Riksrevisjonens evaluering av norsk landbrukspolitikk, sier i klartekst at målene om desentraliserte produksjonssystem, bevaring av gardsbruk, bruk av egne jordressurser, økt inntjening til bøndene og sikring av nasjonal matsikkerhet ikke kan nås med dagens retning. Politikken går ikke i hop med målsettingene. Antallet gardsbruk er halvert de siste 20 årene, og cirka 400.000 dekar fulldyrka jord har gått ut av produksjon eller blitt omdisponert. Fulldyrka areal per innbygger er redusert med 16 prosent (Statistisk sentralbyrå). Produksjonen av svin og kylling har samla sett doblet seg siden 1989, bare de siste fire årene har kyllingproduksjonen økt med 70 prosent.

Kraftfôrforbruket har i samme periode økt med cirka 10.000 tonn per år og er i dag cirka 15 prosent høyere enn for tjue år siden. Kraftfôrimporten har økt med 70 prosent de siste femten årene og vi importerer cirka halvparten av forbruket. Landbruket har ikke hatt realinntektsvekst siden 1978, og realinntektene er i dag cirka 60 prosent lavere enn de var på 1970-tallet. Fallet i realinntekter har vært særlig sterkt de siste femten årene. Gjelda er i dag fire ganger høyere enn, og kostnadene dobbelt så høye som jordbruksinntektene, ifølge Totalkalkylen.

Matproduksjon sentraliseres, mjølke- og kjøttproduksjonen baserer seg i økende grad på kraftfôr og mindre på gras. Våre egne grasarealer gror igjen mens importen av kraftfôr øker og sjølforsyningsevnen svekkes ved at matproduksjonen i økende grad baserer seg på andre landsm ressursgrunnlag og arbeidskraft. Det er mildt sagt omfattende økonomiske problemer i næringa med en fallende realinntekt, økende kostnader og en sterk gjeldsvekst. Landbrukspolitikken gir en utvikling i norsk matproduksjon som verken er ressursmessig eller økonomisk bærekraftig.

Riksrevisjonen viser til at situasjonen i landbruket er et resultat av politikken som føres, mens Landbruksmyndighetene i lang tid har avvist at denne utviklingen handler om ideologi, interesser og politikk. De kaller det «strukturrasjonalisering»: Nedbyggingen av norsk matproduksjon er en uunngåelig, naturlig utvikling som er styrt av teknologiske nyvinninger, moderne tider og tyngdelover frakoblet politikernes påvirkningskraft. Landbruksmyndighetene sier derimot ingenting om at denne utviklingen er politisk tilrettelagt gjennom tilskudd, lovendringer og omfattende statlige støtteordninger til oppbygging av storfjøs, maskinpark og produksjonssystemer som private banker ikke vil finansiere.

Politikken stimulerer altså til strukturrasjonalisering, det motsatte av landbrukspolitikkens målsettinger. Den åpenbare løsningen er å endre på politikken slik at den blir mer i tråd med målene. Politikerne kan for eksempel slutte å bruke mine og dine skattepenger til å finansiere oppbygging av produksjonssystemer basert på stordrift når dette i liten grad lar seg kombinere med målsettinger om å bruke egne arealressurser, desentralisert matproduksjon, sikre sosialt levende bygder, styrke, matsikkerhet og inntjening i landbruket.

Den enkleste løsningen er imidlertid å holde fast på dagens landbrukspolitikk og heller 1) tilpasse de politiske målsettingene til resultatet ved å fjerne målsettinger om sjølforsyning, arealbruk, desentraliserte produksjonssystem og inntektsutvikling i landbruket, slik blant andre Nilf-direktør Ivar Pettersen tar til orde for, eller 2) sørge for enda mer penger inn i dagens system slik blant andre bygdesosiolog Reidar Almås tar til orde for i Klassekampen 14. august. Konsekvensen er langt på vei den samme: Ingen endring av gjeldende strukturrasjonaliseringspolitikk i landbruket, bare enda mer tilpasninger.

Et avgjørende element i denne strukturrasjonaliseringspolitikken, er antagelsen om at norske gardsbruk er så altfor små og derfor ulønnsomme. På 1960-tallet utgjorde tilskuddene gjennomsnittlig ti prosent av arbeidsvederlaget per årsverk, på 1980-tallet 50 prosent og nå de siste tiårene 90 prosent (Totalkalkylen). Gardene blir større og færre, inntjeningen øker sjelden, kostnadene øker og tilskuddene utgjør i dag så godt som hele inntektsgrunnlaget for den norske bonden.

I en slik realitet blir bondens primære motivasjon å tilpasse driften ut ifra tilskudd (strukturrasjonalisering), ikke å drive matproduksjon ut ifra lokal ressurstilgang, egen kompetanse og arbeidskraft. Utenlandsk arbeidskraft (lav lønn) står for cirka ti prosent av årsverkene i sektoren, ifølge Bygdeforsk. Dette gir et paradoks: Landbruksbyråkratene fortsetter å skylde på ineffektive bønder når inntjeninga er dårlig og foreskriver mer strukturrasjonalisering som medisin, uten å ta innover seg at realinntektene i landbruket har falt som en stein siden 1978. Økonomiprofessor Søren Kjeldsen-Kragh sine betraktninger om dansk landbrukspolitikk er nyttige: «Landbrugets idegrundlag nemlig landbrugsstøtte og stordrift har på ingen måde bidraget til en rimelig indkomst og rimelige arbejdsvilkår, kvalitetsråvarer eller med at opnå en række samfundsmæssige mål».

De danske erfaringene med stordriftsulemper bør være relevante for gjennomgangen av norsk landbrukspolitikk. Tilrettelegginga av selskapsjordbruk, og svekking av matproduksjonen basert på en sjøleid bondestand, endrer organiseringa av eierskap og drift til norsk jord- og matproduksjon. Dette har konsekvenser for fordelinga av avkastning på investert kapital og lønn i sektoren.

Riksrevisjonen har synliggjort behovet for endringer i landbrukspolitikken. De som mener at det ikke er behov for endringer, noe de sjølsagt har lov til å mene, kan argumentere for hvorfor det er bra for Norge og den norske bonden at bruk legges ned, at matproduksjon sentraliseres, at bygder tappes for innbyggere og verdiskapning, at kraftfôrimport øker, mer selskapsjordbruk, gjengroing av egne areal, svekka sjølforsyning og fallende realinntekter.