Hva er formålet med vern av Maridalen?

Hvorfor ble Maridalen vernet? Hva slags landskap er Maridalen? Hvordan skal Maridalen forvaltes som verneområde? Hvilke områder med tilsvarende verneformål bør vernes i Norge?

Skogbrann skaper liv (30.06.2026)

"God dag mann, økseskaft."

Se hva Bymiljøetaten svarer til NAB.no:

(02.06.2026)
"I sommer planlegges det en naturvernbrenning i Maridalen. For mange kan dette høres dramatisk ut: at vi med vilje setter fyr på skog.

Historisk har skogbranner vært en naturlig del av økosystemet, ofte utløst av lynnedslag. Slike branner har formet skogen og gitt livsgrunnlag for en rekke arter. I dag skjer dette sjelden. Resultatet er at mange arter som er avhengige av brent skog, mister leveområdene sine og dermed står i fare for å dø ut.

Naturvernbrenning er en skjøtselsmetode der skog settes i brann med vilje for å ivareta et biologisk mangfold av arter som er avhengige av brent skog. Dette er første store naturvernbrenning i Oslo kommunes skoger. Kontrollerte branner har lenge vært brukt i Sverige og Finland for å bevare økosystemer og sikre leveområder for brannavhengige arter. Naturvernbrenning har også vært gjennomført andre steder i Norge, blant annet i Gutulia nasjonalpark.

I Maridalen skal et område med gammel furuskog brennes kontrollert. Her står trær som er opptil 200–300 år gamle. Brannen vil hovedsakelig ta det øverste laget av vegetasjonen, som mose og lyng. Furutrærne, med sin tykke bark og høye greiner, er tilpasset denne typen brann og vil i stor grad overleve. Gran, derimot, med sin tynne bark og lavthengende greiner, er langt mer sårbar og vil som regel dø i brannen. Brannen vil derfor favorisere de gamle furutrærne som får mulighet til å omdannes til sølfargede kelotrær, trær som er særdeles verdifulle for det biologiske mangfoldet.

For mange arter er nettopp dette avgjørende. Over 100 arter er helt eller delvis avhengige av skogbrann. Sopper, insekter og planter finner nye muligheter i det som for oss kan se ut som et brent landskap. Noen arter, som den rødlistede brannklokkehatten, som er nedbryter på kullrester etter skogbrann. Andre, som sotpraktbillen, oppdager brann på lang avstand og er blant de første som ankommer.

Det kan være krevende å akseptere at brenningen skjer midt på sommeren. Ideelt sett skulle det vært annerledes. Men skogen må være tørr nok til å brenne, og artene må være aktive for å kunne dra nytte av effekten. Det er nettopp i sommerhalvåret slike prosesser naturlig har skjedd. Selv om noen dyr og organismer vil gå tapt, er den samlede gevinsten for det biologiske mangfoldet større. Brannen skaper død ved, gir næringsrik jord og åpner skogen for nytt liv. Over tid kan dette gi en rikere og mer robust natur. Når vi mennesker i generasjoner har begrenset skogbranner, har vi samtidig fjernet en viktig motor i økosystemet. Naturvernbrenning er et forsøk på å rette opp i dette.

Tiltaket i Maridalen gjennomføres under strenge sikkerhetsrammer, i samarbeid med fagmiljøer med høy kompetanse.

I korthet kan man si at tidspunktet styres av tre ting:

• Det må være tørt nok for å brenne godt nok.
• Regn og vind kan gjøre at det er uegnet å brenne.
• Tidspunktet for brenningen er avgjørende for at insekter som f.eks. sotpraktbillen eller blomsten bråtestorkenebb skal rekke å formere seg, spre frø eller fullføre livssyklusen sin. Hadde vi utført brenningen f.eks. i september, hadde det vært for sent for disse artene. Effekten for eksempelvis sotpraktbillen blir størst når brannen skjer mens billene er i aktivitet om våren eller tidlig sommer slik at de rekker å legge egg.

Hvis vi kommer for sent ut på sommeren kan den økologiske effekten av brenningen bli mindre. Nå har det imidlertid regnet mye, og det bør være tørt i en uke for å få god effekt av brenningen. Brannen er derfor nå planlagt i andre halvdel av juni, eventuelt i august. Da betyr det at vi kanskje ikke helt får den ønskede effekten, men fortsatt kan brann skape gunstige forhold for sopper, moser, planter og insekter i årene etterpå. Hvis værforholdene i 2026 ikke er egnet, vil prosjektet utsettes til neste år."

---

Beskrivelse av tiltaket fra Bymiljøetaten

Oslo kommune: Naturvernbrenning i Maridalen

Klikk på kartet og se nærmere, eller her: Naturkart for Oslo.

---

Naturkart for Oslo
"Bymiljøetaten ved Oslo kommune har samlet kartfestet informasjon om Oslos naturverdier i dette kartet, både naturinformasjon vi selv har registrert (de øverste temaene) og informasjon vi har hentet inn fra andre offentlige instanser."
Gå rett til Naturkart for Oslo
Klikk på figurene i Naturkart i Oslo, og få en beskrivelse.

---

Fra søknaden fra Bymiljøetaten til Søknadssenter, Miljødirektoratet:
"Oppvekst av konkurrende gran og mangel av skogbrann er negativt for de gamle furutrærne i et eldre furubestand på toppen av åsen vest for Greveveien og Sandermosen stasjon i Maridalen. Furutrærne her trenger å fristilles for å bli ordentlig gamle. Generelt er skogbrann en mangelvare i skoglandskapet, noe som er negativt for de planter og dyr som er spesialiserte på brann."

"Naturvernbrenningen er et spennende prosjekt som vil gjennomføres i naturtypen 'gammel furuskog' for å forsterke naturverdiene i området. Målsetningen er å styrke de eldre furutrærne som vil få bedre plass og bli mer motstandsdyktige."

"Naturvernbrenningen vil utføres av et firma som er spesialisert på naturvernbrenninger, og både biologer og Oslo brann og redningetat (OBRE) vil delta slik at naturvernbrenningen både er trygg og får den konsekvens som er ønskelig."

"Naturvernbrenning i dette område er anbefalt av biolog ved siste naturkartlegging."

"Naturvernbrenning har ikke blitt gjennomført tidligere i Oslo kommuneskoger. Bymiljøetaten har ikke selv nødvendig kompetanse og har derfor leid inn det svenske firmaet 'Tvinnesheda Skog och Natur' som har gjennomført flere naturvernbrenninger tidligere. Oslo brann og redning har kompetanse på å slukke brann, men ikke det motsatte. De vil delta med vanntankbil og mannskap for å sikre god beredskap og de vil også være en viktig ressurs i etterkontrollen dagene etter brannen er slukket."

---

Mer om beskrivelse av tiltaket:
"Vi vurderer å utsette brenningen til 2027. Det må være lengre perioder med opphold for at det skal være tørt nok, og det har vi ikke hatt så langt i år. I tillegg har vi fått en del reaksjoner fra publikum, noe som er helt naturlig for et sånt tiltak, som er ganske nytt i Norge. Vi ønsker fortsatt å få gjennomført slike naturvernbrenninger, fordi det er svært viktig for naturmangfoldet, men vi ønsker også å informere enda bedre om gjennomføringen og betrygge de som er bekymret. I tillegg vil vi vurdere nærmere om tidspunktet kan skyves noe ut på sommeren, for å unngå hekke- og yngletiden i størst mulig grad, samtidig som at vi også får mest mulig av de positive effektene av brannen."

"Vi ønsker å gjøre dette for å ivareta sjeldne og truede arter. Man antar at over 100 arter er avhengige av eller drar fordel av skogbrann – disse kan vi kalle brannarter. De aller fleste er knyttet til furuskog. I naturen er skogbrann et naturlig fenomen som åpner opp skogen og slipper lys til.

Uten menneskelig påvirkning ville skog i våre områder typisk brent med jevne mellomrom – i snitt hvert 50. til 150. år, avhengig av skogtype, klima og topografi. I dag ser vi imidlertid at svært lite skog faktisk brenner, og med det står en rekke arter i fare for å dø ut. Brann har historisk spilt en viktig rolle i skogens økologi, og mange arter er avhengige av slike forstyrrelser for å trives."

---

Det faglige grunnlaget for skjøtsel av dette området:

Beskrivelse av Biofokus 2020.

"Skjøtsel og hensyn: Det er ingen kvaliteter i lokaliteten som er avhengig av skjøtsel for å fremmes, men brann vil kunne være gunstig i deler av furuskogen."

---

Informasjon fra Bymiljøetaten i form av e-post

22. mai 2026:

"Hei Løvenskiold, DNT, Skiforeningen, Maridalens venner, Maridalen vel, Naturvernforbundet, OOF, FNF, VAV, Nydalens SK, Maridalen skole, Maridalen barnehage og forpaktere i Maridalen

Informasjon om planlagt naturvernbrenning i Maridalen:

Når og hvor? I begynnelsen av juni (om værforholdene er de rette) skal Oslo kommune gjennomføre en kontrollert skogbrann i Maridalen. Området som skal brennes vises i kartet nedenfor. Info om naturvernbrenningen kan dere lese om på kommunens nettsider: https://aktuelt.oslo.kommune.no/naturvernbrenning-i-maridalen Info er ute i media, og når det nærmer seg vil det gå ut mer info. Hvis ikke værforholdene er de rette må vi flytte brenningen til neste år.

Hvordan? Brenningen gjennomføres av det svenske firmaet «Tvinnesheda Skog och Natur». Brann og redningsetaten, biologer i Bymiljøetaten og Statsforvalteren har deltatt i diskusjoner om valg av objekt og egnet brenningstidspunkt.

Hvorfor? Brenningen vil fremme de arter som er tilknyttet brann. Med prosjektet vil vi også høste erfaringer for å eventuelt kunne gjennomføre flere naturvernbrenninger fremover. En del er bekymret for hvordan dyrene påvirkes. Dette skriver vi noe om på vår nettside. Fordelene med å brenne mener vi er større enn ulempene, men noen dyr vil dessverre ikke overleve. Naturvernforbundets biolog Erik Kagge svarer godt på spørsmål om dette i kommentarfeltene til dette FB-innlegget: https://www.facebook.com/share/p/18o1sWbF9X/

Påvirkes de som bor i nærheten? Det kan merkes røyk i området, spesielt om kvelden og natten. Etter brannen kan det være fare for at ustabile trær velter. Da brenningen pågår ønsker vi ikke at folk oppholder seg i området.

Nydalens SK har orienteringspost rett utenfor området: Nydalens SK har en stifinnerpost rett nord for området. Dere må selve vurdere om posten burde flyttes. (Til info: Plakat i terrenget er satt ut og da brenningen pågår kommer det være skilt utsatt på vei.)"

24. juni 2026:

"Hei igjen,

Jeg har glemt å gi dere status i denne saken. Dere har sikkert lest status i media allerede, men for å sikre at dere har korrekt info så sendes infoen også herved. Denne teksten har blitt sendt ut til de som har uttrykt bekymring til brenninga:

Vi setter stor pris på at du og andre har vist et engasjement for dyrene. Vi ønsker å ta det på alvor, og vi vurderer å utsette naturvernbrenningen til neste år. Det må være lengre perioder med opphold for at det skal være tørt nok, og det har vi ikke hatt så langt i år. Vi ønsker fortsatt å få gjennomført slike naturvernbrenninger, fordi det er svært viktig for naturmangfoldet og de mange artene som er avhengig av naturvernbrann, men vi ønsker også å informere enda bedre om gjennomføringen og betrygge de som er bekymret. I tillegg vil vi vurdere nærmere om tidspunktet kan skyves noe ut på sommeren, for å unngå hekke- og yngletiden i størst mulig grad, samtidig som at vi også får mest mulig av de positive effektene av brannen."

---

Svar på Maridalens Venners åpne brev fra Statsforvalteren

Brev 1. juli 2026

"Svar på henvendelse angående naturvernbrenning i Maridalen landskapsvernområde

Vi viser til deres henvendelse datert 3. juni 2026 hvor dere etterspør svar på hvorvidt naturvernbrenning er i tråd med verneforskriften til Maridalen landskapsvernområde. Dere ber avslutningsvis Statsforvalteren om å stanse den planlagte naturvernbrenningen i Sandermosen i Maridalen i Oslo kommune.

I brevet fra Maridalens Venner informeres det blant annet om bakgrunnen for opprettelsen av Maridalens Venner og vernet av Maridalen landskapsvernområde. Statsforvalteren setter pris på den jobben Maridalens Venner har gjort for å bevare grunnlaget for vernet av Maridalen landskapsvernområdet med de verneverdien som nå foreligger. Vi er også glade for det arbeidet Maridalens Venner har lagt ned i forbindelse med skjøtsel og informasjonsarbeidet knyttet til kulturhistorien i Maridalen.

Når det gjelder formålsparagrafen i verneforskriften til Maridalen landskapsvernområde, ser vi at dere har valgt å vektlegge det å bevare og forvalte det historiske jord- og skogbrukslandskapet. Dette er riktig, men i henhold til verneformålet så mener vi det også er viktig å bevare naturlandskapet. Verneformålet til Maridalen landskapsvernområde sier følgende:

Formålet med vernet er å bevare det vakre og egenartede natur- og kulturlandskapet i Maridalen som en helhet, med særpreg fra tidligere tiders jordbrukslandskap, og med de biologiske, geologiske og kulturhistoriske elementer som bidrar til å gi området dets verdifulle karakter.

Formålet med vernet er knyttet til både naturlandskapet og kulturlandskapet i Maridalen. Definisjonen på et naturlandskap er i utgangspunktet et landskap som ikke er påvirket og endret av menneskelig inngrep i vesentlig stor grad slik at de økologiske systemene er opprettholdt. Etter vår vurdering er det ikke mange steder i Maridalen som faller inn under den definisjonen, da Maridalen bærer preg av nåværende og tidligere tiders jordbruksdrift/skogsdrift. Formålet med vernet åpner likevel, etter vår vurdering, for at vi kan arbeide for å ta vare på og videreutvikle naturen og de biologiske verdiene i landskapsvernområdet, selv om de ikke er direkte tilknyttet jordbruksdriften og kulturlandskapet.

Kontrollert naturvernbrenningen er en skjøtselsmetode som benyttes for å legge til rett for arter som er avhengig av eller drar nytte av skogbrann. Skogbrann er en del av den naturlige dynamikken i boreale barskoger. De siste årene har vi fått på plass mer effektive slukningsmetoder samtidig som endret skog- og utmarksforvaltning har gjort at antallet branner og brannpåvirkede skogsarealer har blitt redusert kraftig. Dette har gjort at de artene som drar nytte av og/eller trenger brannflater har blitt sjeldnere.

I Maridalen har det vært flere skogbranner de siste tiårene, og det er spor etter flater som er mye eldre. Skogbrann er altså ikke noe nytt i Maridalen. Skogbranner endrer skogstrukturen og skaper unike og varierte kvaliteter og elementer som er viktig for en rekke dyr, planter, insekter, sopp, moser og lav. Å legge til rette for disse artene inne i Maridalen landskapsvernområde, gjennom kontrollert naturvernbrenning, er noe Statsforvalteren mener er innenfor verneformålet.

Det er Bymiljøetaten i Oslo kommune som eier dette prosjektet. Statsforvalteren er orientert om at dette prosjektet et utsatt. På Oslo kommunes nettside kan dere lese mer prosjektet. Oslo kommune informerer om at de vurderer å utsette brenningen til 2027, men at de ønsker å få gjennomført en naturvernbrenning i Maridalen. Se kommunens nettside for mer informasjon."

Kanskje jeg da bør svare med et tilsvarende langt innlegg, der jeg vil prøve å forklare hvorfor Maridalen ble vernet i 2001, og den lange kampen for dette vernet fra 1970-tallet og nå tydeliggjort fram til 2026? Varslet naturvernbrenning i Maridalen illustrerer så tydelig at ulike miljøer har så forskjellige oppfatninger av hva formålet med vern av Maridalen er, og hvordan vi forvalter dette vernet.
Hele hensikten med vernet av Maridalen er å ta vare på et historisk jord- og skogbrukslandskap, men også en liten – men viktig – industrihistorie. Dette landskapet er koblet tett til hovedstaden, både historisk og i dag, gjennom Vestre og Østre Nordmarksvassdrag, og selve smykket midt i dalen, byens hovedvannkilde; Maridalsvannet. Rundt Maridalsvannet, og langs de to hovedvassdragene, ligger et aktivt jord- og skogbrukslandskap, med gårder spredd utover med lang historie bakover. Men det er også spor etter industrihistorie, som har vært viktig for Norge, som Skar kruttverk, men også energihistorie; Hammeren kraftverk – Norges eldste i fortsatt drift. Og selve Maridalen er et aktivt lite bygdesamfunn, «Bygda i byen», som også har egen skole.
Dette er Maridalen.

Fra møte i det rådgivende utvalg 27. februar 2026:
Det kan også være aktuelt å restaurere/omskape naturtyper fra liten til stor verdi:

• omskape artsfattig grasmark til artsrik blomstereng skjøtte ensartede skoger
• øke andel lauvtrær
• brenne skog (planlegges gjennomført ved Sandermosen våren 2026)
• restaurere myrer/våtmark

Planting av eik
Bever
Ikke opptatt av fulldyrka mark. Bygninger.

For 2026 har vi fått kr 120 000 til å arbeide konkret med skjøtselsplanen og vi har fått kr 100 000 til restaurering. I tillegg har vi bedt om kr 70 000 til slått av eng og kr 200 000 til fjerning av fremmede arter, men dette har vi enda ikke fått bekreftet at vi får.

Naturvernbrenning i Norge

Aktuelle prosjekter i Norge
Mens Sverige og Finland har lang erfaring med dette, har metoden nylig blitt tatt i bruk i stor skala i Norge:

• Femundsmarka og Gutulia: Nasjonalparkstyret og Statskog har gjennomført vellykkede brenninger i disse områdene.
• Store rekke og Hølvannet: Naturreservat i Østfold/Akershus der metoden brukes aktivt for naturrestaurering.
• Maridalen i Oslo: Oslo kommune har planlagt en større kontrollert skogbrann i Sanderskogen i Maridalen.

Av alle verneområder i Norge, hvorfor ble Maridalen plukket ut?

Rewilding. Kontra brenne for å fremme produksjon, opp gjennom historia. Svedjebruk. Store og Lille Brennenga. Slåttebråtan. Nordbråtan. Sørbråtan. Finneinnvandring. Brenning av kanter, halmstubb og beite. Bråte.

Poenget med vern av Maridalen er bl.a. å hindre brann. Brannberedskap. Historisk branntårn. Bondens landskap. Produksjonslandskap.

Siden vernemotivet er knytta til menneskelig aktivitet, er det en forutsetning at de som forvalter dalens natur- og kulturkvaliteter, får mulighet til å bo og leve der. Paragraf seks i verneforskriftene for Maridalen landskapsvernområde fra 2001 fastslår dette.

Alle statlige verneområder må ha et klart formål

Alt formelt statlig vern av norsk natur må ha et klart formål. Dette formålet vil styre prinsippene for hvordan vi skal forvalte verneområdene. Formålet vil variere avhengig av hva vi ønsker å ta vare på og hva vi på sikt vil oppnå med vernet. For at diskusjonen omkring forvaltningen av våre verneområder skal være fruktbar, må alltid formålet med vernet være et sentralt begrep. Ulikt formål og forvaltning, gir forskjellig natur.

Maridalen ble vernet som landskapsvernområde i 2001

Maridalen ble vernet som landskapsvernområde med tilhørende forskrifter ved kgl.res. 31. august 2001, under navnet Maridalen landskapsvernområde. "Formålet med vernet er å bevare det vakre og egenartede natur- og kulturlandskapet i Maridalen som en helhet, med særpreg fra tidligere tiders jordbrukslandskap, og med de biologiske, geologiske og kulturhistoriske elementer som bidrar til å gi området dets verdifulle karakter."

Bygd på verneforskriftene ble det av Fylkesmannen i Oslo og Akershus 16. januar 2002 vedtatt en forvaltningsplan som inneholder nærmere retningslinjer for forvaltningen av området (i dag Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus).

Hvem tok initiativ til at Maridalen skulle vernes, hva var bakgrunnen, hvorfor ønsket framtidsretta folk å verne Maridalen og hvordan skal verneområdet forvaltes?

Maridalens Venner ble stiftet i 1970 for å hindre at dalens gårder skulle bli revet. På 80- og 90-tallet var det arbeidet for vern av Maridalen og kampen mot golfbaneanlegg som fikk mest oppmerksomhet. Maridalens Venner var med på å forhindre en kommunal rivningsplan og bidro til at det isteden ble utarbeidet en statlig verneplan. I dag jobber foreningen for å oppnå formålet med vernet av dalen, det å ta vare på et historisk jord- og skogbrukslandskap, og en viktig industrihistorie. Man kan si at Maridalens Venner har utviklet seg fra å bekjempe en rivningsplan på 70-tallet, via å få utarbeidet en verneplan på 90-tallet, til i dag å jobbe for å oppnå formålet med verneplanen gjennom å utarbeide konkrete handlingsplaner.

Maridalen kunne ha fått en helt annen utvikling etter 1970, rivningsplanen kunne ha blitt vedtatt, og gårdene kunne ha vært historie, slik at verneprosessen fram mot vernevedtaket i 2001 hadde vært uaktuelt. Slik gikk det ikke. Takket være de visjonære initiativtakerne i 1970, der de startet arbeidet med å samle Maridalens, og i særdeleshet gårdenes, kulturhistorie, og som endte opp med boka «Kom til den fagre Maridal», utgitt i 1972. Etter det har det blitt gitt ut årlige årsskrifter som beskriver og begrunner vernet av Maridalen gjennom aktiv forvaltning. Alt er tilgjengelig på et innholdsrikt nettsted, maridalensvenner.no.

Utdrag fra den statlige vedtatte forvaltningsplanen

Utdrag fra innledningen:
"Kulturlandskapet er en helhet som er oppstått i samspill mellom mennesker og natur, og avspeiler forholdet mellom naturgrunnlaget og de økonomiske og sosiale systemer mennesket har anvendt i kampen for tilværelsen. Menneskers omforming av naturen gjennom beitebruk, åkerbruk, skogbruk, anleggs- og industrivirksomhet m.v. danner kulturlandskapet.

Målet for forvaltningen av Maridalen landskapsvernområde er først og fremst å bevare og utvikle Maridalens rike kulturlandskap. Dermed er det av betydning å bygge opp under menneskelig virksomhet gjennom dagens landbruksdrift, slik at kulturlandskapet holdes i hevd.

Det er også et mål å tydeliggjøre spor etter menneskelig virksomhet, som har medvirket til landskapets utvikling. Et bredt spekter av rester og elementer fra tidligere tiders bruk av dalen er med og forklarer hvordan kulturlandskapet har utviklet seg under påvirkning av mennesker og husdyr. Prosessen kan synliggjøres gjennom at en del enkeltelementer settes i stand som eksempel på en bestemt tidsperiode, eller gjennom planmessig skjøtsel av utvalgte arealer.

Videre vil et delmål være å tilrettelegge muligheten for variert bruk av dalen til kunnskapsformidling. Ikke minst vil dette være kunnskap om landbrukets og kulturlandskapets gjensidige vilkår og utvikling. Av dette følger en varsom tilrettelegging for ferdsel, for å kunne lære og forstå gjennom å oppleve dette området."

"En forutsetning for et vellykket vern er at skogen og jorda blir drevet, og at landbruket i området er levedyktig."

Beskrivelse av planområdet. Dagens bruk. 5.4 Jord- og skogbruk.
"Hensynet til drikkevannet har i perioder truet jordbruket i Maridalen med avvikling og nedbygging. Kommunen nedla forbud mot husdyrhold på sine eiendommer i 1967. Etter 1970-tallet er anslagsvis 1000–1200 daa dyrket mark tilplantet med barskog. I 1970 vedtok formannskapet en rivingsplan for Maridalen, som innebar riving av ca. en tredel av kommunens 25 bebygde eiendommer, deriblant gårdsbrukene Store og Lille Brennenga, Stubberudgårdene, Låkeberget, Kirkebygårdene,Turter og hele Neskroken med plassene Brenners, Sittpå, Vestby, Vårnhus, Nordby og Bakken foruten Berntsberg og Sanderberget. Noe av dette utgjør kjernen i det kulturlandskap som i dag oppfattes som særlig verneverdig. Rivingsplanen utløste stor motstand både innenfor og utenfor dalen, og førte bl.a. til etablering av støtteforeningen Maridalens Venner. Først etter at flere gårdsbruk og bygninger var revet, ble store deler av planen skrinlagt."

6. Skjøtselsplan. 6.1 Jordbruk
"Kulturlandskapet fremstår som et uttrykk for samspillet mellom naturgrunnlaget og menneskers virksomhet gjennom tidene. Kulturlandskapet er dynamisk. Dersom bruken endres eller opphører, endres landskapet. Verneverdiene i Maridalen beror på at landskapet holdes i hevd gjennom bruk av jord og skog. Jordbruket er den viktigste former og bruker av landskapet og har bidratt til at kulturlandskapet i Maridalen fremstår som verneverdig. Det er nødvendig med fortsatt jordbruk for å oppfylle verneformålet. Verneforskriften tillater 'Vanlig jordbruksdrift på eksisterende dyrkede arealer, herunder nødvendig grøfting.', jf. kap. V, pkt. 3."

6.2 Skogbruk
"Ca. 70 % av arealet innen verneforslaget er skog. De skogkledde åsene står som en intakt ramme rundt dalbunnen, hvor landskapet veksler mellom åpen kulturmark, vann og skogkledde arealer. Måten skogen drives på har betydning for landskapets art og karakter, og skogsdriften må vurderes opp mot formålet med vernet. Målet for skogbehandlingen fremgår av verneforskriftens kap. IV, pkt. 3, første strekpunkt: 'Skogsdriften skal legge til rette for bevaring av et variert og flersjiktet skogbilde og et stabilt landskapsbilde, som samtidig bidrar til å opprettholde skogens biologiske mangfold.' Samtidig er det en forutsetning at skogproduksjonen og et drivverdig skogbruk opprettholdes."

Under 6.2.1 Retningslinjer for skogbruksplanlegging står det bl.a.: "Arealer med lang kontinuitet har ikke vært utsatt for skogbrann, sterk gjennomhogst eller andre større kalamiteter på svært lang tid."

Ulikt formål og forvaltning – gir forskjellig natur

Vi pleier grovt sett å skille mellom to ulike hovedformål (som i noen tilfeller kan kombineres) når det gjelder vern av norsk natur:

1. Forvaltning av natur i naturtilstand
2. Forvaltning av kulturbetinget (hevdpåvirka) natur, der forvaltningsmotivet er en bestemt kulturtilstand, f.eks. ei historisk slåttemyr, eller et helhetlig kulturhistorisk landskap som Maridalen

Forvaltning av biologisk (og kulturelt mangfold) forutsetter derfor ikke bare forvaltning av såkalt uberørt natur, men også forvaltning av kulturpåvirka natur (og kulturminner/-miljø), samt kunnskaper om hvordan vi skal forvalte disse to typene av natur.

Maridalen og Mellomkollen har ulik type vern
Det er åpenbart at formålet med vern av Maridalens historiske jord- og skogbrukslandskap – inklusive spor etter forhistorisk produksjon, jernproduksjon, sagbruk, fløting og moderne industri – er et annet enn formålet med vern av gammelskogen i Mellomkollen naturreservat nord for dalen. I Maridalen er det formålstjenlig med et "aktivt" vern, fordi vi gjennom en målretta kultivering vil fremme ei levende og livskraftig bygd der folk også skal leve og bo.

I Mellomkollen, derimot, er det formålstjenlig med et "passivt" vern der naturen skal få utvikle seg fritt, uten noen form for menneskelig påvirkning.

Den viktigste forutsetningen for at vern av Maridalen skal lykkes, er at bygda får utvikle seg i samsvar med verneformålet, sånn at en oppnår statens ønske fra 2002: "En forutsetning for et vellykket vern er at skogen og jorda blir drevet, og at landbruket i området er levedyktig."

1970: Maridalens Venner.  Rivningsplan. Svarte med å utrarbeide en grundig bygdebok: Kom til den fagre Maridal

1974: Maridalsspillet. Svartedauden. Carl Fredrik Engelstad. For å oppmerksomhet for dalen og mot rivningsplanen og for verneverdier. Metafor. 1349 kom pesta og la dalen øde. 17 av 18 gårder ble lagt øde. Kun Brekke overlevde. i 1970 ville Oslo kommune rive de fleste gårdene, dyrkamark ble tilplantet og husdyrhold ble lagt ned. I 2026 vil Oslo kommune tenne på produksjonsskog.

Neskroken årbok 2027.

Maridalens Venner har siden 1993 (se årsmelding 2024) hatt ansvaret for å rydde områder med gjenvokst "gammel kulturmark" (for å musealt skape seminaturlige ulike typer slåttemarker; såkalte naturenger, av kulturhistoriske, biologiske og landskapsmessige grunner) i Maridalen.

Bymiljøetaten tok fra 2024 over ansvaret for de skjøttede seminaturlige slåttemarkene Maridalens Venner har ryddet, slått og pleid gjennom 30 år.

Bymiljøetaten utførte i 2025 et omfattende arbeid i form av noe beskjæring av styvingstrær, rydding av trær og kratt, slått og fjerning av slåtteavfall.

Det er behov for en grundigere definisjon av begrepene seminaturlige kulturmarker (slått og beite) og seminaturlig vegetasjon. Det samme gjelder med begrepet "gammel kulturmark". Hva legger man i disse begrepene? Hvorfor skal man bruke ressurser på å ta vare på denne type natur? Hvordan utfører man i så fall hevden som kreves? Og hvilke områder bør man prioritere, særlig i vernesammenheng? 

Norsk jordbruk har historisk vært gras- og utmarksbasert. Siden bondesamfunnets opprinnelse for flere tusen år siden og fram til våre dager har naturbeitemarkene vært viktige som fôrgrunnlag til de innførte husdyrene som kan omdanne gress til kjøtt (hest, stor- og småfe). Beite av husdyr i Norge startet for over 5 000–6 000 år siden, i overgangen til yngre steinalder. De første bøndene innførte sau, geit og storfe som utnyttet utmarka til beite. Denne tidlige husdyrholdpraksisen la grunnlaget for jordbruket og utmarksbruken, inkludert utstrakt bruk av setrer, som har formet det norske landskapet i årtusener. Utnyttelsen av utmarka nådde sitt høydepunkt på midten av 1800-tallet, ofte i sammenheng med seterdrift. I en naturbeitemark utnytter bonden markens egen naturgitte egenskaper til å produsere fôr til buskapen. Og fremdeles er utmarksbeite svært utbredt i store deler av landet, og i 2024 var til sammen 2,2 millioner beitedyr (264 000 storfe) på utmarksbeite.

Begrepet "gammel kulturmark" blir brukt om ikke fulldyrkede områder, men hvor naturgrunnlaget er sterkt preget av høsting til ulike former for jordbruksdrift (beite, slått, lauving). Vegetasjonen på "gammel kulturmark" blir kalt seminaturlig vegetasjon; dvs. vegetasjonen har en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting og annen bruk av naturlig vegetasjon (hogst, rydding, brenning, slått, beiting, lauving med mer), og som består av naturlig forekommende (viltvoksende) arter, ikke innplantede eller innsådde.

Det er selvfølgelig ulike grader av kulturpåvirkning på de hevdete arealene i Norge, avhengig av hvor intens høstingen har vært – og er.

Jernredskaper ble introdusert for noe over 2 000 år siden (jernalderen), og gjorde det mulig å samle inn vinterfôr på en mer effektiv måte enn tidligere. Dessuten førte et kaldere klima til at det ble helt nødvendig å høste vinterfôr for at beitedyrene skulle overleve vinteren. Det oppsto derfor et system med store, (naturlige) slåttearealer (seminaturlige slåttemarker) – i kombinasjon med beitearealer – som indirekte forsynte små, permanente åkerareal med en strøm av næringsstoffer i form av gjødsel ("eng er åkers mor"). Dyra ble vinterpint, og var primært gjødselprodusenter vinterstid. På samme måte som med naturbeitemarka utnyttet bonden markens egen naturgitte egenskaper til å produsere fôr fra naturslåttemarkene, og de samme arealene har vært nyttet til slått og beite opp gjennom historia. Gjeternes primære oppgave var å passe på at beitedyra ikke beitet der en ville slå. Innmark og utmark oppsto dermed i denne perioden.

På 1800-tallet endret jordbrukssystemet seg gjennom jordreformer som stimulerte til omfattende nydyrking og innføring av en rekke tekniske (bedre utstyr) og biologiske forandringer (skiftebruk ble innført – også kalt vekselbruk – med eksempelvis fireårig veksling mellom kløvereng, høstkorn, rotvekster og vårkorn, og hvor disse åkrene kunne bli overlatt til beite senere på høsten). Helt på slutten av 1800-tallet var imidlertid fulldyrkede kunstenger (kulturenger) – med innsådde engfrøblandinger med innslag av nitrogenfikserende ertevekster (som var/er kulturvekster) – i ferd med å bli dominerende innen fôrproduksjon i de største og rikeste bygdene. Men utmarkas høstingsbruk ble likevel drevet mest intensivt i siste halvdel av 1800-tallet, og på denne tida var det knapt en engskog eller ei "grasmyr" i Norge som ikke ble utnyttet til husdyrbeite eller slått. Ifølge Norges landbrukshistorie III (1814–1920), er det grunnlag for å hevde at det for hele landet var mer natureng enn kunsteng til vinterfôr omkring 1860, og at de to bytta posisjon i perioden som fulgte, trolig rundt 1890. I 1959 var slåttearealet i utmark bare 50 km², og i 1960-årene ble denne høstingen avsluttet.

Det er viktig å understreke at bruken av det samme landskapet til høsting har variert opp gjennom historia. Den eldste jordbrukshistorien kjennetegnes av ryddegjødsling og svedjebruk til dyrking av korn til menneskemat, i tillegg til ekstensivt dyrehold og god tilgang på høyproduktiv naturbeitemark. Dette enkle åkerbruket ble introdusert i Norden for 5 000–6 000 år siden. Svedjebruk kjennetegnes av at det ikke var tilførsel av næring utenifra. Næringsstoffer ble frigjort gjennom rydding og brenning av skog- og buskmark, og var svært arealkrevende. Etter noen års bruk var jorda utmagret og det var nødvendig å rydde nye åkre.

Dette systemet i bronsealderen ble etterfulgt av et jordbruk under jernalderen som var karakterisert av husdyrgjødsel (via store slåttearealer, som tidligere var naturbeitemarker) til de små permanente åkrene (som i sin helhet produserte menneskemat). Dette førte til en minkende tilgang på produktiv naturbeitemark, selv om svedjebruk tok slutt, og tidligere arealer med denne bruken kunne frigjøres til beite- eller slåtteland.

Utviklingen etter dette gikk mot et jordbruk karakterisert av bruk av kunstgjødsel. Innføring av kunstgjødsel og generell industrialisering forårsaket en revolusjon i jordbruket. Kunstgjødsel kom i vanlig bruk først på 1900-tallet, og skjøt fart etter 2. verdenskrig. Næringsstoffene ble produsert industrielt og tilføres nå innmarka maskinelt. De store fôrproduserende, seminaturlige slåttemarkene i utmarka (og dels i innmarka) var ikke lenger nødvendige for å forsyne åkeren med næringsstoffer, og forsvant etter hvert fra landskapet. De ble dyrket opp, drenert og gjødslet (fulldyrket), anvendt som beite i inn- og utmark, og de store slåttearealene i utmarka kunne igjen anvendes til utmarksbeite der det fremdeles var/er beitedyr. Men de ble også tilplantet, eller fikk gro igjen – særlig viss det var lite med beitedyr. I lavlandsområder i Sør-Skandinavia, i områder med gunstig klima og jordbunnsforhold, kunne hele slåttemarksarealet bli oppdyrket. 

Etnolog Per Nilsen skriver i rapporten En bynær bygd. Kulturminner og kulturlandskap i Maridalen. 1992: "Alt i 1875 ser en at sjøl små og marginale husmannsplasser som Vestern ved Blåsås nær Hammeren (nedlagt litt før 1900), hadde brukt gressfrø til høy. Bruk av naturfôr var antagelig alt da på tilbakegang. Det ser ut til at bruk av naturfôr har hatt en sosial og geografisk retrett: De sentrale gardene, og dels husmannsplassene, gikk over til å ikke bruke slåtteenger mer, mens geografisk marginale og små plasser/småbruk brukte naturfôr lenger. Et eksempel på det siste er Steinsrud ved Hammeren, som mer var en skogsplass. Her finnes det opplysninger om at en har brukt slåtteeng fram til ca. 1940–45."

Arbeidet med å rydde og årlig pleie de høyest prioriterte seminaturlige slåttemarkene i Maridalen har vært i tråd med forvaltningsplanen for Maridalen landskapsvernområde, som kom på høring i 1996, og rapporter fra Kelvin Ekeland (Maridalen. Synpunkter på åtgärder. Skjøtsel av kulturlandskap. 1992) og Stein Flatby (Verdifulle kulturlandskap i Oslo og Akershus fylker. Oversikt over prioriterte områder. 1994). Parallelt med forarbeidene til den statlige forvaltningsplanen, med eksempelvis rapportene til Kelvin Ekeland og Stein Flatby, kartla Oslo kommune naturkvalitetene i Maridalen, gjennom bl.a. rapporten "Naturregistreringer i skogbestand i Oslo kommunes skoger. 1993". Med grunnlag i bl.a. denne rapporten ble de restaurerte seminaturlige slåttemarkene (som hadde blitt ryddet og pleiet av Maridalens Venner siden 1997), administrativt vernet av Oslo kommune som edelløvskog i 2005 (mål og retningslinjer; bystyrevedtak), og stadfestet av bystyret i 2007 (flerbruksplanen).

De gamle kulturmarkene utgjør en viktig kulturhistorisk dokumentasjon og en kulturarv som er like viktig å bevare som gamle bygninger. Gjengroingen av kulturmark truer også mangfoldet av arter. Vi kaller hevdet gammel kulturmark, med tusenårige røtter, for "naturens stavkirker". Med dette forteller vi at våre mest verneverdige gamle kulturmarker er natur, men naturen er kulturbetinget, og samtidig er de også verdifulle kulturminner. Det kulturbetingete landskapet avspeiler naturvilkår, samfunnsforhold og historie, og har gitt inspirasjon til våre kunstnere i form av musikk, klær, malerkunst, litteratur, byggetradisjoner, mattradisjoner og dans, men også til idrett og friluftsliv. Kort sagt: Dette landskapet er basis for vår nasjonale natur- og kulturarv, som gir oss stedstilknytning og identitet, og er en uerstattelig del av Europas samlede kulturarv.

Den viktigste forutsetningen for at vern av Maridalen skal lykkes, er at bygda får utvikle seg som ei levende og livskraftig kulturbygd med et rikt og variert kulturlandskap. Tiltak mot gjengroingen av landskapet, bevaring og videreutvikling av bygningsmassen i dalen og tiltak for å fremme og tilrettelegge for friluftsliv i Maridalen blir dermed viktige oppgaver. Siden vernemotivet er knytta til menneskelig aktivitet, er det en forutsetning at de som forvalter dalens natur- og kulturkvaliteter, får mulighet til å bo og leve der.

I de vedtatte verneforskriftene punkt 6.2 står det: "Forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer kan gi tillatelse til: Oppføring av bygninger og anlegg som er nødvendige for landbruksdriften. Etablering av et begrenset antall boliger i henhold til godkjent plan, inntil et antall boenheter tilsvarende 1. januar 1975. Tilbygg og eksteriørmessige endringer av eksisterende bygninger. Lokalisering, utforming og volum på bygninger og anlegg må underordne seg hensynet til landskap, naturmiljø, kulturmiljø og byggeskikk i Maridalen."

(Se en oversikt over antall boenheter i Maridalen 1. januar 1975 i dokumentet "Boligregistrering i Maridalen 1985" under denne artikkelen.)

I følgebrevet til den vedtatte forvaltningsplanen i 2002 skriver Fylkesmannen i Oslo og Akershus følgende: "BYGNINGER OG ANLEGG. Dersom hensynet til drikkevannet tillater det, og andre kommunale forhold tilsier at det er ønskelig og mulig, hindrer ikke vernet en økning av antall husstander i dalen tilsvarende nivået 1.1.1975, under bestemte forutsetninger."

Forvaltningsplanen for Maridalen
ble vedtatt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus i januar 2002. Den bygger på verneforskriftene.

I kapittel "7.1 Bygninger og anlegg" står det:

"Verneforskriftens kap. IV, pkt 1 sier bl.a. at: 'Oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, tilbygg, ombygging og omfattende eksteriørmessige endringer av eksisterende bygninger og anlegg, ..' er forbudt.

I følge verneforskriftens kap. VI, pkt. 2, kan forvaltningsmyndigheten gi tillatelse til følgende kategorier byggetiltak: 'Oppføring av bygninger og anlegg som er nødvendige for landbruksdriften. Etablering av et begrenset antall boliger i henhold til godkjent plan, inntil et antall boenheter tilsvarende 1.1.1975. Tilbygg og eksteriørmessige endringer av eksisterende bygninger. Lokalisering, utforming og volum på bygninger og anlegg må underordne seg hensynet til landskap, naturmiljø, kulturmiljø og byggeskikk i Maridalen.'

Det tidligere Markautvalget fikk utarbeidet en Disposisjonsplan for Maridalen hvor det ble foreslått en begrenset styrking av bosettingen, med inntil 40 boenheter lokalisert til indre deler av dalen. Dette tilsvarer omtrent samme antall boliger som var i dalen den 1.1.1975.
Med grunnlag i disposisjonsplanens forslag, tillater verneforskriftens kap. VI, pkt 2 etablering av boliger inntil tilsvarende antall som forelå 1.1.1975.

Det er viktig å være oppmerksom på at verneforskriften ikke foreslår disse tiltakene. Hensynet til drikkevannet er en overordnet premiss i Maridalen, og utelukker i dag en slik bosettingsøkning. Fordi vernet er langsiktig, tas det likevel stilling til dette i verneforskriften som ikke hindrer en begrenset bosettingsøkning dersom forholdene endrer seg, og hensynet til drikkevannet og andre kommunale forhold tilsier at det er ønskelig og mulig. En slik økning av boligtallet må eventuelt foregå etter en plan, og i samarbeid mellom kommunen, forvaltningsmyndigheten og andre berørte parter, og behandles etter plan- og bygningslovens regelverk.

Verneplanen hindrer ikke bygging i samsvar med Miljøetatens husstandsregistrering datert 16.10.87 (se pdf-dokumentet nedenfor, vår utheving), se 7.1.2.

Tilbygg og eksteriørmessige endringer av eksisterende bebyggelse kan godkjennes etter visse retningslinjer. Se 7.1.1 og 7.1.2.

Vanlig vedlikehold som maling og reparasjoner kan utføres uten tillatelse fra forvaltningsmyndigheten, dersom samme farger og materialer benyttes og eksteriøret ikke endres."

Og i kapittel "7.1.2 BOLIGHUS OG HYTTER":

"Med bolighus og hytter forstås alle bolighus og hytter, som ikke tilhører gårdsbebyggelsen, med tilhørende bygninger (garasjer).

Verneforskriften hindrer ikke oppføring av nye bolighus med tilhørende bygninger på tomter der det, i samsvar med Miljøetatens husstandregistrering av 16.10.1987, er flere boenheter i eksisterende hus, jf. kap. VI, pkt. 2. Se for øvrig 7.1.

Nybygg, påbygging, ombygging og eksteriørmessige endringer skal utføres slik at det ikke bryter med byggeskikk i Maridalen. Tilsvarende gjelder for valg av farge på husene. Ved behandling av byggesaker legges sterk vekt på følgende:

Påbygg må ha en rimelig størrelse i forhold til eksisterende bygning, tomtestørrelse og andre stedlige forhold som hustype, tilliggende bebyggelse og eksponering i landskapet.

Vanlig vedlikehold kan utføres uten tillatelse dersom eksteriøret ikke endres vesentlig. Vindusutskifting, ny farge og nytt takbelegg anses som vesentlig endring.

Om saksbehandling, se 7.1."

Gå gjennom forvaltningsplanen.

Per Nilsen

Årbøkene