Historisk utvikling av gamle kulturmarker – med særlig vektlegging på naturbeitemarkene

Kilde: Urban Ekstam og Nils Forshed. Svenska naturbetesmarker – historia och ekologi. Naturvårdsverket 2000.

(Artikkel under utarbeidelse.)

---

Kulturmarksbegreper

Innmark: Før brukt om mark som lå nærmest gården, og som var inngjerdet for å beskytte marka mot beitende dyr, se utmark. Begrepet brukes i dag om åker og kultureng som er gjødslet, pløyd, grøftet med mer og tilsådd eller tilplantet til mat eller fôr, og innmarksbeite (se nedenfor). Tidligere definert som innhegnet/inngjerdet areal (heimebø) med åker, slåtteeng, havnehage og mindre stykker udyrket mark innenfor samme område. Også brukt om inngjerdete areal (slåttemark og beitevoll) på setra (stølen) i lavlandet og i fjellet. Juridisk definert som områder hvor allmennheten ikke har ferdselsrett på sommerføre.

Utmark: Område som ikke har vært systematisk bearbeidet (pløyd og/eller gjødslet) for å øke avkastningen. Historisk brukt til beiting for husdyr og høsting av fôr (utmarksslått, markaslått myrslått), ved, tømmer og andre ressurser, og de fleste utmarksarealer er på den måten fratatt næringsstoffer. Tradisjonelt brukt om områder i skog og fjell som lå utenfor gjerdet som innhegnet innmarka. Juridisk har begrepet en litt annen betydning i dag.

Kulturmark: Områder der naturgrunnlaget er preget av jordbruksdrift. Historisk skilte man mellom åker (fulldyrka mark), ulike former av slåttemark, beitemark, lauving og annen høsting av naturen til jordbruksdrift. "Gammel kulturmark" blir brukt om ikke fulldyrkede områder, men hvor naturgrunnlaget er sterkt preget av høsting til ulike former for jordbruksdrift (beite, slått, lauving). Vegetasjonen på "gammel kulturmark" blir kalt seminaturlig vegetasjon (hevdbetinga, kulturbetinga), og som vi kan forstå som: Vegetasjon som er påvirket av lang tids høsting og annen menneskelig aktivitet, og der artene forekommer naturlig i regionen, men artenes fordeling og forekomst er avhengig av påvirkningen (hogst, rydding, slått, brenning, beiting). Vegetasjonen har med andre ord en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting av naturlig vegetasjon, og som består av naturlig forekommende arter, ikke innplantede eller innsådde. Ved opphør av menneskelig aktivitet, vil seminaturlig vegetasjon etter hvert miste sine karakteristiske særtrekk, og utvikle seg igjen mot naturlig vegetasjon.

Vegetasjonen på naturbeitemarkene og historiske slåttemarker kan vi derfor kalle for seminaturlig vegetasjon.

Natureng (slåtteeng, slåttemark, seminaturlig eng) er eng på mark som ikke er dyrket, det vil si at en ikke har foretatt noen form for jordbearbeiding, såing eller gjødsling. Natureng var fram til 1900-tallet den vanligste form for eng i Norge.

Naturbeitemark er en beitepreget mark der plante- og dyrelivet ikke er tydelig påvirket av markbearbeiding, gjødsling og innsåing av engfrøblandinger.

Beitemark er fra gammelt av brukt om områder der den naturlige vegetasjonen ble påvirket av og brukt til husdyrbeite (naturbeitemark), dvs. ikke oppdyrkede og gjødslede arealer, men beite av den naturlige vegetasjonen, som i varierende grad ble ryddet for trær og busker. Alle naturtyper ble utnyttet til beitemark, fra den tørreste eng til vegetasjonen langs innsjøer og havstrender. Beitemarkene kan ha ulik grad av rydding, fra de områdene hvor dyrene går fritt i utmarka (der dyrene ble ledet via fegater/gutuer fra gården med den inngjerdete innmarka) med ulik grad rydding for beite, også pga. verdien av skogsdrift (skogsbeite, utmarksbeite), til de beitemarkene som er ryddet for uønskede trær og busker, i den hensikt å få et best mulig naturlig beite med en tett vegetasjonsmatte. Det siste er oftest inngjerdet beitemark nær gården som ble kalt hagemark, hamnehage, hamn eller havnehage (i dag også kalt innmarksbeite, men som har innsådde gode beiteplanter og er kanskje gjødslet), og ble brukt til husdyr som det daglig var bruk for. Havnehagene lå ofte i skille mellom inn- og utmark, og der disse lå nær gården, var det vanlig å gjerde fegate inn til fjøset. Lå havnehagen et stykke unna, ble det reist egne sommerfjøs der dyrene overnattet. Karakteristisk for havnehagene er et lysåpent treskikt av ønskede løvtrær og busker (men nesten uten innslag av gran, og få trær av furu, osp og gråor, da disse treslagene gir dårlig beitekvalitet), og en markvegetasjon preget av langvarig beite. Forskjellige dyreslag beiter på ulike måter, slik at markvegetasjonen ikke bare varierer med naturforholdene på stedet, men også med dyreslag og beiteintensitet. En kan skille mellom ulike typer havnehager avhengig av dominerende treslag, f.eks. askehager, bjørkehager, eikehager eller einebakker. Vår og høst fikk dyra også beite på de innmarksarealene som var fulldyrka mark og slåttemark. I de årene dyrkamarka lå i hvile i historisk tid (hvert andre/tredje år), ble disse arealene også brukt til beite hele vekstsesongen. I dag blir begrepet beitemark brukt om alt areal som blir brukt til beiting for husdyr, også fulldyrket innmark (gjødslet åkermarksbeite, beitevoll) og gjødslete og bearbeidete tidligere naturbeitemarker – se nedenfor.

Kultivert (natur)beitemark er beitemark som er overflatebehandlet, gjødslet og innsådd med gode beiteplanter (også kalt kulturbeite, men begrepet kulturbeite er også blitt brukt om oppdyrkede voller som blir brukt til beite permanent; beitevoller – se nedenfor). Gjødslet og bearbeidet tidligere naturbeitemark – og natureng – kan ved beiting vise spor etter seminaturlig vegetasjon. Skogsmark og gjengrodd "gammel kulturmark" (naturlige beite- og slåttemarker) kan også bli ryddet til kultiverte beitemarker, men kan mangle spor etter karakteristiske arter som er knyttet til seminaturlig vegetasjon. Kultiverte beitemarker er inngjerdet, og gjødsling og innsåing av beiteplanter vil øke beitemarkas produktivitet. Derfor kreves det ikke like store arealer til inngjerding (kost – nytte) sammenlignet med naturbeitemarka. Les også om innmarksbeite og oppdyrket varig eng.

Åker er mark som blir bearbeidet (pløyd, gjødslet, drenert med mer) for planting eller såing av planter til mat eller fôr.

En fulldyrket eng (voll, kultureng, kunsteng) er (i utgangspunktet) en åker som er innsådd med engfrøblandinger, og som (oftest) pløyes opp med noen års mellomrom. Slike fulldyrkede enger blir i dag i større grad også overlatt til beite permanent (beitevoller med lang / eller ingen omløpstid), men gjødsles og blir innsådd med ønskede beiteplanter.
I dag anlegges det også nye grasproduserende kulturenger gjennom nydyrking, og som kun brukes til produksjon av vinterfôr (eller eventuelt også noe beite).
Tidligere naturenger (eller eventuelt nydyrkede arealer) som ikke kan pløyes fordi jordlaget er for grunt eller som ikke er ryddet for stein og blokk til vanlig pløyedybde, men som er ryddet til maskinell høsting og er gjødslet og innsådd med gode grasvekster, blir (muligens) kalt overflatedyrka mark (se nedenfor). Les også om oppdyrket varig eng.

Det bør understrekes at det kan være svært vanskelig å skille mellom de ulike kulturmarkstypene, og tidligere bruk, og det er glidende overganger mellom de ulike typene. Om gamle kulturenger blir permanente og ikke lenger gjødsles (gjelder også opphør av gjødsling/innsåing i kultiverte beiter / permanente beitevoller / overflatedyrka mark), kan de over tid (hevdhistorie) ligne på en seminaturlig eng/beitemark (natureng/naturbeitemark), men de vil oftest mangle de spesielle kulturmarksartene knyttet til naturenger og naturbeiter. Det samme gjelder gamle, gjengrodde kulturenger/åkre som blir ryddet og slått/beitet (og ikke gjødslet) av kulturhistoriske interesser.

---

Les også om jordbruksareal (AR5) hos NIBIO
"Jordbruksareal er sterkt kulturpåvirka mark, med permanent vegetasjonsdekke (eng/beite) eller periodisk vegetasjonsdekke (åker).

Det skilles mellom tre klasser: Fulldyrka jord, overflatedyrka jord og innmarksbeite.

Fulldyrka jord: Jordbruksareal som er dyrka til vanlig pløyedjup, og kan benyttes til åkervekster eller til eng, og som kan fornyes ved pløying.

Overflatedyrka jord: Jordbruksareal som for det meste er rydda og jevna i overflata, slik at maskinell høsting er mulig.

Innmarksbeite: Jordbruksareal som kan benyttes som beite, men som ikke kan høstes maskinelt. Minst 50 % av arealet skal være dekt av grasarter eller beitetålende urter."

Les mer her og her.

Man kan da oppfatte deler av overflatedyrka jord som tidligere seminaturlige slåttemarker, men som i dag blir gjødslet og innsådd med ønskede vekster, og innmarksbeite som (delvis) kultivert naturbeitemark (?).

Nye markslagsbegrep har en praktisk og funksjonell tilnærming til dagens jordbruksdrift, og fikk etter hvert begreper knyttet opp mot skiftende tilskuddsordninger.

---

Naturbeitemarkenes framgang og tilbakegang – forklaringsmodeller

Siden bondesamfunnets opprinnelse for flere tusen år siden og fram til våre dager har naturbeitemarkene vært viktige som fôrgrunnlag til husdyrene. I en naturbeitemark utnytter bonden markens egen naturgitte egenskaper til å produsere fôr til buskapen. Om marken er noenlunde produktiv, og om den ryddes og beites på en bestemt måte, kreves verken gjødsling eller markbearbeiding for at beiteplantene skal kunne fø beitedyrene i hundrevis av år.

Om vi vil forstå naturbeitesmarkenes framgang og tilbakegang er det viktig med kunnskap om hvordan bondesamfunnene har forandret seg gjennom historien. Vi må interessere oss for faktorer som befolkningstrykk, økonomi og teknologiske endringer i jordbruket. Utformingen av beitemarkenes plante- og dyreliv bør sees i et helhetsperspektiv, som en del av dyrkingslandskapets utvikling, der den historiske utviklingen kan deles inn i ulike faser. Endring av landskapet har gjennom historien skjedd i sprang som er knyttet til teknologiske nyvinninger innen dyrkingsteknikk.

Næringsstoffmodellen

Forandringer i bondens evne til å ta vare på markens næringskapital har vært viktig. Der viser man til kulturmarkenes utpining av næringsstoffer og at det over tid oppstår mangel på nitrogen, fosfor og kalium, og at dette vil begrense produksjonen. Måten bonden opp gjennom historia har løst dette grunnleggende problemet, må sees som en nøkkelfaktor i jordbrukslandskapets utvikling. Man kan da skille ut tre grove faser i en utviklingskjede fra ryddegjødsling via gjødsling fra husdyr til kunstgjødsling.

Husdyravlsmodellen

Husdyr kan gjennom historia utvikles gjennom to ulike prinsipper eller synsmåter. Man kan skille mellom ekstensivt husdyrhold og intensivt. Ekstensivt husdyrhold kan vi forstå historisk der buskapen gikk ute i det fri nærmest som ville, i motsetning til dagens husdyrhold der bonden legger ned et stort arbeide gjennom å høste fôr, tar vare på dyras helse, driver med avl og har produksjon som hovedoppmerksomhet. Om vi ser på dyreholdets historie ut fra måten vi har fôret opp beitedyrene, så finner vi en parallell til de tre nevnte gjødselsepokene.

Tre hovedfaser i naturbeitemarkenes utvikling

Fra Urban Ekstam og Nils Forshed. Svenska naturbetesmarker – historia och ekologi. Naturvårdsverket 2000.

Den eldste jordbrukshistorien (1) kjennetegnes av ryddegjødsling, ekstensiv dyrehold og god tilgang på høyproduktiv naturbeitemark. Dette ble etterfulgt av et jordbruk som var karakterisert av (2) husdyrgjødsel til åkrene, intensivt husdyrhold og en minkende tilgang på produktiv naturbeitemark. Utviklingen etter dette gikk mot et jordbruk (3) karakterisert av bruk av kunstgjødsel, en effektiv husdyravl (les om saueraser hos Norsk Sau og Geit) og der naturbeitemarkene fikk en mindre betydning, i alle fall for storfe.

Disse tre fasene har utviklet seg forskjellige i ulike deler av landet, men den siste fasen med intensivt husdyrhold og bruk av kunstgjødsel – til forskjell fra de to første fasene – slo igjennom på svært kort tid over hele landet.

---

En fjerde fase?

Bruk av kraftfôr per dyreslag i perioden 2001–2015.

Godt brasiliansk: En kartlegging av soyaforbruket i norsk landbruk og oppdrettsnæring

En månedlig skipslevering av soyabønner fra Brasil er det som holder dyreholdet vårt flytende.

Kilo kraftfôr per kilo kjøtt:

• Storfe (ammeku): 3,5
• Svin: 2,4
• Slaktekylling: 2,3–2,5
• Lam: 2,0
• Rein: 0,6

Kilder: Felleskjøpet Agri og Ola Flaten/FK Agri (Fra Nationen 04.05.2017)

Roboter vil erstatte traktoren?

Om melkerobot.

Sauebjella byttes ut med GPS-sender.

---

1. Steinalder og bronsealder (før 1800 f.Kr. og 1800 f.Kr.–500 f.Kr.): Ekstensivt dyrehold og ryddegjødsling

Landskapet som møtte den første bonden

De første menneskene var jegere og samlere. Gjennom pollenanalyser kan vi si noe om hvordan den skogrike vegetasjonen var på den tiden. Vi vet derimot mindre om hvor mye landskapet var preget av rydding og brenning. Vi vet også lite om hvor mye landskapet var preget av de viktigste grasetende byttedyrene.

De store planteeterne som beviselig fantes, og fremdeles finnes, som villrein, hjort og elg (les om urokse og visent), anses ikke å ha påvirket landskapet i retning grasmarkspreg i stort monn.

Da bøndene gjorde sitt inntog var landet dekket av tette skoger, der fôrtilgangen for beitedyr var dårlig. Skogene måtte ryddes for å øke tilgangen på gode beitemarker. Alm som treslag gikk sterkt tilbake rundt 3000 år f.Kr. De moldrike almeskogene var svært attraktive for våre første bønder. Almens tilbakegang kan knyttes til jordbrukets introduksjon. Bondens virksomhet kan vi observere i pollendiagrammer ikke bare som at andelen trepollen gikk tilbake, men også gjennom en økende andel pollen fra åker- og beitemarksplanter.

De første bøndene ryddet derfor skogene dels for å skape åkrer (ikke faste, da de var ryddegjødslet), men også for å forbedre beitebetingelsene for buskapen de tok med seg. På det viset ble det formet et halvåpent landskap, som gjorde det mulig for bøndene å beholde og øke husdyrflokkene. Lyselskende og beitetolerante plante- og dyrearter – som hadde ført en uanseelig rolle i åpne skogfrie flater i landskapet, eller som ikke fantes – kunne nå ekspandere sterkt eller vandre inn.

Det kan være interessant å diskutere i et evolusjonært tidsperspektiv, det biologiske innholdet i de grasmarksøkosystem som vokste fram gjennom menneskelig påvirkning, og sammenligne disse med landskapet som var påvirket av de store ville planteeterne – som mammut og andre dyr – i de tempererte delene av Europa under istiden. Man kan også fundere over, ut fra miljøet i dagens landskap, hvordan skogen så ut før våre første bønder fattet interesse for å rydde den til beitemark og åker. Spørsmålet er om det er mulig å finne en bestand med edelløvskog som tidligere ikke har vært brukt over lang tid til kulturmark.

Beitedyrene under ryddegjødslingsperioden

Det klart viktigste husdyret som den første bonden førte med seg var storfe, en nær slektning til jegertidens urokse. Beinfunn viser at man også hadde sauer og geiter og griser, mens hester kom i et noe seinere stadium. Alle disse dyresortene overlevde vinteren gjennom å beite ute i det milde klimaet (gjeterkultur, hyrdekultur).

Ryddegjødsling og hvordan den virker

Landbrukets første 3000 års historie bygde på ryddegjødslingsprinsippet. Når et tre eller en busk blir hogd, beskåret eller skadet, dør en stor del av de proteinrike, embryonale rottrådene. Da vil det frigjøres særlig nitrogen, nedbrytningsaktiviteten i jorda øker og det blir mindre konkurranse om ressursene (næringsstoffer, lys og vatn) som fremmer beite- og åkerbruk. Når jorda etter bruk ble for utpint til åkerbruk, ryddet man nye åkrer, og de forlatte kunne brukes til beite. Vi fikk dermed et halvåpent, buskrikt landskap preget av at bonden ryddet og at beitedyr vedlikeholdte åpne grasmarker. Bonden ryddet trær dels gjennom å ringbarke dem og dels gjennom å felle dem. Den enkleste måten å drepe et tre på var gjennom ringbarking. Det var en effektiv måte å skape gode beitebetingelser over store arealer. Når man ryddet gjennom trefelling, kunne man nyttiggjøre seg aska (etter brenningen av ryddeavfall) som gjødsel til åkeren (fosfor og kalium). I tillegg fikk man løvrike skudd som ble brukt som tilleggsfôr til buskapen. Det var lite behov for vinterfôr på grunn av det gunstige klimaet, slik at beitedyrene gikk ute hele året. Slåttemark fantes derfor ikke. Antakeligvis samlet gjeterne (hyrderne) sammen dyrene om natten, slik at noe av avføringen kunne brukes som gjødsel til de ikke-permanente åkrene. Redskapene til å bearbeide åkerjorda var enkle, derfor var åkrene små og lettdrevne på mo-, sand- og grusjorder.

Et åpent landskap

Landskapsutviklingen fulgte en linje fra tett skog, via stubbe-, skudd- og busklandskap til et åpent beitende grasmarkslandskap – ispedd små ikke-permanente åkerlapper. Jordas næringsgrunnlag og hevdintensitet spilte en stor rolle for denne utviklingen. Tørre, næringsfattige sand- eller grusmarker forandres raskere fra skog til åpen grasmark enn fuktige, næringsrike finjordsmarker. Urter og gras frigjør lite næring fra røttene om de blir skadet ved beiting – i motsetning til trær og busker. Ryddegjødsling fikk man først om man skadet røttene ved jordbearbeiding til åkerbruk.

2. Jernalder til 1930-tall: Intensivt dyrehold og husdyrgjødsel

Eldre jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca. 570 e.Kr.)

Rundt 1000 f.Kr. fikk vi et kaldere klima i store deler av Europa. Da tvang det seg fram et mer intensivt dyrehold, fordi det ble mangel på beitefôr vinterstid og stor del av buskapen frøs i hjel. Beitedyrene måtte være inne i hus om vinteren. Dermed fikk bonden en mye større tilgang til husdyrgjødsel til åkeren. Det ble starten på permanente (faste) åkre. I tillegg fikk bonden bedre kontroll på beitedyrene og melk fikk en større betydning for husholdningen. Vi vet lite om antall husdyr på gårdene fra den tiden, og fordelingen mellom storfe, sau, geiter og gris. Men men man kan si noe på grunn av antallet båser for kyr som er dokumentert, da man antar at storfe ble prioritert.

Innsamling av vinterfôr ble nå en omfattende og viktig del av arbeidslivet på gårdene. Denne aktiviteten sammenfaller i tid med utviklingen av ljåen (jern) og rake (rive).

Den lange epoken i beitemarkenes historie som nå starter kjennetegnes av en mer intensiv dyrking. Teknologiske nyvinninger utvikles, som jernredskaper, uthus (låve, fjøs) og arden. Dette bidro til en endring av hevdformede markslag og naturtyper. Men viktigst, om vi ser på naturbeitemarkenes utvikling, var at vi nå fikk et mer todelt dyrkingslandskap, med dels inngjerdet beitefritt innmark og dels ikke inngjerdet beitemark (utmark) utenfor. Ofte ble stein ryddet fra åkrene, og som ble brukt til å bygge steingjerder mot utmarka. Vi fikk et system for å anvende marken for åkerbruk, engskjøtsel og beitebruk, som ble holdt i hevd fram til et skifte på 1800-tallet.

Åkrene var små, og ble lagt til veldrenert og sandholdig mark. Slåttemarkene var store arealer for fôrproduksjon. Gårdstunene ble oftest lagt til ikke dyrkbare morenerygger, og lignende, nær vannkilder. Uthusene (sommerfjøs) for husdyrene, hvor de ble samlet sammen for natta, ble knyttet sammen med egne fegater (gutuer, geil, gjeil) fra beitemarkene i utmarka.

Nå starter en forandring som kjennetegnes av at store arealer beitemark blir omgjort til arealer for produksjon av vinterfôr, og det var de mest produktive markene (som store høyproduktive strandenger, som kan være like produktive som dagens fulldyrkede enger, men dagens enger gir mer proteinrik fôrkvalitet) som ble til eng (slåttemarker). Om høsten kunne de mest produktive av disse bli brukt til beite for å ta vare på etterveksten etter slåtten (fôrproduksjon på fulldyrkede enger og bruk av kunstgjødsel etter krigen førte til at strandenger igjen kunne brukes til beitemark, som for nær tusen år siden).

Store slåttemarksområder var dessuten ikke inngjerdet. Bøndene hadde et system der de dirigerte husdyrene – gjennom gjeting – utenom de høyproduktive områdene som ble brukt til produksjon av vinterfôr. Dermed sparte man bruk av ressurser til gjerding. Gode eksempler på dette er de store grasmyrene og fukt- og strandengene som ble slått (utmarksslått, markaslått). I dag blir store arealer av disse tidligere slåtteområdene høstet som utmarksbeite.

Se film om myrslått fra Sverige rundt 1930.

Her film om myrslått fra Norge.

Høyfangst på åpne utmarker var også vanlig i Nord-Sverige og på Island. Utvandrerne fra Norge til Island tok med seg denne skikken på 800- og 900-tallet. Den islandske Eyrbalken (kap. 37) skriver om afréttir (allmenninger) der man berget høy, som enten ble ført hjem på hesteryggen eller satt i heyhjalmr (høystakk), der høyet ble kjørt hjem om vinteren. Frostatingsloven (1100- og 1200-tallet) gir beskjed om at høyfangst i utmarka ikke var knyttet til bestemte bønder, men "all slått som skjer i allmenningen, skal han ha det året som først tar til å slå."

I starten av jernalderen starter altså en prosess der en stadig større del av beitedrifta sommerstid blir dirigert til mark som var dårlig egnet til slåttemark og åker. På grunn av klimaforverring, ble disse lavproduktive beitemarkene utsatt for utvasking av basiske stoffer, noe som førte til at grasmark gradvis ble overtatt av lyngvekster (særlig røsslyng, som også førte til forsuring av marka gjennom strø fra den). Slike lyngheier måtte brennes om de skulle produsere proteinrikt beitefôr.

Det kunne være et forholdstall (f.eks. 3:1) mellom arealer med slåttemark og åker, og åkrene måtte hvile (trede – trevangsbruk) kanskje hvert tredje år eller andre (halvtrede) for at de ikke skulle bli for utpint på grunn av mangel på gjødsel ("eng er åkers mor"). I disse årene ble åkrene brukt som beite.

Vikingetid og tidlig middelalder

Fra 800- og 900-tallet fram til midten av 1300-tallet fikk vi en omfattende ekspansjon dyrkingslandskapets naturtyper. Tekniske og andre forandringer spilte en stor rolle i forandringen av landskapet. Bruk av jern i redskaper endret måten å bearbeide jorda på. Øks med hull til skaft trekkes fram som en viktig nyvinning. Da ble det lettere å hogge og kløyve stokker til bruk for omfattende inngjerding av åker og eng. Innføring av halvtrede (lot åkeren hvile annenhvert år) krevde at åkerarealene økte sterkt. Dette medførte at avlingene økte på åkrene, men til gjengjeld førte det til at ble mindre tilgang på beitemarker. Store arealer med god beitemark ble også gjort om til slåttemarker. Beitemarksarealene minket, men noe ble kompensert gjennom at dyrene kunne beite på åkrene de årene de lå i hvile.

Om gjerding (skigard)

Den dominerende måten å gjerde på siden middelalderen har vært bruk av skigarder (svensk hankgärdesgårdar). Det var en virkeskrevende bruk til gjerding. I de områder hvor det var lite trevirke, var det vanlig å bruke steingjerder eller å grave dype grøfter med forhøyninger. Før skigardene slo i gjennom, brukte man kvister og ris for å holde buskapen unna innmarka.

Det at skigardene ble tatt i bruk førte til at bruken av innmarka ble mer effektiv (sparte bruk av gjetere). Måten å bruke kulturmarkene på endret seg ikke i prinsipp, men nye redskaper, inngjerdinger og halvtrede i åkerbruket førte til at produksjonen ble mer effektiv (produktiviteten økte). Dette igjen førte til økt handel, framvekst av byer og at andelen sysselsatte i jordbruket falt. Jernframstillingen og tilvirkning av ulike smidde redskaper av jern skjøt fart.

Arbeidet med å anlegge og vedlikeholde gjerdene for å beskytte åker og eng fra beitedyr, var en av de viktigste drivkreftene bak å utvikle bygder. Denne gjerdingen ga også grunnlaget for dagens eiendomsgrenser, og i tidligere tiders lovverk ble viktigheten av gjerding nedfelt i loven. I utmarka var beiteretten viktigere enn eiendomsretten, slik at gjerding var ikke nødvendig.

Hver gård hadde ofte bare rett til å ha antallet dyr i utmarka som man klarte å fø over vinteren.

Seinmiddelalder, 1500- og 1600-tallet

Svartedauden og en allmenn krise innen jordbruksnæringen under seinmiddelalderen innebar at gårder falt sammen og en tilbakegang for åkerbruket. Samtidig fikk buskapskjøtselen enoe oppsving, da ledige åkrer kunne anvendes som enger og beitemarker. Under seinmiddelalderen kom også flere innovasjoner. Plogen ble spredt til langt flere områder og en ny type ljå med langt blad og langt, rett skaft (orv) ble innført. Denne ljåen effektiviserte fôrsankingen veldig, og men den fikk man en skjærende mot tidligere en hoggende arbeidsteknikk.

Etter seinmiddelalderens nedgang kom nå en allmenn framgang, der folketallet økte raskt. Finneinnvandring førte til at svedjebruk igjen ble tatt i bruk i ubebodde skogstrakter. Sviingen fikk stor utbredelse med sin utviklede brannkultur som finske innvandrere førte med seg på 1600-tallet.

1700-tallet til rundt 1930

Under 1700-tallet startet en ny tilvekstperiode, både når det gjelder befolkning og dyrkingsmark. Særlig skjedde dette i tiårene etter 1800. Denne forandringen av jordbruket kan vi kalle den agrare revolusjonen. Viktige hendelser som direkte eller indirekte påvirket våre naturbeitemarker er utskiftingsreformene (les også om jordskiftelovene i 1827 og 1859) som ble gjennomført. I tillegg kom at nye planter ble innført i åkerbruket med vekstskifte (vekselbruk, åkerrotasjon), der man dyrket erteplanter, som er nitrogenfikserende, i ei eksempelvis fireårig veksling mellom kløvereng, høstkorn, rotvekster og vårkorn, og som kunne bli overlatt til beite etterpå (attlegg). Dessuten ble dyrkingsteknikken forbedret og åkerarelene økte dramatisk på bekostning av eng- og beitemarker. Seinere under 1800-tallet ble det innført volldyrking (kultureng/kunsteng; åker som er innsådd med engfrøblandinger, og som kunne bli pløyd opp med noen års mellomrom) som erstatning for det tradisjonelle engbruket i produksjon av vinterfôr. Store arealer høyproduktiv våtmark ble derfor grøftet ut for å bli lagt under plogen. Det ble også tatt i bruk nye maskiner som hesteslåmaskiner og treskeverk. Alt dette førte dermed til en befolkningsvekst. Denne perioden blir gjerne kalt Det store hamskiftet (les også om Det store hamskiftet her).

Buskapsdriften kjennetegnes imidlertid langt inn på 1800-tallet av småvokste dyr som ble sultefôret vinterstid. Den faktor som mest av alt regulerte dyreantallet på gårdene var tilgangen på vinterfôr. Hovedregelen var at ingen fikk lov til å slippe ut flere dyr i utmarka i allmenningene enn man kunne fôre gjennom vinteren (les om beiterett, med mange underknapper). Den enkelte gårds tilgang på vinterfôr bestemte dermed i praksis hvor mange dyr som kunne holdes. Det ble derfor en indirekte naturlig sperre mot et altfor stort beitetrykk i den felles utmarka. Tilgangen på vinter- og sommerfôr hang derfor sammen.

Det var bestemmelser om gjerding og når om våren gjerdet måtte være i orden før beiteslepp, og når på høsten man kunne slippe dyra inne på innmarka for å etterbeite på åker og eng.

Som følge av utskiftingsreformene på 17-/1800-tallet ble en stor del av utmarka varig gjerdet for beiting; en hagifisering av utmarka. En tydelig tendens var også at beitedrifta ble trengt ut mot mer mindre produktiv mark, i takt med at åkerarealet økte. God engmark ble tatt i bruk som åker, og for å kompensere for bortfallet ble man tvunget til å ta i bruk store arealer i utmarka til slått (som hadde vært i bruk som beite). Et stykke ut på 1800-tallet var nesten all høyproduktiv mark i utmarka blitt tatt i bruk for produksjon av vinterfôr. Dette gikk ut over beitetilgangen, og landskapet ble svært utpint.

Det var først med volloppdyrkingen (kultureng/kunsteng, ekre) på slutten av 1800-tallet at tilgangen på sommer- og vinterfôr ble bedre. Beite i utmarka kunne igjen foregå der man hadde drevet med utslåtter (se avsnittet ovenfor). Den forbedrete tilgangen på fôr, og en bedre fôrkvalitet (mer proteinrik), bidro til at melkeavkastningen per ku økte.

Det gikk med store områder til beite, og mye energi gikk med til gjerding, og mye av utmarka ble sett på ut fra bondens perspektiv (for matproduksjon), men etter hvert fikk skogens verdi for tømmerproduksjon (med skogplanting) mer oppmerksomhet.

Skogmangel og forbud mot svedjebruk
Utmarkslandskapet ble fra 1600-tallet mer glissent skogbevokst. En sterk medvirkende årsak til skogmangelen var det omfattende svedjebruket (finneinnvandring og svedjebruk). Staten prøvde å motvirke denne bruken av skogen, da man mente at den kunne få bedre anvending til produksjon av trekull (kol) til jernverk og ved tjærebrenning. I 1648 ble svedjebruk forbudt ved lov i Norge. Det var også diskusjoner rundt avsviing av beiteområder, da man mente at også dette kunne skade skogen. Rundt midten av 1800-tallet var store deler av skogene preget av grasmark.

Ved dannelsen av Skogselskapet begynte man å informere om skogens verdi, og man startet med planting av furu og gran. Drivkrafta bak dette var at skogen var økonomisk interessant i det etter hvert framvoksende industrisamfunnet.

Konflikter med den samiske befolkningen
Før 1800 anså myndighetene at samenes ekstensive dyrehold (se innledningen på artikkelen: husdyravlsmodellen) var den næringen som best utnyttet naturressursene i de områdene hvor de levde. Under den kraftige befolkningsøkningen på 1800-tallet startet en kolonialisering inn i de samiske områdene. Konkurranse om fôrmarkene (gressmarkene) oppsto. På våren søker simla seg mot tidlige snøfrie marker i sørhellinger med gress (som smyle, sølvbunke og sauesvingel) for å hente seg igjen etter vinteren. Disse områdene har opp gjennom historien alltid spilt en stor rolle for reinnæringen under den kritiske kalvingsperioden, og det var nettopp i slike gunstige områder langs sjøer og vassdrag at norske nybyggere slo seg ned. På 1600- og 1700-tallet ble samenes tradisjonelle liv og næringer derfor vanskeliggjort gjennom et økende antall nybyggere i Finnmark og i sørsamisk område. Befolkningsveksten førte til økt jorddyrking og etablering av privat eiendomsrett. Etableringen av kobbergruven i Røros i 1644 førte også til økt tilflytting og økt jordrydding. Gradvis gikk samene over fra villreinjakt til tamreindrift, i sørsamisk område allerede på 1500-tallet. Allerede i 1690 fortelles det om konflikter i Røros mellom norske bønder og samer om ressurser og beiteområder. Nybyggerne opplevde også ofte at høy til vinterfôr ble spist av reinsdyr på høystakkene på slåttemyrene seint på høsten og om vinteren, eller at de beitet der om sommeren.

Man kan derfor snakke om to dyreholdskulturer som møttes: Et samisk ekstensivt dyrehold og et germansk intensivt dyrehold. Det var krevende for nybyggerne å drive intensivt jordbruk i de klimatisk marginale samiske områdene, og vi kan av dette lære mye om vanskelighetene som møtet mellom en ekstensiv og en intensiv dyreholdskultur alltid har medført gjennom historia (men se også i starten av artikkelen om 0,6 kilo kraftfôr per kilo reinsdyrkjøtt og les om at melkebønder i Finnmark produserer mest melk per ku).

Seterperioden

Les om seter (sæter) og setring på Wikipedia.

Les også om skogsbeite og seterdrift her.

Setring og seterperioden spiller en stor rolle for vår forståelse av mekanismene bak jordbrukets utvikling. Setring dreier seg om tilgangen og avstanden til beitemarker. For å forstå hvordan setringen oppsto, er det viktig å skille mellom bygdenær utmark der husdyra kunne nå fram til og komme hjem fra på samme dag og beitemark som lå utenfor dette. Vanligvis var denne grensen rundt fem kilometer. Dersom det fantes tilstrekkelig med beiteområder nær gården, var det ikke behov for å anlegge setre. Dette hang også sammen med hvor stor del av den produktive marka som ble tatt i bruk til slåttemark og åker. (De rimelig gode beiteforholdene for skogsbygda Maridalen gjorde antagelig setre overflødige. Behovet var langt større for gårdene i det sentrale Aker, som f.eks. Vindern, Frogner og Ullevål.) Om det var for lang avstand til beitemarkene fra gården, rakk ikke dyrene å beite tilstrekkelelig lenge for å øke i vekt eller produsere melk. Forbruket av beitegras blir for liten forhold til den energien som dyrene forbrenner under vandringen til beitene. Da måtte man finne nye overnattingssteder for buskapen. På denne nye plassen hvor det var naturlig å slå seg ned, var det tilstrekkelige med beiter og man kunne ta hånd om melka under ordnede forhold. Slik oppsto seterdrifta.

Vi kan tenke oss at beitedyrenes overnattings- og melkingssted i begynnelsen var et inngjerdet område ute i det fri hvor dyra ble bindt fast under melkinga. Man ryddet og brant den omkringliggende skogen. Om beiteressursene var gode og varige, ble det naturlig å bygge enkle hus til folk og fe. Man kunne også gjerde inn en del mark til slåttemark. Til og med noen åkre ble brutt opp. På seinsommeren ble dyrene igjen ført hjem til beitemarkene nær gården. Noen av setrenes omdanning til permanente bosettinger, kan vise hvordan landet ble tatt i bruk til jordbruk.

Det var helt sikkert seterdrift under middelalderen, men denne måten å bruke beiteressursene på er mye eldre. Under den ekstensive dyreholdperioden (se starten på artikkelen), med en ikke-permanent bosetting og beitedrift, fantes det trolig ikke behov for setrer, sjøl om vi ikke bør slå fra oss tanken om at det var en form for setring også under bronsealderen. Det er naturlig at det oppsto et behov for setre rundt de permanente gårdene som ble anlagt under jernalderen og seinere.

Fjordlandskapet på Vestlandet, med sine knappe arealer med åker og eng i lavlandet, er interessant. Her var det nødvendig helt fra den faste bosettingens begynnelse, å ha et system med seterdrift eller stølsdrift oppe på fjellet for å dekke dyrenes beitebehov. Man har dokumentert gjennom pollenanalyser og arkeologiske undersøkelser at beitepreget vegetasjon på fjellet begynte å ekspandere rundt 1000 f.Kr. Bruk av støl og utvikling av stølenes beitepregete landskap antas å gå tilbake til overgangen romertid/folkevandringstid 400–500 e.Kr. Vi vet også at de norske nybyggerne på Island førte med seg en fullt utviklet bruk av setre (sel, selstaða) til øya på 800-tallet.

I jordbruksområder med marker med lav produksjon, men med store utmarksarealer med grasmyrer, barskog og bjørkeskoger og fjell hadde man et system med flere setre i forskjellig avstand fra gården: heimsetre (forsommer og høst), mellomsetre og (lang-, fjell-) og sommersetre (flersetersystem).

Omkring 1850 var det 52 900 setre i bruk i Norge, i 1907 var det 44 200 og i 1939 var det 30 300. Etter krigen gikk tallet raskt nedover, og i 1993 var det 1900 igjen.

---

Landbruksstatistikk 1907

1907-tellingen opererer med et klart skille mellom dyrket mark ("aker og kunstig eng"), "naturlig eng paa indmark" (fordelt på "mark til høislaatt" og "mark til beite") og "utmark" ("utslaatter", "fjeldslaatter", "havn uten skogbestand" og "havn med skogbestand"). Totalarealene av de siste to kategoriene var:

Arealkategori	Totalareal (km2)
Mark til høislaatt	3 197
Mark til beite	415
Utslaatter	1 492
Fjeldslaatter	1 189
Havn uten skogbestand	9 932
Havn med skogbestand	18 724

Til sammen utgjør dette ca. 35 000 km², eller omtrent 11 % av det norske landarealet. 

---

3. 1930-tallet og fram mot vår tid: Intensivt dyrehold og kunstgjødsel

Innføring av kunstgjødsel og generell industrialisering forårsaket en revolusjon i jordbruket og kulturlandskapsutviklingen. Kunstgjødsel kom i vanlig bruk først på 1900-tallet, og skjøt fart etter 2. verdenskrig. Næringsstoffene produseres industrielt og tilføres nå innmarka maskinelt. De fôrproduserende, seminaturlige slåttemarkene var ikke lenger nødvendige for å forsyne åkeren med næringsstoffer, og forsvant etter hvert fra landskapet (se statistikk nedenfor). De ble enten dyrket opp, drenert og gjødslet (fulldyrket), anvendt som beite i inn- og utmark, tilplantet, eller fikk gro igjen, med store vegetasjonsendringer som resultat. I lavlandsområder i Sør-Skandinavia, i områder med gunstig klima og jordbunnsforhold, kunne hele slåttemarksarealet bli fulldyrka mark. Systemet medførte en betydelig økning i matvareproduksjonen. Ved overgangen til kunstgjødseljordbrukere kunne mennesket teoretisk helt slippe næringsstoffeksporterende arealer. Hele bondens territorium kunne bli importør av næringsstoffer, vanligvis i form av kunstgjødsel (nå også i større grad soya fra Brasil). Dette førte til en jordbruksrevolusjon. Samtidig innebar en overgang til dette nivået også at store mengder næringsstoffer ble vasket ut og tilført vassdrag og sjøer. Videre ga det også muligheter for å anvende store arealer som ble brukt til matproduksjon til skogproduksjon og skogindustri (f.eks. gjennom skogplanting av gran på tidligere slåttemarker og beitemarker, men også marginale åkre).

Men den viktigste enkeltfaktoren for effektiviseringen og utvikling av landbruket (jord- og skogbruket) har nok vært traktoren (forbrenningsmotoren).

I begynnelsen på 1900-tallet hadde dyrking av fôrvekster som rødkløver og timotei på åkermark slått igjennom i store deler av landet (volldyrking, kultureng/kunsteng; åker som er innsådd med engfrøblandinger, og som kunne bli pløyd opp med noen års mellomrom), noe som førte til en forbedret tilgang på vinterfôr (men også i kombinasjon med vekselbruk). Man ble også mer opptatt av at melke- og kjøttproduksjonen kunne økes vesentlig gjennom å forbedre fôrtilgangen på (natur)beitemarkene om sommeren. Det ble diskutert markberedning, kalking og gjødsling av beitemarkene, og at en skulle så inn frø fra fullgode fôrvekster (slike gjødslete og kultiverte beiter ble også kalt kulturbeite). Det ble også diskutert om åkermark burde settes av til rein beite, gjennom å anlegge beitevoller (mange kalte også disse beitene for kulturbeite). Les også om innmarksbeite og oppdyrket varig eng. Man mente også at lavproduktive beitemarker (og åker) burde bli omdannet til rein skog, gjennom skogplanting.

Samtidig var det også slik at de fleste naturvernere og botanikere anså heller ikke beitepåvirket natur som særlig interessant (naturen var påvirket av mennesker – "uberørt villmark" var idealet – men i Sverige var en del botanikere opptatt av løvenger).

Melkekyrne forlot naturbeitemarkene i løpet av 1960-tallet. I dag er det kviger, visse kjøttdyr, sau, noe geiter og hester som beiter i utmarka.

Litt inn på 1900-tallet opphørte bruken av slåtteengene (eng, slåttemark) på store arealer (se tallstatistikk nedenfor), og disse engene ble mest sannsynlig omdannet til åkermark og beitemark (eller overflatedyrket jord). Begrep som hage, eng, beitemark, innmark og utmark var i ferd med å miste sin gamle betydning. Det ble innført nye, språklige forvirrende markslagsbegrep (praktisk og funksjonell tilnærming, og etter hvert begreper knyttet opp mot skiftende tilskuddsordninger). Nye markslagsdefinisjoner for landbruksstatistikken førte til at det ble svært vanskelig å finne ut hvor mye som gjensto av de gamle fôrmarkene.

I 1950 fikk vi den første Hovedavtalen for jordbruket, med et tillegg i 1984. I 1992 ble det så fremforhandlet en ny hovedavtale. Jordbruksavtalen er en offentlig avtale som inngås hvert år av Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag med Staten om rammevilkårene for jordbruket. De to bondeorganisasjonene opptrer på vegne av alle norske bønder, og alle bønder får ta del i ordningene som blir avtalt. Avtalen fremforhandles gjennom det som gjerne kalles "jordbruksoppgjøret". Jordbruksforhandlingene er regulert gjennom Hovedavtalen for jordbruket.

Skog eller beite, eller begge deler

Den omfattende utmarksbeitingen kom i starten på 1900-tallet etter hvert i konflikt med det framvoksende, effektive industriskogbruket. Man kunne få store beiteskader i nyplantede hogstflater, og disse ble dessuten svært attraktive for beitedyrene med sine åpne gressbevokste flater (særlig skade gjorde geitene). Les Rettforhold ved beite i utmark og Storfe og sau på skogsbeite – effekter på granforyngelse og elgbeite. I Sverige ble det i (1876 og) 1923 innført hardere regler mot skogsbeite. Det førte til at antallet småfe (sau og geit) ble redusert med 960 000 dyr fra 1875 til 1927 (halvering).

---

Antall dyr på utmarksbeite

Høstingsbruket av utmark ble drevet mest intensivt i siste halvdel av 1800-tallet, og på den tid var det knapt en engskog eller ei rikmyr i Sør-Norge som ikke ble utnyttet til husdyrbeite eller slått. Omkring 1850 var det 52 900 setre i bruk i Norge, i 1907 var det 44 200 og i 1939 var det 30 300. Etter krigen gikk tallet raskt nedover, og i 1993 var det 1900 igjen. Oversikt over arealet av utmarksslått for hele landet finnes først i 1907 (2 700 km²), og da var allerede slåtten på tilbakegang. Bruken av utmarka til slåtteland gikk tilbake etter dette, og spesielt rask var tilbakegangen etter siste krig. I 1959 var slåttearealet i utmark bare 50 km², og i 1960-årene ble denne høstingen avsluttet.

Etter annen verdenskrig har antallet hester og storfe (særlig antall melkekyr; beitinga er overført fra utmark til innmark) som beiter i utmark sunket drastisk. Sauetallet har derimot gått noe opp. For husdyra samlet (unntatt tamrein) er det beregnet at det ved utmarksbeite i 1974 bare ble høstet 33 % av det som ble høstet i 1939.

Fôruttak for beite i utmark 1939–1992 (fra A. Moen 1998).

Les om Norge – et utmarksland.

Beitedyr på utmarksbeite 1999–2015:

	Beitedyr i alt	Storfe	Sau og lam	Geit og kje	Hester > 1 år
1999	2 315 600	236 500	2 000 700	71 900	6 600
2005	2 404 800	238 700	2 091 800	66 500	7 900
2008	2 190 200	223 400	1 900 200	57 500	9 100
2010	2 255 100	228 000	1 960 200	57 500	9 400
2011	2 238 500	231 700	1 941 400	56 100	9 300
2012	2 195 300	237 000	1 895 200	54 000	9 100
2013	2 229 700	244 300	1 924 100	52 200	9 100
2014	2 254 900	246 500	1 945 200	53 700	9 500
2015	2 318 400	248 700	2 005 100	55 600	9 100

Kilde: Landbruksdirektoratet

Etter en nedgang i 2011 og 2012, viser tall for 2013 og foreløpige tall for 2014 og 2015 en økning igjen. Det er særlig endring i antall sau og lam som gjør at totaltallene varierer. Antall storfe på utmarksbeite har økt hvert år fra 2007 og i 2014 var det 12 000 flere storfe på utmarksbeite enn i 1999. Færre geiter på utmarksbeite nå enn tidligere, drar imidlertid tallmaterialet ned.

Andel beitedyr på utmarksbeite i prosent av totalt antall dyr 1999–2015:

	Beitedyr i alt	Storfe	Sau og lam	Geit og kje	Hester1)
1999	67,3	22,9	86,9	91,9	25,8
2005	70,1	25,6	87,2	91,5	27,0
2008	67,8	25,1	85,0	82,8	26,5
2010	68,8	26,1	85,1	85,4	25,9
2011	68,7	26,9	84,6	83,6	25,6
2012	68,9	27,5	85,3	82,3	25,1
2013	69,3	28,6	84,9	81,4	26,4
2014	70,2	29,4	85,4	83,4	28,8
2015		29	85	83

1)  Tall på hester i alt er både over og under 1 år, tall hester på beite er over 1 år.

Kilde: Landbruksdirektoratet og statistisk sentralbyrå

Storfe viser en markant oppgang i andelen på utmarksbeite.

Beite generelt

Her gjelder et krav om 12/16 uker på beite (kortest i Nord-Norge pga. kortere vekstsesong) for å få beitetilskudd.

	2015			2007
	På beite	Alle dyr	I prosent	På beite	Alle dyr	I prosent
Melkekyr/ammeku	257 450	302 276	85 %	261 753	313 949	83 %
Ungdyr av storfe	328 935	551 356	60 %	314 469	589 292	53 %
Storfe i alt	586 385	853 632	69 %	576 222	903 241	64 %
Sau og lam	2 343 729	2 364 318	99 %	2 209 890	2 246 590	98 %
Geiter	65 590	66 935	98 %	67 897	71 472	95 %
Hest	30 522	31 507	97 %	27 145	32 790	83 %

Det er flere storfe på beite i 2015 enn i 2007, både målt etter antall dyr og andel. Samtidig er det 50 000 færre storfe totalt i Norge. Merk at en del av ”ungdyr av storfe" er okser, som er lite egnet å ha på beite. Melkekyr tar opp en mindre andel av fôret gjennom beite i dag, enn tidligere. Ca. 10 % av det samlede fôropptaket til melkeku målt som energi tas opp gjennom beite.

I tabellen nedenfor er det tall fra Budsjettnemnda for jordbruket over beitebruk i antall fôrenheter (fem)

	1969	1979	1989	1999	2010	2013	2014	2015
Beite (inn- og utmark)	682	595	586	811	792	746	784	815
Høy	694	386	391	267	94	60	55	51
Silo	363	782	1003	1456	1450	1501	1733	1598
Grønnfôr	49	85	115	85	23	22	22	19
Halm	118	27	33	18	9	9	10	10
Sum fôrvekster, inkl. beite	1906	1875	2128	2637	2368	2338	2604	2493
Beite i %  av fôrvekster	35,8 %	31,7 %	27,5 %	30,8 %	33,4 %	31,9 %	30,1 %	32,7 %

Beite utgjør nesten 33 % av samlet grovfôrproduksjon i Norge. Denne var lavest på slutten av 80-tallet (27,5 %).  Beiteandelen utgjør riktignok 3 % mindre nå enn på slutten av 60-tallet. Det er en grense for hvor høy beite teoretisk kan bli, når de fleste områder i Norge har liten/ingen produksjon av gras fra oktober–april (7 av 12 måneder).

Regionale forskjeller

Alle tall over er landstall, og det er store regionale forskjeller. Særlig ser vi dette i områder der rovdyr er et stort problem, f.eks. i Hedmark (Østerdalen/Rendalen). Utsatt for gjengroing er også områder med få husdyrprodusenter, der disse gir seg med husdyrhold.

Geita er en veldig god krattrydder. At vi har færre geiter i Norge skyldes at vi spiser mye mindre geitost/brunost enn tidligere. Samtidig har geitepopulasjonen vært gjennom et saneringsprogram for tre sykdommer ("Friskere geiter"). Populasjonen er nå friske og fine og hver geit produserer derfor mer melk enn tidligere.

---

Sammenligne vegetasjonen i en hevdet naturbeitemark med en som er kultivert (overflatebehandlet, gjødslet og innsådd med gode beiteplanter) og med en som er overlatt til gjengroing

(Eksempel fra Småland.)

Naturbeitemarka preges av engkvein-røsslyng-smalkjempe-samfunn. Mange arter (51) sameksisterer i denne vegetasjonstypen. Det er ingen art som dominerer. Typiske arter er knollerteknapp, blåfjær, kattefot og flekkmarihånd. Kun en femtedel av artene blir ikke spist av beitedyra (som forvokst røsslyng, smalkjempe og tyttebær).

Den kultiverte (natur)beitemarka (også kalt kulturbeite, men begrepet kulturbeite er også blitt brukt om oppdyrkede voller som blir brukt til beite; beitevoller – les også om innmarksbeite) preges av kvitkløver-engkvein-samfunn, som inneholder 21 arter. Kvitkløver er svært viktig for beitedyra, og denne arten dominerer. Ellers er det mye engkvein og piggstarr. En påfallende stor andel av artene (ca. 40 % av biomassen) utgjøres av beiteugras, arter som normalt finnes på forstyrret og nitrogengjødslet mark. Disse er piggstarr, knollsoleie, løvetann, ryllik og stormaure.

Den gjengroende naturbeitemarka – men med en lang hevdhistorie – uhevdete marken inntas av daugraspreget (strø) smyle-einstape-samfunn, som inneholder 19 arter. Røsslyng er den tredje viktigste mengdemessige arten, men den forynges ikke. Konkurransesterke arter med god vegetativ spredning (som smyle og einstape) legger for hvert år mer beslag på lys og næringssalter. De frøavhengige, kortlevete artene blir utkonkurrert. Men i delområder finnes rester etter hevdpreget vegetasjon, hvor også sjeldne arter kan inngå.

Skjøtsel av verdifulle gamle kulturmarker (seminaturlige slåttemarker og beitemarker) – ny produksjonsgrein for jordbruket?

Samtidig som reduksjon av naturbeitemarkenes areal og utarming av deres biologiske verdier ble mer tydelig på 1970- og 1980-tallet, økte bevisstheten rundt bevaringen av disse naturtypene i befolkningen.

Skriv om:
SMIL

Regionalt miljøtilskudd

Utvalgte naturtyper (slåttemark)

Utvalgt kulturlandskap

Tilskudd beite i utmark

Tilskudd beite/innmarksbeite

Naturbeitemarkenes tilbakegang – konsekvenser for populasjoner

I denne artikkelen er det først og fremst biologiske forhold knyttet til samfunn (konstellasjoner av arter som opptrer sammen i tid og rom) som er mest omtalt. I det følgende skal to arter som fremmes av beiting i naturbeitemark diskuteres, og der en skal gå inn på historie og biologi hos populasjoner – grupper av individer som tilhører samme art og som lever i avgrensede områder. Disse to eksemplene viser betydningen av den demografiske prosessen, dvs. fødsel og død, samt inn- og utvandring. Kunnskap om denne prosessen er viktig om vi vil forstå mekanismene bak ulike organismers forandringsmønster i det vikende grasmarkslandskapet (les om käll- og sänkpopulationer – "sources and sinks").

Klapregresshoppe (Psophus stridulus)

Klapregresshoppe (Psophus stridulus) (side 16 i rapporten, og side 20 her) var tidligere langt mer vanlig i naturbeitemarkene og i magre historiske slåttemarker, men den er nå i kraftig tilbakegang. Forekomst av denne arten belyser de problemer som oppstår når små delpopulasjoner mister kontakt med hverandre i landskapet. Klapregresshoppa har en kontinental utbredelse i Eurasias tempererte deler, og har en utbredelse som samsvarer noenlunde med smaltimotei (Phleum phleoides). Klimaet i disse områdene kjennetegnes av kalde vintre og varme, tørre somre. De nordiske forekomstene av klapregresshoppe kan sees som nordvestlige utposter. I vårt klimaområde er arten sterkt avhengig av grasmarkshevd og den er derfor i tilbakegang i nordlige Europa.

Hunnene, som har reduserte vinger, anses å ikke være flyvedyktig. Hannene er noe mer bevegelige, og kan fly rundt 20 meter om de blir skremt. Klapregresshoppa har – som alle våre rettvinger – en ettårig livssyklus, som innebærer at populasjonene må fornyes fra år til år. Arten har som habitatskrav at vegetasjonen skal være kortvokst og glissen, og eggene legges antakeligvis i sandholdig jord på solvarme steder sørvendt. For at arten skal øke sin utbredelse, må det være rik tilgang på sørvendte tørrbakker som beites eller slås. Tidligere tider, med et utpint landskap som følge av slått og beite, var dette ingen stor utfordring for arten. Klapregresshoppa spredde seg derfor sakte, men sikkert, til nye områder gjennom en lang tid. Men som følge av gjengroing og tilplanting av naturbeitemarker og annen naturlig grasmark (slåtteeng), så har arten gått kraftig tilbake. Klapregresshoppas krav på årlig forynging, i kombinasjon med et ganske lite individantall i hver delpopulasjon, har imidlertid alltid vært en stor risiko for arten, til tross for god hevd på lokalitetene (sårbar for plutselig frost på forsommeren, predasjon, sjukdommer og parasittangrep og dersom det er få hunner som når befruktningsdyktig alder; populasjonene i Norden er jo yttergrensen for arten). Forekomstene for arten blir derfor, som følge av tilbakegang for hevdet naturlig grasmark, i små, islolerte øyer i landskapet. Tidligere var alle delpopulasjonene mer eller mindre lenket sammen gjennom inn- og utvandring. De tilhørte det man kalle en metapopulasjon – om en habitatflekk mistet sin populasjon, så kunne den seinere igjen koloniseres. Dette er ikke tilfelle i dag. De resterende populasjonene av klapregresshoppe har i dag ikke kontakt med hverandre, og faren for gjengroing er også stor for de gjenværende. Dette viser behovet for en helhetstenking i hele landskapsbildet, om en ønsker å ta vare på denne arten.

Stær (Sturnus vulgaris)

Stær fremmes tydelig av at det finnes permanente beitemarker innen dens revir. Arten er fremdeles svært vanlig, men med en avtagende tendens. Stæren er avhengig av at det finnes mye mat ikke langt fra reiret. Den mater sine unger først og fremst med meitemark, sommerfugllarver (som ulike grasfly) og stankelbeinlarver. De fete larvene av stankelbein har en ettårig utvikling, der larvene overvintrer i jorda som knapt halvvoksen. De når sin fulle utvikling først under forsommeren påfølgende år, og derfor kan de ikke forynge seg på voller om gressmatta brytes. Larvene er utstyrt med kraftige kjever. De artene som lever i ulike beitemarker livnærer seg i stor utstrekning på røtter og rothalser på alle typer tuedannende gras, og har blitt sett på som betydelige skadegjørende. Grasfly er ett av våre vanligste nattfly, og ble ansett som skadedyr. Den er spesielt glad i sølvbunke, svingel- og rapparter, mens engfrøgras som timotei og engreverumpe visstnok ikke er like populært. Det ble derfor anbefalt å erstatte naturbeitemarker med fulldyrka beitevoller og å unngå flerårige kulturenger (voller). Tilgang på mat for stæren er derfor stor i hevdete naturbeitemarker, noe mindre i kultiverte (gjødslede) beitemarker (se ovenfor), lite i kulturenger med kort omløpstid og ytterst lite i kornåkrer. Stæren foretrekker derfor beitede permanente grasmarker framfor annen mark. Artens populasjonsnedgang kan derfor forklares med nedgang i velhevdete naturbeitemarker og beitevoller med lang omløpstid.

Samspillet planter – planteetere

Planteetere (herbivorer) har ofte en nøkkelrolle ved utformingen av plantelivet i naturen, noe som er svært tydelig i naturbeitemarker. Det finnes et fåtall av store og et mylder av små planteetere som lever av planter og plantedeler ovenfor markoverflata. Til og med plantedelene under markoverflata utsettes for en omfattende predasjon. Nede i jorda fins et uendelig antall rundormer (nematoder) og leddyr (arthropoder), som livnærer seg på levende og døde røtter, rhizom og rottråder. Dyrene som lever på rotsystemet kan konsumere like mye – eller mer – biomasse enn de beitende pattedyrene. De dyrene som lever nede i jorda kan derfor spille en stor rolle når det gjelder å regulere produksjonen og konkurranseforholdene over markoverflata. Muligens er mengden underjordiske herbivorer større i grasmarker under velbeitede forhold, enn under gjengroing.

I det følgende skal vi kun se på samspillet mellom plantene og de store tamme beitedyrene i naturbeitemarkene.

Beitetilpasning hos ulike dyreslag i naturbeitemark

De ulike dyreartenes beitevalg i en naturbeitemark bestemmes av tilgangen på ulike velsmakende planter. Noen plantearter beites begjærlig av et bestemt dyreslag, andre beites ikke i det hele tatt (eller ved et uhell), mens andre beites i mangel av noe bedre. Dette forholdet speiler et evolusjonært mønster, en samevolusjon mellom de store planteeterne, rovdyr og beiteplantene.

Forskjellene i fôrvalget hos storfe, sau, geiter og hester ble studert så tidlig som med Linné, og forskere etter han. Man fant da ut at geitene eter 91 % av alle planteslagene tilgjengelig, sauene 84 %, storfe 76 % og hestene 70 %. Geitene er derfor minst selektive og hestene mest selektive i sitt fôrvalg på planteartsnivå. Storfe, sau og geiter er drøvtyggere, som innebærer at fôret bearbeides av mikroorganismer i vomma og nettmagen, og at det støtes opp og tygges om på nytt. De mikrober som drøvtyggerne drar nytte av, bryter ned fôret til stoffer som vertdyret siden kan bryte ned ytterligere og utnytte i sin stoffomsetning. Forvokste beitemarker med høgt innhold av tungt nedbrytbare stoffer i plantene, passer dårlig for drøvtyggere, fordi dette fôret vil ligge lenge i vomma. Hester, som ikke er drøvtyggere, er betydelig bedre tilpasset lavkvalitetsfôr, f.eks. vegetasjon med et stort innslag av forvokst gras og fjorårets daugras, fordi hestene har en jevnere strøm av fôr gjennom sin mage-tarmkanal. Hestene har et større fôrinntak, men de har samtidig en lavere utnyttelsesgrad når det gjelder energiinnhold i fôret. Hos drøvtyggerne bidrar vommens mikroorganismer til å omdanne mer eller mindre giftige plantesubstanser til ikkegiftige, noe som er typisk for geiter. Hestene mangler denne egenskapen, noe som kan forklare hvorfor den unngår mange planter. Man må anta at ulike raser innenfor dyreslagene også beiter forskjellig. Man har også sett på de ulike beitedyrenes preferanser når det gjelder å beite på vedvekster, gras og urter.

Fra Urban Ekstam og Nils Forshed. Svenska naturbetesmarker – historia och ekologi. Naturvårdsverket 2000.

Storfe
Som diagrammet viser livnærer storfe seg for det meste av gras. Gjennomsnittet (middelverdien) for gras er 72 % av fôrinntaket og den normale variasjonen for grasets andel av dietten ligger mellom 47 og 97 %. For urter og vedvekster ligger gjennomsnittet på 15 og 13 % av det totale fôrinntaket.

Under en beitedag fordeler storfeenes beitning på tre perioder med to til tre timer. Under de forskjellige beiteplassene oppsøker dyreflokkene plantesamfunn som domineres av smaklige gras og halvgras som engkvein (Agrostis capillaris), enghavre (Avenula pratensis), engrapp (Poa pratensis), sølvbunke (Deschampsia cespitosa), krypkvein (Agrostis stolonifera) osv. Drøvtygginga skjer under en lang ettermiddagshvile og om natta.

Storfe er mer selektive i sitt fôrvalg enn geiter og sau, også fordi de ikke søker opp bestemte planter som de favoriserer. De holder seg til grasdominerte plantesamfunn, der de samler inn og rykker av vekstene med tunga. De kan også beite forholdsvis kortvokst vegetasjon ved at tennene i underkjeven presser opp plantene mot en muskelpute i overkjeven, og river av knippet med et rykk med hodet. Storfeets beiteteknikk innebærer at de er avhengige av at beiteplantene sitter fast og at de vokser tett. De har også liten mulighet for å velge bort lite smaklige planter og plantedeler. Den langsiktige effekten av dette blir da tydelig, siden beitetolerante og smaklige gress foretrekkes. Dermed forbedrer storfeet beitebetingelsene for seg selv. Blant gjengroingsartene som storfe ofte beiter mer enn andre dyreslag, kan nevnes kjempesøtgras (Glyceria maxima), hundegras (Dactylis glomerata), gulmaure (Galium verum) og skvallerkål (Aegopodium podagraria). Løvoppslag fra stubbeskudd av ask foretrekkes mer av storfe enn for de andre dyreslagene, men alle dyreslagene beiter mer løv utover sommeren, da usmaklige stoffer delvis forsvinner utover vekstsesongen.

Egenskaper hos beitetilpassede planter

Husdyrene og frøspredning

Beiting og strukturen i plantesamfunnene

Diskusjon rundt forvaltning av vår beitepåvirkede natur

Vern "naturens stavkirker":
Kampen mot gjengroingen – og tap av arter, kulturarv, historiske spor, produksjon og opplevelser!

Hvilken tidsperiode skal vi bevare?

Betydningen av hevdpåvirkning og dens historie

Hvilket biologisk mangfold?

NRK Viten 16.12.2016: Klimagassutslippet fra en pinnekjøttmiddag med tilbehør er over to ganger så høyt som fra et ribbemåltid.

Chris Veløy, NRK Viten, i e-post til Svenn Arne Lie 20. desember 2016: "Så langt har faktasjekken min endt med at det klimaavtrykk fra drøvtyggere lang overgår klimaavtrykk fra fôrproduksjon til kylling og svin." "Det er lett å tenke seg at naturlig beite er bedre enn unaturlig kraftfôr, men hvis du tenker at kyr- og sau-populasjonen er menneskeskapt og det gresset de spiser ville vært dekket av CO²-bindende skog, så snur bildet drastisk. Det viktige er summen av alle faktorer." "For oss i  NRK Viten handler en slik kort klimakalkulatorsak om matte og fysikk."

Lars Monsen 2014: "Tar den endeløse brekingen bort følelsen av urørt, vill natur?".

Relevante målsetninger ved bevaring av naturbeitemarker

Formålet med forvaltningen av norsk natur generelt – og verneområdene spesielt

For at diskusjonen omkring forvaltningen av våre natur- og kulturkvaliteter skal være fruktbar, må alltid formålet med forvaltningen være et helt sentralt begrep. Dette gjelder ikke minst i våre verneområder. Ulikt formål og forvaltning, gir forskjellig natur! De fleste arter vil derfor gå fram – eller tilbake – ved ulikt formål og forvaltning. Og ulik historisk bruk av naturen. Sammensetningen av arter og naturtyper vil alltid være et resultat av formålet med forvaltningen av naturen, og den historiske og teknologiske utnyttinga og høstinga av naturen til enhver tid. Og politiske og verdimessige vedtak. Naturen er ikke statisk!

Alt formelt statlig vern av norsk natur (og kulturminner/-miljø) må ha et klart formål. Dette formålet vil styre prinsippene for hvordan vi skal forvalte verneområdene. Formålet vil variere avhengig av hva vi ønsker å ta vare på og hva vi på sikt vil oppnå med vernet.

Vi pleier grovt sett å skille mellom to ulike hovedformål (som i noen tilfeller kan kombineres):

1. Forvaltning av natur i naturtilstand
2. Forvaltning av kulturbetinget (hevdpåvirka) natur, der forvaltningsmotivet er en bestemt kulturtilstand, f.eks. ei historisk slåttemyr, eller et helhetlig kulturhistorisk landskap som Maridalen

Forvaltning av biologisk (og kulturelt mangfold) forutsetter derfor ikke bare forvaltning av såkalt uberørt natur, men også forvaltning av kulturpåvirka natur (og kulturminner/-miljø), samt kunnskaper om hvordan vi skal forvalte disse to typene av natur.

De viktigste vernekriteriene for opprettelse av verneområder bør være representativitet og interessante/spesielle økosystemer, der målsettingen er å ta vare på et utvalg av naturtyper langs variasjonsbreddene fra sør til nord i landet, fra øst mot vest og ulik høyde over havet.

Vern etter naturmangfoldloven skal være strengt, og ha et klart formål. Dette skal være et faglig basert vern – bygd på vitenskapelige prinsipper – og styrt etter strenge kriterier og prioriteringer. Å opprette verneområder er i prinsippet å ta arealer ut av produksjon og disse områdene må derfor være juvelene i norsk natur.

I forbindelse med vernevedtaket er det helt avgjørende at det blir tatt stilling til, gjennom en forvaltningsplan, bestemt av formålet med vernet, om det er behov for nødvendig restaurering av verneområdet og årlig løpende skjøtsel. Dessuten er det viktig å informere om vernekvalitetene og gjennomføre forskning for å dokumentere vernearbeidet. Derfor skal vi ikke verne mer enn vi klarer å ta hånd om.

Et fragmentarisk natursyn – i motsetning til et økologisk helhetlig perspektiv, eller et kulturøkologisk helhetssyn – forankret i kulturhistoria – der menneskelig påvirkning er tydelig og ønskelig

Samtidig bør en også advare mot det man kan kalle et fragmentarisk natursyn.

Et fragmentarisk natursyn er kjennetegnet av:

1. I stedet for å se på helheten i naturforvaltningen – der man tar hensyn til alle forhold som kan ha betydning for å forstå hvordan og hvorfor et system er slik det er – så tar man kun utgangspunkt i en såkalt rødlista eller sjelden art
2. At man ser på arten uten å sette den inn i en større helhetlig økologisk sammenheng generelt – eller uten en kulturhistorisk forankring spesielt, der menneskelig påvirkning er, eller har vært, tydelig og ønskelig
3. At man ser på populasjoner og dyre- og plantesamfunn uten å gå inn på at de har en historie

Vi kan grovt sett skille mellom to ulike utgangspunkter for å forstå og forvalte natur som er sterkt preget av (og der det er ønskelig med) menneskelig påvirkning; såkalt hevdpåvirka eller kulturpåvirka natur (samme prinsipielle tankegangen gjelder selvfølgelig også der formålet er mest mulig fravær av menneskelig påvirkning):

1. At man kun tar utgangspunkt i artene, og særlig de rødlistede, men også de svartlistede, eller arter som blir oppfattet som uønskede (fragmentarisk natursyn)
2. At man også tar utgangspunkt i kulturhistoria; at man ser på hevdhistoria, og formålet med hevden, til det aktuelle området (et helhetlig kulturøkologisk natursyn)

En variant av den første tilnærmingen er at naturkvalitetene alltid er på tross av menneskelig påvirkning, og ikke et resultat av samspillet mellom menneske og natur.

---

Les også:
Sankefôr og markaslått, fra Ove Arbo Høeg.

Historisk utvikling fra natureng til fulldyrkede enger (kunsteng)

Vinterfôr

Februk og fôrsanking i gammel tid

Jordbrukslandskapets og kulturmarkenes utvikling

Næringsstoffhypotesen (svensk: näringsämneshypotesen)

Norges befolkningsutvikling Norges historie