Geologi

Av Nils Paulsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Maridalen utgjør geologisk en del av det såkalte Oslofeltet, som strekker seg fra Mjøsa i nord til Langesundsfjorden i syd. Dette område ble til for omkring 200 millioner år siden – i permtiden, som i den geologiske tidsregning utgjør den yngste periode av jordens oldtid.

Både her og andre steder langs vår fjellkjede foregikk det på denne tiden voldsomme bevegelser i jordskorpen, og det oppsto store bruddlinjer og forkastninger. Disse kan tydelig påvises i Oslofeltet som utgjør et innsunket område, med innsynkninger på opptil l000–2000 m, som ved Oslofjordens østside. Antagelig som en følge av disse bevegelser, presset smeltemasser fra jordens indre seg frem langs de tallrike forkastningsspalter, og fylte de hulrom som hadde dannet seg. En del av smeltemassene trengte seg også opp til overflaten og dannet vulkaner. Herfra fløt det så strømmer av lava utover de eldre bergarter, som for en stor del besto av kalksteiner og leirskifre fra kambrium og silur.

Bergarter fra denne permiske erupsjonsserie danner den nåværende fjellgrunnen i Maridalen, hvor de vesentlig består av rødlige kvartssyenitter eller såkalte nordmarkitter. De kan inndeles i flere typer etter deres innhold av karakteristiske mineraler og mineralenes krystallisasjon. For øvrig er det i området nord for Solemskogen et parti med en granitt-type som kalles ekeritt, og blant annet atskiller seg fra nordmarkittene ved et større kvartsinnhold, og på østsiden av Fagervannsåsen en del felsittporfyr, som er en finkornet bergart av syenittisk sammensetning, med innsprengninger av større feltspatkrystaller.

Etter denne vulkanske periode fulgte et uendelig langt tidsrom da Oslo-området antagelig hele tiden lå over havets overflate, og fjellgrunnen ble utsatt for forvitringens og denudasjonens nedbrytende krefter. Langs svakhetslinjer og sprekker dannet det seg furer og dalsøkk i landskapet, og i løpet av millioner av år ble den første dannelse av Maridalen også til på denne måte.

Sin endelige utforming fikk dalen under istiden, da kolossale ismasser dekket hele Skandinavia, og nådde et godt stykke ned på kontinentet. Isen førte med seg store mengder leire, sand, grus og sten, og utvidet de dalsenkninger som tidligere var dannet. Da så isen trakk seg tilbake etter den siste istid, antagelig for bare 10 000–12 000 år siden, lå det igjen store mengder løsmateriale, og der hvor den under sin tilbaketrekning gjorde kortere eller lengere opphold, på grunn av varierende klimatiske forhold, hopet løsmaterialene seg opp og dannet de såkalte morenerygger eller ra. Slike endemorener kan en finne flere steder, og blant annet er det en som strekker seg fra sydenden av Bogstadvannet, forbi Sognsvann, Maridalsvannet, Grefsen og Linderud, og har demmet opp de vannene som er nevnt.

Under denne såkalte ra-tiden lå landet adskillig lavere enn nå, og Maridalen lå på denne tiden under havets overflate. Ved Skar er det således funnet rester av sjødyr, som viser at den marine grense nådde helt opp i 214 m over nåværende havnivå.

Et annet minne fra istiden er de jettegrytene en finner mellom Hauger og Dausjøen. I likhet med andre jettegryter i Oslo-området, er også disse dannet av breelver, idet kraftige strømhvirvler har satt steiner i roterende bevegelse, og på den måten slipt gryter i fjellet. Slike gryter blir videre og dypere etter hvert, og den største vi finner i Maridalen er minst et par meter dyp.

Da isen etter hvert hadde trukket seg tilbake, hevet landet seg langsomt, og det er påvist at det fortsatt stiger. Således er stigningen i Oslo-området ca. 30–40 cm i løpet av de siste hundre år.

Slik steg da også Maridalen etter hvert over havets nivå, og som klimaet ble mildere, kom også den første gryende vegetasjon. Først innvandret de arktiske planter og hardføre løvtrær, så furu, og under den postglaciale varmeperiode til og med eik. I dag er klimaet for kaldt til at eika trives, men istidens avsetninger av sand og leire danner likevel grunnlaget for en frodig vegetasjon, og et levedyktig jordbruk.