maridalensvenner.no

Hjem > Jordbrukspolitikk >  Banebrytende
Glomdalen 7. april 2014

Banebrytende

Av Svenn Arne Lie

"Dette er en solid og framtidsretta avtale", kunne landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum meddele etter jordbruksoppgjøret i fjor vår. Seieren var et faktum. Faglagene og staten hadde forhandlet seg fram til en avtale som skulle gi økte inntekter på 31 000 kroner per årsverk i jordbruket. Det ble videre påstått at denne økningen var 12 000 kroner mer enn lønnsøkningen for andre grupper.  Bondelagsleder Nils Bjørke mente at avtalen var banebrytende. Alle partene i Jordbruksforhandlingsinstituttet var fornøyde.

Men det må være noe som ikke fortelles. Bøndenes ledere inngår avtaler med byråkratene i Landbruksdepartementet som formidles som inntektsvekst for gjennomsnittet i jordbruket. I tillegg kommer lovord om hvordan de inngåtte avtalene sikrer produksjon på norske arealer, sjølforsyning, bosetting, næringsutvikling, kulturlandskap og mye mer.

Samtidig ser virkeligheten helt annerledes ut. Gjennomsnittelig arbeidsinntekt per årsverk i jordbruket har reelt sett stått stille på 180 000 kroner siden begynnelsen av 1980-tallet. Avstanden mellom bondeinntekt og gjennomsnittslønn bare øker. Norske jordbruksarealer stuper og importen av kraftfôr øker dramatisk. Sjølforsyningen svekkes. Hvorfor er resultatet av Jordbruksavtalene en helt annen matproduksjon enn det avtalepartene formidler? Hva skjer i forhandlingssystemet med "bondens rammevilkår”?

Det er mange forutsetninger som ligger til grunn for jordbruksforhandlingene. Inntektsveksten som forhandles fram i jordbruksforhandlingene, tilfaller enkelt fortalt de bøndene som oppfyller forutsetningene som legges til grunn. Bak det som ofte framstilles som teknikaliteter, ligger det politiske veivalg (forutsetninger) i forhandlingssystemet som får store konsekvenser for måten maten vår produseres på.

Jordbruksavtalen gjelder for 18 måneder (01.07.2013–31.12.2014) – ikke ett år. I den framforhandla avtalen er 11 000 kroner økte målpriser med effekt fra 01.07–31.12 2013.  Dette betyr at av den framforhandla avtalen på 31 000 kroner per årsverk, så gjelder 20 000 kroner per årsverk i 2014. I avtalen forutsettes det at sektoren totalt sett skal redusere sitt arbeidsforbruk med 4 prosent, fra 45 500 årsverk i 2013 til 43 700 årsverk i 2014.

Uten denne reduksjonen forsvinner effektiviseringsgevinsten i det framforhandla resultatet. På årsverksnivå utgjør denne effektiviseringen gjennom redusert arbeidsforbruk, 10 800 kroner. Den neste forutsetningen er volumvekst. Hvis årsverksbonden ikke øker produksjonsvolumet med 0,75 prosent, oppfylles ikke forutsetningen for økte i inntektsmuligheter på 3 770 kroner. Forutsetningen om inntektseffekt av jordbruksfradraget, som også inngår i den framforhandla avtalen, innebærer 2 650 kroner per årsverk.

Hvis en bonde i 2014 ikke reduserer arbeidsforbruket og ikke øker produksjonsvolumet, sammenligna med 2013, ei heller oppnår skattemessig inntektseffekt av jordbruksfradraget, vil den framforhandla veksten i inntektsmuligheter i 2014 tilsvare 2 800 kroner per årsverk i vederlag til arbeid og egenkapital. Ikke 31 000 kroner.

Justert for inflasjon vil denne summen i praksis innebære et realinntektsfall i bondens inntekt. Hvis du gjør omtrent det samme i 2014 som du gjorde i 2013, altså bruker samme antallet arbeidstimer på samme produksjonsvolum, så får du trolig ikke inntektsvekst. Økt volum med færre bønder er et prioritert mål i dagens Jordbruksavtalesystem. Den framforhandla inntektsveksten i Jordbruksavtalen, gjelder de få bøndene som responder med økt arbeidsproduktivitet og økt volum. Det beinharde faktum er dette: De aller fleste bøndene vil ikke kunne oppfylle disse forutsetningene. Faglagene inngår avtaler med forutsetninger som innebærer at inntektsavstanden til andre grupper i samfunnet vil øke for størsteparten av medlemmene.

Forutsetningene endrer måten maten produseres. For å oppfylle forutsetningene for vekst i inntektsmuligheter, endres matproduksjonen, slik at den foregår på stadig mer areal i utlandet (importert kraftfôr) og mindre på norske arealer. Dette er den produksjonsmåten som mest effektivt reduserer arbeidsforbruket, øker volumet og øker arbeidsinntekt. I tillegg til lave kraftfôrpriser og statlige investeringer til store fjøs, tilrettelegger forutsetingene i Jordbruksforhandlingene for at norsk matproduksjon løsrives fra ressursgrunnlaget. Dette svekker matvaresikkerheten for hvert år, og samfunnsmålene med matproduksjonen og jordbrukspolitikken blir vanskeligere å nå. Hvis man ikke ønsker denne utviklingen, bør forutsetningene i Jordbruksavtalen endres.


dot