maridalensvenner.no

Hjem > Vandringer > Dikt >  Øyungskongen ...

Øyungskongen ...

Av Helge Haakenstad

Den gamle furu er tørr og grå,
ved smalet mot øst den står ...
Grenene mot himm'len spriker,
værbitt av alder og år ...
  Ennå ... trassig den kjemper imot.
  Øksehugg dype har såret dens fot ...
  Snart faller den til marken ...

En gang du var så frodig og grønn,
din krone, den vaiet i vind ...
Alltid du stod der fast og trygg,
til glede for kropp og sinn ...
  Under din krone mange fant ly,
  nær ildens skjær ved morgenens gry ...,
  når skogen våknet til liv ...

Du har sett vårene komme og gå,
hørt orrhanen buldre på ny ...
Du har sett isen løsne fra land
og solens stråler gjennom sky ...
    Du har sett tømmer i lenser og drag,
    hørt fløternes rop fra lag til lag ...
    i båtene der ute ved øya ...

Når vinteren kom med kulde og sno,
en veiviser på odden du var ...
Turfolk så deg, og da de forstod:
"Snart er vi nede ved Skar" ...
  Du har sett folk til fots ..., på ski ...,
  den ensomme vandrer i grantung li ...,
  mens snøen dalte så stille ...

Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 1998


dot