maridalensvenner.no

Hjem > Om Maridalens Venner > Årsmelding >  Årsmelding Maridalens Venner 1973

Årsmelding Maridalens Venner 1973

1.      Styret har bestått av Rolf Rasch-Engh, formann, Birger Ledang, nestformann, Oskar Jahnsen, kasserer, Berit Wolff, sekretær og Olaf Gulbrandsen, styremedlem. Varamenn har vært Thor Knudsen og Per-Erik Bjørklund. Som revisorer har fungert Jørgen Sundby og Henrik Laurvik.
Det har vært holdt 15 styremøter.
Fra styret har det blitt sendt ut 2 rundskriv og årsskriftet «Maridalen `72» til samtlige medlemmer.
Foreningen har i dag ca. 470 medlemmer. I perioden 72/73 er 15 medlemmer strøket fordi de ikke har betalt kontingenten.
2.      Maridalens Venners generalforsamling 1972 ble holdt tirsdag 30. mai kl. 19.00 på Maridalen skole. Foreningen kunne glede seg over et meget godt frammøte; noe som vi tok som et bevis på den interesse det er for bevaring av dalen og det arbeidet Maridalens Venner utfører.
På valg var fra styret Thor Knudsen, Turid Bjørklund, Trond Herland og varamann Sverre Gran. Følgende ble foreslått som nye medlemmer til det styret som har fungert i inneværende periode: Berit Wolff, Olaf Gulbrandsen, Birger Ledang og Oskar Jahnsen. Som nye varamenn var foreslått Per-Erik Bjørklund og Thor Knudsen, og som revisorer Henrik Laurvik og Jørgen Sundby. Samtlige ble enstemmig valgt.
Etter møtet var ordet fritt, og vi fikk en rik og interessant samtale om Maridalen og dalens spesielle forhold.
3.      Mens Maridalens Venner i forrige periode stabiliserte seg og begynte så smått å markere seg, kan vi denne perioden være klar over at vi har vunnet gehør for våre synspunkter og fått våre meninger til å bære utad. Til tross for at det har skjedd en svært beklagelig ting med Maridalen, nemlig rivingen av låven, eller utslettelsen av tunet på Nedre Kirkeby, representerer vi likevel en makt- og opinionsfaktor som våre myndigheter må regne med ved behandlingen av ulike prosjekter i Maridalen. Sammen med det nye bydelsutvalget for «Utkantbydelen», bydel nr. 40, som vi allerede har god kontakt med, skal vi makte å få Maridalen til å forbli det vi ønsker at dalen skal være!
4.      Maridalens Venner (sammen med Maridalen skole), utga i januar 1972 boken «Kom til den fagre Maridal». Til jul 1972 forelå årsskriftet «Maridalen `72». Meningen med skriftet er at det skal bli en årviss foreteelse. Faren med alle årsskrift er at de etter en tid går inn p.g.a. mangel på stoff. Dette tror vi ikke kommer til å skje med vårt årsskrift. Allerede til første nummer viste det seg at vi har nok stoff til flere nye hefter. Og vi kan legge til at det alltid skjer noe med Maridalen. Kanskje det er det som gjør det så fasinerende å arbeide med disse problemene?
Om heftet «Maridalen `72» skrev en av Oslo-avisene: «Egentlig er det helt fantastisk at man klarer å få til en «årbok» for et enkelt strøk av byen»… Som mange vil erindre utga «Vennene» i fjor også en liten bok om dalen «sin», en nydelig og meget informativ trykksak om de sider ved dalen som gjør den så verdifull å ha som storby-nabo.»
Vi regner med at neste årsskrift, «Maridalen `73», vil foreligge i løpet av høsten 1973.
5.      Av andre ting å glede seg over er at en av husmannsstuene i disse dager er blitt satt i stand. Det er stua på Nordre Låkeberget, som nå med kommunale midler er gjort beboelig. Den er avertert til leie internt i Oslo kommune for en skogsarbeider med virke i Maridalen.
Den opprinnelige kontrakt på Vårnhus ble sagt opp i inneværende periode. Vårnhus sto da i fare for å bli rasert, da stua står på rivingsplanen. Heldigvis er Vårnhus nå på ny bebodd av skogvesenets folk, men Helserådet har likevel nylig forlangt stedet revet. Rivingen må imidlertid godkjennes av Formannskapet.
6.      Maridalens Venner tok i forrige periode også opp til vurdering den ordning som sier at kun ansatte i skogbruket, jordbruket og vannverket, som har sitt daglige virke i nedslagsfeltene, har rett til å bo på kommunens plasser i Maridalen. Vi mener fortsatt at denne ordningen er svært uheldig og stenger ute mange andre yrkesgrupper innen Oslo kommune som har vanskeligheter med å skaffe seg bolig. De nevnte etaters folk har ofte liten lyst til å bo på de plassene de kan få i Maridalen.
Vi i Maridalens Venner vil fortsette med å arbeide for å myke opp gjeldende kommunale boligordning i Maridalen.
7.      Det gode samarbeidet med aktivitetsgruppen som Oslo-avdelingen av Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring satte ned og som har Maridalen og Sørkedalen som sitt arbeidsområde, har holdt fram. Og det er all grunn til å fortsette dette samarbeidet, da denne gruppen skal arbeide med de samme områder som bydelsutvalget for «Utkant-bydelen». Formannen har representert Maridalens Venner på møtene til denne aktivitetsgruppen.
8.      Maridalens Venner har også vært i kontakt med Norsk Institutt for Vannforskning. Instituttet uttaler bl.a. i brev til oss: «…Instituttet utførte i 1959 en årelang grundig undersøkelse, som resulterte i en rapport til Oslo kommune av januar 1961… Undersøkelsene viste at Maridalsvannet var en meget velegnet drikkevannskilde for en stor by, og at det var grunn til å legge vekt på tiltak som ville verne om vannets kvalitet for framtiden. Senere har vi utført et beskjedent undersøkelsesprogram hvert år, som til nå har vist at Maridalsvannets kvalitet er omtrent den samme. Det er et meget stort aktivum for en by av Oslos størrelse å ha denne utmerkede drikkevannskilde liggende så nær inntil forsyningsområdet. De utredninger som vårt institutt på annen måte har vært involvert i om framtidig vannforsyning til hele Oslo-regionen, viser også at det på lang sikt er økonomisk fordelaktig og kvalitetsmessig tilfredsstillende å bygge på fortsatt bruk av Maridalsvannet som vannkilde.»
I løpet av de siste 12—14 årene er altså Maridalsvannet verken blitt verre eller bedre. Kontroller av vannet har vist at det i fysisk/kjemisk sammenheng er av samme kvalitet i dag som i 1959. Dette skulle bety at riving av hus i dalen har lite eller intet å si for forurensingen av Maridalsvannet.
9.      Vi har også i denne perioden kunnet glede oss over meget god oppslutning om de kulturhistoriske vandringene i Maridalen. Det har vært avviklet 6 turer i 1972, 3 om våren og de samme 3 om høsten, og i alt ca. 200 personer har deltatt. Jahn Børe og Oskar Jahnsen har på en glimrende måte for Maridalens Venner ledet disse omvisningene, som vil bli arrangert også i 1973.
10. Som en hilsen til medlemmene skrev formannen i «Maridalen `72»:
«Vi hadde håpet at presset mot Maridalen som storbyen representerer, hadde blitt noe redusert i og med forståelsen av kulturlandskapet og kulturmiljøet som menneskelig trivselsfaktor har øket. Så er dessverre ikke tilfelle. Etter vår mening har politikerne ikke «oppdaget» Maridalen. Det som har skjedd med dalens sentrale punkt er etter vår mening neglisjering av folks ønsker og vilje. Folkemeningen om Maridalen er ikke den samme som hevdes av sentrale bestemmende kommunale organer. Kanskje et brudd i nærdemokratiet?
Som et ingenmannsland, med ruiner stikkende opp lik en rest etter stridende gang, ligger Nedre Kirkeby der. Låven er revet. En meningsløs handling som har ødelagt miljøet på dalens eldste gard — kommunal vandalisme?»
I gjentatte skriv og henvendelser til kommunen og pressen, viste vi til at alle rivingsplaner, enten de gjaldt Nedre Kirkeby eller andre steder i Maridalen, inntil videre burde skrinlegges til de truede anlegg er registrert og vurdert på antikvarisk og miljømessig verdigrunnlag. Senere eventuelle rivingsplaner må da ta hensyn til dette materialet.
Vi kontaktet fagfolk som kom med prisoverslag over hva det ville komme på å sette låven i stand igjen. Det interessante var at alle fastslo at låven var verneverdig.
Vi kom med forslag om bruk av låven etter at vi hadde vært i kontakt med Pedagogisk Senter i Oslo-skolen og Museenes Skoletjeneste, Universitetet i Oslo. Som senter for feltarbeid i Maridalsområdet egnet låven seg fortreffelig. Vi foreslo også at låven kunne innredes til et bygdemuseum. Endelig påpekte vi at det var nærmest nødvendig å ha låven stående for å få realisert planene om et middelalderspill i og omkring kirkeruinen.
Vi var villige til å støtte økonomisk en restaurering av låven så langt vi formådde og evnet. Vi tilbød oss også å være med på å skaffe de nødvendige økonomiske midler til veie. Det bitre var imidlertid at enkelte innen Oslo kommune tydeligvis måtte ha låven revet.
11. Det er også her på sin plass å nevne den avisdebatt som formannen har ført p.g.a. uttalelser fra kommunalråd Roar Wik om vurdering av Maridalen og Sørkedalen til boligformål. Vi kan overhodet ikke godta noen plan som vil rasere Maridalen — alle forslag om rasering vil bli bekjempet med alle de midler vi har. Maridalen er et kulturlandskap. Området er påvirket av menneskelig virksomhet. Landskapet kan vise en veldig bredde i areal, i ytringsformer og i tidsepoker. Det er derfor grunn til å verne alle sider av kulturlandskapet. Det blir for Maridalens vedkommende et enten eller — kortsiktig kommunal politikk eller vilje til bevaring.
12. Det som nå står igjen i Maridalen er derfor blitt så mye mer verdifullt. Alle anslag mot miljøet i dalen må nødvendigvis føre til et fast vern. Et skjerpet vakthold er det eneste som heretter kan bevare Maridalens nåværende kulturmiljø for oss selv og våre etterkommere.
Rolf Rasch-Engh

dot