Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturminner > Oversikt >  Trekullbrenning

Trekullbrenning

Av Helge Haakenstad

En aktivitet som sterkt påvirket skogen, var gruve- og jernverksdriften i området. Alt fra 1500-tallet var det jernhytter ved Brekke. Masovnene ved Bærums Verk, Hakadal Verk og Hammeren ved Skjærsjøelva trengte store mengder trekull utover på 1700–1800-tallet. På 1700-tallet var Maridalen også inkludert i cirkumferensen til det Godthalfske Kopperverk ved Alunsjøen. Nedenfor dammen på Alunsjøen lå det den gang et smelteverk. Det var også gruvedrift ved Sognsvann og Gaustad i perioder etter 1500-tallet som trolig også berørte Maridalens skoger.

Trekull ble brent i kullmiler ofte langt inne på skogene. Stedsnavnet Bonna ved Bjørnsjøen kommer av milebrenning der inne. På 1700–1800-tallet ble det brent kullmiler mange steder i Maridalen for å forsyne Stangjernshammeren. Dette skjedde både på Skjerven gårds grunn og lenger østover i dalen. I dag kan vi finne tydelige og fine spor etter to kullmiler mellom Sander gård og Sandermosveien.

Lokalbefolkningen ble mye engasjert med kjøring av trevirke, trekull og malm. Kullbrennerne med sine kullknekter drev for egen regning. Ved Stangjernshammeren gikk det hvert år med 3000 lester kull.

Trekullbrenningen preget store deler av Marka til siste halvdel av 1800-tallet. Trekull ble brent på stedet i store deler av Marka. Etter at Ankerveien og Greveveien ble bygd ferdig omkring 1800 ble kullmilene flyttet nærmere disse veianleggene og Maridalen. Ved brenningen kunne all slags virke brukes, men Peder Anker ga beskjed om at "frisk skog" ikke skulle brukes til milene. Trolig medførte trekullbrenning langt større inngrep i skogene enn hogsten av sagtømmer. Omkring 1850–60 var mye av skogen rundt Hakadal Verk uthogd. Det virker rimelig at skogen også var uthogd i Maridalen, i hvert fall rundt Stangjernshammeren (1793–1874). Det ble utført en slags flatehogst. Dette er også kjent fra f.eks. skogsbygda Vegårdshei på Sørlandet. Her drev en kullbrenning for Nes Jernverk helt til ca. 1900, og mange kritiserte hogstene som de oppfattet som rovhogst.

En ny periode kom for Maridalsskogene da trekullbrenningen tok slutt. I Maridalen ble Stangjernshammeren nedlagt i 1874. På denne tiden fikk jernverkene store problemer. Steinkull utkonkurrerte trekull.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349