Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Markafolk
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Historier fra Maridalen >  Spis Syltetøi og bli Feit!
Brev fra en bestefar for femti år siden

Spis Syltetøi og bli Feit!

Av Dag Løkke, Tønsberg 2015

For femti år siden var det ikke så mye fokus på slanking. Da var det viktigere å spise godt for å bli stor og sterk. Noen bybarn ble til og med sendt på landet for å fetes opp like etter andre verdenskrig. På skolen hadde vi heimstadlære hvor vi blant annet lærte om sikringskost. Og da tegnet vi ost og melk og smør i arbeidsbøkene. Da var det ikke snakk om lettere produkter! Vi hørte aldri noe om fettprosent. Vi kjøpte helmelk på flaske med ekte fløte under aluminiumskorken. De av oss som fikk oppleve sommerferie på fjellet, kunne kjøpe melk i spann på nærmeste seter. Og den hadde kommet rett fra kua samme morgen. Osten var også av det feite slaget. Og smøret var ekte fjellsmør. I alle fall i læreboka. Selv om vi bare hadde margarin på bordet hjemme.

Vi som var unger på 1950-tallet sang både I Jesu navn går vi til bords og Kua mi, jeg takker deg.

Og så bælma vi i oss helmelka med det aller største velbehag. Når den bare var kald nok.

I butikkene var det to slags brød. Det var alminnelig brød som ble bakt av fint mel. Og så var det kneipp som var av det litt grovere slaget. Dessuten var det selvsagt loff. Den kunne vi få sirup på, bare vi ikke sa noe om det til tannlegen! Vi hadde forresten mange flere hull i tennene enn våre barn fikk på 1970- og 1980-tallet. Men da fikk de jo fluor, og de var kanskje flinkere med tannbørsten enn vi var.

Jeg har tatt vare på to brev som jeg fikk på 1960-tallet av mine besteforeldre. De bodde på østkanten i Oslo. Det ene brevet er fra vinteren 1960, da jeg fylte 13 år, og det andre fra sommeren 1966 da jeg var 19 og hadde sommerjobb som sjåfør i Aftenposten. Jeg fikk låne den lille leiligheten deres på Kampen mens de var på hytta i Valdres. De var da blitt pensjonister og var på fjellet hele sommeren.

I 1960 var det fortsatt venteliste på å få telefon, i alle fall i min hjembygd Nittedal. Så mine besteforeldre kunne ikke ringe til oss for å høre hvordan det sto til med barn og barnebarn. Selv hadde de telefon, men det hjalp jo ikke så mye når deres sønn på 44 år – som altså var min far – ikke tenkte på å ringe til sine 70 år gamle foreldre i Oslo så ofte som de ønsket det. Han kunne ganske enkelt ringe fra jobben eller fra en telefonkiosk. Men en ung mann på 44 har ofte så mye annet i tankene.

Så da fikk de gamle heller appellere til barnebarnet.

Sender dig en liten hilsen og gratulerer dig med dagen, vi skulde haft lyst til at komme op på dagen din, men det er så rusket vær så vi får vente til det blir bedre ... Ja nu er du snart voksen kar, så du må være flink på skolen for nu gjeller det at ha en fin eksamen ... Så må du vere flink til at hjelpe mor og Far. Du var jo så flink til at hjelpe mig da du var her til at gå eren og handle alene så det var moro at se hvor flink du var ... Så må du hilse alle søsken og mor og Far. Det står bare bra til med os. Be Far ringe hit så vi får høre vordan det står til i Nittedal eller kanske du skriver til os.

Det var farfar som skrev. Det var ikke noe som lå for farmor. Jeg kan heller ikke huske at hun leste. Men hun dikterte ham kanskje. Farfar var opprinnelig utdannet som skomaker, men han ble ganske tidlig mekaniker ved jernbanen. Han abonnerte på Sværta. Det var det Morgenposten ble kalt. Den avisen finnes ikke lenger.

Jeg husker ham godt med pipa og avisen. Nesten alle menn røyka den gang. Og de gjorde det inne.

Hvorfor han skrev mor med liten m og Far med stor F, er umulig å vite. Om det var fordi den omtalte far var hans egen sønn, eller om det var fordi han selv var far, det vet jeg ikke. Det kan også ha vært fordi enhver far var familiens overhode, slik man tenkte den gang.

Men det kan også ha vært helt tilfeldig. Da min bestefar gikk på skolen, skrev man substantivene med stor forbokstav. Det ble endret i 1918. Slike endringer kunne jo skape usikkerhet om hva som nå var riktig å skrive.  

Det brevet som min farfar skrev til meg seks år senere, la han på kjøkkenbenken i leiligheten. Ordet rusle brukte de om mange ting i Råde i Østfold hvor han kom fra. Selv hadde han aldri sertifikat for bil. Så til og med det å kjøre bil handlet tydeligvis om å rusle. Ordet var vel nærmest synonymt med det å holde seg i aktivitet.

Min teknisk begavede farfar passet i alle fall på å gi meg detaljert instruks om behandling av stikkontakter og nøkler! Og så var både han og farmor fulle av omsorg for mitt ve og vel, blant annet i matveien.

Her er instruksen for sønnesønnen som skulle låne leiligheten noen sommeruker.

Ja nu har vi pakket og er reiseklare. Du får rusle og kjøre Aviser. Det som står på bordet er dit og Solo og Vørterøl står i skape. Husk på Pangsjon min i Juli, den kommer omkring 16. – og så var det mit i August om du er i Oslo så tag lappen og leg den i skuffen.

Så må du ha det så bra, du får kjøpe dig brød og melk, det ligger lit loff i Boksen som du får spise opp. Og så er du velkommen på fjellet. Stek dig Egg og spis godt. Eggene ligger i skapet, dem må du spise opp. Smør er det i skapet.

Ta kontakten til Ovnen ut når du har brukt den. Den fremste Plate er best og bruke, den varmer fort. Vi har tatt ut kontakten så du får stikke den in når du steker Egg. Så må du ha det rikti godt, så sees vi på Lehøvd.

Ta nøkelen til Kjeleren og set den på dine Nøkler så du slipper og gå opp med dem ver gang.

Lommetørkle som ligger på Bordet er dine.

Og så avsluttes brevet med en særdeles omsorgsfull oppfordring til den magre tenåringsgutt.

Spis Syltetøi og bli Feit!

Dette er nå ganske mange år – og faktisk også en del kilo – siden. Et halvt hundreår har gått.

Det at jeg skulle slippe å gå ekstra turer opp med nøklene, var fordi leiligheten til mine besteforeldre lå i fjerde etasje uten heis. Helt ned i kjelleren ble det fem etasjer. Selv bodde de slik i mye over et halvt hundre år! Og de hadde aldri noe bad. Vannklosettet delte de med to andre leiligheter, og det lå en halv etasje opp i trappa. De første årene hadde de helt sikkert gammeldags do nede i gården. De flyttet nemlig inn i denne bygården i Kjølberggata allerede i 1911. Det ble nesten seksti år på farfar som døde først, og litt over seksti år på farmor. De kom begge fra landsbygda i Østfold.

Det ande besteforeldreparet mitt startet sitt samliv i Maridalen. De bodde deretter i Kristiania en kort stund, nærmere bestemt på Vålerenga – som grenser til Kampen. Så flyttet de tilbake til Maridalen igjen, før de omsider havnet i Nittedal. De ønsket ikke å være bymennesker.

Det var jernbanen som skaffet arbeid til begge mine bestefedre da de kom til henholdsvis Maridalen og Kristiania rundt det forrige århundreskiftet. Den ene var svensk rallar som var med på byggingen av Nordbanen gjennom Nordmarka i årene før 1900, og forlengelsen av banen fra Grefsen og inn til Kristiania de neste to årene. Den andre – som altså kom fra Smålenene (Østfold) – ble mekaniker på jernbaneverkstedet nede på Loenga.

Jeg tror ingen av dem noen gang var opptatt av å slanke seg. Det var heller ikke mine bestemødre. De hadde alle mer enn nok med å skaffe og lage mat til familiene sine i en tid hvor det ikke var noen selvfølge at alle kunne spise seg mette hver dag. Den jobben tror jeg faktisk at de klarte ganske bra, selv om de heller aldri opplevde noen overflod.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349