Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
         
Historier fra Maridalen
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturhistorie > Markafolk >  Slekta fra Slåttebråtan
Fra årsskrift Maridalens Venner 1987

Slekta fra Slåttebråtan

Av Roald Andresen

Slåttebråtan var en husmannsplass under Sander gård. Den ble, i likhet med mange andre husmannsplasser, revet av Oslo kommune i begynnelsen av 1970-årene.

Slekten vår fra Maridalen levde i fattige kår. Vår bestefar ble født i 1841 og het Andreas. Faren het Ole og arbeidet på mølla i Nydalen. Moren tjente på Øgarden i Maridalen. Bestefar Andreas var med i det første konfirmantkullet i Vestre Aker kirke i 1855. Bestemor var også født i 1841 og het Mathea. Mathea og Andreas giftet seg i 1867. Den førstefødte var Ole, født i 1868, så Jacob i 1869, Karl i 1871, Albert i 1873 og Klara i 1876.

Bestemor ble syk og sengeliggende og fikk da en ung dame som hjelp i huset. Hun het Mari Larsdatter og ble gift med Andreas etter at Mathea døde. Mari kunne fortelle at Mathea, før hun døde, sto opp av sengen, gikk til en kommode og hentet fram en daler, som hun gav Mari med disse ordene: "Den skal du ha hvis du ikke går fra onga." Dette lovet Mari, og hun holdt løftet.

Andreas og Mari giftet seg og fikk to barn, Mathilde, født i 1879, og Ragnvald, født i 1881.

Min far Albert er nevnt i boka "Kom til den fagre Maridal", som utkom i 1972. På side 68 forteller Baltzer Vaggesten om skolelivet på Hønefoten. Baltzer begynte på skolen i 1884. Eldre elever måtte da hjelpe de yngre med å lære å lese. "De som stavet med meg", forteller Baltzer, "var Albert Slåttebråtan og Judith Haugen."

I forbindelse med skolen kan jeg også nevne en gang Ole, som da var 12 år, rakk handa i været og ba om å få si noe. "Vær så god, Ole," sa læreren. "I dag solgte vi den ene kua vår," sa Ole. "Vi fikk 60 kroner for 'a." Det var sikkert en stor dag for ungene. Albert fortalte fra skoletiden at det var pinlig sparsommelighet i hjemmet. Når de skulle gå til skolen, måtte de gå med skoene i handa nesten fram til skolen for å spare på skosålene. Alle guttene måtte tidlig være med på gårdsarbeid på Sander gård. Sammen med faren sin hadde de der faste arbeidsdager for å få låne hest og redskap med seg hjem for å bryte opp og dyrke sin egen jord. De hadde bare ei ku, én sau og én gris. Derfor kunne det ikke bli så mye melkedrikking. Guttene måtte gå den lange veien ned til Nydalen med melk til en forretning. Der fikk de kvittering med seg tilbake, som de senere kunne handle andre varer for.

Det var trange tider, men barna på Slåttebråten hadde også sine gode dager med bading og fisking i Maridalsvannet. Geitøya i Maridalsvannet var et yndet tilholdssted. Sankthansaften kom unge og eldre fra Nes, Øgarden, Sadner og alle husmannsplassene dit for å leke og danse.

Min far Albert fortalte en gang at Kong Oscar II kjørte med sitt følge gjennom Maridalen på vei over til Hakadals verk. Den gangen var det en grind nedenfor Sanderberget. Da var det dyrket mark med fri sikt fra Slåttebråtan til Sanderberget, og når de hørte hestetramp og larmende vogner, løp guttene ned for å åpne grinda. Denne gangen kom han Albert først. Han åpnet grinda og bukket dypt idet han fikk et pengestykke. Det var vel noe å skryte av på skolen dagen etter.

Bestefar Andreas døde i 1889. Barna var da begynt å bli store. Mari døde i 1928.

I 1893 kom det folk for å stikke ut traséen til jernbanen (Gjøvikbanen), som skulle gå forbi Slåttebråtan. En av karene i arbeidslaget spurte om de hadde en gutt på Slåttebråtan, som kunne være med som flisegutt. Jacob ble valgt.

Oppsynsmannen i arbeidslaget het Hans Astrup Lied. Han forelsket seg i Mathilde, datter til Andreas og Mari, som den gang var 14 år. De giftet seg i 1899 og fikk etter hvert åtte barn. Hans skaffet også Karl arbeide ved jernbanen. Karl kom senere til Notodden og ble brannformann. Han forble ungkar.

Jacob var ved jernbanen i mange år og arbeidet bl.a. på Bergensbanen, ved Hallingskeid. Han fikk senere ansvaret for veianlegget Årdal–Tyin, med de 54 svingene, og ble senere anleggsleder for Tinnosetbanen. Så arbeidet han i 54 år ved Oslo Sporveier. Noe av det siste han gjorde som banemester, var å delta i byggingen av Kjelsåsbanen, som ble ferdig i midten av trettiårene. Han giftet seg i 1901 med Emma Fjelstad. De fikk fire gutter.

Ole flyttet til Kjelsås i 1892 og giftet seg med Agnes Karoline Larsen, som var født i Stranda ved sørenden av Maridalsvannet. Han rodde over Maridalsvannet, på frierføtter fra Slåttebråtan. Han arbeidet på Mustad fabrikker i hele 49 år, fra 1892 . Ole var arbeidsom og flink til å spare. Han tegnet og bygde huset Sletta allerede i 1898. Dette huset ligger i Kjelsåsveien 107 og ser like fint ut i dag som den gang. Agnes og Ole fikk åtte barn, tre gutter og fem jenter. Huset ble bygd i tre etasjer, hvorav halvparten av første etasje ble brukt til kolonial, som døtrene drev helt fram til 1943. Ole døde i l945 og var da 77 år.

Klara giftet seg med skredder Gulbrandsen fra Stabekk i år 1900. De fikk én pike og to gutter. Det siste av barna, Ragnvald, døde dessverre under oppveksten.

Da Ole, Jacob og Albert flyttet til Kjelsås, kalte de seg Andresen. Men navnet Slåttebråtan hang ved dem nesten hele livet.

Min far, Albert, arbeidet med hester og drev egen vognmannsforretning. Han drev som vognmann i Kjelsås-, Grefsen-, Korsvoll- og Solemskogen-distriktet. Dessuten kjørte han folk til bryllup, hentet jordmor osv. Det fins vel knapt en hytte i Solemskogen som Albert Andresen den gang ikke fraktet materialer til. Ellers jobbet han bl.a. på Sognsvannsbanen.

Han giftet seg med Magda Lillojordet fra Lommedalen i 1908. De fikk åtte barn, først ei jente og deretter syv gutter. De fleste av oss gutta måtte lære seg å kjøre hest for å hjelpe far i arbeidet. Jeg glemmer aldri en tur; det var vel i 1930. Far hadde et oppdrag med å kjøre et flyttelass fra Kjelsås til Laskerud, som ligger mellom Movatn og Ørfiske. En 10-åring kunne vel ikke gjøre så mye nytte for seg, men én ting var viktig. Når vi kom til bratte motbakker med tunge lass, gjaldt det å ha en passende stein å legge bak bakhjulet når hesten ble sliten og måtte hvile. Det var mange bakker på den turen. Hvem husker ikke Merrasprenga, bakken før Sander gård? Den er utbedret senere. Der husker jeg vi måtte kjøre opp med halve lasset av gangen. Hele tiden løp jeg bak med steinen. Men heldigvis var det ikke bare motbakker. Vi kom fram til slutt. Det ble ofte mørke kvelder før vi var hjemme på Kjelsås igjen.

Best likte jeg å være med på å kjøre materialer fra Brekke Bruk til Kjelsås stasjon, hvor det sto jernbanevogner som ventet på last. Det kaltes kippkjøring. Hestetrafikken drev vi med helt til 1947. Deretter ble det lastebilen som overtok. Albert ble over 90 år og døde i 1964.

Gunnar Jensen, Myrerveien, Kjelsås, var skolekamerat av meg på Kjelsås skole. Han var en ivrig slektsgransker, og en dag tilbød han seg å granske min slekt fra Slåttebråtan. Dessverre døde han en tid senere, i 1979, men jeg fikk en avskrift fra en kirkebok som viser at slekta hørte hjemme i Maridalen allerede på 1700-tallet.

Aker Pr. gjeld
1780–1809
Kib 10 a
s 24 b

Sanner ej:

Barnedaab 1789 Mart. 22.

Thorer

For: Jakob Andreasen og
Birte Torersdr. fra Sanner Ej:

Fad: Annichen Nilsdr. (Var paa Næs i 1787)
Kari Jacobsdr.
Randi Torersdr.
Ingebrikt Jakobsen
Paul Olsen

Da jeg ved en senere anledning tok kontakt med Gunnar Jensens søstre for å få flere opplysninger, beklaget de at Gunnars papirer var blitt brent. Ved undersøkelser i Riksarkivet i januar 1987 viste det seg at opplysninger om Maridalen er falt ut omkring 1820.

Overlærer Ingvald Hindbjørgmo, som var med og forfattet boka "Kom til den fagre Maridal", var innom butikken hos meg en gang i 1980. Han fortalte den gang om ulvegraver ved Slåttebråtan. Den som visste om dette, var Kristian Bakken på gården Bakken ved Dausjøelva. Kristian, som var født i 1900, hadde sett disse gravene sammen med sin far i 1905. Vi dro dit opp, men da var ulvegravene fylt igjen. Vi så tydelig markert forsenkning på ca. 30 cm i bakken den gang. Senere, i 1985, hadde dessverre skogsmaskiner kjørt rundt i terrenget, så selv Kristian fant dem ikke igjen.

I 1984 ble noen etterkommere etter familien Slåttebråtan enige om å samles på gamle tufter. Vi var ca. 30 stykker. Det var såpass interesse at vi i 1986 valgte et styre som skulle arrangere en Slåttebråtan-dag. Vi fikk leid Maridalen kapell søndag 22. juni samme år, bl.a. for å sikre oss tak over hodet i tilfelle dårlig vær. Dén frykten var ubegrunnet. Over 80 stykker møtte fram på kirkebakken, og vi fikk en fin dag med alvor og moro i skjønn forening. Da vi hadde med tre hester, ble det liv for store og små. De fleste av oss besøkte Slåttebråtan. Dette besøket markerte avslutningen på en hyggelig dag.

Det er i dag ca. 200 etterkommere av familien Slåttebråtan.

Kilder
Ragnhild Lied
Ingeborg Holt
Guttorm Andresen


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349