Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  Skogene
Fra "En jegers erindringer" av Bernhard Herre, 1849

Skogene

På flere steder omkring Christiania skal man ha ondt ved med bestemthet å avgjøre hvor det dyrkede land opphører og hvor den ville skog begynner. Den egentlige oppdyrkede bygd blander sine grønne enger og gule akre med tilstøtende skogpartier, og i sådanne halvskoger treffer man igjen avsondrede smågårder, inntil man uten selv å vite hvordan, er kommet inn i de mektige skog- og fjellstrøk, hvis karakter man vel tydeligst kan forestille seg, når man ser de smukke, bølgeformige Bærum- og Askeråser. Herfra begynner disse skoger, der strekker seg gjennem Lier, Bærum, Ringerike ned igjen til Sørkedalen, Hakedalen og Hadeland og over til Sigdal og Krødsherred.

Denne ubestemte grense mellem skog og bygd er især påfallende i vestre Bærum. Bygden trenger seg mellem Kolsås og Verksåsen på den ene side og Askeråsene på den annen side, i en spiss vinkel opp til Finskogen, der tilhører Bærum. Gården Vøien er likesom hjertet i denne – jeg hadde nær sagt – hodeløse bygd. Den siste egentlige gård i denne trakt er Isi, men herfra og en mils vei i omkrets vrimler der av små skogplasser. Litt nedenfor Vøienseteren, der er å betrakte som vinkelens toppunkt, har man en vid utsikt, der om dagen, når solen kaster sitt fulle strålelys over landskapet, er for rik og avvekslende til emne for et maleri og nesten trettende for øyet; men en kveldstund, når månen har hevet seg opp over det fjerne Egeberg og gyder sine sølvstråler over de slumrende partier, da er det deilig å dvele her. De mørke åser tar trofast, men dog så blidt det lavere landskap i sine armer og dekker med sine lange, usikre skygger de mindre smukke og altfor regelmessige gårder, der ligger under åsene. De partier, hvorover månen nu breder sitt gjøglende lysteppe, er derimot vel skikket til å motta denne eventyrlige klarhet. Grunnenes vekslende karakter i høyder, flater og bukter frembyr skjønne overganger av det milde lys og den dype skygge. Her sortner nåleskogen og hist faller skinnet på grupper av store løvtrær. Sandvikselven, der langt herfra, ovenfor Syd- og Nyseteren, har sine kilder, strømmer gjennem landskapet og man ser strålebruddet i de hurtige elvbølger. Men den ro, der således hviler over dette felt, er dog ikke å ligne ved de tette skogers hemmelighetsfulle og trygge stillhet; det er som om disse duftige, månelyse egnes naturånd hvisket til meg at freden er kortvarig, og at morgenrøden hever trylleriet. Da har landskapet tapt sin stille prakt, og da er denne taushet byttet med travelhet og vindskibelighet. I solbelysningen viser dette utstrakte felt seg så broget og utstykket, at man snarere ledes til å utvelge seg et enkelt punkt for betraktningen enn til å dvele ved overskuelsen av det hele. Skogene, der sees fra denne høyde, danner for en stor del usammenhengende strøk og flekker, mellem hvilke de storaktige hvite proprietær-hus med røde teglstenstak, på en meget forstyrrende måte, gjør seg gjeldende; ti den mørke nåleskog beholder i enhver omgivelse noget av sin alvorlige villhet, der kun slett stemmer med en overfladisk kulturs puss og pyntelighet, mens løvtrærnes smidigere natur og husvante vekst forstår å finne seg i alt. – Jeg hvilte engang på en klar sommermorgen under Vøienseterens største hengebirk. Egnens ypperste fuglejeger, den gamle Thorbjørn Bestum, satt hos meg og pekte ut i landskapet på en ny rydning, hvor enkelte avkvistede graner ennu raget i været. Der tømredes allerede på de øverste omfar av et stort våningshus og der steg røk opp av et par løst oppsatte breddehytter i skogbrynet. «Der skal vel bli gjevt nu,» sa Thorbjørn, «og byaktig stell i alle måter; men bedre og likere var det da fugleleken stod på derover i sorte skogen. Skog skal være skog som Gud vil, men storfanten vil ha det anderledes.» Med disse ord løfter han haglriflen, der lå på hans kne, og sa fortrydelig: «Det er snart ute med oss to; du får så aldri mere sikte på slik en røy, som den du hentet ned fra ekorngranen, der nu ligger i bjelkelaget hos proprietæren.» – Der er vel ei mange som ville dele Thorbjørns anke, men der er ingen mangel på steder, hvor han som her kunne fristes til å anbringe den. I Lierskogen, i Finskogen, i Krokskogen sees og høres arbeidet, og viltet fortrenges mere og mere. Denne syslen vil måskje om hundrede år ha erobret mange mål jord fra Finskogen og folk vil da si: «I gamle dager var her også skog,» og dette er måskje trøst og erstatning for den ville hugst i alle de andre skoger. Når granen har nådd en arms tykkelse hugges den til kullved, brennes og kjøres til Bærums Jernverk; men vandreren minnes at nesten alle disse skogstrekninger eiedes av ham, der fjernt fra de norske graner lukket sine kloke og milde øyne. En bondejeger bemerket engang, at Krokskogen, Hadeland og Hakedalen kunne de aldri ødelegge; for både landskapenes bygning og den skogbunn der er i disse strekninger ville hindre den verste fremferd. Dette er vel så. Men bymannen, der søker hit av kjærlighet for skoglivet, trøster seg især ved vegetasjonens kraft på dette felt. Om også skogen felles, vokser den dog frodig igjen; om enn ikke granene står til de blir dyktige tømmertrær, utbreder de allikevel over disse egne en skogduft, som øksen tildels har fjernet fra Lier og Bærum. Og denne skogduft blir friskere og mer gjennemtrengende når man går nordover og kommer inn i høydemarkene i Hakedalen og Hadeland. Disse marker er ganske forskjellige fra de sydlige og vestlige skogstrekninger. Når man fra Brekke i Maridalen lar seg sette over vannet, er man snart inne i de villeste fjelltrakter, der på seks, åtte mil finnes omkring Christiania. Her er fjellene mere utstrakte og uveisomme enn noget annet sted, og hvor skogen avbrytes, hindrer sjøer og elver, urer og styrtninger gangen. Gjennem de andre skoger, som jeg har omtalt, tyder brannen og kullbunnen på hugst og drift; men her finnes ingen sådanne åpninger. Ødemarkene er adspredte og sees mest på høydene; for først efterat vinden har fellet granen, har øksen skilt den fra roten, og over røtter og vindfall og mellem gamle graner skyter den nye skog frodig i været. Et høstprospekt er verdt å betrakte her. Fjellene hever sine grålige isser nakne opp mot himlen, den våte lyng henger gråtende over den hårde skrent, men lengere nede i liene og dalene står skogen ennu mørk og sterk; den stride bekk styrter seg ned av åsryggen og enkelte partier av rognetrær har hist og her innsprengt deres røde prakt i den mørke skog. Ravneflokken flyver ustadig i lien, og nede i dalen ved bredden av et tjern, stiger røken opp av hytten på den ensomme gård.

Burås, Lørenskogen, Laskerud og Ørretfiske er smågårder, der alle ligger langs Greveveien; men til Kampenhaug, Gåslungen, Liggeren, Tomte, Forkjernsbråten, Hakkloen, Trehørningen, går veien gjennem den villeste mark, jeg har vandret i, og allikevel bor der folk på disse steder, der skjuler seg dypest inne i skogene. Den fremmede, der første gang ferdes her i granenes tykning, venter allerminst å treffe på menneskeboliger; han tror seg i nærheten av en halvslukt kullmile, når han ser den tynne røk trekke hen mellem stammene, men da står han plutselig ved den bebodde plett, hvor hytten ligger fattig og værslitt, hvor eng og aker ser ut som rester av oppgitte dyrkningsforsøk. Ikkedestomindre finner man stundom en tallrik og broget samling av mennesker i og omkring en sådan bolig. Arbeidet i skogen, et overhengende uvær eller andre tilfeldige årsaker har da ført dem dit, og da er den ensomme vandrer bragt ut av de romantiske illusjoner, hvortil han nylig hadde hengitt seg. I disse menneskers sprog, sedvaner og drakt, merker man byens nærhet. Midt i den ville, alvorlige natur føler han seg innhentet og stanset av forstedenes smuss og dårligheter.

Men jegeren, der er kjent her, kan, når han vil, lett unngå sådanne møter, og oppe på åsryggene er han i ethvert tilfelle sikker. Først når man kommer på de høyeste punkter kan man overskue disse marker og plasser, men står man ved bredden av tjernet og betrakter dets omgivelser da har man kun den mørke og dødstille skog å dvele ved. Fjellformene er dog med all deres villhet avrundet her. Den hele strekning ligner et opprørt og størknet hav, som stormen dog igjen kan bringe i bevegelse, når den farer henover skogkronene. Og hvor man ser hen og hvor man vandrer ligger der også merker efter sådant vær. Det var den 7de, 8de og 9de mai i året 1832, da disse åser måtte unngjelde fordi skogen her stod høy, stolt og frodig. Aftenen før den 7de var været klart, men den nordvestlige himmel flammet som ild og enkelte sukk lød mellem granene. Men alt som det led over midnatt, ble himlen i østen svovelgul og det stønnet i åsene. Trærne neiet dypt, men rettet atter sine kroner; det var dog kun et øyeblikks hvile. Da fór stormen mot fjellet så granen sank, og nu var det ikke godt å være skogen. Siden frembød disse marker et jammerfullt syn. Skogen var strøket bort og fjellets isser stod nakne; for nordenvinden hadde pisket mosen av og henværet hvert et strå; der hvor granene nylig hadde hevet seg stolte og frodige, der lå de nu opptårnede på hverandre med baret nedhengende og under disse ruiner bruset bekkene frem for å finne nye leier. Hele milelange strekninger var et forvillet kaos av omstyrtede trær og hvor granene ikke var opprykket med roten, der var dog kronene knekket, røttene løsnet og innen høsten kom, var disse trær henvisnet. Flere tusen tylter tømmer er siden den dag hensmuldret i denne skogtrakt ti markene var ufremkommelige og man kunne ikke redde en fjerdepart av det, vinden hadde fellet. For å komme frem måtte man på mange steder nesten ha en linedansers ferdighet; man gikk over de sammenstyrtede granhoper som på husmøninger. Allikevel var jeg på jakt i disse forstyrrede egne, og jeg glemmer ikke min første utflukt hit efter stormen i slutningen av mai. Jeg var dengang i følge med en livsglad og dyktig jeger, fra hvem jeg nu i lang tid har vært adskilt. Aftenens dunkelhet lå over fjellene da vi kom til Maridals-Hammeren, og, mens vi gikk opp ad stien, der fører til de plasser, jeg før har nevnt, sank mørket ned over oss, men min ledsager visste at stien var oppryddet. Natten var blank og deilig; himlen lyste kun med sine utallige stjerner, ti månen var ikke oppe. Min kamerat var mot sedvane taus; alt omkring oss var tyst og natten kold. Åsene dukket avrundede og sorte opp mot himlen. Våre nærmeste omgivelser var fast ukjennelige, og stien løp mange steder forvirret, derfor ble vår gang langsom. Fra Kampenhaug til Gåslungen er veien især slem og fjellene lutet her mørke over våre hoder. Nu og da falt der stjerneskudd, og dette var også i lang tid den eneste avbrytelse av den ensformighet, der omgav oss. Men høyere oppe i kleven skrek berguglen og likesom for å overdøve den begynte min ledsager en sang med sin klare stemme. Det klang fra alle åser; for han hadde just det sterke mæle, der kunne fremkalle fjellenes forborgne røster. Det suste mellem trærne og mørke huldrer og alfer, og alle nattens ånder fór oss forbi med nikkende hoder. Der var dog ro i alt dette; ti stemningen var uforstyrret og over oss hvelvet seg den stille glimrende himmel. Vi gikk langs bredden av en sjø, og den opptok i sitt speil den rike stjerneprakt. Min ledsager ble atter taus idet han betraktet denne vidunderlig skuffende avspeiling. «Hvor fredelig er dog alt nu,» sa han efter nogen øyeblikk, «villheten, der omgir oss, er likesom temmet på disse bredder av det lemfeldige stjernelys; men det er en overgang som alt annet. Det sentimentale kan ei holde seg i denne trakt, der rett synes anlagt til en valplass for kjempende naturkrefter. Har du vært her siden stormen?» «Nei. Aftenen før var jeg på Hammeren, men da været ikke ville gi seg måtte jeg vandre hjem igjen.» «Vel,» sa han, «imorgen skal du se forandring her,» og han sang atter ut i den dunkle natt. Da vi kom i nærheten av Gåslungen blandet hans stemme seg med fossens brusen. Det hvite skum falt som sne på det mørke klippebryst og omkring oss lå den tåkeaktige damp. Stokken, vi skulle gå over, var slibrig; sangeren taug og kun det enstonende fossefall sang omkring oss. Da vi kom inn i plassen, sa folkene: «Vi visste nok hvem der kom, siden det lød så vakkert i åsene.»

Om morgenen, da vi gikk ut ... akk, hvor forandret! Tåken svevet først over dalføret og kun de nakne fjelltopper og enkelte avkvistede graner raget frem av dampene. Over engen foran plassen gikk elven stille og sort, og de enkelte lavere klynger av løvtrær, der stod ved dens bredder, grånet hen i tåkemassene. Der viste seg over den steileste fjellrygg en liten plett av bar himmel, men alt som dagen skred frem, klarnet luften, tåken svant mere og mere og landskapets dype forvirring kom for lyset. Ja, der var sorg her, det så man avpreget på alt. Her var så stille; der var ingen fuglesang og ingen lurtone mellem de nakne graner. Kun den sorte gjertrudsfugl fløy pipende fra den ene tørre stamme til den annen. Det var på den årets tid, da våre graner får det lysegrønne nye bar, og hele den nedfelte skog, der lå sammenhopet, hadde skutt svake knupper; men jeg visste hva denne streben har å bety hos et liv, der er opprykket med alle sine røtter; derfor undret jeg meg ikke ved midtsommertid, da solen brente hett, å se alt dette dødt og henvisnet.

Her kan kan du laste ned "En Jægers Erindringer af Bernhard Herre. Christiania. 1864." som pdf-fil fra Nasjonalbiblioteket sine nettsider:

  application/octet-streamPdf-fil fra 1864 fra nb.no. NB! 17 MB!

dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349