Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven


   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Jordbrukspolitikk >  Selvforsyningsmyten
Bergens Tidene 23. januar 2012

Selvforsyningsmyten

Av Svenn Arne Lie

Nordmenn spiser fire ganger mer kylling enn for tyve år siden, norsk broilerproduksjon øker. Ifølge Landbruksdepartementet er vi stadig mer selvforsynt med mat. Men en stor del av fôret til kylling, svin, storfe og sau er billig importert kraftfôr.

Da landbruksminister Lars Peder Brekk før jul presenterte den første stortingsmeldingen om landbruket på over ti år, slo han fast at det viktigste målet og budskapet var at «vi skal øke matproduksjonen i Norge». Det konkrete produksjonsmålet var en årlig økning på en prosent.

De neste 20 årene skal produksjonen øke med 20 prosent, for å holde tritt med en ventet befolkningsvekst. Selvforsyningsgraden skal opprettholdes.

Dette er ikke nye toner. En relativt høy grad av selvforsyning med mat har vært en av bærebjelkene i norsk landbrukspolitikk. De siste tiårene har skiftende landbruksmeldinger lagt et slikt mål til grunn. Matforbruket skal i størst mulig grad dekkes gjennom produksjon basert på egne ressurser. Vi skal produsere det vi har «naturgitt grunnlag» for.

Er vi selvforsynt?

Vi skal ikke gå inn i en debatt om hvor selvforsynte vi bør være med mat. Det interessante er den offisielle fortellingen, selve virkelighetsbeskrivelsen, rundt et sentralt mål ved landbrukspolitikken. Det trengs en realitetsorientering.

Offisielt er den norske selvforsyningsgraden rundt 50 prosent. Selvforsyningsgraden beregner hvor mye av maten vi spiser, målt i antall kalorier, som er produsert her. Skal vi tro offisielle statistikk, er vi i dag selvforsynte med «nesten alt det er naturlig å produsere i Norge», slik Brekk formulerte det før jul. Dette inkluderer melk kjøtt, egg og ost. Det kan synes som om man har nådd et sentralt mål fra landbruksmeldingen fra 1976: At Norge skulle bli selvforsynt med bl.a. disse produktene.

Ikke fullt så enkelt

Ikke bare ligger den totale selvforsyningsgraden rundt 50 prosent, den skal sågar ha økt de siste ti årene. «Vi produserer heldigvis stadig mer av maten vi spiser. Den norske jordbruksproduksjonen har aldri vært høyere og de siste ti årene har selvforsyningsgraden økt fra 43 prosent til 49 prosent», slo landbruksministeren fast i Dagsavisen i august 2010.

Tilsynelatende har man altså lyktes på et av de mest sentrale områdene for landbrukspolitikken. Hva hvis det ikke er fullt så enkelt?

Sluttproduktet blir målt

Statistikken viser altså hvor mye av maten vi spiser som er produsert her. Men den sier nødvendigvis ikke noe om hvordan, eller hvor råvarene kommer fra. Den forteller hvor sluttproduktet er produsert.

Ta en av de mest sentrale ingrediensene i endringene av kostholdet vårt de siste tiårene: Broileren. Vi spiser i dag fire ganger mer kylling enn for 20 år siden. Broileren står for en betydelig del av den offisielle økningen av selvforsyningsgraden, den er en del av suksessfortellingen om landbruket. Problemet er at veksten i stor grad er basert på tilgang til billig kraftfôr. Dette fôret består i økende grad av importerte råvarer, hovedsakelig soya. Fra 2000 til 2010 ble importen av kraftfôrråvarer doblet.

På tross av dette regnes en kylling produsert i Norge som et renskåret resultat av norsk landbruksproduksjon.

Stadig mer kraftfôr

Dette er relevant ikke bare for broileren. Også drøvtyggere som sau og kyr fôres med stadig mer kraftfôr. Men i likhet med broileren, regnes meieriprodukter som hundre prosent norskprodusert. Det samme gjelder egg.

Dette har satt oss i en interessant situasjon: Ett av de mest effektive grepene for økt selvforsyning, slik statistikken utvikles, er å importere mest mulig korn og soya som kan blandes inn i kraftfôret for å pumpe opp produksjonen av kjøtt og meieriprodukter.

For å gjøre forvirringen komplett regnes sågar deler av soyaen som norsk i denne fortellingen. I offisiell kraftfôrstatistikk er soyamel produsert i Norge en norsk råvare. Det kan selvsagt argumenteres for dette, siden soyabønnene er importert, men malt opp i Norge. På samme måte kan man argumentere for at vår tids mest populære ungdomsbøker, serien om Harry Potter, er norske. Forfatteren er riktignok britisk, men hoveddelen av bøkene som selges i norske bokhandlere, er oversatt til norsk, i Norge, og er gitt ut av et norsk forlag.

Lavere reell selvforsyning

Når man korrigerer statistikken for kraftfôrimporten, får man andre tall. En annen virkelighet kommer til syne. Selvforsyningsgraden ligger da mellom fem og ti prosent under de offisielle tallene. Men det er ikke disse korrigerte tallene som brukes i suksessfortellingen om landbruket.

Hvordan statistikk tolkes og brukes er viktig for hvordan vi forstår politikken og sentrale utviklingstrekk. Dette vet de selvsagt også i landbruksdepartementet. De vet at det er strid om en utvikling der matproduksjonen legger beslag på stadig større arealer i andre land. De vet at den monokulturelle soyaproduksjonen i land som Brasil har sosiale og miljømessige slagsider som gjør den omstridt. Og at det i beste fall er tvilsomt å hevde at Norge har «naturgitte forutsetninger» for industriell broilerproduksjon. De vet at den offisielle selvforsyningsstatistikken er ufullstendig. Likevel brukes den i en suksessfortelling om hvordan det tross alt går riktig vei.

Påstander blir sannheter

Jordbruket har gjennomgått enorme endringer, også i Norge. Men landbrukspolitikken er nærmest fraværende i den politiske debatten. Det som er av debatt, kretser gjerne rundt spørsmål om pris og bevaring av kulturlandskap. Det diskuteres langt sjeldnere hvordan maten vår skal produseres. Selv om dette er avgjørende for kvaliteten, for kontroll med matforsyningen og forholdene for dem som jobber med å sikre den.

Villedende bruk av tall bidrar ikke til en opplyst debatt. Men det er talende for norsk landbruksdebatt anno 2012. Debatten preges av påstander presentert som sannheter. Enkelte kommer fra en høyreside som under slagord som «slipp bonden fri» mener løsningen ligger i en gjennomliberalisering av jordbruket.

Hvordan produseres maten?

Andre kommer fra sentrale aktører i norsk jordbruk, som forvalter mye av den politiske kapitalen i jordbruket. Her finner vi arkitektene bak dagens politikk, som skreddersyr fortellingen slik at den passer med egen politikk. De som forteller landbrukets suksesshistorie.

Påstandene har en ting felles: De legger premissene for debatten om norsk jordbruk. De gir rammene for hvordan vi skal forstå jordbruket, og hvilke politiske alternativer vi har. Skal vi få en reell debatt om hvordan maten vår skal produseres, trengs en realitetsorientering i landbruksdebatten. Da må hellige kyr, for ikke å si broilere, sendes til slakteren.


dot


dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349