Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir


   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Slåttemyra >  Sankefôr og markaslått
Fra Ove Arbo Høeg (1898–1993): Planter og tradisjon, 1974

Sankefôr og markaslått

Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973. Utgitt i 1974.

Ove Arbo Høeg (1898–1993) var professor i botanikk ved Universitetet i Oslo fra 1947 til 1967. Hans vitenskapelige virke falt først og fremst innen paleobotanikk og etnobotanikk. 1923–25 var Høeg konservator ved Paleontologisk museum i Oslo, og 1926–47 var han konservator og bestyrer for de botaniske samlingene ved Videnskapsselskapets museum i Trondheim, ved siden av at han underviste ved Norges tekniske høgskole og ved Norges Lærerhøgskole. 1947–67 var han professor i botanikk ved Universitetet i Oslo, først ved Farmasøytisk institutt, senere ved det daværende Botanisk laboratorium. 1958–65 fungerte han også som bestyrer for Botanisk hage og museum, Universitetet i Oslo.

Allerede fra ungdomsårene hadde han drevet innsamling av plantenavn og lokal bruk av ville og dyrkede planter. Etter mer enn 50 år ble hans rikholdige materiale – mer enn 100 000 opptegnelser fra om lag 1000 personer – samlet i storverket Planter og tradisjon, som har vært karakterisert som en formidabel folkloristisk redningsinnsats.

Omlegging av driftsmåtene

Norsk landbruk har gjennomgått en revolusjon som begynte på 1800-tallet, men som har røtter 100 år før. Den største enkeltfaktoren har vært forbrenningsmotoren. Men lenge før den kom inn i bildet, hadde andre hjelpemidler, redskaper og maskiner, nye driftsmåter og planteslag, nye gjødslings- og fôringsmåter vært med på å endre eldgamle arbeidsforhold.

Til fôring av husdyrene, som det gjerne var mange av på gårdene, ofte altfor mange, spilte høy fra innmark liten eller ingen rolle i det gamle jordbruket. Selv etter at vekselbruk ble vanlig, fikk "attlege" bare ligge, og det som da grodde opp, var for en vesentlig del å kalle ugras.

Riktignok kan en spore de første tegn til bruk av sådd kunsteng (eng på fulldyrka mark, også kalt kultureng) i opplysningstiden. Selskabet for Norges Vel, embedsmenn og andre arbeidet for økt og forbedret engkultur, og kløver- og timoteifrø ble avertert til salgs i første del av 1800-tallet. Likevel slo kunsteng ikke riktig gjennom før i 1880–1890-årene, og tildels seinere. Ikke sjelden har tradisjonen i bygdene bevart minnet om når det begynte, og kanskje hvem som begynte. I mange bygdebøker er det gjort rede for denne overgangen.

Rise-in-energy-consumption-since-indus-rev.png

(Red.anm. Viktig bakgrunnsinformasjon: Ved den første fullstendige folketellingen i Norge 1769 hadde landet 723 618 innbyggere. Folkemengden viste svært liten vekst frem til 1814, men deretter fulgte en tiårsperiode med mer enn 1,4 % i gjennomsnittlig årlig vekst, den sterkeste relative befolkningsveksten i en tiårsperiode i landets historie. Folkemengden ble praktisk talt fordoblet 1815–65; den første millionen ble passert 1822, den neste 1890. Veksten ble vesentlig redusert fra 1860-årene, særlig som følge av utvandringen, i første rekke til USA. I 1942 passerte folkemengden i Norge 3 millioner, i 1975 4 millioner, og ved inngangen til 2012 hadde landet 4 985 870 innb. Folketallet passerte 5 millioner i mars 2012. Ca. 800 000 nordmenn utvandret til Nord-Amerika i perioden 1825–1920, mens 2 millioner irske personer utvandret til Amerika. Fram til 1836 var utvandringen moderat og til dels dominert av religiøse og politiske minoriteter. De store utvandringsbølgene startet på 1860-tallet. Motivet for masseutvandringen var svært sammensatt: Fattigdom, undertrykking, klassedeling, overbefolkning og næringsmessige reguleringer i Norge, foruten eventyrlyst og rykter om billig jordbruksland i Amerika.

Bruken av mineralgjødsel begynte ca. 1840 med import av guano fra Peru til Europa. Den første superfosfatfabrikk ble startet i Storbritannia 1842. Import av chilesalpeter ble av betydning fra ca. 1850. Kaliumgjødsel, utvunnet av avfallshaugene ved steinsaltutvinningen i Stassfurt, Tyskland, ble tatt i bruk 1861. I Norge ble den første superfosfatfabrikk startet 1859 (nedlagt 1971). Den første produksjonen av nitrogengjødsel, Norgessalpeter, skjedde på et testanlegg på Notodden i 1905, basert på Kristian Birkeland og Sam Eydes metode for å utvinne nitrogen fra luft. Norsk Hydro ble grunnlagt i 1905 for industriell produksjon av mineralgjødsel på grunnlag av Birkeland og Eydes metode.)

Fôrsank og sankefôr generelt

Fordi det ble avlet så lite fôr på innmarka, og kjøp av fôr så å si ikke forekom, ble behovet dekt på andre måter, med stort slit og mye folkehjelp. Gras og ugras fra innmark ble utnyttet så vidt mulig, men kvantitativet betød det lite. Det vesentlige var markaslått på myr og i skog, og fôrsank i skog og li og fjell. Mye av dette gikk inn som regelmessige ledd i årets gårdsarbeid, men i uårene måtte en også gripe til utveier som ellers ikke var vanlige. Alt dette utgjorde en viktig del av folks utnyttelse av den ville floraen, fra trær og busker til mose og lav og tang. Minnet er bevart i muntlig tradisjon, og der er synlige minner i form av utløer, som står til nedfalls, i gamle redskaper, som det ikke er bruk for lenger, og i gamle rettsregler og bruksrettigheter, som har mistet sin opprinnelige mening. Utslått og fôrsank førte til en oppsamling av kunnskap om ville planter, en kunnskap som tradisjonen bar fra den ene generasjonen til den neste. Les videre hos Stoltenberg 1947 og Valen Sendstad 1964.

Fra Nordmarka og Sørkedalen ble følgende beskrevet: Til fôr brukte de lauv av selje, rogn og bjørk. Mange brukte også or, sjøl om den er stram i smaken. Or ble ofte rispet. Det ble tatt skav (barken) av rogn og ris av bjørk.

Andre steder er det skildret bruk av almeløv til griser, osp til hestene, seljeløv og bark til sauene og askeløv til høner og kuer. Man skilte mellom rispelauv (som de rispet av or, selje, bjørk og vier før slåttonna begynte), kjervelauv (kvist bindet sammen i kjerver, mellom slåttonn og skuronn), hakkelauv (kvister som var kappet i kortere stykker enn for kjerv og ikke buntet sammen, mellom slåttonn og skuronn), rising (det ble hogd kvister av særlig bjørk og vier, seint på vinteren, og ble brukt direkte) og rakelauv (nedfallen lauv, som av osp, som de rakte sammen om høsten).

I skogene, steinrøysene, bergskorter, myrer og fjellier vokste flere slags høye planter som kunne brukes til krøtterfôr. Følgende planter ble regnet for de viktigste til dette bruk: Burot Artemisia vulgaris, høge bregnearter som einstape Pteridium aquilinum, fuglevikke Vicia cracca, geitrams Chamerion (Chamaenerium) angustifolium, elvesnelle Equisetum fluviatile, turt Cicerbita (Lactuca) alpina, flaskestarr Carex rostrata, mjødurt Filipendula ulmaria, bukkeblad Menyanthes trifoliata, sølvbunke Deschampsia cespitosa og røsslyng Calluna vulgaris. De fleste av disse "onna" man ved å skjære dem av med skyru (slags sigd), tollekniv eller man reiv dem av med hendene. Man bar dem så heim i rispateine og tørket det, oftest på bakken. Når karene var på slått i fjelliene, var kvinnene med og raket. Man hadde da den regel at kvinnene, foruten raksten, skulle klare å hente ei rispateine full med sankefôr for dagen. Barna var også med, og de skulle hente tre bører med høye planter om dagen.

Utslåtter ble brukt om all slått på uedla mark utafor skigarden omkring jordet. Det bli skilt mellom myrslåtter, engeslåtter og skogslåtter. Enge ble brukt om åpen, graskledd strand ved å eller elv, eller sjø. Det er fastere jordsmonn på et enge enn på ei myr, og det ligger langsmed et åpent vassdrag. Skogslåttene kunne være gras på fuktig mark som liknet myrgras, og på fastere mark dominert av smyle (vanskelig å slå) Avenella flexuosa (Deschampsia flexuosa). Nær kilder og bekker ble det slått mjødurt Filipendula ulmaria (ble slått tidlig i sesongen før den ble for stiv), vendelrot Valeriana sambucifolia og sløke Angelica sylvestris. Les også om kvann Angelica archangelica.

Nedenfor sies det mer spesifisert om de enkelte typer av sankefôr og former for fôrsank.

  • Skrapslått og raskefôr
  • Markaslått
  • Kjervalauv
  • Hakkelauv
  • Rispelauv
  • Rakalauv
  • Beit, ris og brom, bar
  • Skav
  • Lyng
  • Ugrasrøtter
  • Melle
  • Diverse: Mose. Moldfôr. Tang og tare. Fjorgammelt gras (fynn). Bær og nøtter.

Skrapslått og raskefôr

Slått i innmark var først og fremst knyttet til eng og voll (begge disse ordene har vekslet innhold opp gjennom tidene, og de kunne også, og kan, bli brukt i forskjellig mening i forskjellige deler av landet). Foruten på voll og eng ble det ofte slått eller rysket fôr på mange steder nær gården hvor det grodde "gras"; det ble sjelden tørket som høy, men gjorde god nytte når det ble gitt ferskt.

Grasdekket omkring uthusene var gjerne saftig og frodig, særlig ved låve og gjødselkjeller. Dette feitgraset ble nyttet på forskjellig vis. Se tunrapp Poa annua.

Ugras ble rasket sammen og gitt til høns og gris. Det var ofte nesle, som med sitt høye proteininnhold var særlig næringsrik, og vassarv Stellaria media. Mer tilfeldig ble brukt høymol, syre, bringebærblad o.l.

Ellers slo folk åkerreiner, grøfter og bekker, og i skogkanter nær husene; udyrkete steder hvor det vokste noe som kunne brukes. Mest var det grovgras; høye storbladete planter som mjødurt, geitrams, turt Cicerbita (Lactuca) alpina (les om gården Turter i Maridalen), storklokke Campanula latifolia (gople, jf. Gopletjern på Krokskogen). Helst fikk dyrene det straks og åt det de ville. Men var plantene blitt harde og stive, som de blir utpå sommeren, ble de ofte kokt eller iallfall overheldt med varmt vann eller kanskje melkeblande, og tilsatt hva en ellers hadde; lauv, oppsop fra låvegulvet, fiskeavfall, hestegjødsel.

"Når blåklokka er kommet, skal man begynne skrapslåtten, også kalt hakkslåtten, dvs. slått av vegkanter, koller, bakker og små glenner, altså ikke plogvendt jord." (Fra Nord-Trøndelag)

Foruten dette som ble slått, var det vekster som ble tatt med hånden; rysket. Marimjelle Melampyrum ble brukt slik. Blant ryskefôr står storfrytle Luzula sylvatica, rysk, i en særstilling, både geografisk, fordi den er innskrenket til lier på Vestlandet, og fordi den, der hvor det er mye av den, har vært tatt inn i store mengder. Der hvor myrkongle Calla palustris er vanlig, har det vært sanket mye av den til grisen.

Store bregneblad har ofte vært tatt inn og fôret opp friske, vesentlig i kysttrakter, foruten at de kunne bli slått eller skåret og tatt med i høyet. I en særstilling blant bregnene står bjørnekam (bjønnkam) Blechnum spicant. Den har vært brukt i betydelig utstrekning, også om vinteren i snøfattige kyststrøk. Se også Diverse: Moldfôr.

Markaslått

I store deler av landet var den viktigste delen av vinterfôret det høyet som var resultat av slått i utmark, og ofte langt fra gården. Det var slått i skog og lier, men de store mengdene kom fra flater langs elver og fremfor alt fra myrer (årviss onn). Slåtten kunne vare til frosten kom. Dersom myrene var særlig våte, kunne de vente til frosten var kommet. Særlig gjaldt dette der de slo isstorr (elvesnelle Equisetum fluviatile, trådstarr og flaskestarr Carex lasiocarpa og Carex rostrata) langs breddene av elver og sjøer. Det ble også slått (vassgras) fra båt tidligere på året, eller de vasset uti. Starrgraset kunne også bli brukt i sengene. Les om slått av bjønnskjegg Trichophorum cespitosum (Scirpus caespitosus). Bjønnskjegg ble av mange oppfattet som det beste myrgraset.

For ikke å arme ut myrslåttene for mye, ble de gjerne høstet bare annen hvert år. Høyet ble som oftest satt i stakk og kjørt hjem på vinterføre.

Kjervalauv

Om en ser bort fra markaslåtten, har det fôret en har kunnet hente fra lauvtrærne vært viktigere enn noe annet fra utmarka. En særlig vanlig form for denne fôrsanken har vært lauving. Denne ble nesten overalt gjort på en helt bestemt måte:

Kvister, en halv til en meter lange, ble kappet av trær på rot og buntet til kjerv (kjørv, kjemle, band). Det var helt overveiende bjørk Betula som ble tatt, men til dels andre treslag som rogn Sorbus aucuparia, selje Salix caprea, or Alnus, alm Ulmus glabra, ask Fraxinus excelsior, lind Tilia cordata, osp Populus tremula, sjeldnere eik Quercus, hegg Prunus padus, hassel Corylus avellana. Noen av disse ble regnet som bedre enn bjørk, men de fleste stedene er bjørk det vanligste treslaget og derfor det som mest ble tatt til bruk.

En fulgte gjerne en viss praksis for når dette arbeidet skulle gjøres. Det var vanlig å ta iallfall en stor del av dette fôret før slåtten, både for å få det unnagjort og fordi man mente at fôret ble best da. Men det har også vært tatt mellom slåtten og skuronna, hvis været var tørt.

Arbeidet het gjerne lauving. Mer spesifikt het det å hogge lauv, logge (løgge, lugge), kjerve, knippa.

De kunne bryte kvistene, men oftest ble det brukt et redskap; en gammel ljå på et passende skaft, lauvkniv (gannekniv, lauvjarn, lauvkrok, snil, sned) eller sigd (skjyrru, skyru, skjøro).

Kjervene ble tørket, men ikke for sterkt, for da falt bladene av. De kunne så bli satt i rauk – stakk – i skogen, eller bli lagt i utløer, eller kjørt hjem og lagt på et luftig sted på låven.

Lauvkjervene ble brukt utover vinteren, både til kyr og småfe, og ble regnet som et verdifullt fôr, både næringsrikt og godt for helsa.

Hakkelauv

Dette var kvister som var kappet i kortere stykker enn for kjerv og ikke buntet sammen. Om det ikke skulle brukes med det samme, ble det gjerne lagt på bakken til tørk og så raket i hop og oppbevart. Det ble mest gitt til kyr.

Ordet hakkelauv har helt overveiende vært brukt i den sørøstlige delen av landet, men tilsvarende arbeidsmåte har iallfall leilighetsvis vært brukt også på Vestlandet.

Rispelauv

De rispet ofte lauvet av greinene ved å dra greinen gjennom den lukkete hånden. Det vanligste ordet for dette var å rispe, men det kunne også hete repe (ripe), rappe, råppå, ribbe. I Trøndelag brukte de ofte også ordet å kangle, kongle, kongel. Dette siktet gjerne til det å plukke lauvdusken av rogna, mens rape, råppå i samme distrikt kunne bli brukt om annen lauvsanking. I Elverum het det å tuppe rogn.

Selje og rogn var de viktigste treslagene for denne slags lauvsanking, men de tok også alm (som ble regnet som særlig verdifull), osp (som på sine steder var den viktigste), or, hegg, eik og ask. Svært ofte var det grisen som fikk dette fôret, men det kunne også bli gitt til kalv, ku og sau.

Rakalauv

Å rake sammen lauv om høsten til fôr har på sine steder vært et regelmessig ledd i gårdsarbeidet. Fremfor alt var det osp de tok, men or var også regnet som godt og næringsrikt, selv om det blir svart. Til dels er også andre treslag blitt brukt, særlig hassel, selje og ask, men sjeldnere bjørk, som blir stivt og regnet som uten næringsverdi.

Et minne om denne gamle fôrsanken er stedsnavnet Rakalauvbygda, Gran. Se også Rakalauv barnehage.

Beit, ris og brom, bar

På etterjulsvinteren og fram til den tid da kreaturene kunne finne mat ute, har det i nesten hele landet vært vanlig å ta inn kvister til fôr. Vårknipa kunne gjøre det nødvendig å gripe til alle utveger som bød seg, men det var også en erfaring at dyrene hadde godt av den slags fôrtilskudd.

Det mest utbredte ordet for dette fôret har vært beit, men det har også vært kalt ris, brom eller brum, sveg, brøtt. Arbeidet med å ta dette fôret kunne bli kalt å risa, svega, sviga, å bryta beit, å bromma.

Det var helt overveiende bjørk som ble tatt, kanskje helst fordi det er det vanligste treet. I tillegg til bjørk har de tatt andre treslag; rogn, osp, selje, alm.

Det er også eksempler på at gran- og furubar er blitt brukt som fôr om vinteren, men bare til småfe. Også einer Juniperus communis er blitt brukt, men da på Vestlandet.

Skav

Skav er det vanlige navnet landet over for bark brukt til fôr, en bruk som går tilbake til sagatiden (les om sagatiden).

Det er først og fremst rogn Sorbus aucuparia som er blitt tatt, dernest kommer osp, men også selje. For rognens vedkommende har denne bruken vært så viktig at treet likefrem er blitt kalt skav i Nord-Norge, og stedsnavn som Skavåsen og Skavneset fins både i sør og nord.

De fleste regnet bjørk Betula som lite brukelig; likevel har barken innenfor neveren vært brukt i betydelig mengde.

Alm Ulmus glabra og ask Fraxinus excelsior var særlig høyt verdsatt, og da spesielt alm, som også gjorde tjeneste som mat til folk. Merkelig nok også eik Quercus, tross garvesyra, og hegg Prunus padus, tross den utpregete smaken. Men hasselen Corylus avellana ble regnet lite verdt. Furubark Pinus sylvestris har vært brukt, men forholdsvis lokalt, skjønt den spilte en stor rolle for barkebrød.

Uansett treslag ble barken mest tatt om vinteren. De kunne kjøre hjem trærne, flekke av barken med øks, bruke veden til brensel og bark og kvister til fôr. Men svært ofte var det kveldsarbeid og arbeid for de gamle å ta inn stokkene og skave av barken med et eget jern.

I mindre utstrekning ble barken tatt om våren etter at sevja var begynt å stige og barken løsnet lett.

Skav ble gitt både til kyr og småfe og ble regnet som et svært godt fôr.

Lyng

Som fôr til småfe og kyr, i mindre grad hest, har lyng spilt en stor rolle, både som beite og til innefôring. I noen strøk av landet, særlig lengst sør og langs kysten, har dette utelukkende vært basert på røsslyng Calluna vulgaris. Andre steder har det vært mindre av røsslyngen, og der har andre slags lyng vært brukt i stedet. Til dels har røsslyngen vært brukt så meget og så regelmessig at en knapt kunne kalle den hjelpefôr. Derimot har blåbærlyngen Vaccinium myrtillus vært et utpreget nødfôr, men sikkert ikke dårlig. Brenning, "lyngsviing", ga ung, myk lyng som var egnet både til beite og fôrsank, men foregikk bare hvor det kunne gjøres uten fare for skog, altså mest langs kysten og i heier.

Ugrasrøtter

Blant ugraset, som må ha fylt åker, eng og ekre i gamle dager, var det mange flerårige med næringsrike underjordiske organer. Dels for å bli kvitt dem, og dels for å nytte ut fôrverdien, var det vanlig å sanke sammen slike røtter, særlig om våren. Les om kveke Elytrigia repens, krypsoleie Ranunculus repens, åkersvinerot Stachys palustris, høymole Rumex longifolius (rota ble sjeldent brukt til fôr, men fruktene ble rispet av), burot Artemisia vulgaris og balderbrå Tripleurospermum inodorum (Matricaria inodora).

Melle

Melle er et vanlig ord for ugrasfrø som er blitt renset ut av kornet. Ugrasfrø i kornet kunne være av mange slag; ulike då-arter Galeopsis, meldestokk Chenipodium album, linbendel Spergula arvensis, vassarve Stellaria media, åkersennep Sinapis arvensis, hønsegras (merk navnet) Persicaria maculosa (Polygonum persicaria) og flikbrønsle Bidens tripartita.

Det krevde arbeid og omtanke å fjerne ugrasfrøet fra kornet, men det hadde også sine positive sider: Ugrasfrøet har en stor næringsverdi og er blitt brukt som fôr; malt eller kokt (også til menneskemat).

Diverse

Mose. I dagligtale dekker ordet mose både det botaniske begrepet mose, men også lav som gror på marka. Det botanikere kaller moser, ble lite brukt som fôr (les om bruk av bjørnemose og torvmoser). Lav, derimot, har vært viktig. Les om bruk av islandslav Cetraria islandica og reinlav (underslekt Cladina) som fôr.

Moldfôr. Les om store bregner (ormetelg, strutseving, sauetelg, geittelg, skogburkne, smørtelg) som fôr Dryopteris filix-mas, Matteuccia struthiopteris, Dryopteris expansa, D. dilatata, Athyrium filix-femina, Oreopteris limbosperma (D. oreopteris). Og om einstape Pteridium aquilinum.

Tang og tare. Les om bruk av alger som fôr og gjødsel. Bruk av alger som sankefôr har særlig vært vanlig på Vestlandet og i Nord-Norge. Tang, mest grisetang Ascophyllum nodosum (derav navnet) og bæretang Fucus vesiculosus, skar de fra båt med en ljå på et langt skaft. Les også om sauetang Pelvetia canaliculata.

Som gjødsel har algene vært brukt langs hele kysten.

Fjorgammelt gras, fynn. Fjorgammelt vissent gras gjør seg så sterkt gjeldende i skog og mark, og har hatt såpass stor praktisk betydning, at det fins en lang rekke betegnelser på det. Fynna, fynn, fynne.

Bær og nøtter. Rognebær er blitt tatt til fôr Sorbus aucuparia. Flere plasser lot de grisene gå i hasselskogen og spise nøtter Corylus avellana. I eikedistriktene (nord til Smøla) har eikenøtter vært viktige til grisefôr Quercus. Skrubbær er blitt brukt som fôr til høns (hønsebær) Chamaepericlymenum suecicum (Cornus suecica).

  text/htmlJordbrukslandskapets og kulturmarkenes utvikling
text/htmlNæringsstoffhypotesen (svensk: näringsämneshypotesen)
text/htmlOversikt over kulturmarkstyper

dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349