Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
         
Oversikt
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

   
Vandringer

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Kulturlandskap > Kulturminner >  Sagbruk og kvernbruk

Sagbruk og kvernbruk

Av Ingvald Hindbjørgmo, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Bord ble først laget ved at stokker ble kløyvd med øks til skier, og disse ble teljet til bord, også med øksa. Omkring 1500 begynte de å bruke sag til dette. Det var oppgangssag. Sagbladet ble altså ført opp og ned, og fra først av ble det ført med handkraft. En mann sto oppe på sagbenken og en annen under. Senere ble det brukt vasskraft.

De første sagbladene ble handsmidd ved jernhyttene. De var tykke og klumpete, og laget et bredt snitt. Omkring 1850 kom valsede sagblad i bruk. De var tynnere og skar hurtigere, og det ble flere bord av stokken.

Fra først av var skogen allmenning – alle kunne ta hva de trengte. Fra 1300-tallet lå skogsallmenningene i Maridalen, helt nordover til Sandungsvatna, under Maria-kirken. Senere gikk den over til kronen, og særlig på 1600-tallet fikk kongene, p.g.a. kriger, god bruk for penger. De begynte å pantsette krongods, og de fikk aldri råd til å løse inn pant. Først ble skogen pantsatt til bønder i Aker og borgere i Christiania. Senere ble de samlet til Peder Grøns store skog og til Leuchs eiendommer. Grøns skog var 3½ mil lang og 1½ mil bred. Det var Maridalsdistriktet.

Det ble vel forholdsvis vanlig at det på de større gardene ble rigget opp ei sag. Ei oppgangssag var ingen kostbar investering, så lenge handkraft ble brukt, og selv etter at de begynte å bruke vasskraft, greide de en del skjæring ved å nytte vårflommen. Det grodde opp en del sagbruk Men så fant kongen ut at her var ei melkeku, og det ble lagt tiende på sagbrukene. Også avgifter kunne betales med tømmer eller bord. Først på 1600-tallet svarte «Sande Øde i Martedal» 2 daler eller 1 tylvt godt sagtømmer til Jens Bjelke.

Verken kirken eller kronen hadde stor mulighet til å kontrollere hvor mye som ble skåret på alle sagene, og tienden gikk nok ujevnt inn. Kongen ble derfor interessert i å få hånd om sagbruksvirksomheten, og i 1587 gikk det ut påbud til lensherrene i Norge om å avskaffe alle «sagkverner» som stod på kronens eller kirkens grunn, selv om de som eide dem, hogg i egen skog.

I 1616 kom det forbud mot å anlegge eller bruke sag uten på egen odelsgrunn og for skjæring av tømmer fra egen odelsskog.

På den tid tilhørte nesten all grunn Aker kirke eller kronen, og kongen fikk her bra herredømme over sagbrukene.

Jens Bjelke som var stor godseier og sagbrukseier, foreslo i 1623 sammen med stattholder Jens Juel at en mengde borger- og bondesager skulle legges ned, for å skaffe nok tømmer til kronens sagbruk. Blant de sagbruk som skulle legges ned, var alle «ovenfor Agers E1v». Noen fikk fortsatt eksistere. Johan Garman hadde på den tid samlet store eiendommer i Maridalen, og han skar i 1650 sitt tømmer på Brekke og Skjerven sager. Borgermester Nils Lauritsen skar i 1670 25 000 bord på Skjærsjø og Skjerven sager. Johan Garman var da død, og justitiarius Chr. Lund hadde overtatt hans enke og med henne Nordmarksskogene. Han skar samme år på Kamphaug sag. Da han døde i 1691 gikk eiendommen over til Gjord Andersen, som var innflyttet fra Jylland, og etter hans død i 1721 ble Nordmarksskogene med sagbruk solgt til Peder Grøn.

I 1688 kom et sagbruksreglement som fastsatte hvor mange sagbruk som fortsatt skulle få drive, og hvor mange bord som kunne skjæres på hvert bruk. I 1664 var det 29 sager i Aker. De ble omkring 1688 redusert til 21.

Mens Gjord Andersen eide Kamphaug sag, hadde han tillatelse til å skjære 20 000 bord. Det var ganske mye. Det var bare to større bruk og to like store. Sagbrukene i Maridalen kjempet altså en fortvilt kamp for tilværelsen – og tapte. I en inntektsoppgave fra 1850 er Maridals hammer og sag skattlagt for 20 000 spd. – det samme som Brekke og Kjelsås sag. Av 96 bruk i Aker var bare 7 skattlagt for mer. Skar kruttmølle hadde 10000.

Vi kan merke oss at den historiske Hammeren ikke var nede ved veien, men et stykke oppe i elva, i høyde med veibommen. Der oppe har også vært mølle. Derav navnet Møllerstua. Eldre folk kjenner også navnet Pappermellfossen der. Det må da tilsi at der har vært papirmølle. De fleste sagbruk på den tid ble drevet uten særlige dammer, og ettersom de var bygd av trematerialer, er de i løpet av ca. 300 år fullstendig forsvunnet. Opplysningene er også sparsomme. Ofte ble betegnelsen mølle eller kvern også brukt om sagbruk, og dette øker usikkerheten.

Noen flere sagbruk kan vi peile inn. Det har vært sag i Salmakerstuløkka, og i Sannermarka ved Dambekken. Ved Evjene, omtrent midtveis mellom Nordseter og Skjærsjøen har det vært mye gammel sagflis, som tyder på at der har vært sag.

Den siste saga vi kjenner, var Skjerven sag. Den har ført en omflakkende tilværelse. Den sto først ved Svendstua på Frognerseteren bruk, der hvor bilverkstedet nå ligger. Så ble den flyttet til Sanner. Derfra til Rauløkka, videre til Skjerven og endelig til Haraldrud. Det sagbruket som de fleste kjenner best, er Brekke bruk. De færreste vet at det på Brekke har vært jernhytte, men Brekkesaga er vel kjent.

Akerselva het en tid Norges flittigste elv, og det var ikke uberettiget. Den faller 145 meter på ei halv mil, og mer enn 50 bedrifter har dratt nytte av den. De fleste er forsvunnet, noen eksisterer ennå. Brekkesaga ble utposten i Akerselva. Det var forresten to sager der, Brække Sag og Kjelsaas Sag på hver sin side av elva. Det var ikke så store greiene, to blad på hver sag og ei felles kantsag på vestsida av elva.

Asbjørnsen har gitt partiet der romantisk skjær ved sine Kvernsagn – synes vi i dag, enda det i den tid var harde realismen. Imidlertid er kvernene forsvunnet, og omsider også sagene. Lenge var Brekkesaga alene om å ta imot alt tømmeret som ble fløtt gjennom Nordmarkselvene og vannene ned i Maridalsvannet. Saga hadde forresten konkurranse en tid. På 1500-tallet kom bergverksdrift for alvor i gang, også i Aker, og til den trengtes stokkved. Mot slutten av hundreåret (1575–78) kom også smeltehytta på Brekke i gang, og den trengte kull. Når tømmeret endte sin lange reise i nordenden av Maridalsvannet, ble det sortert. Sagtømmeret fikk gli videre til Maridalsoset, mens resten gikk til bergverkene, f. eks. ved Sognsvann, eller til kolmilene ved vannet.

Bergverksdriften i Aker ble ulønnsom og opphørte, og da ble det heller ikke bruk for smeltehytte, og kolmilene sloknet for godt. Når nå Brekkesaga også har sluttet å kvine, er Maridalens sagbrukshistorie nådd til ende.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349