Maridalens Venner - landskap i Maridalen
   
Hjem

   
Om Maridalens Venner

   
Bli medlem

   
Kulturlandskap
      
Kulturmark
      
Slåttemark
      
Artslister
      
Kart
      
Gårder
      
Kulturminner
      
Kulturhistorie
      
Naturgrunnlag
      
Forvaltningsplanen
      
Ferdselsveiplan
      
Stedsnavninnsamling
      
Rapporter

   
Kulturarrangementer

   
Maridalsspillet

   
Skjøtsel
      
Slåttemark
      
Beitemark
      
Kulturminner
      
Lærebøker

      
Dikt

   
Kultur- og naturstier

   
Skar leir

   
Slåttemyra

   
Årbøker

   
Markaloven

   
Jordbrukspolitikk

   
Media

   
Ord og uttrykk

   
Lenker
Hjem > Vandringer >  Rusletur gjennom Maridalen på 1970-tallet

Rusletur gjennom Maridalen på 1970-tallet

Fra årsskrift Maridalens Venner 1994

Margarethakirken

Turen starter fra kirkeruinen. Kirken ble bygget omkring midten av 1200-årene. Kirken er oppkalt etter St. Margarethahelgenen for de gifte kvinner som led martyrdøden. Siste gudstjeneste i kirken var 3. pinsedag 1643, etter det må forfallet av kirken ha begynt. Det antas at lynnedslag har vært med på å ødelegge kirken. Ruinen ble restaurert av arkitekt Gerhard Fischer i 1934.

Kirkeby

Turen går langs den gamle veien til venstre om kirkebygårdene og videre gjennom gammel slåtteeng mot Greveveien.

Kirkebygårdenes nære tilknytning til denne gamle kirken gjør at de står i en særstilling blant gårdene i Maridalen. Kirkeby er sannsynligvis ryddet og bygget samtidig med kirken. Vi kan i alle fall med sikkerhet slå fast at gården har eksistert før 1350. Gårdsnavnet var i gammelnorsk tid Kirkjubýr, dvs. kirkegården, og viser gårdens nære tilknytning til kirken. Sannsynligvis har Kirkeby vært prestegård for St. Margarethakirken, Maridalens gamle kirke i middelalderen.

Kirkeby står også i en særstilling i Maridalen fordi den eldste skriftlige kilde om dalen omhandler denne gården. I biskop Eysteins jordebok fra år 1400 – den såkalte Røde Bok – står det bl.a.:

"I 1395 bygslet biskop Eystein bort prestegården i Maridalen til Ogmund på Grefsen for livstid, på de vilkår at han skal gjøre ny stue på de gamle laftesteinene, slik at forstuen skal være 5 alen bred og med innkove og ram (dvs. loft) over. Han skal videre gjøre to buer, to løegolv og en låve i mellom og et fjøs. Han skal ha så meget som prestebolet eier av rydningen i skogen (Rudstaden), avgiftsfritt i 6 år, og siden skal han betale en øre penger av det hvert år, så lenge han lever. Men selve prestegården skal han ha avgiftsfritt så lenge han lever, mot å holde husene vedlike etter å ha bygget dem."

Dokumentets riktighet blir bekreftet av tre prester; sira Peter, sira Olav og sira Arvid og fire bønder fra gårder som helt opp til våre dager har vært av de største i Akerbygda; Jon på Linderen, Guttorm på Aker, Clemens på Ullevål og Tore på Sogn, og til sist "flere gode menn".

Greveveien

Langt tilbake i middelalderen gikk den gamle pilegrimsveien mellom Oslo og Nidaros gjennom Maridalen, og St. Margarethakirken var første stopp på veien. Senere gikk den vanlige handelsveien mellom Hadeland og Oslo gjennom Maridalen.

Peder Ankers svigersønn, grev Herman Wedel, bygget Ankerveien fra Maridalshammeren til Hakadals Verk. Den ble bygget litt etter 1800, og anlegget kostet 8000 spesidaler. Greveveien var i mange år en hovedadkomst til Kristiania for bøndene fra Hadeland og Hakadalen. Veiavgiften var 14 skilling pr. lass. Veien gjorde Ankers og Wedels skoger lettere tilgjengelige enn noen andre skogsdistrikter i landet og åpnet for første gang det østlige Nordmarka for litt større alminnelig trafikk.

Ankerveien kan vi i dag følge fra Vettakollen over Sognsvann til Hammeren. Etter at stangjernshammeren ble nedlagt i 1874, har veien hatt sin største betydning for skogbruket, men nå er den ikke i bruk lenger.

Greveveien er forsvunnet mellom Hammeren og Hønefoten ved Maridalen skole. Fra Hønefoten er den fullt kjørbar forbi Kallerud og kapellet, og videre gjennom tunet på Nes gård og ned i Nesbukta. Der tar den opp Verkensbakken til Brenners. Herfra gikk veien diagonalt over jordet mot nordøst, men den er dessverre pløyet opp her. Fra den andre siden av jordet går den i en sving som en sti ned til brua over Dausjøelva og opp til Berntsberg på østsiden. Derfra er den igjen kjørbar opp til Sanderberget og nordover forbi Sandermosen, Bomstua, Snippen og Movatn og over Ørfiske til Hakadal.

I de første 50–60 årene var Greveveien for det meste en vei for malm- og rujernskjørerne. Da masovnene sloknet og hammerne stanset, tok plankekjørerne over Greveveien med trelast fra Hakadal til Brekke. Omkring 1900 ble det slutt på plankekjøringen. Men så ble Greveveien anleggsvei under byggingen av Gjøvikbanen og delvis ombygd, særlig ved Snippen. Da banen ble åpnet, ble det igjen stilt på veien. Men så ble det liv og røre på Greveveien da dammen ved Ørfiske og drikkevannstunnelen til Almedalen ble bygget. Nye ombygginger var nødvendig, særlig i Almedalen. Senere har Greveveien vært brukt som skogsbilvei, men mest som turvei. Et morsomt trekk ved veien er de gamle milestolpene som det ennå er bevart noen av.

Kallerud

Vi følger Greveveien til Kallerud. Kallerud ligger nord for Kirkebygårdene og kloss ved den gamle Greveveien. Sannsynligvis ble Kallerud skilt ut som husmannsplass under Kirkeby en gang i forrige århundre. Stua på Kallerud er gammel, men den er senere påbygget og modernisert. Opprinnelig var det bakerovn i stua her. Låven på Kallerud er ikke mer enn tyve år gammel.

Navnet Kallerud vet vi ikke opprinnelsen til. Kanskje bodde det en gang en som het Karl eller Kalle her? I biskop Eysteins Jordebok fra år 1400 er det under prestegården i Maridalen nevnt en plass ved navn Rudstaen, som vi ellers ikke vet noen ting om. Kan Kallerud ligge på den gamle Rudstaens grunn? Etter Kallerud passerer vi Maridalen kapell som ble innviet 1. mai 1900. Kapellet ble restaurert i 1958.

Ødegården

Sørøst for Maridalen kapell ligger Ødegården. Gården het opprinelig Tømte, men dette navnet synes å ha gått av bruk i dalen i dag. Muligens har dette forbindelse med at man har villet unngå forveksling med plassen Tømte bak Mellomkollen nord for Maridalen. Da må navneendring ha skjedd i løpet av de siste hundre år, ikke som en plutselig forandring, men som en overgang til det nye navn.

Mye tyder på at grunnene til navneforandringen ligger mye lenger tilbake, og i så fall kan det som har skjedd med gårdsnavnet, fortelle oss mye om gårdens historie.

Gården er en av de aller eldste i dalen. Navnet Tømte er avledet av det gammelnorske tuþtir som betyr tomtene eller tuftene. Det tyder på at gården ble reist på et sted hvor det var merker etter en tidligere boplass. Når vi så vet at gården eksisterte under navnet Tømte allerede før svartedauden i 1350, skjønner vi at gården har en anselig alder. Tømte kan altså ha vært ryddet, forlatt og ryddet igjen allerede før 1350. I likhet med nesten samtlige av gårdene i dalen blir Tømte lagt øde av svartedauden og da den så gjenoppstår, er det nettopp som en ødegård.

Nes

Videre langs Greveveien ligger Nes gård. Nes gård, en av de største og vakreste og samtidig eldste gårdene i Maridalen, ligger ved Greveveien øst for Maridalen kapell. Gårdsnavnet er et naturnavn, etter neset ut i Maridalsvannet, og naturnavn er som kjent den aller eldste stedsnavngruppen vi har. Når vi så på begge sider av Nes gård har vin-navn, Skjerven mot vest og Sander mot øst, og vi samtidig vet at vin-gårdene er fra før år 800 e.Kr., så blir Nes en svært gammel gård. Den gamle beretning om kongegraven på Nes, med den fine, "firestammede ek" som fremdeles ruver i bakken ned mot vannet, tyder også på en svært gammel bosetning. Gården nevnes allerede i middelalderen. Ifølge biskop Eysteins Jordebok fra år 1400, eide domkapitlet i Oslo (Sikeland præbende) 2 hæfsældesbol i Nes. (Gamle eiendomsforhold ble beregnet ut fra en rekke stedegne verdienheter, red. anm.) Gården ble lagt øde av svartedauden, og på 1400-tallet synes den å ha ligget under Sandaker og ha tilhørt erkepresten i Oslo.

Allerede på dette tidspunktet synes gården å ha vært delt i to bruk. I jordeboken over geistlig jordegode i 1574 er Akers prestebol oppført som eier av en liten del av Nes; denne del benevnes i 1617 som "Nes Ødegaard". Gårdens største del synes imidlertid å ha vært i privat eie – sannsynligvis helt fra middelalderen.

Gården har to hovedbygninger, og den minste mot øst er visstnok også den eldste, fra slutten av 1700-tallet. Den største hovedbygningen er imidlertid rent bygningshistorisk den mest interessante. Den har en vakker have mot syd, med utsikt over Maridalsvannet. Nordsiden vender mot tunet. De eldste detaljer i bygningen finner vi som dører med bukkehornsbeslag i annen etasje. Selv om disse detaljer kan tyde på enda høyere alder, vil ikke bygningshistorikeren Arno Berg datere bygningen lenger tilbake enn til ca. 1850. Det vil si at den sannsynligvis ble bygget av Christian Olesøn, som overtok gården etter sin far i 1835.

Arno Berg mener at bygningen var den mest interessante i sveitserstil i Aker, inntil den i begynnelsen av 1950-årene ble ribbet for en del av sitt fasadeutstyr, vindusomramminger osv. Noe er fremdeles bevart, som den åpne, elegante sval utenfor hovedinngangen og de kraftige bukker under det utskytende tak på gavlene. Bygningen har morsomt utstyrte frontispiser både mot tunet og haven. Det er liggende panel på forvandring og stående i gavlene. Det er svært synd at det gamle utstyr og det gamle enkupete tegltak ikke er blitt beholdt. Da Nes hørte til Nordmarkens gods i forrige århundre, var det lønningskontor i denne bygningen. Mange mener videre at det var her på Nes Henrik Wergeland skrev verslinjen ”Kom til den fagre Maridal”. Visstnok satt han da i kvistværelset i annen etasje ut mot Maridalsvannet. Hvis dette er riktig, må bygningen være atskillig eldre enn fra 1850. Stabburet på Nes er gammelt, men låven med fjøs er forholdsvis nytt.

Brenners

Første plass er Brenners. Brenners er egentlig et yrkesnavn, og plassen het opprinnelig Teglbrennerstua. Innerst i Nesbukta lå det nemlig et teglverk i forrige århundre, men det må være nedlagt før århundreskiftet. Vi kan ennå finne restene av det som må ha vært grunnmuren til den store teglovnen, men ellers er tuftene fra teglverket nesten helt gjengrodd. Bare store mengder småbiter av tegl i vannkanten vitner om tidligere industri på dette sted. Teglstein av forskjellig slag er forresten brukt som fyllmasse i mange gårdsveier rundt i dalen, og vi kjenner lett igjen den røde fargen. På mange hustak rundt i dalen ligger fremdeles takstein laget på Nes teglverk, og denne takstein er merket med en N på undersiden. Leira til teglverket ble gravet ut i flere hull på jordene omkring. Et annet minne om teglverket er navnet på bakkekneika fra Nesbukta opp mot Brenners, som ennå i dag heter Verkensbakken. En havnehage her heter fremdeles Verkenshagen.

På Brenners bodde altså teglbrenneren på verket, han som hadde ansvaret for teglovnen. Den siste teglbrenneren var bestefar til den nåværende oppsitter på Brenners. Stua på Brenners har akkurat det samme grunnplan som Bakken, nemlig stue kjøkken og kammers. Huset ble bygget en gang i forrige århundre. Da teglverket ble nedlagt, fikk husmannsplassen på Brenners også arbeidsplikt på Sander i slåtten, selv om plassen egentlig hørte til Nes. I dag er plassen enestående på grunn av s-en i navnet som er blitt hengende igjen etter at Teglbrennerstua ble forkortet til Brenners.

Sittpå

Sittpå ligger øst for Vestby. I husmannsregisteret fra 1771 er husmannsplassen "Sittpaa" nevnt under Nes Gård. Stua på Sittpå er bygget på en helt annen måte enn de andre plassene i Neskroken, og kjernen i denne stua må være svært gammel. Tømmerets dimensjoner og byggemåten tyder i denne retning. På Sittpå er det også et gammelt stabbur, hvor takets møneretning går på tvers av det vanlige.

Hvor har så dette stedet fått det merkelige navnet Sittpå fra? Den gamle vinterveien fra Kristiania til Nordmarka og Hadeland gikk forbi her og over Dausjøen og opp Movannsbekken. Enten karene kom fra byen med lass eller var på vei til byen med lass, hadde de en lang, slak bakke opp fra enten Maridalsvannet eller Dausjøen. Men her ved Sittpå kunne de sette seg på lasset igjen, og derav kommer husmannsplassens navn. Navnet er for øvrig ikke enestående, for vi har det samme navnet mellom Hadeland og Toten ved toppen av en lang, seig bakke.

Like nord for Sittpå ligger Neskrokens eget vannreservoar, hvortil vannet pumpes opp fra Dausjøen.

Nordby og Vårnhus

Vi følger Greveveien innover Neskroken helt inn til Nordby og Vårnhus. Deretter følges den gamle stien til Maridalen Velhus i Maridalsveien.

Nordby og Vårnhus er de to nordligste husmannsplassene i Neskroken, Maridalens virkelige perle. Maken til idyll skal en lete lenge etter. Vi tar en smal kjerrevei nordover fra Sittpå. Veien går noen hundre meter gjennom skog, slik at vi føler oss langt utenfor allfarvei når vi kommer til Nordby og Vårnhus oppe ved Dausjøen. Kjerreveien er lite egnet for biler, og kun ved barfrost eller tørrvær om sommeren kan man oppleve å se biler her oppe. Veien blir heller ikke brøytet om vinteren. Bilismens ulemper har derfor folk sluppet, og det er kanskje nettopp dette som har gjort at idyllen ikke er blitt ødelagt. På Nordby og Vårnhus er ingen støvete bilspor, men gressbevokste tun hvor kun fotstier mellom husene lager striper i det grønne. Rundt de to plassene ligger pene, grønne jorder. På grunn av mangelen på bilvei drar ikke folket her oppe mot syd over Sittpå når de skal til byen. Nei, de vandrer heller et kvarter på skogsti mot vest gjennom Haugermarka til bussholdeplassen ved Vellet på Maridalsveien. Om vinteren brukes ski eller truger eller man vasser i snøen.

Avstanden mellom Nordby og Vårnhus er ikke mer enn 40–50 meter, med Nordby mot vest og Vårnhus mot øst. På begge steder finner vi en låvebygning og en stuebygning. Stuebygningene er fra midt i forrige århundre og er vel verdt å titte nærmere på. Best bevart er den på Nordby. Det er den vanlige sekslaftede typen med stue, kammers og kjøkken og med stort bislag på vestgavlen utenfor kjøkkenet. Det er synlige takbjelker i rommene. De gamle, velplasserte vinduene er bevarte, men med nye rammer. Veggene har vekselpanel utvendig. Det er svært lavt under taket i stua på Nordby. Oppsitteren forklarer det med at Nordby visstnok var den siste plassen som ble bygget av de seks plassene i Neskroken. Man slapp kanskje opp for byggematerialer før stua hadde fått full høyde, og dermed måtte det bli lavt under taket.


dot


 

 

Oversikt over arrangementer:

:
Maridalsspillet
Maridalsspillet 2007. Foto: Dag Ødegård
dot
E-post: maridalensvenner@mobilpost.no Maridalens Venner, Konvallveien 67, 2742 GRUA. Telefon 90 68 41 45
Ansvarlig redaktør: Tor Øystein Olsen. Støtt Maridalens Venners arbeid - kontonr. 0530 58 56349